Vaughan Williams
Øyvind Olsholt
I 2008 er det 50 år siden han døde.
--
Øyvind Olsholt
Karl Ove Hufthammer
> Noen som har et forhold til denne engelske «neoromantiske» komponisten?
> I 2008 er det 50 år siden han døde.
Har ikkje noko generelt forhold, men eg synest hans symfoni nummer 7,
Sinfonia antartica, er heilt herlig. Dette er det *kaldaste* musikkverket
eg kjenner til. Ja, når eg hører på det, går det faktisk bokstavlig talt
kaldt nedover ryggen på meg.
Det finst ei utmerka innspeling av symfonien med Hallé-orkesteret på EMI:
http://www.emiclassics.co.uk/release.php?id=12242
Dette er ein del av den rimelige «British Composers»-serien til EMI, so du
får altso ein dobbelt-CD med mykje Vaughan Williams for ein billig penge.
Anbefalt.
--
Karl Ove Hufthammer
E-post/Jabber: ka...@huftis.org
Espen Olsen
det opportunt å publisere følgende tekst på det verdensomspennende
internettet news:op.t293lqkazxlurw@oyvind:
> Noen som har et forhold til denne engelske «neoromantiske» komponisten?
> I 2008 er det 50 år siden han døde.
>
Jeg har selv spilt flere verker av VW da jeg spilte cello i
studentorkesteret i Trondheim. Vi hadde engelsk dirigent - Gavin D. Lee,
og i en periode spilte vi en del nyere britisk musikk. Absolutt
anbefalingsverdig. A sea symphony f.eks. Veldig britisk, ofte litt
pompøst - tenk deg Onedin Line-temaet.
Vidar Moen
> Noen som har et forhold til denne engelske «neoromantiske» komponisten?
> I 2008 er det 50 år siden han døde.
>
Jepp, jeg liker ham faktisk, sjøl om han er svært i utkanten av det jeg
normalt lytter til. Han er svært «engelsk» i stilen på en positiv måte.
Det startet i 1981 med «Fantasia On A Theme By Thomas Tallis» på ei
samleplate. Et flott stykke. Deretter fulgte svært vakre «The Lark
Ascending» og en bunke kortere stykker. Musikk som passer godt hvis man
er i nostalgisk humør eller bare vil ta ei pause fra mer krevende musikk.
Senere har jeg anskaffet Symfoniene 7 («Sinfonia Antartica») & 8.
Mer info om mannen: http://en.wikipedia.org/wiki/Vaughan_williams
--
Mvh Vidar Moen
Øyvind Olsholt
<ka...@huftis.org>:
> Har ikkje noko generelt forhold, men eg synest hans symfoni nummer 7,
> Sinfonia antartica, er heilt herlig. Dette er det *kaldaste* musikkverket
> eg kjenner til. Ja, når eg hører på det, går det faktisk bokstavlig talt
> kaldt nedover ryggen på meg.
Vaughan Williams har etter min mening en egen evne til å ta tak i det
visuelle og konkrete og bringe det opp i en høyere enhet med dypere og
ikke så manifeste følelser. Det romantiske ved musikken hans ligger
kanskje nettopp her: i koblingen mellom overflate og dybde, mellom
naivitet og subtilitet, at det naive faktisk transformeres til noe subtilt
og dyptfølt; det blir aldri (eller iallefall nesten aldri) platt. Nå er
det kanskje i og for seg ikke så subtilt når det går kaldt nedover ryggen
på en, men denne «fysiske» fornemmelsen kan kanskje i sin tur avstedkomme
andre, mer «åndelige» opplevelser? Iallefall gjør det det for meg.
Min favoritt blant symfoniene er nr. 1, Sea Symphony, hvor han bruker dikt
av amerikaneren Walt Whitman (Vaughan Williams var blant de første
europeiske musikerne som oppdaget Whitman). Dette er et verk om havet, men
som i Whitmans dikt blir havet en kraftfull metafor på livet selv. Som
erkjennelse er en slik metafor såre triviell, endog banal, men som
musikalsk opplevelse sprenger det vei inn til selve kjernen i livet, dvs.
den *ikke-erkjente* kjernen i livet. Det er denne grensesprengende
dimensjonen jeg liker så godt i Vaughan Williams' musikk. Den åpner opp
døren til «det innerste rommet» uten å forsøke å beskrive det. Hadde den
gjort det, hadde det hele straks blitt til intetsigende camp/kitch.
> Det finst ei utmerka innspeling av symfonien med Hallé-orkesteret på EMI:
> http://www.emiclassics.co.uk/release.php?id=12242
>
> Dette er ein del av den rimelige «British Composers»-serien til EMI, so
> du får altso ein dobbelt-CD med mykje Vaughan Williams for ein billig
> penge.
> Anbefalt.
Barbirolli er jo en klassiker. Det er også mange andre Vaughan
Williams-perler på denne utgivelsen. Takk for tipset.
--
Øyvind Olsholt
Øyvind Olsholt
> Jeg har selv spilt flere verker av VW da jeg spilte cello i
> studentorkesteret i Trondheim. Vi hadde engelsk dirigent - Gavin D. Lee,
> og i en periode spilte vi en del nyere britisk musikk. Absolutt
> anbefalingsverdig. A sea symphony f.eks. Veldig britisk, ofte litt
> pompøst - tenk deg Onedin Line-temaet.
Artig at du nevner akkurat denne symfonien. Som du ser bruker jeg den som
eksempel i svaret til Hufthammer. Jeg kan være enig at den tenderer mot
det pompøse. Men i mine ører blir pompøsiteten aldri svulstig. Eller: Det
overdimensjonerte i tonespråk og dynamikk holdes stadig i sjakk av en
«nerve» som hele tiden søker videre og dypere henimot det uutgrunnelige.
«Farther, Farther, O Soul,» som det heter hos Whitman. Er det bare jeg som
fornemmer denne «nerven»?
Kanskje det bare er jeg som er en uhelbredelig romantiker. :-)
--
Øyvind Olsholt
Øyvind Olsholt
<mov...@IKKESPAMonline.no>:
> Jepp, jeg liker ham faktisk, sjøl om han er svært i utkanten av det jeg
> normalt lytter til. Han er svært «engelsk» i stilen på en positiv måte.
>
> Det startet i 1981 med «Fantasia On A Theme By Thomas Tallis» på ei
> samleplate. Et flott stykke. Deretter fulgte svært vakre «The Lark
> Ascending» og en bunke kortere stykker. Musikk som passer godt hvis man
> er i nostalgisk humør eller bare vil ta ei pause fra mer krevende musikk.
«Fantasia...» og «Lark...» er blant mine favoritter også. Veldig
annerledes enn Sea Symphony, men med mye av den samme nerven. Og nettopp
på grunn av denne nerven (som jeg nå merker at jeg snart må forsøke å gi
en mer detaljert beskrivelse av) opplever jeg *ikke* musikken som
ikke-krevende. Tvertimot. Jeg finner at jeg bør være mentalt og emosjonelt
rede for virkelig å kunne sette meg ned med og ta inn over meg disse
verkene.
Men nostalgisk musikk er dette for meg også. Introspektiv og
tilbakeskuende. Kanskje noe av det jeg oppfatter som «nerve» rett og slett
ligger i det nostalgiske?
--
Øyvind Olsholt
Øyvind Olsholt
> Jeg har selv spilt flere verker av VW da jeg spilte cello i
> studentorkesteret i Trondheim. Vi hadde engelsk dirigent - Gavin D. Lee,
> og i en periode spilte vi en del nyere britisk musikk. Absolutt
> anbefalingsverdig. A sea symphony f.eks. Veldig britisk, ofte litt
> pompøst - tenk deg Onedin Line-temaet.
Hvordan opplevde du å spille VW i forhold til andre komponister? Bet du
deg merke i noe som du synes var spesielt for hans komposisjonsteknikk,
hans måte å la de ulike instrumentgruppene tre frem på, hans vekt på
sangbarhet, harmoni, modalitet e.l.? Jeg har aldri spilt noe av ham selv,
så jeg er interessert i høre fra noen som har den erfaringen.
--
Øyvind Olsholt
Espen Olsen
det opportunt å publisere følgende tekst på det verdensomspennende
> På Thu, 13 Dec 2007 23:46:46 +0100, skrev Vidar Moen
> <mov...@IKKESPAMonline.no>:
>
>> Jepp, jeg liker ham faktisk, sjøl om han er svært i utkanten av det
>> jeg normalt lytter til. Han er svært «engelsk» i stilen på en
>> positiv måte.
>>
>> Det startet i 1981 med «Fantasia On A Theme By Thomas Tallis» på ei
>> samleplate. Et flott stykke. Deretter fulgte svært vakre «The Lark
>> Ascending» og en bunke kortere stykker. Musikk som passer godt hvis
>> man er i nostalgisk humør eller bare vil ta ei pause fra mer
>> krevende musikk.
>
> «Fantasia...» og «Lark...» er blant mine favoritter også. Veldig
> annerledes enn Sea Symphony, men med mye av den samme nerven.
Der er jeg enig. Thomas Tallis er forøvrig et artig stykke å spille
siden det er to orkestre (et stort og et mindre) som går i en slags
dialog.
Det *er* en spesiell "nerve" i VWs produksjon som jeg ikke helt kan
forklare. Men slik er det vel med alle de større komponistene.
Øyvind Olsholt
> Der er jeg enig. Thomas Tallis er forøvrig et artig stykke å spille
> siden det er to orkestre (et stort og et mindre) som går i en slags
> dialog.
Ja. Dette er et særtrekk ved akkurat dette verket. Men siden du nevner
det, kanskje nettopp «dialog» kan være et begrep som bidrar til å forklare
noe av nerven i musikken hans? Mye av produksjonen hans kan nemlig sies å
være skrevet i en dialogisk ånd, og det i flere henseender. For det første
er hans musikalske ideer og motiver tuftet på en folkesangtradisjon hvor
kommunikasjon og fortelling står i sentrum. Som lytter kommer man derfor
lett i dialog med den (tilsynelatende) enkle og tilforlatelige musikken.
For det andre praktiserer han som komponist et slags musikalsk demokrati:
Ingen stemmer eller instrumenter tillates å bli totalt dominerende i
forhold til de andre; det er summen av den felles innsats som skaper
verket; alle er likeverdige bidragsytere; utvikling av motiver og ideer
skjer dialogisk, med en gjensidig lyttende respekt, ikke
hierarkisk/distributivt, ikke ovenfra og ned. Vel, bare noen tanker som
slo meg siden du nevnte dette med «dialog»...
--
Øyvind Olsholt