Venstresidens helt Johan Galtung taler tyrannenes sak
Sigvald
Dagbladet 04.12.2010:
Statsviter Bernt Hagtvet tar i en kronikk i Dagbladet et knusende
oppgjør med venstresidens helt - den ravende gale Johan Galtung.
---------------------
I 1936 FIKK den tyske anti-militarist og redaktør Carl von Ossietzky
Nobels fredspris. Tildelingen vakte Adolf Hitlers raseri. Fra da av
forbød Føreren tyskere å motta Nobelpriser. Ossietzky selv var fratatt
muligheten til å uttale seg. I likhet med årets fredsprisvinner Liu
Xiaobo satt Ossietzky fengslet.
Anklagen mot Ossietzky lød på høyforræderi. I 1927 hadde den
humanistiske publisisten og pasifisten i sitt venstreliberale
tidsskrift Die Weltbühne avslørt hvordan det tyske Riksvernet
forberedte en ny krig gjennom hemmelig opprustning. Etter en dom på 18
måneder i 1931, ble han benådet i 1932. Men etter maktovergivelsen til
Hitler 30. januar 1933 ble Ossietzky igjen sperret inne, denne gang i
en konsentrasjonsleir. 4. mai 1938 døde han av hjernetuberkulose under
kummerlige forhold i fengselssykehuset i Berlin-Nordende.
HØSTENS FREDSPRISTILDELING har en parallell. 23. november 1936 kom
nyheten om at Carl von Ossietzy var tildelt fredsprisen for året 1935.
Året før hadde vår nobelsprisfeirede dikter Knut Hamsun angrepet
fangen Ossietzky. I Aftenposten 22. november 1935 skrev han. «Det er
kanskje ikke helt avveien å minne om at hr. Ossietzky kunne ha forlatt
Tyskland både før og etter at nazismen hadde tatt makten. Men det
ville han ikke. Man regnet med at folk ville skrike opp når han ble
satt fast. Og man regnet ikke feil ... Denne eiendommelige fredsvenn
tjener nu sin fredsidé ved å være permanent «ubekvem» mot myndighetene
i sitt fedreland!»
Hamsuns spark til den syke fangen vakte enorm reaksjon her hjemme.
Umiddelbart kom svaret fra Nordahl Grieg: «Svar, Ossietzky! Horntonen
går, her er stor dikter som går til angrep på deg. Han er en modig
mann, han har valgt sin motstander med omhu, der du ligger kneblet i
konsentrasjonsleiren. Han vil ha glemsel omkring deg. Men kanskje vil
det være en av de tingene vi ikke glemmer - den store
verdensberømtheten som spør, og mannen i fangedrakt som ikke kan
svare.»
DET ER HER de ubehagelige paralleller melder seg. I dag treffer
Nordahl Griegs svar fra 1935 Johan Galtung. Påtakelig narsissistisk
starter Galtung sin kommentar med å si at han vil «skryte litt av seg
sjæl» (Klassekampen 23. oktober). Og fortsetter: «Jeg er ofte i Kina
og har møter med mennesker jeg kjenner i sentralkomitéen.»
Galtung «har forståelse for Kinas reaksjon mot fredsprisen til Liu».
Kineserne «føler seg trampet på» (det samme gjaldt også som kjent
Adolf Hitler). «Det kan være at Liu er blitt tatt for hardt. Jeg vet
ikke hva kineserne har på ham ...»
MERK TONEN: Hva kineserne «har» på ham. Galtung legger så til at hva
nå myndighetene enn kan ha «hatt» på Liu, er hans sak «en ganske liten
del av et stort totalblide. Også de borgerlige og sivile rettighetene
er blitt dramatisk forbedret i Kina de siste tiårene». Overskriften på
intervjuet sier det meste: «Blant Kinas beste venner.» Og så kommer
paradeargumentet som brukes av alt og alle som kan krype og gå på den
såkalte venstresiden i Norge når Nobeltildelingen skal svertes:
Diktaturet har løftet «400 millioner mennesker fra nød til lavere
middelklasse».
I KLARTEKST - det Johan Galtung her gjør er å løpe diktaturets ærend,
slik Hamsun gjorde i 1935. Det er noe uutholdelig lett over Johan
Galtung i denne saken, som det er over mesteparten av det norske
marxissante venstre i synet på rettstatlighet og politisk frihet i
andre land.
Den første moralske impuls Johan Galtung får når han skal kommentere
tildelingen av fredsprisen til Lui, er altså å «forstå» det kinesiske
diktaturet. Han tar faktisk parti for de han «kjenner» i
sentralkomitéen. Dette er intet nytt fra hans side. Johan Galtung har
en lang historie som diktaturets håndlanger og leiesvenn. Hans bok om
Kina fra 70-tallet kan i mangt leses som et tidlig uttrykk for
skjønnmaling av det kinesiske ettpartistyret. Hyllesten kom på et
tidspunkt da det var umulig å unnskylde overgrep med henvisning til
økonomisk vekst. Det er Galtungs linje nå. Rollen som politisk
pilegrim var derfor på sett og vis verre for 35 år siden enn nå -
diktaturet hadde færre unnskyldende trekk da.
MAN SPØR SEG: Hva blir det neste fra Johan Galtung? Støtteerklæring
til Robert Mugabe fordi han er anti-imperialist og fordi Johan Galtung
kjenner noen høyt oppe i Harare?
---------------------
Bernt Hagtvet gjør her en glimrende jobb i forhold til å avsløre hva
slags ravende gale folk som fungerer som "tenkere" og premissgivere
for den norske venstresiden. Nå er det garantert noen her (C.Lund,
m.fl.) som vil forsøke å fossro bort fra sine bånd til Galtung. Men
Lund & Co kan ikke bløffe seg bort fra at de har svært mye til felles
med Galtung – som f.eks. i synet situasjonen i Irak og Afghanistan og
krigen mot terror. De er nok også skjønt enige med Galtung i synet på
kristendommen og Bibelen og i synet på innvandring og fremmedkultur og
familiemoral.
Det eneste som i noen grad svekker Hagtvets høyst betimelige kritikk
av galningen Johan Galtung er den delvise urett han begår mot den
gamle forfatterkjempen Knut Hamsun.
For det første: i motsetning til PKen Galtung var Hamsun aldri
politisk korrekt. For det andre er det håpløst å sammenlikne Carl von
Ossietzky og Liu Xiaobo. Fakta er jo at mens Liu Xiaobo er en uredd
demokratiforkjemper som taler det kinesiske kommunistiske diktaturet
midt i mot, så ble Carl von Ossietzky i 1931 dømt for landssvik av et
legitimt demokratisk regime (dette var *før* Hitlers maktovertakelse i
1933). Knut Hamsun gjorde dermed ikke annet enn å anerkjenne den
legitime demokratiske Weimar-republikkens selvråderett i sine indre
anliggender.
Det kan heller ikke være tvil om Ossietzkys skyld i saken. Tyskerne
hadde i den aktuelle perioden en moralsk legitim rett til å ruste opp
og kjempe mot det de oppfattet som dypt urettferdige betingelser i
versaillestraktaten. Ved å motarbeide kampen mot versaillestraktatens
bestemmelser opptrådte Ossietzky i praksis som en quisling(1). Det var
da også det han ble dømt for av landets legitime myndigheter. Et
ytterligere bevis på at Ossietzky var en upatriotisk kjeltring fremgår
av at han ble omfavnet av DDR-regimet gjennom bl.a. Carl von Ossietzky
medaljen som ble tatt i bruk fra 1963.
Knut Hamsun fortjener heller ikke stempelet som "servil". Fakta er jo
at Hamsun var den nordmann som under krigen gikk aller lengst i å
kritisere og fordømme den tyske rikskommissar i Norge, den onde Josef
Terboven - og det direkte overfor den øverste tyske ledelsen. At
Hitler nektet å ta Humsuns høyst berettigede klager til etterretning
kan den aldrende forfatter ikke lastes for. Det faktum at Hamsun ble
kastet på dør av en rasende Hitler viser vel tydelig nok at Hitler
ikke oppfattet ham som en nyttig idiot(2), men som en plagsom
kritiker. Å utsette seg selv direkte for Hitlers vrede midt i løvens
hule kan heller ikke kalles feigt. Etter krigen burde derfor alle ofre
for Terbovens terror takket Hamsun for denne innsatsen. I
etterpåklokskapens klare lys er det lett å se at Hamsuns valg av
metode i kampen mot Terboven - dialog med okkupantene - vel kan
sammenliknes med de deler av dagens venstreside som går inn for dialog
med Taliban og Hamas. Den store (og helt avgjørende) forskjellen er
imidlertid at mens Hamsun tydelig fordømte Terboven så omfavner
quislingene Erik Fosse og Mads Gilbert helt ukritisk terroristene i
Hamas.
Konklusjon:
Det er nå på tide at norske myndigheter iverksetter passende
sanksjoner mot galningen Johan Galtung. Galtung må i det minste fratas
enhver form for økonomisk støtte fra den norske stat og enhver annen
offentlig myndighet/etat.
Konklusjon2:
Alle som tar avstand fra Johan Galtung og andre venstrevriddes knefall
for despoter, terrorister og andre ekstremister bør gi sin stemme til
FrP ved neste valg.
Sigvald
(1)
Ordet er her benyttet i tråd med venstresidens bruk av det om USA-
vennlige politikere i Irak og Afghanistan. Sett fra dette perspektivet
fremstår Hamsuns kritikk av Ossietzky som kompatibel med dagens
venstresides kritikk av f.eks. Afghanistans president Hamid Karzai.
(2)
Jfr. Galtungs forhold til sine venner i KKP.
Pelle Thomsen
> I 1987 fikk han Right Livelihood Award. Han har virket som megler i
> blant annet Sri Lanka, Afghanistan, Nord-Kaukasus og Ecuador. I 2000
> skrev han selvbiografien Johan uten land i løpet av 30 dager, og
> mottok samme året Brageprisen i faglitteratur. Han er medlem av
> Det Norske Videnskaps-Akademi, og mottok den første av i alt syv
> æresdoktorgrader i 1975.
Jeg synes mannen virker flink jeg, - vi har ikke mange av hans kaliber i
Norge, og de som kan sammenlignes med han stemmer nok ikke FrP, og det
gjør nok ikke bent hagtvedt heller - han er for smart til det.
Det må være litt bittert for dere at stemmekveget deres er lavt utdannet
ofte trygdede folk, nynazister og innavla bygdetullinger.