1. ioniseringsenergi og spenningsrekka
Geir Kildahl-Andersen
forklaringer på. Litium er jo metallet som står først i spenningsrekka,
og lar seg følgelig lettest oksidere til Li+. Det er bare det at 1.
ioniseringsenergi øker nedover i gruppe 1. Hvorfor står da ikke et av de
metallene nedenfor litium før litium i spenningsrekka?
Geir Kildahl-Andersen
Thomas Rogstad
Geir Kildahl-Andersen wrote in message <3618B7E7...@stud.ntnu.no>...
Vel, i følge min tabell (SI chemical data), så synker ioniseringsenergien
nedover i gruppe 1. Her er ioniseringsenergien definert som: Endringen i
indre energi (ved 25 grader celcius) for reaksjonen M(g) --> M+(g) +e-.
Beklager dårlig indexering.
Årsak til at Litium ut fra dette ikke er det dårligste reduksjonsmidlet (det
er det beste) av disse, har med at den har en liten radius, og høy relativ
ladningstetthet. Resten av gruppen følger forventet utvikling (stigende
reduksjonspotensial)
(Ref Chemical Principals Steven S. Zumdahl 2ed. s837)
Hilsen Thomas Rogstad
Geir Kildahl-Andersen
(Det med 1. ioniseringsenergi økende nedover var en pinlig glipp,
forresten)
Geir Kildahl-Andersen.
asbjørn n lie
Geir Kildahl-Andersen skrev i meldingen <3618B7E7...@stud.ntnu.no>...
>Det er en ting jeg har lurt litt på en stund uten å finne gode
>forklaringer på. Litium er jo metallet som står først i spenningsrekka,
>og lar seg følgelig lettest oksidere til Li+. Det er bare det at 1.
>ioniseringsenergi øker nedover i gruppe 1. Hvorfor står da ikke et av de
>metallene nedenfor litium før litium i spenningsrekka?
>
>Geir Kildahl-Andersen
Hei din gamle Alkymist
Du må ikkje blande samen ioniseringsenergi (som er den energien som skal til
for å plukke
vekk eitt elektron i gasstilstand ) og spenningsrekka (som rangerer ionar si
reduserande evne/evne til å gi
eitt/fleire elektron frå seg i vassløysing!!!!!!!!!!! ) . Det er gass/vatn
(med interfererande hydrogenbindingar ) som miljø for energimålingane før og
etter redoksreaksjonen som er nøkkelen til å forstå dette.Les i ei kjemibok
om Haaber/Born-syklus så vil du skjønne dette.
Vennlig helsing
Asbjørn
Thomas Rogstad
Spenningsrekka angir ikke reduksjonsevne i forhold til en vannløsning.
Verdiene i spenningsrekka er oppgitt relativt til en annen elektrode. Det
vanlige er å oppgi verdier relativt til hydrogenelektroden. Man kan
sikkert lage en relativt til vann, men det vil ikke forandre
rekkefølgen, kun tallverdiene. Reaksjonen kan generelt skrives:
M^(n+) + (n/2)H2(g) <=> M(s) +nH+
Hvor M er det stoffet vi ønsker å oppgi reduksjonspotesialet til. Se SI
Chemical Data Table 21 (3rd edition)
Dette med interferrerende hydrogenbindinger som påvirker denne reaksjonen
ville jeg satt pris på forklaring på.....
MVH
Thomas Rogstad
rog...@chembio.ntnu.no
asbjørn n lie wrote in message <717loa$t69$1...@news1.c2i.net>...
asbjørn n lie
Du har misforstått forklaringa mi........
Litt tydeligare........:
Når kjemikarane skal måle reduksjonsevne til f.eks. metallionar , foregår
målingane i forhold til
ein hydrogenelektrode. Oppløysingsmiddelet som brukast er vatn.
Vannmolekylane interfererer
selvfølgelig med dei oppløyste ionane og mest med dei minste d.v.s. dei
øverste i gr.1.
Dette gjer at mens ioniseringsenergiane i gr. 1 (desse blir målte i gassfase
uten forstyrrande vannmolekylar )
minkar nedover i gruppa , snur dette forholdet seg til å minke oppover i
gr.1 ( med Li som det metallet som
har minst evne til å halda på elektron/størst reduserande evne ) så snart
ein innfører vannmolekylar som oppløysingsmiddel.......les : måler
reduksjonspotensial........!!!!!!!!!!
Var dette klarare........?
Vi kan kanskje snakka om at elektrona sit lausare når vi går nedover i gr.1
i gassfase
mens dei sit lausare når vi går oppover i gr.1 i vannfase.........Ha !
det var godt forklart......ha..?
At rekkefølga blir snudd er interaksjonen frå løysingsmiddelet si
forteneste........men har du ein annen
god teori kan den vera interessant............?
helsing Asbjørn
Thomas Rogstad skrev i meldingen <717uie$drn$1...@due.unit.no>...