Jeg tror ikke lenger på psykiatrien
Nora Andersen
med en gang si at min erfaring baserer seg fra en åpen akuttpost.
* I psykiatrien sykeliggjøres ofte normale menneskelige tilstander som
tristhet og redsel, til de medisinske begrepene depresjon og angst. Dermed
skyver man i realiteten ansvaret for sitt liv på helsevesenet - som dytter
på deg medisiner som skal få deg til å komme ut av tristheten, uten å selv
gjøre noe.
* Av samme grunn skaper psykiatrien sine egne pasienter og sitt eget
eksistensgrunnlag, der ofte normale adekvate reaksjoner blir
behandlingstrengende.
* Samtaleterapi, med en god psykolog, er derimot like virksomt som
antidepressiva, og uten bivirkninger
* En halv time rask gange hver dag er like virksomt som antidepressiva, og
uten bivirkninger. Hvem forteller pasientene det? hvem forteller
pasientene at ved å være aktiv, vil de få en bedre selvfølelse?
* Psykiatrien er i stor grad en erstatning for et samfunn der vanlig
mellom-menneskelighet er blitt mangelvare. Miljøterapien i seg selv er et
slags kuvøse som skal erstatte familie, venner og vanlig omsorg.
* Overgrep skjer, selv om man ikke ønsker at det skal skje. Mennesket blir
så lite. Overbelegget blir så stort.
* Psykoser behandles, selv om de strengt talt ikke alltid er en plage for
pasienten eller omgivelsene. Behandlingstrangen er så sykelig at man leter
etter symptomer, gjerne over flere uker, der litt ambivalens, litt
åndelighet, litt tro på ufoer og spøkelser, bekrefter de verste antagelser
om en alvorlig sinnslidelse som blir hengende ved deg resten av livet.
* I akuttpsykiatrien, der jeg jobber, består de seks behandlerne av en
konstitusjonert overlege - uten direkte pasientansvar, en psykolog under
videreutdanning, og en hel haug med ass.leger som holder på med turnusen
sin. Dette skal liksom være førstelinjehelsetjenesten. Fokuset blir veldig
medisinsk. Sykepleiere og miljøpersonale, som oftest har videreutdanning og
mange års fartstid i psykiatrien, får ikke brukt sin kompetanse til å
hjelpe pasienten, f.eks ved en målrettet og strukturert støtteterapi eller
kognitiv terapi. Vi blir redusert til en gjeng med trøstere og
pilleformidlere. Sobrilen deles flittig ut, men å hjelpe pasienten til å
mestre sin angst, er veldig avhengig av den enkelte ansattes selververvede
kompetanse og livserfaring. I praksis blir Sobril lettest og minst
tidkrevende. At pasienten skrives ut uten sobril, og uten evne til å takle
angsten sin, er liksom ikke et problem.
* terapiformer som faktisk virker, som kognitiv terapi, er ikke anerkjent av
legeforeningen, som støtter dynamisk terapi. Derfor får ikke pasientene det
av oss når de er innlagt på sykehus. Av samme grunn kan heller ikke psyk.
sykepleiere/miljøterapeuter få lov til å være behandlere, fordi systemet
sier så og det er en legeoppgave Da er det langt bedre med en uerfaren ung
legestudent som kommer rett fra studiene.
Jeg tror jeg vil bli ingeniør, eller i verste fall psykolog. Jeg greier
ikke være med på dette her lenger. Det strider i mot min samvittighet. Og
hvis det er slik at jeg har misforstått noe, så tyder det enda mer på at jeg
bør finne meg et annet yrke.
Jeg mener ikke at psykiatrien skal avskaffes. Men jeg tror at det er et
langt mindre antall pasienter som faktisk trenger behandling og innleggelse,
enn de vi behandler i dag.
Det er fint om noen kan komme med motforestillinger til det jeg skriver, for
akkurat nå synes det som den eneste veien videre, er å omskolere meg totalt.
Jeg føler meg depr... unnskyld TRIST, og har mistet motivasjonen helt for
jobben min.
Marius Bernklev
> * En halv time rask gange hver dag er like virksomt som antidepressiva, og
> uten bivirkninger. Hvem forteller pasientene det? hvem forteller
> pasientene at ved å være aktiv, vil de få en bedre selvfølelse?
Det sies støtt og stadig. Problemet er at man sier dette _etter_ at
man begynner med ymse medisiner som i seg selv klarer å redusere denne
virkningen drastisk.
--
Marius Bernklev
Holmgang: Deodoranter har parfyme, mens folk bare kaster kaffegruten.
Bør nye PC-er inkludere ekstra USB-kabel? Vi tar debatten!
Keera Ann Fox
> Sykepleiere og miljøpersonale, som oftest har videreutdanning og
> mange års fartstid i psykiatrien, får ikke brukt sin kompetanse til å
> hjelpe pasienten, f.eks ved en målrettet og strukturert støtteterapi eller
> kognitiv terapi. Vi blir redusert til en gjeng med trøstere og
> pilleformidlere. Sobrilen deles flittig ut, men å hjelpe pasienten til å
> mestre sin angst, er veldig avhengig av den enkelte ansattes selververvede
> kompetanse og livserfaring. I praksis blir Sobril lettest og minst
> tidkrevende. At pasienten skrives ut uten sobril, og uten evne til å takle
> angsten sin, er liksom ikke et problem.
Her setter du fingeren på det som, IMO, er det egentlige problemet:
Helsevesenet har faktisk ikke tid (og penger) til langsiktig og riktig
helbredelse, men kun tid til symptombehandling. Dette tror jeg ikke
gjenspeiler holdningen til psykiatere generelt, men de - og pleierne -
er nok like mye ofre for systemet som pasientene er. Jeg håper da det.
-klippe-
> Jeg mener ikke at psykiatrien skal avskaffes. Men jeg tror at det er et
> langt mindre antall pasienter som faktisk trenger behandling og innleggelse,
> enn de vi behandler i dag.
Men det tar _tid_ å helbrede psykiske problemer med kun samtale, evt.
samtale i kombinasjon med medisin. Og tid er penger, og penger har vi
som kjent ikke i dette landet. Ikke til sånt.
> Det er fint om noen kan komme med motforestillinger til det jeg skriver, for
> akkurat nå synes det som den eneste veien videre, er å omskolere meg totalt.
> Jeg føler meg depr... unnskyld TRIST, og har mistet motivasjonen helt for
> jobben min.
Jeg skulle likt å ha en motforestilling, å ha noe oppmuntrende å si til
deg, men er nok ikke godt nok kjent med tingenes tilstand til å gjøre
det.
--
Keera in Norway ~~ Think big. Shrink to fit.
http://home.online.no/~kafox/
Pernille Nylehn
Jeg tror ikke jeg kan hjelpe deg, for jeg er nok også ganske
desillusjonert av psykiatrien. Det vil si institusjonspsykiatrien.
Men en liten trøst kan jeg gi: Det du jobber med nå, er den delen av
helsevesenet som behandler /færrest/ mennesker med psykiske lidelser
(også kalt psykiatriske pasienter). De aller aller fleste psykiske
lidelser behandles enten i førstelinjetjenesten, altså hos
allmennlege, ofte med bistand av en psykiatrisk sykepleier. De som
ikke kommer til målet der, henvises til psykologer og psykiatere som
jobber utenfor instusjonene, og til psykiatrisk poliklinikk. Og i de
to sfærene har man en litt annen holdning til medikamenter.
Etter mitt (og manges) skjønn er innleggelse i psykiatrisk avdeling
noe som bare bør skje ved akutt alvorlig psykisk sykdom, eller ved
svært alvorlig og langvarig sykdom. En akuttpost er egentlig en
brannstasjon, hvor man slokker de brannene som det ryker mest av.
Hvis du er interessert i psykiatri, og egentlig kvir deg for å forlate
faget (og det skjønner jeg godt, for det er jo et fabelaktig spennende
fag!), så kom deg ut av den akuttposten, og skaff deg en jobb i en
mindre kommune, hvor du kan følge folk over tid og hjelpe dem til å
hjelpe seg selv.
Pernille Nylehn
On Fri, 28 Oct 2005 20:29:55 +0200, "Nora Andersen"
<nor-...@online.no>, wrote in <l42dneqBVPT...@telenor.com>:
Terje Henriksen
> Jeg tror ikke jeg kan hjelpe deg, for jeg er nok også ganske
> desillusjonert av psykiatrien. Det vil si institusjonspsykiatrien.
>
> Men en liten trøst kan jeg gi: Det du jobber med nå, er den delen av
> helsevesenet som behandler /færrest/ mennesker med psykiske lidelser
> (også kalt psykiatriske pasienter). De aller aller fleste psykiske
> lidelser behandles enten i førstelinjetjenesten, altså hos
> allmennlege, ofte med bistand av en psykiatrisk sykepleier. De som
> ikke kommer til målet der, henvises til psykologer og psykiatere som
> jobber utenfor instusjonene, og til psykiatrisk poliklinikk. Og i de
> to sfærene har man en litt annen holdning til medikamenter.
> Etter mitt (og manges) skjønn er innleggelse i psykiatrisk avdeling
> noe som bare bør skje ved akutt alvorlig psykisk sykdom, eller ved
> svært alvorlig og langvarig sykdom. En akuttpost er egentlig en
> brannstasjon, hvor man slokker de brannene som det ryker mest av.
>
> Hvis du er interessert i psykiatri, og egentlig kvir deg for å forlate
> faget (og det skjønner jeg godt, for det er jo et fabelaktig spennende
> fag!), så kom deg ut av den akuttposten, og skaff deg en jobb i en
> mindre kommune, hvor du kan følge folk over tid og hjelpe dem til å
> hjelpe seg selv.
>
> Pernille Nylehn
Og henvis dem gjerne til å lese det jeg har skrevet på nyhetsgruppene.
--
Terje Henriksen
Kirkenes
Knut Schrųder
Terje Henriksen <the...@trollnet.no> typed:
> Pernille Nylehn wrote:
>> Jeg tror ikke jeg kan hjelpe deg, for jeg er nok også ganske
>> desillusjonert av psykiatrien. Det vil si institusjonspsykiatrien.
>
> Og henvis dem gjerne til å lese det jeg har skrevet på nyhetsgruppene.
:-)
--
Knut
Dilemma
Nora Andersen skrev:
> Det er fint om noen kan komme med motforestillinger til det jeg skriver, for
> akkurat nå synes det som den eneste veien videre, er å omskolere meg totalt.
> Jeg føler meg depr... unnskyld TRIST, og har mistet motivasjonen helt for
> jobben min.
Fortsett i jobben din. Jeg kjenner en person som jobber i
akuttpsykitarien som ikke er usikker på den måten som du er. Det at
du er kritisk betyr at du burde fortsette. Da er du en slags
"vaktbikkje" selv om sikkert du også trår feil. Du er reflektert.
hardymaaghen
Nora Andersen wrote:
> Begrunnelsene er mange, og nå setter jeg det nok litt på spissen. Jeg bør
> med en gang si at min erfaring baserer seg fra en åpen akuttpost.
>
--klippe, klipp--
Jeg har noe av den samme erfaringen som deg...
Etter å ha jobbet noen år som assistent/spl.stud på en psykiatrisk
akuttpost, fikk jeg nok og begynte på en somatisk avdeling.
Nå er jeg i praksis i et psykososialt team i en kommune på østlandet
og opplever en helt annen virkelighet. Jeg trives veldig godt og kan
virkelig anbefale deg å prøve det. En av veilederne her har forresten
tatt ett års permisjon fra akuttpsykiatrien for å prøve dette.
Kanskje noe du og kan tenke på?
mvh
Steinar
(postet med fake/nospam-adresse via google, ønsker ikke spam, bla,
bla...)
Edmund Bakken
"Pernille Nylehn" <pernille.n...@pki.uib.no> skrev i melding
news:o555m199jk61ukrig...@4ax.com...
>
> Jeg tror ikke jeg kan hjelpe deg, for jeg er nok også ganske
> desillusjonert av psykiatrien. Det vil si institusjonspsykiatrien.
>
> Men en liten trøst kan jeg gi: Det du jobber med nå, er den delen av
> helsevesenet som behandler /færrest/ mennesker med psykiske lidelser
> (også kalt psykiatriske pasienter). De aller aller fleste psykiske
> lidelser behandles enten i førstelinjetjenesten, altså hos
> allmennlege, ofte med bistand av en psykiatrisk sykepleier. De som
> ikke kommer til målet der, henvises til psykologer og psykiatere som
> jobber utenfor instusjonene, og til psykiatrisk poliklinikk. Og i de
> to sfærene har man en litt annen holdning til medikamenter.
> Etter mitt (og manges) skjønn er innleggelse i psykiatrisk avdeling
> noe som bare bør skje ved akutt alvorlig psykisk sykdom, eller ved
> svært alvorlig og langvarig sykdom. En akuttpost er egentlig en
> brannstasjon, hvor man slokker de brannene som det ryker mest av.
>
> Hvis du er interessert i psykiatri, og egentlig kvir deg for å forlate
> faget (og det skjønner jeg godt, for det er jo et fabelaktig spennende
> fag!), så kom deg ut av den akuttposten, og skaff deg en jobb i en
> mindre kommune, hvor du kan følge folk over tid og hjelpe dem til å
> hjelpe seg selv.
viljen overstyerer psykiatrien !
b
Edmund Bakken
"Terje Henriksen" <the...@trollnet.no> skrev i melding
news:4364aafe$0$41144$1472...@news.sunsite.dk...
nettopp. psykiatri er tøv ! lær heller av Terjes observasjoner.
b
Patrick Nordlie
Nora Andersen wrote:
> Begrunnelsene er mange, og nå setter jeg det nok litt på spissen. Jeg bør
> med en gang si at min erfaring baserer seg fra en åpen akuttpost.
>
> * I psykiatrien sykeliggjøres ofte normale menneskelige tilstander som
> tristhet og redsel, til de medisinske begrepene depresjon og angst. Dermed
> skyver man i realiteten ansvaret for sitt liv på helsevesenet - som dytter
> på deg medisiner som skal få deg til å komme ut av tristheten, uten å selv
> gjøre noe.
Det er jo grader, og normale tilstander i sine ekstreme varianter.
> * Av samme grunn skaper psykiatrien sine egne pasienter og sitt eget
> eksistensgrunnlag, der ofte normale adekvate reaksjoner blir
> behandlingstrengende.
Som f.eks.?
> * Psykiatrien er i stor grad en erstatning for et samfunn der vanlig
> mellom-menneskelighet er blitt mangelvare. Miljøterapien i seg selv er et
> slags kuvøse som skal erstatte familie, venner og vanlig omsorg.
Men hva er alternativet. For en person som aldri har hatt noe særlig
sosialt liv, kansje unntatt nærmeste familie er det mye av
sosialiseringsprosessene som skjer i barneårene som vedkommende har
gått glipp av. Hvordan skal denne plutslig klare å få det en kaller
"normale" relasjoner til andre?
[cut]
> * terapiformer som faktisk virker, som kognitiv terapi, er ikke anerkjent av
> legeforeningen, som støtter dynamisk terapi. Derfor får ikke pasientene det
> av oss når de er innlagt på sykehus. Av samme grunn kan heller ikke psyk.
> sykepleiere/miljøterapeuter få lov til å være behandlere, fordi systemet
> sier så og det er en legeoppgave Da er det langt bedre med en uerfaren ung
> legestudent som kommer rett fra studiene.
Merkelig, Det skal liksom være nyttegjøring av kompetanse innen for
organistasjonen som det blir pratet så mye om...
MVH;
Patrick
Rolf Marvin Bře Lindgren
> * terapiformer som faktisk virker, som kognitiv terapi, er ikke anerkjent av
> legeforeningen, som støtter dynamisk terapi. Derfor får ikke pasientene det
> av oss når de er innlagt på sykehus. Av samme grunn kan heller ikke psyk.
> sykepleiere/miljøterapeuter få lov til å være behandlere, fordi systemet
> sier så og det er en legeoppgave Da er det langt bedre med en uerfaren ung
> legestudent som kommer rett fra studiene.
HÆ? er det _sant_?
--
Rolf Lindgren http://www.roffe.com/
ro...@extern.uio.no http://www.dignus.no/
Patrick Nordlie
Pernille Nylehn wrote:
[cut]
> Men en liten trøst kan jeg gi: Det du jobber med nå, er den delen av
> helsevesenet som behandler /færrest/ mennesker med psykiske lidelser
> (også kalt psykiatriske pasienter). De aller aller fleste psykiske
> lidelser behandles enten i førstelinjetjenesten, altså hos
> allmennlege, ofte med bistand av en psykiatrisk sykepleier. De som
> ikke kommer til målet der, henvises til psykologer og psykiatere som
> jobber utenfor instusjonene, og til psykiatrisk poliklinikk. Og i de
> to sfærene har man en litt annen holdning til medikamenter.
> Etter mitt (og manges) skjønn er innleggelse i psykiatrisk avdeling
> noe som bare bør skje ved akutt alvorlig psykisk sykdom, eller ved
> svært alvorlig og langvarig sykdom. En akuttpost er egentlig en
> brannstasjon, hvor man slokker de brannene som det ryker mest av.
Nå har jeg ikke noe direkte erfaring fra det selv, men mitt intrykk er
at innleggelser blir brukt oftere igjen, spesiellt for utredning og
vurdering. Synes stadig jeg hører om personer som ikke har hatt f.eks.
pykotiske episoder som har havnet på sykehus. Blir utredning oftere
foretatt på sykehus nå enn poliklinisk? En stund så var det jo
veldig fokus på nedbygging av institusjoner og det har jo møtt en del
kritikk.
Pernille Nylehn
<ro...@klodrik.uio.no>, wrote in <lbzr79t...@klodrik.uio.no>:
|"Nora Andersen" <nor-...@online.no> writes:
|> * terapiformer som faktisk virker, som kognitiv terapi, er ikke anerkjent av
|> legeforeningen, som støtter dynamisk terapi. Derfor får ikke pasientene det
|> av oss når de er innlagt på sykehus. Av samme grunn kan heller ikke psyk.
|> sykepleiere/miljøterapeuter få lov til å være behandlere, fordi systemet
|> sier så og det er en legeoppgave Da er det langt bedre med en uerfaren ung
|> legestudent som kommer rett fra studiene.
|
|HÆ? er det _sant_?
Jeg stusset også på dette. Jeg opplever det motsatte utenfra:
Sykepleier og kliniske sosionomer står ofte som behandlere, både for
inneliggende og polikliniske pasienter. Det er så vidt jeg vet
ingenting i lovverket som strider mot dette, så lenge de formelt sett
er under veiledning fra psykolog eller lege. Jeg synes det blir
porblematisk noen ganger, fordi de ikke har greie på medisiner, og
heller ikke kan forskrive, sykmelde, skrive erklæringer etc. Dermed
blir en del av samarbeidet ganske krøkkete.
At legestudenter blir satt som behandlere er nok unntakene. Det må i
så fall være under ferieavvikling.
Videre: At legeforeningen "ikke anerkjenner" kognitiv terapi, er
positivt feil. Det er bare å slå opp i kurskatalogen, det arrangeres
kurs og utdanning i kognitiv terapi for både allmennleger og
psykiatere og andre.
En annen sak er nok at videreutdannelsen i psykiatri legger mer vekt
på dynamiske terapiformer enn noen av oss synes er lurt.
--
Pernille Nylehn
Pernille Nylehn
<fly_by...@walla.com>, wrote in
<1131311821.3...@o13g2000cwo.googlegroups.com>:
|Nå har jeg ikke noe direkte erfaring fra det selv, men mitt intrykk er
|at innleggelser blir brukt oftere igjen, spesiellt for utredning og
|vurdering. Synes stadig jeg hører om personer som ikke har hatt f.eks.
|pykotiske episoder som har havnet på sykehus. Blir utredning oftere
|foretatt på sykehus nå enn poliklinisk? En stund så var det jo
|veldig fokus på nedbygging av institusjoner og det har jo møtt en del
|kritikk.
Jeg har praktisk talt ikke opplevd at utredning har skjedd i en
sykehusavdeling, hvis det ikke er tale om svært alvorlig sykdom hvor
vedkommende ikke fungerer i det daglige (selv om hun/han ikke er
psykotisk).
Det er fremdeles meget vanskelig å komme inn gjennom Perleporten (=
psykiatrisk avdeling), og det skal det for så vidt være. Det som er
synd, er at det også er vanskelig å få en seriøs poliklinisk
vurdering. For det første fordi ventelistene er for lange, for det
andre fordi pasientene ofte ikke får en skikkelig diagnostisk
vurdering eller behandlingsplan, men blir gående og prate. De møter
relativt sjelden psykolog eller lege på poliklinikken, men en klinisk
sosionom, psykiatrisk sykepleier ... jeg har til og med hørt om noen
som har møtt en fysioterapeut. Ikke noe galt sagt om disse faggruppene
i seg selv, men de har ikke kompetanse eller anledning til å stille
diagnoser, og har ikke nok kunnskap til å vurdere
differensialdiagnoser.
(Nå erter jeg sikkert på meg både Nora A. og flere, men det får stå
sin prøve)
--
Pernille Nylehn
rsk...@frisurf.no
Denne kan "lide" av Berit Vullstads syndrom (et hypokonderopplegg for
det psykiske).
En som er hypokonder uten å være syk er Heidi Pham.
Dette hevder Hans Vullstad.
Kjennder du en hypokonder man kan navngi her så svar.
Terje Henriksen
> Nora Andersen wrote:
>> Begrunnelsene er mange, og nå setter jeg det nok litt på spissen.
>> Jeg bør med en gang si at min erfaring baserer seg fra en åpen
>> akuttpost.
>>
>> * I psykiatrien sykeliggjøres ofte normale menneskelige tilstander
>> som tristhet og redsel, til de medisinske begrepene depresjon og
>> angst. Dermed skyver man i realiteten ansvaret for sitt liv på
>> helsevesenet - som dytter på deg medisiner som skal få deg til å
>> komme ut av tristheten, uten å selv gjøre noe.
>
> Det er jo grader, og normale tilstander i sine ekstreme varianter.
Det som ville ha hjulpet var om psykiatrien sluttet å sykeliggjøre Guds
rike.
>
>> * Av samme grunn skaper psykiatrien sine egne pasienter og sitt eget
>> eksistensgrunnlag, der ofte normale adekvate reaksjoner blir
>> behandlingstrengende.
>
> Som f.eks.?
Protest mot medisinering? Depresjon pga. tvangsinnleggelse og
tvangsbehandling?
--
Terje Henriksen
Kirkenes
Terje Henriksen
Evt. psykiateren. Psykiatrien bryter ned viljen istedet for å bygge den opp.
Satanistiske psykologiprofessorer forsøker å gjøre oss til viljeløse
satanister.
--
Terje Henriksen
Kirkenes
Terje Henriksen
Et voldsomt apparat for å bli i stand til å ikke gjøre noe.
--
Terje Henriksen
Kirkenes
Marius Bernklev
> Evt. psykiateren. Psykiatrien bryter ned viljen istedet for å bygge
> den opp.
Så langt, så godt.
> Satanistiske psykologiprofessorer forsøker å gjøre oss til viljeløse
> satanister.
Det interessante er at det ikke går an å observere noen forskjell.
rsk...@frisurf.no
Nora Andersen skrev:
> Begrunnelsene er mange, og nå setter jeg det nok litt på spissen. Jeg bør
> med en gang si at min erfaring baserer seg fra en åpen akuttpost.
Folk med Berit Vullstads syndrom har inntatt psykiatrien:
Jeg har hørt en helt annen FORKLARING på hvorfor mange ikke lenger
vil jobbe i psykiatrien:
Psykiatrien er full av folk med "Berit Vullstads syndrom" et
hypokonderopplegg for det psykiske.
Videre har jeg hør fra en psykiater på SiA som samarbeida med
politiet og "etterrettninga" og som jobber der at en notorisk
"Muslimfittegnikker" av ei lesbe likte å filme psykotiske gale
sinnslidende pasienter i deres galskap. De gale kunne ligge på gulvet
med tunga ute, å lage "engler i snøen" mens de dreit på seg.
Slikt ble filma av Elisabeth Zanabi.
Allskens annen psykotisk galskap ble filma, for å lage "nytelsefilmer
for perverse med en viss fetisj for sinnslidelser.
Elisabeth Zanabi tok videofilmene med seg hjem og koste seg med dem som
om de var pornofilmer sammen med Unni Løkken. Så ble de opphissa av
filmene av de gale sinnslidende mennesker og sammen ble de veldig
OPPHISSA å så "koste" de seg.
Etter et "hypokoderene" med "Berit Vullstads syndrom"har fortrengt de
gale sinnslidende ut av psykiatrien er det visse som ikke lenger mener
det er "delig" å jobbe der.
Det finnes WEB hjemmesider for nesten alt.
Innenfor det seksuelle har man NESTEN alle avarter med sine ting paa
Internett,
PEDOFILE som stadig blir tatt av politiet, de lovlige som er der
som.feks. de som tenner på BLEIER, pisk og sado, homo og lesbiske osv.
osv
Det er en gruppe "fetisj avvikere" vi mangler paa internett og det er
de som tenner på GALE SINNSLIDENDE MENNSKER SEKSUELLT.
Dette er en oppfordring til noen om og lage en hjemmeside for denne
gruppa. Elisabet Zanabi bør sammarbeide med Unni Løkken om dette, for
de bør tenke på å lage en slik hjemmeside.
Noen som tenner seksuellt på GALE sinnslidende mennesker tar seg jobb
i psykiatrien så de kan nyte sin leggning.
De som IKKE kan jobbe der inruller seg i "Berit Vullstads syndrom" en
hypokonderlidelse for det psykiske og simulerer syk og legger seg inn i
psykiatrien for å bli seksuellt opphissa av å være samme med gale
sinnslidende mennsker.
De som NYTER Arne Skovli tenner sikkert på han, siden de blir
tilfredstilt av omgang med ham. Andre skygger banen å mener slikt er
ubehageligt å perverst og ser han helst tvangsinnlagt slik at noen
inne på lukka kan nyte dette.
Mange innen politi, legestand, rettsvesen (Bleiemannen Lasse Qviggstad)
og etterrettning har denne legninga.
En skikkelig psykotisk paranoia kan få slike folk og "agenter,
tystere mm"
til å gå helt i spinn og få STOR NYTELSE av slike ROSA ELEFANTER som
paranoia er.
Man kan nevne Morten Mjøsdals, Terje Thorvaldsen, Terje Møller, Pål
Schraders m.fl sitt opplegg i Rygge pistolklubb som også var et
seksuellt nytelse opplegg, opp mot "syke folk" av den perverse sorten.
Eller kan vi snakke om et lesbisk opplegg i Mental Helse Moss som gikk
ut på å lekke
paranoide psykotiske forestillinger til uvedkommende fra journalene
som var tufta
på et seksuellt fetisj opplegg opp mot "gal sinnslidende" i et
lesbisk opplegg ikke uløikt opplegget til Elisabeth Zanabi og Unni
Løkken.
Dette opplegget på Mental Helse i Moss ble ispedd et litt ulovelig
stort forbruk av piller så de Rosa Elefantene fikk "bein å gå på".
Nora Andersen
"Rolf Marvin Bøe Lindgren" <ro...@klodrik.uio.no> skrev i melding
news:lbzr79t...@klodrik.uio.no...
> "Nora Andersen" <nor-...@online.no> writes:
>
>> * terapiformer som faktisk virker, som kognitiv terapi, er ikke anerkjent
>> av
>> legeforeningen, som støtter dynamisk terapi. Derfor får ikke pasientene
>> det
>> av oss når de er innlagt på sykehus. Av samme grunn kan heller ikke
>> psyk.
>> sykepleiere/miljøterapeuter få lov til å være behandlere, fordi systemet
>> sier så og det er en legeoppgave Da er det langt bedre med en uerfaren
>> ung
>> legestudent som kommer rett fra studiene.
>
> HÆ? er det _sant_?
Det er ikke så ofte jeg er inne på sjukepleigruppa, og da fant jeg dette
gamle innlegget fra november.
Ja, det er sant innen akuttpsykiatrien, men ikke innen poliklinikkene og
andre behandlingsinstitusjoner. Kanskje det bare er sant på AHUS for alt
jeg vet. Det er nylig gjort noen forandringer i ledelsen, så kanskje blir
det nytenkning. Hos oss er det utelukkende legene som står som behandlere,
og psykologen vår, som alltid har en lege bak seg. Dette til tross for at
det er langt mellom ass-legene og de fleste er turnusleger. Overlegen vår
passer på, men i høst manglet vi overlege og assleger og hadde derfor
inntakstopp en periode.
Dette har jeg blitt forklart, har med sykehusets hierarki å gjøre.
Vernepleiere får heller ikke lov å dele ut medisiner på akuttavdelinger, til
tross for at det er akkurat de samme medisinene som deles ut ellers i
psykiatrien. Sånn bortsett fra ett og annet drypp.
Det er nok sikkert mange kurs innen kognitiv terapi innenfor legeforeningen,
slik det også blir arrangert kurs for oss sykepleiere om dette. Men på vår
avdeling, skal det ikke bedrives kognitiv terapi, og grunnen som jeg fikk
forklart, var at det ikke var anerkjent av legeforeningen i like stor grad
som dynamisk orientert terapi. Litt kognitive metoder skjærer nok igjennom,
sånn uoffisielt. Asslegene er veldig opptatt av kognitiv terapi, men må nok
vente til praksis på poliklinikker eller andre institusjoner for å få
praktisert det.
Vi driver ikke med noe terapi utover støttesamtaler. Det er i mot
akuttavdelingens målsetning. Det er bedre å ha pasientene på oppbevaring i
flere uker, og gi dem en Sobril hver gang de får angst, enn å lære dem
kognitiv mestring av angst.
Jeg tror nok at bak dette ligger det en profesjonskamp mellom psykologien og
psykiatrien. Det ER det medisinske synet som gjennomstrømmer behandlingen.
Går det ille, ta en pille.
Jeg er spent nå om jeg kan få lov til å ta familieterapeututanning og ha
praksisen min på jobben. Sjefen lovet meg dette først, men virker nå
usikker. Det som er sikkert er at jeg ikke kan fortsette i jobben min som
familieterapeut nåtr jeg er ferdig utdannet. Jeg er ansatt som pilletriller
og det er min verdi.