Nynorsk, dialekter og bokmål

[fri...@my-deja.com]

Fra sidemålsstilen ble innført i 1907, har målfolket arbeidet for at
nynorsk gradvis skal erstatte bokmål som landets viktigste riksspråk.

Fra sine språkpolitiske bastioner kjemper nynorsktilhengerne - 90 år
senere - like «ihuga» for denne sak. Med målloven av 1980 i hånd har
man de siste årene vært opptatt av å skjerpe likestillingskravene i
skole, media og forvaltning.

Noregs Mållag lever imidlertid i sin egen verden og ignorerer at tiden
er løpt fra deres nasjonalromantiske program. Kartet stemmer simpelthen
ikke med terrenget, og saken er dømt til å mislykkes.

Til tross for en stadig revidert og modernisert skriftnormal som skal
samle dialektene innenfor en nynorsk ramme, er og blir arven etter Ivar
Aasen et regionalt særspråk, som passer noen få prosent av befolkningen
godt.

Det store flertallet av nordmenn føler seg imidlertid forankret i andre
språktradisjoner - enten som heltidsbrukere av bokmål/riksmål eller som
dialektbrukere.

Trønderne har sin egenartede trønderdialekt - hedmarkingene i
flatbygdene ved Mjøsa føler «Prøysenspråket» som sitt språklige
fundament, osv.

Dialektene er i dag utsatt for et veritabelt press fra storsamfunnet og
trenger i høy grad å røktes og tas vare på. Barn og ungdom har en
mengde språklige påvirkninger å forholde seg til. I stedet for å
tvinges til å lære en fremmed dialektnormering på skolen - nemlig
nynorsk - burde de få anledning til å styrke sitt eget dialektgrunnlag
som utgangspunkt for sin språkutvikling.

Nynorskelever med basis i vestnorsk talespråk har den fordel å kunne
anvende sitt særspråk i skolen. Med den bestående ordning kan de som
privilegert gruppe befeste og utdype sin språkbasis - mens andre
dialektbrukere risikerer å miste fotfeste i sin egen kultur - og på
toppen av det hele tvinges til å adoptere en vestnorsk utgave.

Ved å klamre seg til dagens tvangspolitikk bidrar nynorsktilhengerne
til en utbredt frustrasjon og språklig fremmedgjøring, som er til skade
for alle parter. De burde heller sammen med den øvrige befolkning gi
plass for norske dialekter og glede seg over mangfoldet i den norske
språkflora.

Mennesker som fraflytter sitt dialektområde, vil av flere grunner
forandre sitt talemål - enten for lettere å bli forstått eller for ikke
å stikke seg ut. Uansett vil de fleste gjemme dialekten i sitt hjerte
og glede seg hver gang de kan bruke den sammen med likesinnede der det
er naturlig.

Når Noregs Mållag hevder at nynorsk er vårt egentlige morsmål, og at
alle i Norge bør kunne bruke dette skriftlig, trampes det i realiteten
på andre menneskers identitet.

Over hele Europa bruker store grupper av mennesker ulike dialekter og
særspråk i lokal sammenheng - både praktisk og kunstnerisk. Men i
motsetning til målfolket i Norge har de ingen lovbestemte
støtteordninger som innebærer at deres minoritetskultur gis nasjonal
gyldighet.

At man innenfor landets forskjellige regioner vil bruke sin dialekt til
hverdag og fest, er en menneskerett. Men disse særkulturers
eksistensberettigelse må baseres på frivillighet og lokal språkrøkt.

Det naturlige, nasjonale skriftspråk for såvel vestlendinger,
sørlendinger, nordlendinger som østlendinger er selvsagt bokmål, som
har den fordel at det er dialektnøytralt og ikke favoriserer noe enkelt
særspråk. Det har utviklet seg gjennom lang tid fra et felles dansk-
norsk utgangspunkt og er i årenes løp blitt helnorsk, lettlest, smidig
og anvendelig for alle nordmenn.

Østlandske Språkforening
v/ Bjørn Kristen Ørbæk
http://www.frihet.org

Sent via Deja.com http://www.deja.com/
Share what you know. Learn what you don't.