Hun ønsket å oppgradere adkomstveien til bilvei, hvilket forrige eier av
vår eiendom ikke uten videre var interessert i, bl.a. krevde damen at
forrige eier skulle dele på utgiftene ved nyanlegget. Saken endte i
jordskifteretten, hvor det ble bestemt at hun skulle få anlegge veien, men
måtte ta alle kostnadene ved bygginga sjøl. Imidlertid måtte eier av
eiendommen (altså nå vi) være med på å dele på vedlikeholdsutgifter som
måtte oppstå. Begge parter skal også være enig i evt tredjeparters bruk av
veien.
Nå er veien nesten ferdig. Den følger ikke stien helt. Man må først følge
den opprinnelige traktorveien i ca 250 meter, dernest ta av en nyanlagt
vei i 200 meter. Fremdeles er det bare de siste 25 metrene som ligger inne
på hennes eiendom, resten ligger over vår.
Så lurer jeg altså på, hvem eier denne veien?? Vi, som faktisk eier
grunnen den ligger på, eller hun, som har betalt all fyllmassen, samt
lastebil- og gravemaskinkjørerne?
C
Mer interessant er det å bestemme hva slags bruk veien skal ha: Hvem,
hvilke kjøretøyer, frekvens, hensetting av utstyr/kjøretøyer, etc.
Altså: "Hva betyr spørsmålet: 'Hvem eier veien?'"
--
Jon Haugsand
Dept. of Informatics, Univ. of Oslo, Norway, mailto:jon...@ifi.uio.no
http://www.ifi.uio.no/~jonhaug/, Phone: +47 22 95 21 52
> * Christina Dahl
>>
>> Så lurer jeg altså på, hvem eier denne veien?? Vi, som faktisk eier
>> grunnen den ligger på, eller hun, som har betalt all fyllmassen, samt
>> lastebil- og gravemaskinkjørerne?
> Altså: "Hva betyr spørsmålet: 'Hvem eier veien?'"
Det går vel mye på bestemmelsesrett og bruksrett.
Bl.a er dama gammel, ingen av arvingene vil bo der (ikke innlagt vann og
kloakk, bl.a), dermed er det en interessant sak ved et arveoppgjør og
salg (de må enten bo der eller selge, for det er pr def en
landbrukseiendom, med bo- og driveplikt).
I tillegg er det litt trafikk innover traktorveien, bl.a. til feriehus på
de nedlagte gårdene. Det er også oppsynsmenn og sjekker en del ørnereir
der inne, noe trefelling på de nedlagte gårdene, osvosv.
Dama er ikke helt grei å samarbeide med, for å si det pent.
Det hadde vært greit å kunne fatte beslutninger på egen hånd ang veien,
hvilket er vanskelig akkurat nå.
C
Det er vanlig med veikomiteer med demokratiske flertallsbeslutninger
m.m. Disse må selvsagt forholde seg til generelle
rimelighetsprinsippe og mindretallsvern. Blir man ikke enig om
f.eks. kostnadsnøkkel må man vel få eksterne myndigheter/meglere til å
hjelpe seg. Slik var det iallfall i vårt tilfelle hvor både
fastboende og hytteeiere bruker veien og i ulik lengde.
Det overrasker meg at ikke oppsynsmenn, feriebeboere og skogsdriften
også er med på å betale for vedlikeholdet. Hva med å opprette et
veistyre der du og damen deler på utgiftene etter en rimelig nøkkel,
gjerne 50 % hver. Dersom du synes de andre brukerne sliter
signifikant på veien, må du kreve dem for betaling også. Ellers
stenger du veien for deres bruk.
En god ting er å varsle tidlig, men si at det ikke blir aktuelt før om
et år eller noe, slik at de kan venne seg til tanken.
>
> Dama er ikke helt grei å samarbeide med, for å si det pent.
> Det hadde vært greit å kunne fatte beslutninger på egen hånd ang veien,
> hvilket er vanskelig akkurat nå.
Akkurat _det_ er det kanskje ikke noe jusen kan hjelpe til med...
(Jeg er ikke jurist, men jeg kjenner noen...)
> Det går vel mye på bestemmelsesrett og bruksrett.
Skrev du ikke nettopp at det i jordskifteretten ble bestemt at dere sammen
skulle bestemme over tredjeparts bruk? Eller vil du at dere skal bestemme
over hva dama (som har betalt for veien) skal kunne bruke den til?
Tor-Einar
Dette med bestemmelsesrett og bruksrett er vel helst den praktiske siden
av saken.
Allikevel lurer jeg på hvem som juridisk sett eier en slik vei.
Siden vi må være med på å betale for vedlikeholdskostnadene, tyder jo det
på at vi begge eier den? Men dette kommer ikke utvetydig fram noe sted.
C
Du eier fremdeles grunnen. Selve veien (grusen, asfalten m.m.) blir et
sameie. Siden dere skal dele likt på utgiftene er det rimelig at dere eier
like mye.
Vegen blir regulert av veglova (21. juni nr. 23). Se spesielt kapittel VII
om privat veg.
Du og den gamle damen utgjør et veilag (§55). Eierne til de fraflyttede
gårdene hører også med til veilaget hvis det er tilkomstveien deres (§54).
Da må de også betale, men kan være med på å bestemme.
Veilaget må avgjøre saker med flertallsavgjørelse, hvis dere ikke blir enige
dere i mellom kan du ta det til retten / forliksrådet. Det enklest og
billigst(!) å bli enig. Veglaget kan blant annet bestemme om nye brukere
skal få rett til å bruke veien, eller trekke tilbake vegretter. Hva dere kan
gjøre står klart i §55.
Veilaget er ikke noe som trengs å opprettes, men noe dere "automatisk"
utgjør.
Hvis dere vil kreve bompenger må veilaget søke kommunen om dette (§56).
Lykke til!
"Christina Dahl" <c...@midtpunkt.net> wrote in message
news:b4lpnp$1h7$1...@oslo-nntp.eunet.no...
> Siden dere skal dele likt på utgiftene er det rimelig at dere eier
>like mye.
Det står ikke noe om at de skal dele lik i den opprinnelige postingen.
Det behøver vel ikke være slik at utgifteen automatisk skal deles
likt?
--
jhk
Nei, det skal deles etter belastning.