Døme: "Det er vært gjort forsøk på dette som..."
Så vidt eg hugsar frå skulen, skulle det alltid vera "har vært" sjølv
om ein for mange andre verb kunne velja mellom "har" og "er" (t.d.
"har/er blitt", "har/er gått", "har/er kommet").
Kva er så grunnen til at mange føretrekk "er vært" (i alle fall
muntleg)?
Har denne bruken røter i talemål/dialektar, eller er det rekna for
"finare" å bruka "er" i staden for "har"? Har berre høyrt bruken av folk
som later til å normalisera sitt talemål i retning bokmål/riksmål. Er
det kanskje korrekt bruk blant riksmålsfolk?
-+-Ben-+-
De har kanskje lært tysk i sin ungdom, og fått det for seg at den
tyske grammatikken er slik den norske egentlig skal være? På tysk
heter det nemlig «ist gewesen», dvs. «er vært», og der er det er på
ingen måte valgfritt! Dette er bare en ren gjetning...
Herman Robak
her...@ifi.uio.no
> Pernille Nylehn wrote in article <33c8330...@news.sol.no>...
>
>>On Thu, 19 Jun 1997 18:21:26 +0200, "Ben A. Hetland" <b...@camo.no>
>>wrote:
>>>Har denne bruken røter i talemål/dialektar, eller er det rekna for
>>>"finare" å bruka "er" i staden for "har"? Har berre høyrt bruken av folk
>>>som later til å normalisera sitt talemål i retning bokmål/riksmål. Er
>>>det kanskje korrekt bruk blant riksmålsfolk?
>>>
>>Såvidt jeg vet er dette ikke korrekt bruk i noen norsk målform, og det
>>skurrer veldig i mine ører. Det er sikkert et "lån" fra former som "er
>>kommet", "er gått" osv. De formene er fullt brukbare båfe u skrift og
>>tale, og brukes i mange dialekter. "Er vært" er derimot et misfoster,
>>etter mitt skjønn.
>
>En bekjent av meg fra nordre Askøy (utenfor Bergen) bruker er/var i alle
>perfektum-former av alle verb. Det høres unektelig merkelig ut, men han
>hevder at slik er dialekten hans.
>For eksempel kan han fort finne på å si noe slikt som: "De var sagt at de
>var sett meg" ("De hadde sagt at de hadde sett meg").
Det forundrer meg ikke en millimeter: Bergensere (og deres nære
naboer, som Askøy representerer) sier utrolig mye snodig. Så mye
snodig at jeg nesten vil regne dem for en særklasse ... eller hva skal
vi si om uttrykk som "den små jenten" og "da vi var liten", "å sitte
på kaffen" (sette på kaffen), "ligge i ovnen" (legge i ovnen), "eg har
lagt på sykehus" (jeg har ligget på sykehus), og "eg mast paraplyen
min" ... den siste oversetter jeg ikke: er det noen som lurer på hva
det betyr?
Underholdende er det i hvert fall, men representativt for norsk
talemål??
Unnskyld meg, alle bergensere, jeg mener IKKE dette fornærmende, jeg
er uendelig betatt av byen og dens innbyggere og språk og - klima!!
vennlig hilsen
Student of medicine, Bergen
email: nyl...@online.no
Han døde, det er sandt, men Febren ham forlod.
Holberg
>Det forundrer meg ikke en millimeter: Bergensere (og deres nære
>naboer, som Askøy representerer) sier utrolig mye snodig. Så mye
>snodig at jeg nesten vil regne dem for en særklasse ... eller hva skal
>vi si om uttrykk som "den små jenten" og "da vi var liten", "å sitte
>på kaffen" (sette på kaffen), "ligge i ovnen" (legge i ovnen), "eg har
>lagt på sykehus" (jeg har ligget på sykehus)
Dette minner meg om norsklæreren (i Skien) som prøvde å overbevise meg om
at perfektum partisipp-formen av «ligge» var «lagt»: «Kua har lagt i
graset», skulle det hete.
Jeg nektet å la meg overbevise, og insisterte på at det het «kua har
ligget i graset», men læreren lot seg ikke omvende.
Hva det kom av, vet jeg ikke; læreren var fra stedet, og her sier vi
«liggi».
Etter å ha avsluttet 12 års skolegang holder jeg stadig denne læreren som
min favorittlærer, men hovedsakelig på grunn av norsktimene i 2. klasse
(dette var i storskolen) og o-fag-timene i 4. klasse!
--
Marius Svenkerud
> Det forundrer meg ikke en millimeter: Bergensere (og deres nære
> naboer, som Askøy representerer) sier utrolig mye snodig. Så mye
> snodig at jeg nesten vil regne dem for en særklasse ... eller hva skal
>
> vi si om uttrykk som "den små jenten" og "da vi var liten", "å sitte
> på kaffen" (sette på kaffen), "ligge i ovnen" (legge i ovnen), "eg har
>
> lagt på sykehus" (jeg har ligget på sykehus), og "eg mast paraplyen
> min" ... den siste oversetter jeg ikke: er det noen som lurer på hva
> det betyr?
>
> Underholdende er det i hvert fall, men representativt for norsk
> talemål??
>
> Unnskyld meg, alle bergensere, jeg mener IKKE dette fornærmende, jeg
> er uendelig betatt av byen og dens innbyggere og språk og - klima!!
>
> vennlig hilsen
> Student of medicine, Bergen
> email: nyl...@online.no
>
> Han døde, det er sandt, men Febren ham forlod.
> Holberg
Kanskje hanseatene har satt dypere språklige spor enn noen skulle
tro? Dette blir ren spekulasjon, men la gå: På tysk bøyes jo zu sein med
sein som hjelpeverb, med andre ord heter "har vært" på tysk "ist
gewesen" i 3. person entall. Om dette har påvirket folks valg av
hjelpeverb skal være usagt - kanskje er det bare et ønske om en
internasjonal schwung over språket.....:-)
Med vennlig hilsen
Jens F. Bibow
Epost: jens....@jus.uio.no
Du glemmer ordet «ut». Jeg innbiller meg at det er dét som er
utslagsgivende. Selv ville jeg valgt «og». Bør det forresten hete «å
komme ut å kjøre» eller «å komme ut og kjøre», og er dette et eksempel på
en tilsvarende konstruksjon?
--
Marius Svenkerud
Man ville vel i det minste si "jeg kom ut og kjørte", noe som skulle indikere
at man bør bruke "og" også når begge verbene står i infinitiv. Det høres
imidlertid noe rart ut i en setning som: "Jeg må snart gå ut og spise". Det
virker da som om man skal gå og spise samtidig, og det er vel ikke akkurat dét
man ønsker å si.
-------------
Sone Østebrøt
Jaja, jeg kan jo ikke la mine egne meninger stå uimotsagt (schizofrenien lenge
leve). Ved et par sekunders ettertanke er jeg kommet til at det ikke synes å være
noe i veien med "han kom ut å kjøre", snarere tvert imot. Likevel synes jeg det
ser pussig ut med "å komme ut å kjøre". Jeg overlater herved saken til dem som
måtte ha noe mer fornuftig å si om saken.
-------------
Sone østebrøt
Jeg ville sagt «han kom ut [o] kjøre». Det er et fast uttrykk.
noe som skulle indikere
>at man bør bruke "og" også når begge verbene står i infinitiv. Det høres
>imidlertid noe rart ut i en setning som: "Jeg må snart gå ut og spise". Det
>virker da som om man skal gå og spise samtidig, og det er vel ikke akkurat dét
>man ønsker å si.
Slike konstruksjoner er vanlige og ikke merkelige. Setninger som «vi skal
snart (gå) ut og spise» er helt i orden.
--
Marius Svenkerud
> en tilsvarende konstruksjon?
Hvis poenget er at man skal komme ut for å kjøre bil, ville jeg brukt og.
Men hvis det er snakk om å komme ut å kjøre som i at man får
trøbbel/problemer av noe slag, ville jeg bruke å. "Han er helt ute å kjøre"
er vanlig i tale, men jeg synes likevel ikke det er en god setning.
Lars-Marius
--
Lars-Marius Waldal
HP: www.martial.net/lm/
Email: lars-...@sn.no or l...@martial.net
Nei, ikke at man ønsker å gjøre det samtidig. Men at man BÅDE skal gå ut OG
spise. Jeg gjetter på at det opprinnelige uttrykket var 'gå ut for å
spise', men så gikk det slik her som med så mange andre uttrykk; vi hopper
over ord for letthets skyld. Og da synes jeg det virker riktigere å bruke
og fremfor å i den nye setningen.
Hvorfor ikke?
--
Darius Svenkerud
> --
> Darius Svenkerud
Er du tett i nasan, gut? (Men det skulle vel ha gitt 'Bajiuz')
_______________________________________________________
n Thorgeir
Fordi jeg ikke liker uttrykket 'ute å kjøre'. Setningen virker som en
feilskriving av 'å være ute og kjøre (bil)'.