Biskop i Bergen Anders Foss (1543-1608)
Jan Tuxen
Michaelsen Foss.
I Delgobes samling står (så vidt jeg kan læse, og det er svært), at
forældrene var Hans Foss og Karina Torison(?), hvis forældre var Hans
Torison og Dorte Jensdtr.
Er der nogen, som ved, hvad der er rigtigt her?
--
Jan Tuxen
mailto:jan....@get2net.dk
http://hjem.get2net.dk/jan_tuxen/
Brynjulf Langballe
"Jan Tuxen" <jan....@get2net.dk> skrev i melding
news:8i2npt8q3p6nb8aat...@4ax.com...
> I Skanke ätten af Roger de Robelin står biskoppen anført som Anders
> Michaelsen Foss.
> I Delgobes samling står (så vidt jeg kan læse, og det er svært), at
> forældrene var Hans Foss og Karina Torison(?), hvis forældre var Hans
> Torison og Dorte Jensdtr.
> Er der nogen, som ved, hvad der er rigtigt her?
Norsk Biografisk Leksikon omtaler ham som Anders Foss, født i Danmark 1543
av ukjente foreldre. Dette er vel noe gammelt, men under følger biografien i
sin helhet.
Brynjulf Langballe, Bærum
Norsk Biografisk Leksikon, Bd IV, s 201, av Francis Bull:
Foss, Anders, 1543-1607, biskop, historiker, født i Danmark 1543 av ukjente
foreldre, men var vistnok brorsønn av prioren i Antvorskov kloster, Niels
Andersen Foss. Etter en studiereise til Tyskland, Holland og Frankrike, ble
han (senest 1565) rektor ved klosterskolen i Antvorskov, tok 1566
magistergraden, og ble (etter 1570) sogneprest i Stege; 1578 nevnes han som
en av de 3 kandidater konsistoriet foreslo til Trondhjems bispestol, og 1583
ble han etter forslag av Sjællands biskop kallet til biskop i Bergen. Her
døde han 25/1 1607. Han var gift med Marine Rubbertsdatter, muligvis en
datter av den kongelige kirurg Rubbert Geiszpuscher.
Foss var øyensynlig en myndig og stridbar mann, og hadde vanskelig for å
finne seg tilrette med den nedgang i geistlighetens makt og anseelse som var
en følge av reformasjonen. I Stege kom han i konflikt med en av de mektigste
adelsmenn der på egnen, men værre ble striden i Bergen, særlig i den tid da
Peder Thott satt som kongens lensmann på Bergenhus. Forholdet mellom de
verdslige og geistlige myndigheter i Bergen synes helt siden begynnelsen av
157O-årene å ha vært spendt og halvveis fiendtlig, og da Absalon Pederssøns
enke i 1590 blev brendt som heks, steg opphisselsen sterkt. Det er ikke godt
å si om Peder Thott personlig ble revet med av den epidemiske frykt for
trolldom og heksevesen, eller om han snarere utnyttet den for sine egne
maktformål; sikkert er bare at han fra høsten 1590 støttet anklagene mot
Foss' hustru, som ble beskyldt for heksekunster og samvær med trollmenn oppe
på Lyderhorn. Foss og hans hustru måtte flere ganger til Kjøbenhavn for å
skaffe hjelp og få sin rett, og saken mot bispinnen varte i et par år, men
synes tilslutt å ha ført til hennes fullstendige frifinnelse. Andre av Foss'
stridigheter hadde en mindre heldig utgang, og omtrent samtidig med Peder
Thotts avreise fra Bergen kom Foss opp i en ny og ubehagelig feide med sin
svigersønn, rektor Jon Mogenssøn Skanke, som ikke bare mishandlet sin
hustru, men i det hele opptrådte slik at han først ble avsatt fra sitt
embede, og senere, forøvrig etter Foss' død henrettet.
Større glede hadde Foss av en annen svigersønn, dr. Henrik Høyer i Bergen.
Ham hadde Foss følge med under en av sine mange Kjøbenhavnreiser, hvor det
alltid hørte til at man gjorde besøk på Hven hos Foss' venn Tyge Brahe; og
med Høyer, som selv var en lærd samler og skribent, kunne Foss diskutere
alskens vitenskapelige problemer. Vistnok skjøttet Foss sin bispegjerning
meget samvittighetsfullt, fikk vedtat flere viktige synodalbeslutninger for
sitt stift, deltok i arbeidet på et utkast til norsk kirkeordinans o. s. v.;
men hans kjæreste stunder var nok de som ble viet til historisk forskning.
Alt i 1577 hadde han oppstillet (på latin) kongestamtavler over danske og
norske konger, men dette arbeide er tapt; derimot finnes bevart en trykt
fordanskning (av Jacob Matssøn) fra 1592. Man legger her merke til Foss'
kritiske evner, således utelukker han alle de gamle sagnkonger og begynner
først med Gorm den gamle og Harald Hårfagre. Når man har kalt ham "den
første danske historiker hos hvem man kan påvise en utviklet kritisk sans",
skyldes det imidlertid enda mer hans bedømmelse av Saxos Danmarkshistorie.
Denne kritikk er forfattet i anledning av at man tenkte på å utgi Svanings
latinske Danmarkshistorie, og ble sendt til Foss' fetter (?) Desiderius
Foss; utdrag ble trykt av Stephanius 1645, og ofte senere. I sin helhet er
det lille latinske skrift utgitt av H. F. Rørdam, i "Monumenta Historiæ
Danicæ" II. Sin kritikk av Saxo må Foss ha skrevet en tid etter sin ankomst
til Bergen, og blant hans argumenter mot Saxo er "også mine norske
skribenters" beretninger; antakelig har han hos historisk interesserte
bergensere lært enkelte norrøne kilder å kjenne, og overfor de tidligere
partier av Saxos verk er han så skeptisk at han taler om et helt ocean av
fabler og løgn, ikke stort troverdigere "end voris Euentyrer om Per, Pouell
och Espern Askefijs". I håndskrift etterlot Foss seg fire bind "Annales",
som gikk tilgrunde i Kjøbenhavns brand 1728; han skal også ha holdt på med
en fortegnelse over forfattere som meddeler noe om Danmark og danske
forhold.
(Litt. H. F. Rørdam i Monumenta Hist. Dan. II; Ehrencron-Müller: Forf.lex.
III med henvisninger.)