Katrine With Eielsen
Etter min (muligens ikke helt etterrettelige) hukommelse:
Søren Sørpå het en mann fra
sør, som nordpå gikk i land fra
båten som han var ombord på,
og der traff han Nora Nordpå.
(Sørpå er en kavaler på
førr, av dem som damer _ser_ på,
og som kvinnesjelen tror på,
men som altså driver hor på
små forretningsreiser nordpå.)
Det trengs ikke mange ord på
å få drag på frøken Nordpå.
"Si meg hvilket rom De bor på?"
"Jeg har rom med egen dør på.
Bare stig på, De, herr Sørpå!"
Hun er riktig søt med hatt på.
Sørpå stirrer rent betatt på
denne skatt han har fått fatt på
skattefritt, og som man attpå-
til kan tilbringe en natt på.
Snart har Sørpå satt likør på
bordet, hvorpå Sørpå klør på
ben med silkestrømpeflor på,
noe lille frøken Nordpå
avgjort setter megen pris på.
(Det er hennes knis bevis på!)
Derpå - er det satt sensur på
måten Sørpå drev amour på.
Det besøket ble han far på.
Brevet fikk hun aldri svar på,
for han dro til neste fest på
små forretningsreier - vestpå.
Kvinner! Ikke se og hør på
slike menn, for menn som Sørpå
blir man mor på at man tror på.
(Man er sur på Sørpå nordpå!)
(og det er ganske riktig André Bjerke som er
ordkunstneren her)
--
Anne Eilertsen
http://home.sol.no/~aneilert/
Men are from Earth. Women are from Earth. Deal with it.
Har dere referansen til boka der Søren Sørpå-diktet står skrevet?
Katrinemasa igjen.
FØRSTELINJE: Søren Sørpå het en mann fra sør...
I: Bjerke, André. En hellig almindelig lek. 1973, s. 62)
I: Bjerke, André. En jeger og hans hund. 1958, s. 47)
I: Bjerke, André. Med alle mine fugler; hundre dikt.
1965, s. 149)
I: Bjerke, André. Muntre vers fra flere alvorlige
land. 1974, s. 37)
I: Bjerke, André. Samlede dikt. B. II. 1977, s. 61)
I: Kiran, Hartvig. Sorius lirumsen larum; humoristisk
antologi. 1960, s. 11)
I: Pettersen, Franck. Drama. 1960, s. 111, ISBN
8256207981 (uq792 Pet)
Arv og miljø, regner jeg med. :-)
>> (og det er ganske riktig André Bjerke som er
>> ordkunstneren her)
>>
>
>Etter sigende ble "Søren Sørpå" skrevet mens André Bjerke holdt på med
>gjendiktning av Shakespeare-sonetter. I frustrasjon over Williams
>språklige akrobatikk bestemte han seg for å skrive et dikt som _ingen_
>noensinne ville klare til å gjendikte til et annet språk...
Vi er fortsatt i fase mht. hukommelse når det gjelder dette
diktet. (Hvor _har_ vi det fra, mon tro?)
Mvh Anne.