Hvorfor bryr ingen seg om de forholdene vi påpeker i psykiatrien?

[Jan Olaf Ellefsen]

Ettertid

Mandag 16. november 2009

 

---

 

Hvorfor bryr ingen seg om de forholdene vi påpeker i psykiatrien?

 

Politiet har iverksatt etterforskning etter at det ble funnet avlyttingsutstyr på psykiatrisk avdeling ved Stavanger universitetssjukehus i forrige uke. Rogalands Avis skriver i dag, bl.a.:

 

"Ledelsen ved Stavanger universitetssjukehus (SUS) er sparsommelige med opplysninger, konfrontert med Rogalands Avis’ opplysninger om forholdet som nylig ble avdekket på avdelingen. Divisjonsdirektør ved psykiatrisk divisjon, Inger Kari Nerheim, bekrefter at SUS har anmeldt et forhold til politiet, men viser ellers til informasjonssjef Tore Kopren.

 

Av hensyn til etterforskningen er også han sparsommelig med opplysninger, men Kopren bekrefter at politiet har startet etterforskning av forholdet. – Det jeg kan si er at vi har oppdaget utstyr på avdelingen som ikke skulle vært der. Derfor er politiet koblet inn, og tilbakemeldingene fra dem er at etterforskningen er iverksatt, sier Kopren."

 

Les hele artikkelen hos Rogalands Avis: "Fant avlyttingsutstyr på SUS".

 

~ o ~

 

Min kommentar:

 

Dersom en pasient hadde varslet om avlyttingsutstyret, så ville pasienten blitt stemplet som paranoid psykotisk. Når pasienter påpeker kritiske forhold i psykiatrien, så blir det ikke tatt alvorlig.

 

Eksempelvis blir vi ikke trodd når vi forteller om skadevirkninger av psykiatriens egen virksomhet – det blir diagnostisert som sykdom. Psykiatrien begår hvert år tusenvis av tvangsinnleggelser og tvangsmedisineringer, uten at det finnes noen oversikt over de skadelige virkningene av slik virksomhet. Hvorfor bryr ingen seg om dette?

 

Først går vi frivillig til psykiatriens fagfolk, vi tror at de skal hjelpe oss. Men de gir oss medisiner og elektrosjokk, som ikke gjør annet enn å ødelegge for oss. Etterhvert nekter vi mer av slikt. Da sperrer de oss inne, tvinger oss til å spise piller og stikker sprøyter i oss – mot vår dypeste vilje. Når vi protesterer kraftig mot dette, blir vi beltelagt. I ettertid må vi slite med senskader av de psykiatriske metodene vi ble utsatt for. Psykiatrien gjør ikke annet enn å påføre oss problemer. Ser dere ikke, eller fortier dere?

 

Psykiatriens fagfolk har ikke forstått mer av menneskets tanke- og følelsesliv, enn det folk flest har gjort – de har forstått like lite. Det er utrolig at ikke denne verden har gjennomskuet psykiatriens faglige luftslott ennå. Fins det ingen instans i dette landet som er satt til å føre faglig tilsyn med psykiatriens faglige virksomhet?

 

Hvor lenge må vi vente før vi eksempelvis får en oversikt over hvilke belastninger og ulemper av tvang psykiatrien selv har observert, jfr. psykisk helsevernloven §3-2, §3-3, §4-2? Må politiet igangsette etterforskning av psykiatriens faglige metoder også, siden ingen andre instanser gjør det? Hvorfor bryr ingen seg om de forholdene vi påpeker i psykiatrien?

 

Jan Olaf Ellefsen - http://janolaf.wordpress.com/

Medlem i KrF - www.krf.no - og We Shall Overcome - www.wso.no
 

---

 
Ps. Dersom du ikke ønsker å motta e-post fra meg, vennligst gi beskjed, så vil jeg slette din adresse fra min adressebok.

[Jan Olaf Ellefsen]

Hvorfor teller ansattes ord mer enn pasienters ord?

Rogalands Avis meldte i går at politiet nå har slått fast at det
utstyret som ble funnet ved en psykiatrisk avdeling på Stavanger
universitetssjukehus (SUS), likevel ikke var avlyttingsutstyr, men en
dårlig spøk.

Avisen har fått en e-post fra en person som hevder å ha stått bak
utplasseringen av dingsen som ble meldt til politiet som mistenkelig
likt avlyttingsutstyr. Også andre kilder bekrefter at det skal dreie
seg om en intern spøk.

I e-posten fra dem som kaller seg «Humor terroristene» blir
plasseringen av objektet omtalt som en spøk, men slik er det altså
ikke blitt oppfattet av ansatte på avdelingen. Dingsen som ble funnet
kan minne om et kretskort. Kortet skal ha gitt fra seg en liten lyd
som skapte forvirring og urolighet blant ansatte på avdelingen som
trodde de ble avlyttet.

Les hele artikkelen hos Rogalands Avis: http://www.rogalandsavis.no/nyheter/article4709580.ece

~ o ~

Min kommentar:

Blir de ansatte begjært tvangsinnlagt til tvungen observasjon med
mistanke om paranoid psykose? Neppe. Men dersom pasienter hadde
varslet om avlyttingsutstyr, så ville våre ord blitt sykeliggjort.

Når pasienter prater mye nok om overvåkning eller andre utrolige
forhold, enten vi virkelig tror på det vi sier eller om vi bare tenker
høyt, så blir vi bare avvist og stemplet som psykotiske - og ikke
minst blir vi i tillegg tvangsinnlagt og tvangsmedisinert. Men når
ansatte og andre i dette landet påpeker lignende forhold, så gjøres
det seriøs undersøkelse. De ansatte blir ikke diagnostisert, deres
psyke og realitetsinnsikt blir ikke undersøkt. Selv om de ansatte til
og med har gått så langt som til å bringe sin sterkt overdrevne
bekymring, forvirring og urolighet inn til politiet, så kalles deres
tilstand fortsatt bare for en naturlig reaksjon på en spøk.

Nå kommer sikkert sykehuset til å fokusere på de som utførte spøken,
og på konsekvenser av spøken. Det problematiske ved at de ansattes
egne vurderinger av virkeligheten var gale, kommer sikkert ikke til å
bli mye nevnt. De ansattes virkelighetsoppfatning viste seg altså å
være feil - altså gal. Men de ansatte slapp diagnose - og ikke minst -
de slapp tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering.

Denne saken er et eksempel på psykiatriens diskriminering av
pasienter. Pasienters ord blir tatt mindre alvorlig enn andre
menneskers ord - uansett om ordene er gale, eller sanne.

[Jan Olaf Ellefsen]

Hvorfor bryr ingen seg om de forholdene vi påpeker i psykiatrien?

Hvor foregår den daglige debatten om tvang i psykiatrien?

Hvordan tror dere som utsetter oss for tvang at det føles?

Hvordan tror dere at det føles å være innesperret dag ut og dag inn?

Hvordan tror dere at det føles å tvinges til å spise piller dag ut og
dag inn?

Hvordan tror dere at det føles å bli tvangsstukket med sprøyter?

Hvordan tror dere at det føles å ligge og vri seg i belter?

Hvordan tror dere at det føles å slite med ettervirkninger av
psykiatrisk tvangsvirksomhet i åresvis etterpå?