Om Utdanningsetaten i Oslo

[lovechina]

Hvorfor vil ingen være rektor i Oslo?

Er det rart at det er vanskelig å få kvalifiserte til rektorstillinger
i Oslo-skolen? Nei, det er ikke det slik Utdanningsetaten nå jobber.

AV ROLF MELHEIM | PUBLISERT 18.10.2011 | UTDANNINGSNYTT

http://utdanningsnytt.no/4/Meny-A/Debatt/Debattinnlegg-2011/Hvorfor-vil-ingen-vare-rektor-i-Oslo/

Jeg har lest det Aftenposten skriver 12/9 om Oslo-skolen under
overskriftene: «Nesten 40 prosent av Oslo-skolene har fått ny rektor
siden januar i fjor» og «Eksperter mener de hyppige skiftene kan
ødelegge gode skoler». Direktør for Utdanningsetaten i Oslo Astrid
Søgnen parerer imidlertid denne alvorlige kritikken med å svare at
hyppige rektorskifter ikke er noe problem.

Søgnens uttalelser sjokkerer meg og vekker minner om all den uforstand
jeg så fra Utdanningsetatens side den gang jeg selv var rektor på
Forsøksgymnaset i Oslo.

Situasjonen i Oslo-skolen endret seg nemlig dramatisk etter at Astrid
Søgnen ble ansatt som skoledirektør og Kjell Richard Andersen som
assisterende skoledirektør for ti år siden. Noe av det første som ble
gjort var å nedlegge Rektorkollegiet for å svekke rektorenes
muligheter til å drøfte saker og å samarbeide.

Ti nye områdedirektører ble ansatt og rektorene underordnet disse.
Alle rektorer i Oslo ble dermed spredd på ti skolegrupper, fordi
Utdanningsetaten nå skulle bygge opp noe den kalte «det 13-årige
skoleløp». Det førte til at to til tre rektorer fra videregående ble
plassert sammen med vel ti rektorer fra grunnskolen - ikke ut fra
faglige eller pedagogiske argumenter, men fordi skolene lå i samme
område! Omorganiseringen svekket rektorenes nettverk og deres
tradisjonelle faglige arenaer, og isolerte dem. Møtene i skolegruppe
10 og senere skolegruppe 2 som jeg var medlem av, var generelt preget
av lavt pedagogisk fokus. Læreren som skolens viktigste faglige og
pedagogiske ressurs, var egentlig aldri noe tema. Ei heller «det 13-
årige skoleløp».

Ledelsen i Utdanningsetaten understreket også i flere møter at Oslo-
skolen ikke var bra nok og at heretter var det lydighet oppover som
gjaldt. Rektorer som ikke fulgte Utdanningsetatens direktiver, ble
innkalt av områdedirektør eller «om nødvendig» av assisterende
utdanningsdirektør. Selv opplevde jeg som rektor at Andersen i en
ansettelsessak som gjaldt en enkelt lærer - brølte til meg: "Hvis du
ikke gjør som jeg sier, kan du finne deg en annen jobb!". Da jeg
klaget saken inn for verneombudet for Oslo-skolen, fikk jeg vite at
mer enn tretti rektorer i Oslo var blitt utsatt for liknende trusler.

På den enkelte skole i Oslo bygget Utdanningsetaten opp
ledelsesgrupper, i tillegg til rektor, som fikk titler som
assisterende rektor, økonomisjef, utviklingsleder og avdelingsleder.
Disse skulle være overordnet lærerne og fatte alle viktige
beslutninger. Lærerne som pedagogiske og faglige eksperter, ble helt
oversett. Ute på skolene ble stilen på møter at bare ledelsen skulle
uttale seg. Lærerne skulle høre på. Stilte lærere kritiske spørsmål,
kunne de risikere å bli innkalt til møter med ledelsen - og se langt
etter lønnstillegg, som rektor i all hovedsak, nå kontrollerte. De
attraktive undervisningsjobbene det samme. Det er faktisk blitt slik i
Oslo at de fleste skriveglade lærere, har måtte slutte å sende
skolepolitiske innlegg til media.

Personlig vil jeg karakterisere det hele som ufornuftig og skadelig.
Systemet er sannsynligvis støttet av skolebyråd Torger Ødegaard - selv
om han periodisk insisterer på at det er høyt under taket i Oslo-
skolen.

Utdanningsdirektøren opptrer utad som rimelig og smilende, mens hun
ved nærmere kontakt viser seg å være det stikk motsatte. Hun later som
hun har et harmonisk samarbeidsforhold til for eksempel
Utdanningsforbundet, mens sannheten er at forholdet i alle år siden
hun ble ansatt som direktør, har vært anstrengt.

Er det rart at det er vanskelig å få kvalifiserte til rektorstillinger
i Oslo-skolen? Nei, det er ikke det slik Utdanningsetaten nå jobber.
Dette bekreftes i Aftenposten av en som nylig har vært igjennom den
såkalte skolelederutdanningen: «Det var høyt press og krav om
resultater så det holder. Jeg mistet rett og slett motivasjonen. Det
var ikke rom for å prioritere det pedagogiske, som var det jeg ønsket
å prioritere».

Det er illevarslende at Søgnen ikke går av veien for å bagatellisere
at 40% av Oslo-skolene skifter rektor. Hun nevner ikke den ustabilitet
og uro slike skifter skaper for de ansatte og for elevene på de
skolene det gjelder og for skolesamfunnet som helhet.

Skoler i Oslo blir også lagt ned og omorganisert, selv om dette er
arbeidsplasser og pedagogiske fagmiljøer bygget opp over lang tid. En
skole er en viktig stabiliserende samfunnsinstitusjon for
lokalmiljøet, og ikke noe som man tukler med.

Rolf Melheim

Tidligere rektor på Forsøksgymnaset i Oslo