Anmeldelse av Ácin Dambágin II
Matthijs Holter
Her er min "take" på hefte II i AD-serien.
- Matthijs
_____________________________________________
Cabuaveöai Elédiaeas
(Ácin Dambágin II)
Torbjørn Lien
ca. 36 sider, S/HV A4, Løvehulen
Oppfølgeren av ÁD I ble påventet i spenning; det første produktet ga sterk
mersmak til de få som plukket det opp, grunnet sin originale vinkling på
bakgrunnsmaterialet. For de som ikke kjenner til konseptet, er ÁD-serien
beskrivelser av en fiktiv verden og dens historiske og ikke minst religiøse
bakgrunn. Dette er helt klart et labour of love: forfatteren har satt til
side kommersielle påvirkninger og sikter, som gode gamle Tolkien, på å
utvikle sitt eget univers fra sin egen lenestol.
Forsiden på Cabuaveöai Elédiaeas (heretter kalt CE, greit?) viser en
sørgende konges ansikt som skuer utover en slette hvor en brennende by
forlates av krigersk utseende stautinger på fryktinngytende ridedyr.
Illustrasjonen er stemningsfull, og tegneren (identisk med forfatteren) har
en sterk følelse for atmosfære og komposisjon; det skorter dog litt på ting
i utførelsen, spesielt tekstur og detaljering.
CE består av fire hovedtekster, samt kart, ordforklaringer og litt småplukk
(sitater, innledning o. l.) Den første teksten, Sinelebadai Oganodeshuoas
Leiumboaio Idae Se (Sinelebads Første Krønikebok: Byen som gir Fred),
forteller om byen Sinelebads grunnleggelse. Den handler om høvdingen Unadah
som reiser seg mot nomadekrigerne fra Nord for å forsvare bøndene mot
stadige raid. Unadah blir tatt til fange av nomadene, men klarer å oppnå
respekt og gifte seg med høvdingens datter. Flere år er han med nomadene,
inntil funnet av gamle stentavler i en hule vekker merkelige drømmer i ham,
og han vender tilbake til sitt folk i sør for å gjenstifte den gamle
religionen. Det hele er skrevet i et gammeldags, bibel-inspirert språk, rikt
på metaforer og sterke vendinger; her og der famler gjennomføringen litt ("
den og den jorden (.) det og det treet"), men helhetlig funker det godt.
Sinelebadai Óganodeshuoasô Gononiaeas (Sinelebads Sjette Krønikebok: De som
svek) omhandler et stykke av byen Sinelebads videre skjebne. Dette er en
mørkere del av byens historie: Mens den forrige delen omhandler glede og
vekst, er temaet her svik, mord og mørkets framgang. Kongens for tidlige død
fører til at byen under dronningens styre vender tilbake til gamle skikker
og forkaster den rette religion; og da styrerne etter flere sjanser ikke vil
vende tilbake til den rette sti, tja, da vet vi hvordan det går. Byen
faller. Redningen kommer merkelig nok fra de samme nomadene som i første
krønikebok; denne gangen deler stammen seg - en del drar av gårde for å
tjene mørkets makter, mens den andre delen med bøndenes hjelp faktisk
gjenreiser byen (!).
De to siste tekstene, Aliyónaio Odeshu (Rytterfolkets bok) og Sinelebadai
Oinooni (Sinelebads fall) skal leserne få lov til å lese selv; de er skrevet
i samme stil, men temaene er forståelig nok forskjellige. I det hele tatt er
det veldig interessant å se hvordan forfatteren setter forskjellige
elementer opp mot hverandre, og dette er klart historier som vokser på en;
noe kan ved første lesning virke som oppramsing av hendelser, men (som
ethvert godt religiøst skrift): det ligger mye under, og det er rom for
tolkning og spekulasjon.
I det hele tatt virker det her som om ÁD-serien holder på å ta skrittet fra
fantasy-bakgrunn til en genre mer løsrevet fra spillmessige påvirkninger.
Det er store temaer som berøres, og man kan av og til høre lyden av store
klippemasser som kræsjer mot hverandre i natten. Men det virker av og til
som om forfatteren har omarrangert kjente historier uten å tilføre de store
nye elementene; det er god lesning, men kunne trengt en litt annen
vinkling - mer dybde, bearbeidelse, rett og slett?
Alt i alt er dette, som forrige hefte i serien, strålende. Det er et meget
etterlengtet friskt vindpust av genuin originalitet i vår
fantasi-litteratur; forfatteren har også klart å bringe konseptet videre fra
ÁD I, men bør passe seg så han ikke låser seg til en genre (religiøs
fantasy) uten å fornye den.
Cabuaveöai Elédiaeas anbefales klart.
Matthijs Holter
- Matthijs