Benkestokk og Færøyane
Olav Helge Angell
"Slægten Benkestok" (s.313-14) er det sitert frå eit verk skrive av
sorenskrivar på Færøyane, N. Andersen: "Færøerne 1600 - 1709", Kbhvn
1895, der det vert omtalt eigedomar - odelsgods - som Benkestokkane
hadde på Færøyane på 1500-talet. Det står m.a. at ein del av dette
godset gikk i arv til dottera Adelus då Trond Torleivsson døydde i
1558 og at resten truleg vart delt mellom dei andre syskena. Men i
skiftet etter Trond og Anne i 1570 kan eg ikkje sjå at det er nemnt
noko gods på Færøyane.
Korleis har dette seg? Hadde Benkestokk-slekta odelsgods på Færøyane,
og om så var, korleis hadde det kome inn i slekta?
Olav Helge Angell
Jo Rune Ugulen
meldingsnyheter:3878ded0...@news1.c2i.net...
Ja, Benkestokk-ætta hadde jordegods på Færøyane. Saman med den danske
Rosenkrantz-ætta var Benkestokk den einaste adelsætta som åtte noko jord på
øyane. Utan at eg *veit* det kan det jo t.d. gissast på at
Rosenkrantz-godset opphaveleg var Losna-gods - vegen frå Losna og Solund til
Færøyane er ikkje lang. I alle høver sat Rosenkrantz-ætta i 1500-åra på det
tidlegare Losna-godset.
Kvar dette godset låg veit eg derimot ikkje. Den einaste garden eg i farten
kan hugsa (men det skal ha vore fleire gardar) var ått av Benkestokk-ætta
var Kálgarði på Sumba. Her budde i 1530-åra lagmann Andras Guttormsson. Men
korleis dette godset har kome inn i ætta veit eg ikkje. Det ligg
lensrekneskapar for Færøyane frå 1584 (og frametter) i Rigsarkivet i
København - dei må nok sjekkast dersom ein skal ha von om å finna dette ut.
Vidare vart det for nokre år sidan visstnok prenta og utgjeve (i Tórshavn)
ei jordebok for Færøyane (eg trur det var seint 1500-tal eller tidleg
1600-tal). Adelsjordebøkene 1624 i Riksarkivet i Oslo har kan henda også
nokre svar på spørsmåla dine.
Når det gjeld personalhistorie er Færøyane før reformasjonen så godt som
utan kjelder. Det er forsvinnande lite som finst av oppteikningar frå og om
Færøyane i den tidbolken som spenner seg frå Færøyingasaga og fram til
midten av 1500-talet. Av den grunn er det truleg uråd å finna korleis dette
jordegodset opphaveleg kom i eiga til adelsættene Benkestokk og Rosenkrantz.
Men det kan jo dukka opp noko:-)
helsing
----
Jo Rune Ugulen, P.O.Box 205, N-5201 Os, Norway
E-mail: jo.u...@student.uib.no
WWW: http://www.student.uib.no/~st01236
Distriktsrepresentant i Hordaland for
Norsk Slektshistorisk Forening
Alf Christophersen
>Når det gjeld personalhistorie er Færøyane før reformasjonen så godt som
>utan kjelder. Det er forsvinnande lite som finst av oppteikningar frå og om
>Færøyane i den tidbolken som spenner seg frå Færøyingasaga og fram til
>midten av 1500-talet. Av den grunn er det truleg uråd å finna korleis dette
>jordegodset opphaveleg kom i eiga til adelsættene Benkestokk og Rosenkrantz.
>Men det kan jo dukka opp noko:-)
Man kan jo kontakte Agerby i Danmark som har registrert på data alt
kjent om personer som har levd på Færøyene.
---------------------------------
All text is my opinion.
Alf Christophersen, UiO
Tel. +47 22 85 13 27, Fax: 22 85 15 32
URL: http://www.uio.no/~achristo
Jo Rune Ugulen
meldingsnyheter:387cd40f...@nntp.uio.no...
>Man kan jo kontakte Agerby i Danmark som har registrert på data alt
>kjent om personer som har levd på Færøyene.
Eg trur ikkje det vil vera til mykje hjelp her. Det er vel først og fremst
jordegodset på Færøyane ein må sjå nærare på, og Agerby har vel berre dei
reint personhistoriske opplysningane. Veit du kor omfattande registreringane
hans er? Er det berre namn og årstal, eller er det meir "kjøt på beinet"?
Med det same eg er inne på det. For meg har eit svært godt hjelpemiddel til
granskingar på Færøyane, vore ein bibliografi som er prenta i tidsskriftet
"Mediaeval Scandinavia", nr. 3/1970. Der finn ein mellom anna eit oversyn
over alle kjeldepublikasjonar om Færøyane fram til 1970, samt ein heil del
god historisk litteratur. For tida etter reformasjonen og fram til
eineveldet, kan eg visa til Louis Zachariasen: "Føroyar sum rættarsamfelag
1535-1655," Annales Societatis scientarium Faeroensis, Supplementum IV, frå
1961. Den finst i alle fall på UB Bergen, men den er skrive på færøysk som
vel kan vera ein bøyg for dei som ikkje kan det språket. Dersom ein kan lesa
islandsk eller norrønt, er det ikkje noko stort problem.
karl....@online.no
Færøyene kan være interessant også i andre sammenhenger. Selv har jeg
gravd i historien til Magnus Heinesen. Han var sønn av Heine "Havreke"
Jonson som var den første protestantiske presten på Færøyene. Heine
var født i Bergen, og flyttet etter mange år på Færøyene til
Helgeland.
Magnus var en omstridt og fargerik person, og han slo seg opp på
kapervirksomhet og handel på Færøyene. Han var nesten hele sitt voksne
liv i konflikt med Christoffer Valkendorf, og det førte til slutt at
han ble avrettet i København i 1589 på grunn av anklager om blodskam.
Han ble frifunnet post mortem, men det hjalp jo ikke så mye.
Det vil føre for langt å fortelle mer om Magnus her, men han er
interessant i slekts-sammenheng fordi han lenge var bosatt i Bergen og
har derfor etterslekter i Sunnhordland gjennom datteren Elsebe som var
gift med Anders Matsson i Kvinnherad. Magnus hadde også mange uekte
barn på Færøyene.
I ettertid har Magnus fått en slags nasjonalhelt status på Færøyene
(rett eller galt), fordi han stod opp mot danskeveldet.
Det er skrevet flere bøker om det eventyrlige livet til Magnus, blant
annet en dansk doktorgrad fra 1877 av Truls Lund. Tittelen er "Mogens
Hejnesøn - Et tidsbillede fra det sekstende aarhundrede". Denne
avhandlingen ble så populær som historie, at den ble trykket opp i
flere opplag. Den siste utgaven jeg kjenner til kom i 1911. Det er
også fortalt at Henrik Ibsen arbeidet med et historisk skuespill om
Magnus Heinesen, men det ble aldri fullført.
Dersom det er noen som er interessert i "slektstrådene", er det bare å
ta kontakt.
Mvh Karl Sjøen
Haugesund
Knut Bryn
> Færøyene kan være interessant også i andre sammenhenger. Selv har jeg
> gravd i historien til Magnus Heinesen. Han var sønn av Heine "Havreke"
> Jonson som var den første protestantiske presten på Færøyene. Heine
> var født i Bergen, og flyttet etter mange år på Færøyene til
> Helgeland.
> ++++ klipp ++++
> Dersom det er noen som er interessert i "slektstrådene", er det bare å
> ta kontakt.
Vet du noe mer om Heines skjebne etter at han kom til Helgeland? Var han
prest der?
Knut Bryn, Molde
Kelly Petit
karl....@online.no wrote:
> Hei:
> Færøyene kan være interessant også i andre sammenhenger. Selv har jeg
> gravd i historien til Magnus Heinesen. Han var sønn av Heine "Havreke"
> Jonson som var den første protestantiske presten på Færøyene. Heine
> var født i Bergen, og flyttet etter mange år på Færøyene til
> Helgeland.
> Magnus var en omstridt og fargerik person, og han slo seg opp på
> kapervirksomhet og handel på Færøyene. Han var nesten hele sitt voksne
> liv i konflikt med Christoffer Valkendorf, og det førte til slutt at
> han ble avrettet i København i 1589 på grunn av anklager om blodskam.
> Han ble frifunnet post mortem, men det hjalp jo ikke så mye.
> Det vil føre for langt å fortelle mer om Magnus her, men han er
> interessant i slekts-sammenheng fordi han lenge var bosatt i Bergen og
> har derfor etterslekter i Sunnhordland gjennom datteren Elsebe som var
> gift med Anders Matsson i Kvinnherad. Magnus hadde også mange uekte
> barn på Færøyene.
> I ettertid har Magnus fått en slags nasjonalhelt status på Færøyene
> (rett eller galt), fordi han stod opp mot danskeveldet.
> Det er skrevet flere bøker om det eventyrlige livet til Magnus, blant
> annet en dansk doktorgrad fra 1877 av Truls Lund. Tittelen er "Mogens
> Hejnesøn - Et tidsbillede fra det sekstende aarhundrede". Denne
> avhandlingen ble så populær som historie, at den ble trykket opp i
> flere opplag. Den siste utgaven jeg kjenner til kom i 1911. Det er
> også fortalt at Henrik Ibsen arbeidet med et historisk skuespill om
> Magnus Heinesen, men det ble aldri fullført.
>
> Dersom det er noen som er interessert i "slektstrådene", er det bare å
> ta kontakt.
>
> Mvh Karl Sjøen
> Haugesund
Det jeg har om Heine "Havreki" Jonson er at han var født i Bergen i 1514 og døde
i Rødø Troms hvor han var prost i 1576. Før den tid hadde han vært sokneprest i
Nesi på Færøyane. Han hadde to sønner : Joen (1541) og Magnus (1548). Hans Kone
het Herborg, muligens en Anbjørnsdtr. Jeg har Heine Havreke oppsatt som sønn av
Hr Jon Haraldson som var født på Island 1490 og døde i Bergen 1547. Han var
sokneprest på Gloppen. Dette har jeg fra en Færøying som hadde funnet det i en
bok på Færøyane, kan dessværre ikke huske tittelen i farten.
Jeg er interessert i alt som har med disse familiene å gjøre, Magnus Heinesson
1548-1589 og Sophia Güntersberg var mine aner akkurat igjennom datteren Elsebe
og Anders Mattson, deretter deres sønn
Heine Anderson og kone Gyri Øyerhavn .
Anna Heinesdtr Øyre gift med Ivar Kollson Tveitnes d. 1699
Jon Ivarsson Furuberg 1658-1733 gm Mari Larsdtr 1661-1733 (hvor kom hun fra?)
Kristi Jonsdtr Ersland 1695-1772 gm Ola Larsson Hiskjo1693-1763
Mari Olsdtr Hiskjo 1733 gm Tor Danielsson Hiskjo1730-1771 (min farmors tipp
oldeforeldre)
Jeg har ikke dato på alle heller, men går ut fra at fødselsår kanskje ikke var
kjent da.
Magnus Heinessons far Heine Havreke
Mvh
Kjellaug Robberstad Petit
Einar Balle
karl....@online.no skrev i meldingen
<388175da...@news.online.no>...
>Færøyene kan være interessant også i andre sammenhenger. Selv har jeg
>gravd i historien til Magnus Heinesen. Han var sønn av Heine "Havreke"
>Jonson som var den første protestantiske presten på Færøyene. Heine
>var født i Bergen, og flyttet etter mange år på Færøyene til
>Helgeland.
>Magnus var en omstridt og fargerik person, og han slo seg opp på
>kapervirksomhet og handel på Færøyene. Han var nesten hele sitt voksne
>liv i konflikt med Christoffer Valkendorf, og det førte til slutt at
>han ble avrettet i København i 1589 på grunn av anklager om blodskam.
>Han ble frifunnet post mortem, men det hjalp jo ikke så mye.
Jeg har lest litt her og der om Magnus Heinesen. Men opplysningen om at han
ble henrettet pga. anklager om blodskam, har jeg ikke fått med meg. Jeg
trodde det var andre grunner som lå bak rettsaken i 1589, som endte med at
han ble henrettet.. Hvor kommer opplysningen om at Magnus Heinesen ble
henrettet pga. anklager om blodskam fra?
mvh
Einar Balle
Bergen
karl....@online.no
wrote:
>Vet du noe mer om Heines skjebne etter at han kom til Helgeland? Var han
>prest der?
>
>Knut Bryn, Molde
>
Heine "Havreke" Jonson flyttet sammen med kona Gyrid Arnbjørnsdtr. til
Rødøy Helgeland i 1566. Han var sogneprest der.
Mvh Karl Sjøen
Haugesund
karl....@online.no
Hei:
Jeg må korrigere meg selv. Selv om anklagene om blodsakam lå bak fra
tidlegere rettsaker mot Magnus Heineson, var det sjørøveri han til
slutt ble dømt og henrettet for. Jeg holdt for en tid tilbake et
foredrag om Magnus Heineson, og jeg tillater meg å hekte det ved her
selv om det er litt langt.
Mvh Karl Sjøen
Haugesund
----------------------------------------------------------------------------------------------------------
KAPERKAPTEINEN MAGNUS HEINESEN
Denne historien begynner tidlig på 1500-tallet.
I 1514 ble Heine Johnsen født i Bergen. Faren Jon Haraldson var
katolsk prest fra Island, og sønnen utdannet seg også denne veien som
protestantisk prestestudent på 1530-tallet.
Sammen med fem andre studenter i Bergen som forberedte seg til å bli
geistlige besluttet han å ta en lystur med båt nordover til Sunnmøre.
Ferden gikk vel helt til de kom til Stad. Her blåste det opp med
østlig vind, og båten ble ført lenger og lenger til havs. De strøk
seilet og prøvde å ro mot land, men årene knakk i det veldige været.
Da hadde de ikke annet å gjøre enn å la båten drive med vinden. Snart
mistet de land av syne, og da stormen vedvarte, syntes det som om alt
håp om redning var ute.
Slik drev de i netter og dager. Forkomne og utmattede var de fleste
ved å bukke under, men Heine holdt seg klar og våken. I alle de syv
dagene som stormen varte satt han til rors. Hver bølge som brøt over
båten sprøytet over han. Den syvende dagen fikk de land i sikte. De
heiste seil, men nådde først land til kvelds.
Heine fant en landingsplass i månelyset, og bar sine forkomne
kamerater i land. De hadde landet i Husavik på Sandøy, en av Færøyene.
De sovnet alle sammen der på stranden. Neste morgen våknet Heine av en
pipende lyd. Det var hengslene på ei fehus-dør som knirket ide en ung
kvinne åpnet den. Hun ble først redd da hun oppdaget mennene, men
summet seg og fikk tilkalt hjelp. Da de skipbrudne hadde forklart seg,
ble de vel tatt imot, og fordelt i bygda for å få pleie. Den ene døde
av strabasene , mens fire andre dro hjem etter en tid med et skip til
Bergen.
Heine derimot, ble igjen på Færøyene. Heine ble tatt til pleie hos den
ung kvinnen som hadde funnet dem, og hun hadde hatt en underlig drøm
en tid før de ankom. I drømmen hadde hun sett at et nøkleknippe ble
skyllet opp på stranden. Fem av nøklene var rustne, men den sjette var
blank. Hun festet den blanke nøkkelen i beltet, og kastet de andre. Da
hun neste dag fortalte sin moster om drømmen, utbrøt hun "Den du skal
få som mann, Herborg, vil komme fra havet når det nå enn blir!" Nå var
mannen kommet fra havet, Heine syntes godt om henne, fridde og fikk
ja.
Etter denne ferden ble Heine kalt "Havreke". Reformasjonen var ennå
ikke innført på Færøyene, så Heine måtte oppgi å bli prest dersom han
ville gifte seg med Herborg. Han nøyde seg derfor med en beskjeden
stilling som skriver for Bispen, og reiste rundt på øyene og
bearbeidet hemmelig innføringen av Reformasjonen. Da denne til slutt
ble innført valgte bøndene Heine til prest på Østerøy, hvor han også
bosatte seg med Herborg. Hun ble gravid og fikk en sønn de kalte Jon i
1541. Jon ble senere Lagmann på Færøyene. Herborg døde
kort etter denne fødselen. (En annen kilde oppgir at hun fikk en
datter året etter, og at det var etter denne fødselen hun døde.
Datteren skal ha vært kalt opp etter moren).
Etter at Herborg døde, fikk Heine lyst til å dra tilbake til Norge.
Han traff igjen sin ungdomskjæreste Gyrid, og giftet seg så med henne.
Gyrid var datter av Arnbjørn Gran og Gyrid Bårdsdtr. på Meløy,
Helgeland. Hun fulgte han tilbake til Færøyene, og der fikk de sønnen
Magnus i 1548 (el.1545). Heine nøt stor anseelse på Færøyene, og da
Bispen flyktet fra øyene, ble Heine valgt til prost, og ble således
øyenes øverste geistlige person ettersom kirken ble underlagt Biskopen
i Bergens stift.
Gjennom Herborg var slekten knyttet til en av landets rikeste
familier, og b åde for Magnus og Jon var det lyse fremtidsutsikter.
Begge endte også opp som mektige menn på øyene.
Både på grunn av at faren var prost og på grunn av landets natur
foregikk mange reiser i båt. Magnus ble derfor tidlig oppdratt i
sjømannskap, og han ble lokalkjent og flink til å manøvrere mellom
holmer og skjær.
Da Magnus var 17-18 år gammel, flyttet hele familien til Norge,
nærmere bestemt Rødøy i Nordland. Magnus ble sendt til Bergen, og ble
kaptein på et skip som noen slektninger eide. Han fikk i oppdrage å
føre varer mellom Bergen og Færøyene, men på den tredje overfarten ble
han plyndret av sjørøvere. Dette ble et vendepunkt i Magnus sitt liv.
Da han kom tilbake til Bergen ble han hånet for at han ikke hadde
forsvart skipet sitt, og han svor da at han skulle hevne seg. Han
forlot derfor Norge og gikk i hollandsk krigstjeneste, og gjennom kamp
mot sjørøvere prøvde han å rette opp denne fornedrelsen. Vi kjenner
ikke så mye til denne tiden i den Hollandske marine, men han må i alle
fall ha utmerket seg såpass at han fikk gode attester som ble framlagt
for Fredrik II ( Fredrik regjerte fra 1559). Hensikten var å få
kongens tillatelse til monopolhandelen mellom Bergen og Færøyene.
Magnus følte at saken sto særlig sterkt ettersom halvbroren Jon hadde
blitt utnevnt til Lagmann i 1571. Men det viste seg ikke å være så
enkelt. Saken var nemlig den at den tidligere lensmannen på Bergenhus
festning, Christoffer Valkendorf, anbefalte kongen å slutte med å
forpakte bort denne handelen. Kongen valgte derfor at handelen skulle
utøves på Kongens regning, og dette trådte i kraft i 1578. Det var
det samme året Magnus Heinesen hadde kommet hjem.
Christoffer Valkendorf var en meget markant og mektig herre i sin
samtid. Han var født inn i en adelig familie i Danmark, og ble tidlig
en av kong Fredrik II sine betrodde menn. Han var blant annet lensmann
på Bergenhus 1556 til 1560. I denne tiden fikk han begrenset
hanseatene makt i byen, og har ofte fått æren for å ha brutt
hanseatenes makt og virksomhet. Dette var ingen enkel sak, og tyskerne
prøvde blant annet å beskyte Bergenhus fra tårnet på Mariakirken. Men
Christoffer Valkendorf var en handlingens mann og sto imot. Hans
ettermæle sier at hans justis var "...kort prosess...". Kongen brukte
han til å rydde opp i uroligheter både i Danmark, på Island og
i Nordtyskland.
I 1573 vendte han tilbake til København etter 18 år som kongens
"grovhøvel". For at han ikke skulle bli udugelig for arbeid under mer
fredelige forhold, var det på tide at han kom over i mer fredelig
virksomhet. Valkendorf var kjent for å være punktlig, ha ordenssans og
forvaltningsevne. Han ble derfor Rentemester og senere Finansminister
etter Peder Oxe. Kongen var fornøyd med arbeidet hans, og forleningen
han vokste. I 1577 ble han tatt opp i Riksrådet, og i tillegg til å
være Finansminister, ble han kongens rådgiver i utenrikspørsmål,
Forsvarsminister og Guvernør i København. Han hadde også
fått stor innflytelse på innenrikspolitikken og rettsvesenet.
Det var altså denne mannen som hadde kommet i veien for Magnus
Heinesens planer om å overta monopolhandelen på Færøyene. Men Magnus
var ikke den som gav seg så lett. Han dro derfor til kongen å ba om
tillatelse til å dra til Færøyene for å kreve inn noen gammel gjeld.
Dette virket så uskyldig at kongen gav sitt samtykke til det med en
hel rekke begrensinger og forbehold.
Framme på Færøyene lykkes det Magnus å få i stand en folkereisning som
krevde av kongen enten å innføre den gamle forpakterordningen, eller
utnevne Magnus Heinesen til forvalter av regnskapene på øyene. De
framholdt at det var så lite ved og tømmer på øyene, at de i det
minste måtte få lov til å la et skip gå mellom Bergen og Færøyene med
tømmer og ved. Dette ble framført for kongen av en delegasjon ledet av
Magnus Heinesen. Han klarte med sin veltalenhet å overbevise Kongen om
at øyene var så fattigslige, at det var ikke videre inntekter å vente
derfra. Kongen lot seg overtale, og bestemte at Magnus Heinesen og
hans medredere skulle ha enerett på å seile på Færøyene fra Bergen.
Det var kun en stor trussel som framsto nå, og det var alle sjørøvere
som herjet. Holland var i krig med Spania, og de nordlige farvann ble
benytte som skjulested for sjørøverne fra begge sider. Engelskmenn,
skotter og franskmenn benyttet også disse farvann til sjørøveri, fordi
et var liten sjanse å bli tatt av danske krigsskip. Dette gikk
naturligvis utover innbyggerne på Island og Færøyene som ble
mishandlet fra begge sider.
Allerede på den første reisen fikk Magnus Heinesen erfare dette. En
skotsk sjørøver med navnet Klerck hadde vært på øyene og tatt med seg
brorparten av kongens skatter samt en del privat gods. Men Magnus
visste råd. Han fikk laget en liste over alt som var tatt, og fikk
denne signert av sin bror Jon samt noen andre fremstående menn på
øyene.
Med denne detaljerte listen reiste Magnus til kongen. Christoffer
Valkendorf ante uråd, og trodde at listen var altfor omfattende og han
frarådet kongen å ettergi Magnus det som manglet i skatter fra øyene.
Men Magnus hadde taktikken klar. Han utmalte for kongen hvor vanskelig
det var i forhold til sjørøverne, og foreslo at båten hans kunne
bemannes og utstyres som orlogsfartøy og på den måten være i stand til
å angripe sjørøverne. Det var innlysende at dette ville gi Magnus en
makt som kunne misbrukes, men han hadde et annet lokkemiddel i erme.
Saken var nemlig den at Fredrik II flere ganger hadde forhøyet
Øresund-tollen for å skaffe staten inntekter. Dette hadde medført at
mye av handelene som før gikk til Russland over Østersjøen, nå hadde
forflyttet seg til havnene nord om Norge, og altså utenfor kontroll av
kongen. Magnus Heinesen påtok seg nå å hindre Hollendere og
engelskmenn å benytte denne seilingsleden. Kongen tok imot tilbudet,
og gav Magnus tillatelse å angripe alle sjørøvere han møtte. Videre
fikk han i oppdrag å kapre hollandske skip som seilte nordafor Norge
til Russland. Avtalen ble at halvparten av byttet skulle tilfalle
kongen og halvparten skulle tilfalle Magnus.
Nå begynte en offensiv kapervirksomhet, og handelen på Færøyene kom i
bakgrunnen for Magnus. Det finnes mange historier om han fra denne
tiden.
En gang var han kommet i land på Færøyene, og da han ikke ante noen
fare, satte han seg ned og drakk med sine folk. Da alle var blitt
fulle, kom to sjørøvere inn i havnen og snek seg inn på land. Der
fanget de Magnus og tok han med ombord. Da han våknet gjord han seg
underdanig og svor at han aldri ville gjøre dem fortred. De slapp han
da til slutt fri. Men han var ikke før kommet i land før han samlet
mannskapet sitt, satte etter sjørøverne og ryddet skipet deres.
Med alle denne kapervirksomheten forsømte han folkene på Færøyene. Lov
og rett eksisterte ikke, og mannskapet hans huserte som det passet dem
på øyene. Selv bodde han om vinteren hos broren Jon. Tyve mann holdt
fast vakt på skipet, og resten av mannskapet var fordelt hos bøndene
på de nordlige øyene. Her gikk det særlig vilt for seg. Slagsmål og
fyll hørte til dagens orden, og kvinnene ble forulempet. Det byttet
sjørøvere hadde oversett, tok mannskapet i steden. Dette gjorde
vinteren til en vel så fæl tid på øyene som sommeren var med
sjørøveriene.
Ryktene gikk foran Magnus Heinesen, og da han kom til København for å
berette om skatteoppgjøret for 1580, var Christoffer Valkendorf
underrettet om det som hadde skjedd. Han hadde foreslått en ny ordning
hvor handlens skulle forpaktes bort til fire kjøpmenn fra København,
og Færøyingene skulle ellers ha rett til å seile til København dersom
det var noe de ville klage over. Dette forslaget sa kongen seg enig i,
og dette var situasjonen da Magnus kom til København. Men igjen kom
Magnus Heinesen Christoffer Valkendorf i forkjøpet. Han la fram hvor
vanskelig jobben på Færøyene hadde vært, og at det var snarere blitt
en utgiftspost i stedet for en inntektskilde. Magnus la ut hvordan
sjørøvere hadde herjet med han og hans mannskap.
Han hadde likevel lykkes å kapre et skip fra Hamburg sa han, og det lå
nå i Bergen slik ar kongen kunne få sin rettmessige del. Og igjen så
fikk Magnus med sin veltalenhet kongen til å endre standpunkt. I
tillegg fikk Magnus kongen overbevist om at han også måtte ha kuler og
krutt for å stoppe hollendernes handel nord for Norge, og disse ble
foreskrevet fra slottets beholdning. Men igjen var Magnus klar over
Valkendorf nære samarbeid meg kongen, og for å oppnå ennå høyer gunst
hos kongen tilbød Magnus seg å oppsøke Grønland. Dette rørte ved
Fredrik II sine inderste strenger. Helt siden han kom til makten hadde
han hatt planer om å gjenerobre dette landet. I tidenes løp hadde det
glid ut av dansk kontroll, og det var nå en fare for at en annen makt
skulle ta dette herreløse landet i besittelse. Engelskmennene søkte
nemlig i disse årene en nordlig vei til India. Willougby (1553) og
Bassendine (1568) hadde prøvd å seile til India via Vardøhus. men fant
ut at det ikke var mulig. Derfor hadde Frobisher på tre reiser prøvd
nordvestpassasjen, og hadde i denne forbindelse oppdaget og
gått i land på Grønland. Det var derfor ingen tid å miste for Fredrik
II dersom den danske retten over landet skulle holdes i hevd. Og man
trodde i tillegg at landet ennå var befolket av nordiske innbyggere.
Biskop Øgmundr fra Island hadde under uvær to gange vært ved kysten,
og mente tydelig å kunne se folk på land. Fredrik II mente at det
først og fremst måtte være en religiøs plikt å oppsøke disse "fortapte
får" som ennå nødvendigvis måtte være katolikker som ikke kjente til
reformasjonens lys. Magnus Heinesen sa at dette ikke skulle koste
kongen en skilling. Kongen syntes dette var et storartet forslag, og
dette bidro til at han fikk stor tiltro til Magnus Heinesen. Kongen
lovte han både len og adelskap dersom reisen ble vellykket. Men Magnus
hadde ikke de midlene som trengtes til reisen, og derfor skrev han i
mars 1581 til sin medreder, rådmann Søren Anderssen i Bergen, og
uttrykte i brevet at "efter kongens alvorlige befaling, som han
ingenlunde kunne unngå, havde måttet love og tilsige Kongen at ville
udgjøre to Skibe i denne Sommer for at lete efter Grønland". Dette
var en stor økning i utgiftene, men dette var uunngåelig for kongen
hadde ikke bare en men tre ganger befalt han dette påsto Magnus.
Medrederen gikk med på å finansiere reisen, og ferden gikk så
nordvest-over.
Magnus fulgte gamle anvisninger og seilte nord for Island, for så å
legge vestover. Han fikk kjenning både på Snefjellnes på Island og
Hvitserk på Grønland. Men han var ikke klar over at han seilte rett
inn i et område hvor Grønland er på sitt mest utilgjengelige, og hvor
den kalde polarstrømmen gjør landet ubeboelig og drivisen hindrer
ferdsel. Hadde han derimot seilt rett vest fra Færøyene hadde han
kanskje funnet veien sør om Kap Farvel og oppdaget de gamle Vester og
Østerbygdene fra Sagaen. I steden seilte han nordover langs Grønland
helt til polarstrømmene var så sterke at båten lå nesten stille.
Magnus forsto ikke dette, og hevdet at havbunnen sikkert var magnetisk
og dro i kjølen slik at han ikke kom av flekken. De kom ut i tåke og
storm, og måtte til slutt gi opp. Han styrte da mot sørøst og kom til
Bergen 22. august 1581.
I Bergen hadde det skjedd en begivenhet få dager før Magnus kom
tilbake. En av byens mest ansette menn het Aksel Gyntersberg, og han
hadde mange forleninger i Norge. Han hadde vært gift med Kristine
Benkestok, og arvet gjennom henne et stort gods på Helgeland. Familien
var mye på Helgeland, og der traff Magnus Heinesen en gang Margrethe,
en av døtre til Aksel Gyntersberg. Det gikk da slik til at hun ble
gravid, og fødte et barn som senere døde. Denne saken ble dysset ned,
og Margrethe giftet seg senere med lagmann Peder Hansen som bodde i
Bergen. Alt ble glemt og Magnus slapp lettere fra denne historien enn
han hadde fortjent. Men så skjer det at Margrethe uten forvarsel
fortalte historien til mannen sin, og de gikk i fellesskap til faren
Aksel Gyntersberg og fortalte dette 15. mars 1581. Dette ble så meldt
til øvrigheten, men lensmann Hans Lindenov som var en nær
venn og kompanjong av Magnus Heinesen lot Margrethe og Hans arrestere
for disse grove beskyldningene.
Det er uklart hva som var årsaken til at Margrethe åpnet seg, men
Magnus Heinesen hadde ved en tidligere anledning også forført Sofie,
en yngre søster av Margrethe. Det var på denne tiden flere mennesker i
Bergen som ivret for et ekteskap mellom Magnus og Sofie, og det kan ha
vært foranledningen til at Margrethe i ren misunnelse fotalte
historien. Dette var en alvorlig sak. Det var nemlig slik at etter
datidens moralregler var mann og hustru ett, og hustruens søster var
derfor også mannens søster. Dersom han sto i det med sin hustrus
søster ble dette betraktet som blodskam, selv etter hustruens død.
Dette ble kategorisert som kjetteri, ble straffet med døden, og man
kunne til overmål risikere at alle tre ble dømt.
Magnus Heinesen påsto at alt var oppspinn, og fastholdt sin uskyld.
Han avla ed på at han snakket sant, og med hjelp av sin venn Hans
Lindenov ble han frikjent 11 september 1581. Dette skjedde på tross av
at man tidligere hadde gravd opp et barnelik i Nord-Norge etter
anvisning fra Margrethe.
Magnus dro så til kongen i København for å berette om sin sjøferd til
Grønland. Joakim Thim fra Hamburg hadde i mellomtiden søkt om å få
handelen på Færøyene. Kongen besluttet da etter påvirkning fra
Kristoffer Valkendorf at handelen på øyene skulle gis til Magnus,
Joakim Thim og en Københavnborger i felleskap for fem år. Samlet sett
var dette en akseptabel løsning for Magnus, og han dro tilbake til
Bergen.
I mellomtiden ble den ulykkelige Margrethe Gyntersberg ført til
fengselet på Bergenhus. Frikjennelsen av Magnus og fengslingen av
Margarethe var en så pinlig sak for slekten Gyntersberg at bror til
Margrethe tvang henne til å trekke tilbake alt hun hadde sagt, og fikk
henne til å legge skylden for løgnene på mannen Peder Hanssen fordi
han angivelig hatet Magnus Heinesen.
Vel tilbake i Bergen giftet Magnus Heinesen seg med Sofie Gyntersberg
25. februar 1582 på Bergenhus. Det var et underlig bryllup hvor
søsteren til bruden satt fengslet bare noen rom bortenfor festen. Men
Magnus gav seg ikke med dette. Han ville ha full oppreisning , og
forlangte dekning av saksomkostninger og skade av sin svoger Peder
Hanssen. Men da tok igjen saken en ny vending fordi Margrethe påsto at
hennes tilståelse var gitt under tvang i fengselet. Dette var
innledningen til mange nye undersøkelser, blant annet påstander om at
Magnus hadde brukt en falsk alen ved handel på Færøyene. Retten skulle
settes i København i slutten av 1582, men Magnus dukket ikke opp.
Først en måned senere kom han fram, og retten kunne tre sammen.
Rettsforhandlingene var lange, og blir ikke referert i detalj her.
Retten frikjente Peder Hansen, og saken var ikke videre lys for Magnus
Heinesen. Han stakk da til sjøs før dom ble avsagt, og pådro seg nok
en gang Christoffer Valkendorfs vrede. Han fikk kongen med på at
Magnus Heinesen skulle forbys all handel på Færøyene. Men igjen
manøvrerte Magnus med list og kløkt slik at han fikk flere vitner på
sin side. Dette skulle vise seg ikke å være tilstrekkelig, og igjen
ble han innklaget for herredagen i 1584 for blodskam. Og nok en gang
stakk Magnus av (Anm.: Det danske handelsmonopolet på Færøyene ble
opphevet så sent som i 1856, nesten 300 år etter at Magnus mistet
retten til handelen.)
Magnus dukket opp igjen i Holland, hvor han gikk i nederlandsk
krigstjeneste som kaperkaptein. Han hadde med seg sitt eget skip
"Svanen" på 55 skipslester (ca. 150 tonn). Dette hadde han (i
hemmelighet) fått finansiert av venner i Bergen. Men som tidligere
var han ikke så nøye med om de skip han bordet var fiender av Holland,
og derfor kapret han et engelsk skip som tilhørte handselshuset Read
Wollison & Co. Rederen Christoffer Read var selv ombord og lasten var
dyrbar. Men etter at Magnus hadde hogget ned to stykker og kastet dem
over bord, overgav mannskapet seg. Magnus seilte deretter med begge
skipene til Orknøyene hvor han lastet alt av verdi ombord i sitt eget
skip. Han lot da det andre skipet seile, og seilte selv til Bergen.
Dette var det beste byttet Magnus noen gang hadde tatt, og han fikk
gjort opp gammel gjeld i byen. Det syntes som om alle hadde glemt hans
tidligere bravader, - unntatt Christian Valkendorf i København.
19. juni 1587 tok Magnus avskjed i den hollandske tjenesten, og fikk
de beste attester med seg. Han bosatte seg så i Ålborg.
Om sommeren 1588 døde imidlertid hans kongelige venn og beskytter,
Fredrik II. Hans sønn, Christian IV, var kun et barn, og makten satt
derfor hos Riksrådet og de fire Regjeringsrådene, hvor altså
Valkendorf var den ene. Litt senere på sommeren kom det en utsending
fra England med en anklage om at Magnus hadde overfalt skipet som
tilhørte handelshuset Read Wollison & Co. Nok en gang flyktet Magnus,
men kom ikke lenger enn til Bergen før han ble anholdt. Han ble ført
til slottet i København og lagt i lenker i det "blå tårn" under
Christoffer Valkendorfs forvaring. Magnus prøvde å alliere seg med
sine gamle venner, men det så svart ut for han.
Det ble holdt mange forhandlinger og rettsmøter, men 16. januar 1589
ble han til slutt dømt til døden for sjørøveri mot en et skip fra en
fredelig stat. Under normale omstendigheter ville han hatt mulighet
til å anke dommen, men Christoffer Valkendorf var ivrig etter å få
fullbyrdet dommen, fordi han mente at Magnus var skyldig i mange flere
forhold som kvalifiserte til døden.
Før grålysningen lørdag 18. januar 1589 ble derfor Magnus Heinesen
ført ut av fengselet, over slottsgården, forbi Kansellibygningen og ut
på Slottsplassen. Den bakbundne fangen ble ført bort til blokken. Da
bøddelen ville binde et tørkle foran øynene hans, sa han: "Nei, - jeg
har sett mang en dragen klinge før. Jeg er ikke redd, og det behøver
ikke du heller være!". Deretter knelte han, og hodet ble hogget av med
et sverd. Han ble så begravd på den nærmeste kirkegården ved
Nikolaikirken. Da Christoffer Valkendorf neste morgen begav seg fra
gården på Amagertorv opp til slottet, kunne han konstatere at dommen
var fullbyrdet.
Da Magnus gamle venn Hans Lindenov fikk høre om dette, ble han meget
forbitret. Som rettskyndig så han straks at saken ikke hadde forløpt
korrekt. Valkendorf hadde egenmektig latt Magnus henrette uten
samtykke fra sine embedsbrødre, samtidig som den domfelte ikke hadde
hatt anledning til å appellere til en høyere rett. Dette var et
justismord. På vegne av Sofie Gyntersberg stevet derfor Hans Lindenov
Christoffer Valkendorf inn for Herredagen i 1590. Her ble det etter
lange forhandlinger inngått et forlik som gikk ut på at Valkendorf
forpliktet seg til å overlevere domspapirene etter Magnus Heinesen. I
tillegg skulle avskriften i Københavns Stadsbok tas ut, og dommen selv
skulle ærklæres død og maktesløs og ikke komme Magnus Heinesen, hans
hustru eller barn til skade på ære eller rykte. Videre sto Sofie fritt
til å grave opp igjen liket av Magnus, og stede han til hvile på
en verdig måte. Dette ble gjort.
I tillegg skulle Christoffer Valkendorf betale en større sum til Hans
Lindenov og til Sofie for oppfostring av barna, og Valkendorf fradømt
sitt embete i Riksrådet. Det skulle gå sju år før han ble
rehabilitert, og ble da utnevnt til Rikshovmester av den unge
Christian IV.
Denne saken gikk så sterkt inn på Sofie at hun gikk i kloster. Men
etter ett år kom hun på andre tanker, og giftet seg igjen. Hennes
videre skjebne kjenner jeg ikke til.
Historiene om Magnus Heinesen beretter om stor tapperhet i kampen mot
sjørøvere, selv om man på Færøyene var misfornøyd med hans
monopolhandel. I ettertid har Magnus Heinesen blitt framstilt som en
nasjonalhelt på Færøyene, fordi man hevder at han ble offer for
intriger framsatt under rettsaken av en uforsonelig fiende, nemlig
Christoffer Valkendorf. Men det er vanskelig å bevise at han var
uskyldig i det sjørøveriet som kostet han livet.
Historien om Magnus Heinesen slutter her, men det finnes flere
beretninger om barna hans. En tradisjon forteller blant annet at han
hadde en uekte sønn på Færøyene som het Rasmus. Han var en vel ansett
mann, men hadde ikke fått noen livsarvinger med sin første kone. Hun
døde da Rasmus var 90 år. Han giftet seg da på ny, og historien
forteller at han fikk fem barn fram til han fylte 103 år! Så bragdene
fortsatte i familien.......
Jo Rune Ugulen
meldingsnyheter:388ab7e8...@news.online.no...
>I 1514 ble Heine Johnsen født i Bergen. Faren Jon Haraldson var
>katolsk prest fra Island, og sønnen utdannet seg også denne veien som
>protestantisk prestestudent på 1530-tallet.
Kvar har du funne denne opplysninga om at Jon Haraldsson er far til Heine
Jonsson?
Finst det nokon samtidig kjelde som seier dette? Og dersom ikkje, kva er
argumentasjonen for at Heine Jonsson verkeleg er son av Jon Haraldsson.
karl....@online.no
<jo.u...@student.uib.no> wrote:
><karl....@online.no> skrev i
>meldingsnyheter:388ab7e8...@news.online.no...
>>I 1514 ble Heine Johnsen født i Bergen. Faren Jon Haraldson var
>>katolsk prest fra Island, og sønnen utdannet seg også denne veien som
>>protestantisk prestestudent på 1530-tallet.
>
>Kvar har du funne denne opplysninga om at Jon Haraldsson er far til Heine
>Jonsson?
>Finst det nokon samtidig kjelde som seier dette? Og dersom ikkje, kva er
>argumentasjonen for at Heine Jonsson verkeleg er son av Jon Haraldsson.
>
>helsing
>----
>Jo Rune Ugulen, P.O.Box 205, N-5201 Os, Norway
>E-mail: jo.u...@student.uib.no
>WWW: http://www.student.uib.no/~st01236
>Distriktsrepresentant i Hordaland for
>Norsk Slektshistorisk Forening
>
>
Jeg har ingen primærkilde for denne opplysningen, men har hentet det
fra Tidskriftet Hardanger 1947 pp.30. I artikkelen av H.Chr. Hjortaas
angir han at i følge en tradisjon kom ætten fra Island, og den første
mann i Norge var Jon Haraldson far til Heine Jonson. Jon var
sogneprest ved domkirken i Bergen og kannik ved domkapitlet i første
halvdel av 1500-årene.
Når det gjelder historien om Heines "havreke"-ferd, baserer det seg på
"Færøiske Folkesagn" opptegnet av pastor J.H.Schrøter og publisert i
Antiquariske Tidsskrift København 1852.
Mvh Karl Sjøen
Haugesund
Kelly Petit
karl....@online.no wrote:
> On Sun, 23 Jan 2000 10:17:38 +0100, "Jo Rune Ugulen"
> <jo.u...@student.uib.no> wrote:
>
> ><karl....@online.no> skrev i
> >meldingsnyheter:388ab7e8...@news.online.no...
> >>I 1514 ble Heine Johnsen født i Bergen. Faren Jon Haraldson var
> >>katolsk prest fra Island, og sønnen utdannet seg også denne veien som
> >>protestantisk prestestudent på 1530-tallet.
> >
> >Kvar har du funne denne opplysninga om at Jon Haraldsson er far til Heine
> >Jonsson?
> >Finst det nokon samtidig kjelde som seier dette? Og dersom ikkje, kva er
> >argumentasjonen for at Heine Jonsson verkeleg er son av Jon Haraldsson.
> >
> >helsing
> >----
> >Jo Rune Ugulen, P.O.Box 205, N-5201 Os, Norway
> >E-mail: jo.u...@student.uib.no
> >WWW: http://www.student.uib.no/~st01236
> >Distriktsrepresentant i Hordaland for
> >Norsk Slektshistorisk Forening
> >
> >
>
> Jeg har ingen primærkilde for denne opplysningen, men har hentet det
> fra Tidskriftet Hardanger 1947 pp.30. I artikkelen av H.Chr. Hjortaas
> angir han at i følge en tradisjon kom ætten fra Island, og den første
> mann i Norge var Jon Haraldson far til Heine Jonson. Jon var
> sogneprest ved domkirken i Bergen og kannik ved domkapitlet i første
> halvdel av 1500-årene.
>
> Når det gjelder historien om Heines "havreke"-ferd, baserer det seg på
> "Færøiske Folkesagn" opptegnet av pastor J.H.Schrøter og publisert i
> Antiquariske Tidsskrift København 1852.
>
> Mvh Karl Sjøen
> Haugesund
"Søga Søgn og Tíðarminni" Skrevet av J.Weihe, trykket i Torshavn på "A/S Færø
Amtstidende´s boktrykkeri i 1933. Jeg har fått oppgidt av en Færøying at man
skal kunne finne en del om Heine Havreki i denne boken.
mvh
Kjellaug Robberstad Petit
Jo Rune Ugulen
meldingsnyheter:388b055e...@news.online.no...
>Jeg har ingen primærkilde for denne opplysningen, men har hentet det
>fra Tidskriftet Hardanger 1947 pp.30. I artikkelen av H.Chr. Hjortaas
>angir han at i følge en tradisjon kom ætten fra Island, og den første
>mann i Norge var Jon Haraldson far til Heine Jonson. Jon var
>sogneprest ved domkirken i Bergen og kannik ved domkapitlet i første
>halvdel av 1500-årene.
Etter litt graving i kopiane mine, kan eg i det minste opplysa om at alt
Chr. Heilskov i [Dansk-Norsk] Personalhistorisk Tidsskrift 6. række, band 6
frå 1915, fortel følgjande:
"Jon Haraldsøn, Sognepræst ved Korskirken i Bergen og Kannik ved
Domkapitlet, en Islænder af Fødsel (nævnt 1547), var efter en gammel
Tradition, HVIS RIGTIGHED IKKE AD ANDEN VEJ KAN KONTROLLERES, Fader til
[Heine Jonsen]..." (mi utheving). Det bør difor i det minste takast med ei
klype salt at det verkeleg var slik. Det kan i den samanhengen vera verd å
sjå kva informasjon ein kan finna i Diplomatarium Islandicum.
Heilskov fortel altså ikkje noko om at tradisjonen seier at *ætta* til Heine
Jonsson kom frå Island, men at Jon Haraldsson var islending og etter
*tradisjonen* *far* til Heine Jonsson. Det er ein nesten umerkeleg skilnad i
utsegnene til Hjortaas og Heilskov, men det syner at ein av dei ikkje er
nøye med korleis ein attgjev opplysningar - truleg er det Hjortaas som er
den unøyaktige. Heilskov er i alle fall nøye med å oppgje kjelder og
tilvisingar, samt at han har ein heil del gode kjeldeavskrifter i artikkelen
sin.
>Når det gjelder historien om Heines "havreke"-ferd, baserer det seg på
>"Færøiske Folkesagn" opptegnet av pastor J.H.Schrøter og publisert i
>Antiquariske Tidsskrift København 1852.
Denne soga er nok mykje eldre enn det:-) Den kan i alle fall sporast attende
til Lucas Jacobsen Debes si politiske og topografiske skildring av Færøyane
frå 1600-talet. Den er mellom anna trykt i 1757: "M. Lucas Jacobson Debes
weyland Probst, Prediger und Rector in Thorshaven, NATÜRLICHE UND POLITISCHE
HISTORIE DER INSELN FÄRÖE, worinn die Lust, Grund und Boden, Gewässer,
Thiere, Vögel, Fische, u.s.w. das Naturel, die Gewohnheiten, Lebensart der
Einwohner dieser Inseln und ihre Verfassung beschrieben werden. Mit Kupfern.
aus dem Dänischen übersetzt von Christian Gottlob Mengel, und Thormodi
Torfäi Färöische Geschichte aus dem Lateinischen übersetzt. Kopenhagen und
Leipzig bey Friedrich Christian Pelt, 1757."
Det er ikkje å sjå vekk i frå at denne soga i grove trekk kan vera sann.
Tilnamnet til Heine Jonsson kan i alle høve språkleg forklarast ut frå den.
Jo Rune Ugulen
>angir han at i følge en tradisjon kom ætten fra Island, og den første
>mann i Norge var Jon Haraldson far til Heine Jonson. Jon var
>sogneprest ved domkirken i Bergen og kannik ved domkapitlet i første
>halvdel av 1500-årene.
Eg har nokre ytterlegare kommentarar til denne Jon Haraldsson. Eit kjapt
gjennomsyn i alle 22 band av Diplomatarium Norvegicum gjev ikkje ei einaste
kjelde der ein kannik i Bergen/sokneprest i Korskirken (eller Domkirken) Jon
Haraldsson er nemnt. Det gjorde meg mistenksam. Dersom han skal vera nemnt i
1547, slik Heilskov nemner, må han jo ha vore prest etter reformasjonen. Eg
har *ikkje* funne nokon prest i Bergen med namnet Jon Haraldsson.... (eg har
sjekka DN, Norske Rigsregistranter, Norske Regnskaber og Jordebøger samt
ymse andre kjelder, særskilt Bergenskjelder som Absalon Pedersson)
Det døyr i 1552 ein Jens Viborg som var sokneprest i Korskirken. Etter han
kjem ein Jens Hansson (døyr 1564). Den latinske forma som er vanlegvis nytta
om Jens er Ionas/Jonas. Det *kan* forklara ei misforståing til Jon i staden
for Jens. Harald er verre å forklara, men som eg alt har nemnt er det ikkje
nemnt nokon Jon Haraldsson i Bergen i 1547, ei heller i åra før eller etter,
i dei kjeldene som eg har sett i.
Det styrkjer *ikkje* påstanden om at han skal ha vore far til Heine Jonsson.
Tvert imot må ein vel sjå på det som eit skot for baugen. Inntil ny
informasjon kjem fram, bør ein då helst utelata denne (fiktive?) "Jon
Haraldsson" som far til Heine Jonsson. Det einaste som då kan seiast sikkert
om far til Heine, er at han heitte Jon.
Henrik Wolffbrandt
Jeg er blevet oplyst, at Heine "Havreki" Jonsons søn, Jon Heinesson
(1541-1589), er slektsfader til slekten Havsteen/Hafstein i Island.
Færø-experten Hans Agerby siger, at Havreki-sagnet er pure opspind, og
at det intet har med Havsteen at gøre.
Den danske købmand og sømand Niels Jakobssons (ca.1740-1787) søn, Jakob
Nielsson Havsteen, rejste fra Danmark til Island i 1787 som den første
Havsteen.
Havsteen skulle komme fra Havstein ved Trondheim i Norge(?)
Der ligger en lille øy i Helgeland/Dønnes, der hedder Havstein ikke
langt fra Rødøy og Meløy, hvor Heine "Havreki" Jonson var prest, da han
kom tilbage fra Færøerne.
Har I stødt på denne forbindelse?
Hilsen
Henrik Hafstein Wolffbrandt
Danmark
Jo Rune Ugulen
meldingsnyheter:38973ECD...@vip.cybercity.dk...
>Jeg er blevet oplyst, at Heine "Havreki" Jonsons søn, Jon Heinesson
>(1541-1589), er slektsfader til slekten Havsteen/Hafstein i Island.
Dette kjenner ikkje eg til.
>Færø-experten Hans Agerby siger, at Havreki-sagnet er pure opspind,
Det kan den vera, men det kan like gjerne vera ei kjerne av sanning i soga.
Til dømes er det fullt tenkbart at Heine Jonsson har grunnstøytt i Nordsjøen
og berga seg inn til Færøyane på den måten. Det finst nok fleire av dei.
>og at det intet har med Havsteen at gøre.
Her er eg samd med Agerby. Det finst ikkje nokon grunn til å tru at Havstein
har noko som helst å gjera med tilnamnet Havreki.
Kelly Petit
Jo Rune Ugulen wrote:
> Henrik Wolffbrandt <wolff...@vip.cybercity.dk> skrev i
> meldingsnyheter:38973ECD...@vip.cybercity.dk...
> >Jeg er blevet oplyst, at Heine "Havreki" Jonsons søn, Jon Heinesson
> >(1541-1589), er slektsfader til slekten Havsteen/Hafstein i Island.
>
> Dette kjenner ikkje eg til.
>
> >Færø-experten Hans Agerby siger, at Havreki-sagnet er pure opspind,
>
> Det kan den vera, men det kan like gjerne vera ei kjerne av sanning i soga.
> Til dømes er det fullt tenkbart at Heine Jonsson har grunnstøytt i Nordsjøen
> og berga seg inn til Færøyane på den måten. Det finst nok fleire av dei.
>
Jeg har kopi fra Søga Søgn og Tiðarminne av J. Weihe, han mener dette er mer enn
et sagn.
Etter at jeg leste JR Ugulen sine innlegg om den såjkalte far til Heine, fikk
jeg noen til å lete i islandske kilder for å se om det var noe om John
Haraldsson ("far" til Heine), Absolutt ingenting i islandske bøker om han.
(Islenskar AEviskrar) Kirkebøkene begynner først i 1750 og de gamle ender
omkring 1200.
Dette fikk jeg fra þorður Árnason, han mente at hadde denne personen vært en
prest så hadde det vært noe om han et sted.
Skal vi da tro at han er blitt funnet opp? jeg hadde til og med hørt at han
skulle ha vært prest på Gloppen.
mvh
Kjellaug Robberstad Petit
Jo Rune Ugulen
meldingsnyheter:38986DFB...@a2points.com...
>jeg noen til å lete i islandske kilder for å se om det var noe om John
>Haraldsson ("far" til Heine), Absolutt ingenting i islandske bøker om han.
>Skal vi da tro at han er blitt funnet opp? jeg hadde til og med hørt at han
Eg hellar til at det ein eller annan plass er nokon som har forveksla Jens
Hansson (som i 1552/53 vart prest i Korskirken i Bergen) med "Jon
Haraldsson". Inntil det kjem kjelder for dagen som seier noko anna, anser eg
"Jon Haraldsson, sokneprest i Korskirken og kannik i Bergen" for å vera ein
oppdikta person, eller i beste fall ein konstruksjon. Han bør i alle fall
strykast frå anetavlene.
Dersom nokon kjem over ei kjelde (ikkje bygde- eller slektsbøker o.l.) som
faktisk seier noko om Jon Haraldsson kunne det vore interessant å fått vita
det.
Kelly Petit
Jo Rune Ugulen wrote:
> "Jon Haraldsson, sokneprest i Korskirken og kannik i Bergen" for å vera ein
> oppdikta person, eller i beste fall ein konstruksjon. Han bør i alle fall
> strykast frå anetavlene.
>
Nok en-:(
>
> Dersom nokon kjem over ei kjelde (ikkje bygde- eller slektsbøker o.l.) som
> faktisk seier noko om Jon Haraldsson kunne det vore interessant å fått vita
> det.
>
Helt enig. I de Færøyiske dolkumentene står det at Heine fikk tømmer fra
familien i Norge til å bygge kirke. Så familie har han i allefall hatt.
mvh
Kjellaug Robberstad Petit
Jo Rune Ugulen
>Helt enig. I de Færøyiske dolkumentene står det at Heine fikk tømmer fra
>familien i Norge til å bygge kirke. Så familie har han i allefall hatt.
Ja, det kan vel seiast å vera heilt sikkert. Utan familie er det vanskeleg å
vera til:-)
Kelly Petit
Jo Rune Ugulen wrote:
>
> Ja, det kan vel seiast å vera heilt sikkert. Utan familie er det vanskeleg å
> vera til:-)
Hjelp, sa jeg noe så dumt!!
mvh
Kjellaug R.P.
herborg....@gmail.com
> Kelly Petit <kelly...@a2points.com> skrev i
> >jeg noen til å lete i islandske kilder for å se om det var noe om John
> >Haraldsson ("far" til Heine), Absolutt ingenting i islandske bøker om han.
> ...snip...
> >Skal vi da tro at han er blitt funnet opp? jeg hadde til og med hørt at han
>
> Eg hellar til at det ein eller annan plass er nokon som har forveksla Jens
> Hansson (som i 1552/53 vart prest i Korskirken i Bergen) med "Jon
> Haraldsson". Inntil det kjem kjelder for dagen som seier noko anna, anser eg
> oppdikta person, eller i beste fall ein konstruksjon. Han bør i alle fall
> strykast frå anetavlene.
>
> faktisk seier noko om Jon Haraldsson kunne det vore interessant å fått vita
> det.
>
> ----
> Jo Rune Ugulen, P.O.Box 205, N-5201 Os, Norway
> E-mail: jo.u...@student.uib.no
> WWW: http://www.student.uib.no/~st01236
> Distriktsrepresentant i Hordaland for
> Norsk Slektshistorisk Forening
Alltså finns namnet Harald/Harrild troligen i familjen. Jon Havreki hade kanske fler söner än Joen och Magnus?