Pengeinnkreving uten inkasso
Tobias Brox
som aldri ble fullstendig levert, til tross for utallige purringer.
Jeg sendte ett skriftlig krav om levering eller tilbakebetaling av
hele salgsbeløpet innen en gitt frist, og trussel om forliksråd.
Selger ringte meg opp etter å ha fått denne, og lovet levering, men
det var også alt som skjedde. Det var på det tidspunktet ganske
opplagt for meg at det ikke nyttet å mase mer, det eneste jeg fikk var
tomme løfter.
Jeg tok turen ned til forliksrådet for å spørre om dette i det hele
tatt var en sak for forliksrådet, men ble veiledet til å skrive en
forliksklage på stedet. Jeg hadde ikke med noe som helst annen
dokumentasjon enn en kopi av kravbrevet mitt.
Over et halvt år senere fikk jeg tilsendt en uteblivelsesdom fra
forliksrådet - innklagede hadde ikke latt høre fra seg. I tillegg til
hele kjøpesummen skylder innklagede meg nå masse forsinkelsesrente,
NOK 860 i rettsgebyr, og NOK 860 for arbeidet mitt med å skrive
forliksklage (meget god timeslønn dersom jeg faktisk får penger
tilbake).
Jeg gikk til namsmannen, og fikk først beskjed om å gå på bokhandler
og kjøpe skjema "begjæring av utlegg", fylle ut i fire eksemplarer og
komme tilbake. Jeg fant skjemaene på internett, men også informajon
om at jeg har rett på gratis veiledning, og at begjæringen kan
fremlegges muntlig hos namsmannen. På neste besøk (med 4 halvutfylte
skjemaer) fikk jeg heldigvis snakke med en annen person der, han var
noe mer serviceinnstilt, først og fremst måtte han advare meg om at
det kostet mye å begjære utlegg og at jeg risikerte å ikke få noe
tilbake, deretter kunne han opplyse om at han hadde lov å svare på
spørsmålet: "er det vits i å sende en begjæring om utlegg til
vedkomne?". Svaret jeg fikk var "kanskje". Jeg fikk hjelp til å
fylle ut skjema i ett eksemplar - og fikk høre at
tvangsbegjæringsgebyret sikkert kunne inkludere kopiering også. Om en
til to måneder får jeg kanskje penger på bok ...
Ved helt trivielle saker nå kan man også slå sammen forliksklage og
begjæring om utlegg; innklagede har like store muligheter til å klage
og få saken behandlet som før, men dersom innklagede ikke har
innsigelser (eller ikke gidder å komme med innsigelser) vil saken gå
direkte til innkreving. Jeg mente i utgangspunktet at det var en
tvilsom greie, men strengt tatt undergraves jo ikke innklagedes
rettigheter noe nevneverdig ettersom forliksrådet uansett "alltid" gir
klager medhold dersom de ikke hører noe fra innklagede.
Moralen i historien: inndriving av pengekrav kan man greie helt fint
uten å involvere inkassobyråer.
Forøvrig synes jeg det er litt for enkelt å kreve inn uriktige krav -
jeg var strengt tatt litt i tvil om det er helt riktig å kreve tilbake
full kjøpesum når halvparten av varen tross alt er levert, og i denne
saken hadde jeg faktisk regnet med å komme frem til et forlik ved
forhandlinger i forliksrådet. Det kan jo være gode grunner til at
innklagede ikke har lest posten sin og ikke fått med seg saken.
I tillegg er dokumentasjonskravet for å levere inn forliksklage svært
tynt; det holder å _påstå_ at man har sendt en faktura, man trenger
ikke engang sannsynliggjøre at fakturaen var sendt ut rettmessig.
Enhver svindler kunne ha levert tilsvarende dokumenter - og er man
tilstrekkelig lenge bortreist kan man risikert å komme hjem til et hus
raidet av namsmannen, eller plutselig sitte fastlåst i indre Mongolia
fordi debetkortene ikke virker lengre (tømte konti).
Videre, forsinkelsesrenta er jo ganske høy - dersom man havner i en
alvorlig gjeldssituasjon kan det fort tenkes at man for alle praktiske
formål mister retten til å råde over egen økonomi for all fremtid, noe
som for meg høres ut som en reell frihetsberøvelse.
--
Tobias Brox, Tromsø
Trond Svendsen
"Tobias Brox" <tob...@stud.cs.uit.no> skrev:
> Moralen i historien: inndriving av pengekrav kan man greie helt fint
> uten å involvere inkassobyråer.
Tja, .....kun teoretisk selvfølgelig.
Nå hadde du litt plunder med utfylling av dokumenter og måtte oppsøke hjelp
hos forliksråd og namsmannen.
Hvis så alle skal gjøre dette selv, sånn teoretisk tenkt.......og alle
plundrer like mye som det du gjorde og må ha hjelp fra både forliksråd og
namsmann.
I Norge er det ca. 4,5 millioner pengekrav sm går til inndrivelse i 2006,
altså omtrent 1 inndrivelse pr. innbygger.
La oss da anta at antallet inndrivelser i Oslo er likt antallet innbyggere,
altså ca. 500.000,- pr. år.
Det finnes 52 uker i året, og forliksråd/namsmann er kun åpent 5 dager i
uka.
Det betyr at disse kontorene vil få besøk av 1.923 personer hver eneste dag,
5 dager i uka, hele året i Oslo.
Dersom man skal gjøre inndrivelse på egen hånd, og alle plundrer like mye
som det du gjorde.
--
Trond
Eivind Kjorstad
> I Norge er det ca. 4,5 millioner pengekrav sm går til inndrivelse i 2006,
> altså omtrent 1 inndrivelse pr. innbygger.
Du trur ikkje heller at den reelle fordelinga er 90% fordelt på 100
store firma, 9% fordelt på 1000 mindre firma, 1% fordelt på 4.5
millioner privatpersoner ?
> Det betyr at disse kontorene vil få besøk av 1.923 personer hver eneste dag,
> 5 dager i uka, hele året i Oslo.
Dersom det virkelig er slik at pengekravene som går til inndrivelse
fordeler seg jevnt på befolkningen. Det trur du vel ikkje på sjølv eingong ?
Dersom dei i steden fordelar seg som eg antyder (det er dog bare ei
gjetning) så får namsmannen i Oslo pr uke besøk av:
2.5 "store" firma. (forutsetter at desse besøker namsmannen 1 gang pr
måned med sine krav)
8 "mindre" firma. (forutsetter at desse i snitt går til namsmannen 1
gang pr kvartal)
100 enkeltpersoner.
Totalt ca 20 besøk pr. dag dei er åpne. Ikkje uoverkommelig.
Eivind Kjørstad
Eivind Kjorstad
> Forøvrig synes jeg det er litt for enkelt å kreve inn uriktige krav -
> jeg var strengt tatt litt i tvil om det er helt riktig å kreve tilbake
> full kjøpesum når halvparten av varen tross alt er levert, og i denne
> saken hadde jeg faktisk regnet med å komme frem til et forlik ved
> forhandlinger i forliksrådet. Det kan jo være gode grunner til at
> innklagede ikke har lest posten sin og ikke fått med seg saken.
Det er ei avveining. Kor langt skal samfunnet strekke seg i å sikre at
folk eller firma som ikkje greier å lese posten sin 1 gang på 2 månadar
får alle sine rettigheter beskytta. Det må gå an å få ein dom på rimelig
tid også i dei (mange!) sakene der motparten forheld seg 100% passiv.
Først får han tilsendt klagen, det er vel med 3 ukers svarfrist.
Så, dersom han ikke svarer, blir det en eller annen gang avsagt
uteblivelsesdom. På denne har han *også* noen ukers frist til å anke.
Sjølv dersom han oversitter denne fristen kan han få en anke akseptert
dersom han kan godtgjøre saklig grunn til forsinkelsen.
Fra han får kopi av klagen og til det står ein rettskraftig dom mot han
går det altså vanligvis i alle fall eit par månadar.
> I tillegg er dokumentasjonskravet for å levere inn forliksklage svært
> tynt; det holder å _påstå_ at man har sendt en faktura, man trenger
> ikke engang sannsynliggjøre at fakturaen var sendt ut rettmessig.
Riktig. Men det held for motparten å _påstå_ at kravet ikkje er gyldig
for at det skal blir reelle forliksforhandlinger, og der blir det
definitivt spurt etter dokumentasjon. Er ein ikkje nøgd med resultatet
her kan ein uansett klage til domstolane. (og der spelar dokumentasjon
også ei ikkje uvesentlig rolle)
> Enhver svindler kunne ha levert tilsvarende dokumenter - og er man
> tilstrekkelig lenge bortreist kan man risikert å komme hjem til et hus
> raidet av namsmannen, eller plutselig sitte fastlåst i indre Mongolia
> fordi debetkortene ikke virker lengre (tømte konti).
Riktig. Derfor er det viktig at man sørger for å håndtere post på en
eller annen fornuftig måte når man er bortreist over flere måneder.
Eivind Kjørstad
Tobias Brox
> Tja, .....kun teoretisk selvfølgelig.
> Nå hadde du litt plunder med utfylling av dokumenter og måtte oppsøke hjelp
> hos forliksråd og namsmannen.
> Hvis så alle skal gjøre dette selv, sånn teoretisk tenkt.......og alle
> plundrer like mye som det du gjorde og må ha hjelp fra både forliksråd og
> La oss da anta at antallet inndrivelser i Oslo er likt antallet innbyggere,
> altså ca. 500.000,- pr. år.
> Det finnes 52 uker i året, og forliksråd/namsmann er kun åpent 5 dager i
> uka. Det betyr at disse kontorene vil få besøk av 1.923 personer hver eneste dag,
Ja, jeg har tenkt gjennom dette selv også, men regnestykket ditt er
allikevel galt. Du må ta utgangspunkt i antall kreditorer, ikke
antall inndrivelser. Hvor mange ganger ville jeg vært nødt til å
besøke disse kontorene dersom jeg hadde hatt et titalls utestående
krav? Svar: ett besøk.
For hver sak til forliksrådet betaler man staten 860 kroner i gebyr -
og en utleggsforetning koster mellom 1800 kroner dersom det ikke
finnes noe å hente. Dette betyr at man må være rimelig sikker i sin
sak på at det faktisk er verd bryet før man sender en sak til
inndrivelse, og det medfører også at man kan forvente en viss service.
I de sakene hvor det blir fullt møte i forliksrådet, og møtet drar ut
i langdrag vil nok kostnaden med saken være høyere enn 860, men i
gjennomsnitt tror jeg nok staten tjener penger på dette.
Staten gjør også stadig arbeid for å gjøre det enklere å fylle ut
skjemaer, bare se på selvangivelsen. Dersom et kontor er konstant
nedrent (og tro meg, det gjelder ikke for namsmann/forliksråd i
Tromsø) vil de gjøre tiltak for å redusere etterspørselen. Jeg ville
ikke ha behøvd å ta turen i det hele tatt dersom det hadde eksistert
en fin veiledning på internett om hvor man gikk frem. Vha googling
kommer man raskt frem til http://www.forliksradet.no/ - disse sidene
duger ikke.
Et inkassobyrå har antageligvis kompetanse til å vurdere et krav og
til å vurdere om det i det hele tatt er vits i å prøve å inndrive et
krav, men de aller fleste lar det gå ren rutine i
inndrivingsprossessen, og de tar grovt overbetalt for sine
"tjenester".
--
Tobias Brox, Tromsø
Tobias Brox
> Det er ei avveining. Kor langt skal samfunnet strekke seg i å sikre at
> folk eller firma som ikkje greier å lese posten sin 1 gang på 2 månadar
> får alle sine rettigheter beskytta. Det må gå an å få ein dom på rimelig
> tid også i dei (mange!) sakene der motparten forheld seg 100% passiv.
Selvfølgelig, det er ikke akseptabelt med et system hvor det er mulig
å verge seg mot pengekrav bare ved å med vilje og vitende ignorere
disse. Allikevel synes jeg det er litt tynt med et system hvor det
ikke engang brukes rekommandert post. Rekommandert post er heller
ikke perfekt for det tilfellet at mottager med vilje prøver å unnlate
å få posten, men det er allikevel svært mye bedre enn bare et
papirbrev (det _skjer_ at posten roter bort brev uten at mottager kan
lastes for dette). I tillegg har man telefon og epost.
Jeg har ikke detaljkjennskap til rutinene, men var en gang på besøk i
Russland, da en politimann kom på døra, leverte et pengekrav og skulle
ha underskrift på at sendingen var mottatt. Tilsvarende vil også
postmannen prøve å levere rekommanderte sendinger på døra.
Sammenlignet med størrelsen på inkassosalærer og rettsgebyr er
kostnaden ved å sende noen eposter, prøve å ringe, samt prøve å banke
på døra der vedkomne bor ganske lav.
> Riktig. Men det held for motparten å _påstå_ at kravet ikkje er gyldig
> for at det skal blir reelle forliksforhandlinger, og der blir det
> definitivt spurt etter dokumentasjon. Er ein ikkje nøgd med resultatet
> her kan ein uansett klage til domstolane. (og der spelar dokumentasjon
> også ei ikkje uvesentlig rolle)
Innklagede har i motsetning til klager ingen rettigheter til å få
kompensasjon for tid og strev ifbm en uriktig forliksklage (kanskje
man kan komme noen vei gjennom en anmeldelse for svindel dersom det er
helt opplagt at kravet er uriktig?)
> > Enhver svindler kunne ha levert tilsvarende dokumenter - og er man
> > tilstrekkelig lenge bortreist kan man risikert å komme hjem til et hus
> > raidet av namsmannen, eller plutselig sitte fastlåst i indre Mongolia
> > fordi debetkortene ikke virker lengre (tømte konti).
> Riktig. Derfor er det viktig at man sørger for å håndtere post på en
> eller annen fornuftig måte når man er bortreist over flere måneder.
Det er ikke alltid trivielt - jeg har selv opplevd at jeg har planlagt
å være borte en måned, og så har det plutselig blitt til tre måneder
pga forskjellige omstendigheter. Jeg har hørt om ei dame bosatt i
Finland, men med russisk statsborgerskap - hun var på "harrytur" en
søndag, fikk frastjålet passet sitt, og brukte et halvt år på å få seg
nytt pass og komme seg hjem igjen!
Til alt overmål, skal man bytte folkeregistrert adresse må man faktisk
sende en /søknad/, og denne risikerer man faktisk å få avslag på! Det
burde vært slik at det holdt å sende beskjed til nærmeste konsulat
for å få registrert midlertidig oppholdsadresse.
Vidresending av post til utlandet er kanskje trivielt når man
oppholder seg på fast addresse i land hvor postgangen fungerer bra,
men ellers ikke.
Å få slekt eller venner til å åpne posten kan ofte være det enkleste,
men det er jo ofte svært mye spam der, vanskelig for en utenforstående
å vite hva som er viktig, og _vil_ man nå egentlig at svigermor skal
åpne og lese igjennom alt av personlig post?
--
Tobias Brox, Tromsø
Eivind Kjorstad
> Allikevel synes jeg det er litt tynt med et system hvor det
> ikke engang brukes rekommandert post.
Rekommandert post blir ikkje henta. Mottaker kan då hevde: "Eg fekk
aldri lappen om at ei rekommandert sending ventar på meg på
postkontoret", og vi er like langt.
Dessutan: hugs at sjølv om man får uteblivelsesdom mot seg i
forliksrådet, så kan man ta saka til domstolane -- medmindre *DET*
brevet også forsvinn, men eg trur neppe at det skjer særlig ofte...
> Sammenlignet med størrelsen på inkassosalærer og rettsgebyr er
> kostnaden ved å sende noen eposter, prøve å ringe, samt prøve å banke
> på døra der vedkomne bor ganske lav.
1 rettsgebyr er i størrelsesorden 1 timelønn. Maks 2 dersom det er
billeg arbeidskraft. Eit dørbesøk og eit par telefonar ville spise opp
ein *stor* del av dette.
>> Riktig. Derfor er det viktig at man sørger for å håndtere post på en
>> eller annen fornuftig måte når man er bortreist over flere måneder.
> Det er ikke alltid trivielt - jeg har selv opplevd at jeg har planlagt
> å være borte en måned, og så har det plutselig blitt til tre måneder
> pga forskjellige omstendigheter. Jeg har hørt om ei dame bosatt i
> Finland, men med russisk statsborgerskap - hun var på "harrytur" en
> søndag, fikk frastjålet passet sitt, og brukte et halvt år på å få seg
> nytt pass og komme seg hjem igjen!
Eg vil tru det er typiske eksempel på situasjonar der du vil få ein anke
behandla til tross for at du har oversittet ankefristen. Der er tross
alt eksplisitt unntak frå fristen dersom du kan dokumentere god grunn
til at fristen ikkje blei holdt.
> Å få slekt eller venner til å åpne posten kan ofte være det enkleste,
> men det er jo ofte svært mye spam der, vanskelig for en utenforstående
> å vite hva som er viktig, og _vil_ man nå egentlig at svigermor skal
> åpne og lese igjennom alt av personlig post?
Nei. Men som regel er det enkelt å sjå forskjell på eit privat brev, ei
kontoutskrift fra banken og sakspapir fra forliksrådet. Når eg har vore
lenge vekke har eg bedt faderen om å sende meg ein epost dersom eg får
brev som "ser viktige ut". Det er ikkje 100%, men det vil nok funke 95%.
Eivind Kjørstad
Jarle H Knudsen
> 1 rettsgebyr er i størrelsesorden 1 timelønn. Maks 2 dersom det er
> billeg arbeidskraft.
Hvor mye er et rettsgebyr, sa du? (Jeg vet hva det er).
--
jhk
Tobias Brox
> Rekommandert post blir ikkje henta. Mottaker kan då hevde: "Eg fekk
> aldri lappen om at ei rekommandert sending ventar på meg på
> postkontoret", og vi er like langt.
Sant nok, men det er allikevel vesentlig bedre enn en papirlapp i
postkassa. Avsender vil få beskjed dersom sendingen ikke er mottatt,
sannsynligheten for at sendingen går tapt er mindre, forståelsen for
at sendingen er viktig er større, etc.
> 1 rettsgebyr er i størrelsesorden 1 timelønn. Maks 2 dersom det er
> billeg arbeidskraft. Eit dørbesøk og eit par telefonar ville spise opp
> ein *stor* del av dette.
Ett rettsgebyr er på 860 NOK, og sant nok, skal man leie inn en ekspert
på timesbasis og betale MVA og hele pakka, koster det nok bortimot ett
rettsgebyr.
Det trengs ikke ekspertkompetanse for å overlevere en beskjed pr
telefon eller dør - bare spør de firmaene som faktisk driver med
slikt. Jeg tipper prisen for telemarketing ligger på ca 20 kr pr
telefonoppringing hvor noen faktisk tar røret i andre enden. For
bringing av varer, pakker eller pizza pleier prisen til sluttbruker å
ligge på mellom 25 kr og 150 kr. Posten har nå også tjeneste med å
levere pakker rett på døra, og det koster langt mindre enn 850 kr.
Jeg synes ikke det er riktig å pålegge det offentlige for mye ansvar i
å kontakte folk, men det minste de kan gjøre er å sende rekommandert
post. Derimot synes jeg kreditor (eller inkassobyrået) burde være
pålagt å kunne dokumentere at skyldner faktisk har fått fakturaen før
de går til rettslige skritt. I mitt tilfelle sendte jeg krav med
frist og trussel om forliksråd både i papirform og epost, og fikk
bekreftet pr telefon at brevet var mottatt.
> Eg vil tru det er typiske eksempel på situasjonar der du vil få ein anke
> behandla til tross for at du har oversittet ankefristen. Der er tross
> alt eksplisitt unntak frå fristen dersom du kan dokumentere god grunn
> til at fristen ikkje blei holdt.
Og jeg vil tro at det er litt sent å anke når namsmannen allerede har
brutt seg inn og tatt det han kunne finne av verdisaker.
> > men det er jo ofte svært mye spam der, vanskelig for en utenforstående
> > å vite hva som er viktig, og _vil_ man nå egentlig at svigermor skal
> > åpne og lese igjennom alt av personlig post?
> Nei. Men som regel er det enkelt å sjå forskjell på eit privat brev, ei
> kontoutskrift fra banken og sakspapir fra forliksrådet.
Og papirer fra rettsvesen er ikke å regne som personlig?
--
Tobias Brox, 69°42'N, 18°57'E
Frank
> [Eivind Kjorstad]
>> Rekommandert post blir ikkje henta. Mottaker kan då hevde: "Eg fekk
>> aldri lappen om at ei rekommandert sending ventar på meg på
>> postkontoret", og vi er like langt.
Unnskyldningen holder ikke å bruke ovenfor rettsvesenet [ex
forliksrådet], ved en ikke-avhentet rekommandert sending - blir
det dessuten utsendt (minst) én tilleggsmelding.
Frister regnes derfor fra dén dagen da melding om rekommandert
sending ankom mottakers postkasse, og det er mottakers problem
om posten ikke hentes/leses. Ved postsendinger legger man inn
en /slakk/ mht normal postgang, 1-3 dager utover når sendingen
_kunne_ ha kommet frem.
Forutsetningen, er at avsender har benyttet korrekt adresse,
dén adressen som er oppgitt ift offentlige anliggender.
I tilfelle hvor avsender har opptrådt korrekt, finner mottaker
liten sympati, og saker lar seg ikke oppfriske/anke/påklages på
grunnlag av man ikke "har fått" postsendinger.
>
> Sant nok, men det er allikevel vesentlig bedre enn en papirlapp i
> postkassa. Avsender vil få beskjed dersom sendingen ikke er mottatt,
> sannsynligheten for at sendingen går tapt er mindre, forståelsen for
> at sendingen er viktig er større, etc.
Derfor bør viktige ting sendes som /anbefalt brev/, som er samme
brev fremsendt som A-post _og_ rekommandert. At ett brev kan
forsvinne - er lite sannsynlig, at to [tre] brev forsvinner
samtidig -- enda mindre sannsynlig.
Gjelder det stevninger fra retten, brukes stevnevitnet til personlig
overlevering -- dersom mottaker ikke har kvittert for mottakelse
innen en frist.
Tobias Brox
Tråden i google groups:
http://groups.google.com/group/no.fag.jus/browse_frm/thread/57c1c2ef08c63a7d/5ed88c56e345e178?#5ed88c56e345e178 >
evt http://tinyurl.com/smlgh
Kort fortalt dreier det seg om ei badstu som er helt betalt for men
bare halvveis levert (lovet levert 2006-01-01), og jeg gikk etterhvert
lei av daglige purringer på telefon og truet med rettslig innkreving
av hele kjøpesummen dersom leveringen fortsatt uteble. Jeg fikk aldri
kommentarer på dette kravet, bare nye tomme løfter om levering ...
Deretter har jeg tatt saken gjennom forliksråd, der ble det
uteblivelsesdom, jeg fikk papirer på det i september, og i oktober
gikk jeg til namsmannen. Jeg synes egentlig ikke det er helt riktig
at jeg skal kunne kreve hele kjøpssummen tilbake når halve badstua er
levert - men - strengt tatt, jeg ville ikke kjøpt badstua til halv
pris dersom jeg hadde visst hvor mye styr den ville gi meg.
I dag fikk vi telefon fra damen som er ansvarlig :-) Hun mener
selvfølgelig at det er alt annet enn riktig at hun skal betale tilbake
full pris av badstua uten at hun dermed har rett til å hente tømmeret
og gulvet tilbake. Hun hevder videre at de ikke har fått noen som
helst papirer fra forliksrådet.
Jeg antar at løpet er kjørt - det er vel strengt tatt ikke noe som
helst poeng i å forhandle med henne? Har hun noe som helst sjanse til
å ta dette videre i retten?
Dag Herrem
> Jeg antar at løpet er kjørt - det er vel strengt tatt ikke noe som
> helst poeng i å forhandle med henne? Har hun noe som helst sjanse til
> å ta dette videre i retten?
Dommen er rettskraftig en mnd etter forkynnelse. Datoen for forkynnelse
er angitt i oversendelsesbrevet fra forliksrådet.
Etter den tid er løpet kjørt. 100%.
Tobias Brox
> Dommen er rettskraftig en mnd etter forkynnelse. Datoen for forkynnelse
> er angitt i oversendelsesbrevet fra forliksrådet.
> Etter den tid er løpet kjørt. 100%.
Selv om man mot formodning f.eks. skulle finne ut at forliksrådet
sendte brev til feil addresse, eller skulle finne ut at postbudet som
jobbet på akkurat den ruten nå er sagt opp pga slurv i tjenesten?
Gordon Spangelid
> Selv om man mot formodning f.eks. skulle finne ut at forliksrådet
> sendte brev til feil addresse, eller skulle finne ut at postbudet som
> jobbet på akkurat den ruten nå er sagt opp pga slurv i tjenesten?
Det er litt sent å komme med sånne innsigelser nå. For det første har de
fått varsel om inkasso, kopi av forliksklage med frist for innsigelser,
innkallese til møte. Det er bare tåpelig å skylde på posten nå. Bare det
at de ikke møtte sier alt. Dersom ankefristen er gått ut, så må de
betale deg så enkelt er det.
Gordon
Tobias Brox
> Det er litt sent å komme med sånne innsigelser nå. For det første har de
> fått varsel om inkasso,
Nei. De har fått (og gitt muntlig kvittering for) ett varsel om
rettslig inndrivelse med en viss frist.
> kopi av forliksklage med frist for innsigelser,
Det brevet hevder de altså at de ikke har fått
> innkallese til møte.
Nei, dersom innklagede ikke kommer med innsigelser blir det nesten
automatisk uteblivelsesdom nå for tiden.
Brev fra namsmannen har de altså fått.
De hevder altså å ha mistet to brev i saken, noe som ikke er helt
utenkelig.
Selvfølgelig, de burde jo ha tatt forbehold allerede da de fikk varsel
om rettslig inndrivelse. Jeg fikk aldri noen eksplisitt innsigelse på
kravet om at hele kjøpesummen tilbake.
Håper jeg ikke blir plaget mer med dette ... som f.eks. at de gjør
alvor av truslene om å komme og ta med seg vegger og gulv, etc :-)
Gordon Spangelid
> Håper jeg ikke blir plaget mer med dette ... som f.eks. at de gjør
> alvor av truslene om å komme og ta med seg vegger og gulv, etc :-)
>
Det blir i såfall veldig dyrt for dem.
Gordon
Eivind Kjorstad
> Jeg antar at løpet er kjørt - det er vel strengt tatt ikke noe som
> helst poeng i å forhandle med henne? Har hun noe som helst sjanse til
> å ta dette videre i retten?
Løpet er kjørt. Forklaringa ho kjem med er dessutan ikkje troverdig.
1) Du prøve over lengre tid, med *mange* purringer å løse det med
selger, uten hell.
2) Du leverte forliksklage, som selger har fått kopi av i posten (men
hevdar ikkje å ha mottatt)
3) Det kom uteblivelsesdom, som selger har fått kopi av i posten (men
hevdar ikkje å ha mottatt)
4) Utblivelsesdommen er rettskraftig etter at fristen er utløpt.
5) Namsmannen vil inndrive kravet, som i ytterste konsekvens betyr å
bruke makt for å inndra pengane dersom ingenting anna funkar.
Du *har* forsøkt å forhandle med selgar. Det fungerte ikkje. Det var
dermed *selgar* som tvang deg til enten å gå til rettsapparatet, eller
avskrive heile greia som tap.
Eg synast i slike situasjonar ikkje synd på selgar overhode. Saka har
påført deg mykje arbeid og frustrasjonar, alt saman forårsaka av at
selgar ikkje levde opp til det som var avtalt -- sjølv ikkje etter mange
purringer fra deg.
No får selgar koke i sitt eige fett.
Dersom selger skulle finne på noe ekstremt dumt, som å bryte seg inn og
stjele din eiendom, så blir det fengsel i stedet for bare finansiell
kostnad. Eg trur ikkje du treng bekymre deg for det.
Eg ser ikkje noko poeng i å forhandle med selger. Den sjansen hadde
selgar, men *valgte* å ikkje bruke den.
La namsmannen gjere jobbben sin du.
Eivind Kjørstad
Erik Naggum
> I dag fikk vi telefon fra damen som er ansvarlig :-) Hun mener
> selvfølgelig at det er alt annet enn riktig at hun skal betale
> tilbake full pris av badstua uten at hun dermed har rett til å hente
> tømmeret og gulvet tilbake. Hun hevder videre at de ikke har fått
> noen som helst papirer fra forliksrådet.
Der er en mulighet hun kan benytte. Det er mulig å kreve gjenopptagelse
av forliksrådsbehandlingen ved uteblivelsesdom. Feil oppstår siden
posten hverken sendes rekommandert eller til noen verifisert adresse —
Forliksrådet tror, utrolig som det enn kan høres, blindt og ukritisk på
klager når denne oppgir adressen til innklagede og benytter seg hverken
av Brønnøysundregistrene eller Folkeregisteret for å sende posten til
firmaers eller personer registrerte og offisielle adresse. Dersom damen
er troverdig i det hele tatt, har hun svingt seg om og krevet en slik
gjenopptagelse med nødvendig begrunnelse. Har hun derimot ikke gjort det
som kreves for å bli hørt også om posten faktisk skulle ha forsvunnet,
vet du og alle andre at hun lyver.
Erik Naggum
--
Member of AAAS ACM AMS APS ASA EMS IEEE IMS MAA NYAS NBF NFF NMF
Probability is not about the odds. It is about the belief in the
existence of an alternative outcome, cause, or motive. -- Taleb
ID: 2006-335-37901 http://erik.naggum.no/sources-and-resources/
Tobias Brox
> Forliksrådet tror, utrolig som det enn kan høres, blindt og ukritisk på
> klager når denne oppgir adressen til innklagede og benytter seg hverken
> av Brønnøysundregistrene eller Folkeregisteret for å sende posten til
> firmaers eller personer registrerte og offisielle adresse.
Hva?? Det er jo ridikuløst. Da er det plutselig slettes ikke så
usannsynlig at damen faktisk har rett i at hun ikke har mottatt noe
fra forliksråd. Det var noe avvikende informasjon på websider,
Telefonkatalogen, Brønnøysundsregister, noe som tyder at de har vært
litt på flyttefot, og jeg gav også beskjed om dette da jeg leverte inn
forliksklagen.
Tobias Brox
> Der er en mulighet hun kan benytte. Det er mulig å kreve gjenopptagelse
> av forliksrådsbehandlingen ved uteblivelsesdom. Feil oppstår siden
"Hvis partene ikke har vært gyldig innkalt, eller hvis man har gyldig
forfall gjelder en absolutt frist på 10 år etter at dom er avsagt."
http://www.jus.uio.no/jussbuss/brosjyrer/forliksradet.html#Heading42
Dokumentet er fra 1997, og er uten henvisninger til lovteksten, men
det er vel rimelig å anta at det fortsatt er gjeldende.
Tobias Brox
> I dag fikk vi telefon fra damen som er ansvarlig :-) Hun mener
> selvfølgelig at det er alt annet enn riktig at hun skal betale tilbake
> full pris av badstua uten at hun dermed har rett til å hente tømmeret
> og gulvet tilbake. Hun hevder videre at de ikke har fått noen som
> helst papirer fra forliksrådet.
> Jeg antar at løpet er kjørt - det er vel strengt tatt ikke noe som
> helst poeng i å forhandle med henne? Har hun noe som helst sjanse til
> å ta dette videre i retten?
I dag kom det brev i posten - "intet til utlegg". Hadde jeg visst
dette, hadde jeg insistert på et forlik i går :-) Siden jeg faktisk
fikk telefon fra damen, regnet jeg det som utenkelig at det ikke er
noe å hente der.
Den informasjonen jeg får fra namsmannen stemmer ikke overens med det
som ble sagt på telefon i går, så da regner jeg det som meget
sannsynlig at de faktisk har mottatt brevene fra forliksråd.
Jeg synes den orienteringen jeg har fått er litt merkelig, namsmannen
har sendt brev til tiltalte 10. oktober, pratet med henne pr telefon
1. november, det ble da avtalt nedbetaling med tre avdrag. 29
november hadde altså namsmannen ikke hørt mer fra tiltalte, og
avslutter saken, alene på eget kontor, med "intet til utlegg". Er det
ikke meningen at namsmannen skal ta seg en tur ut til vedkomne og se
etter verdisaker?
Hvilke alternativer har jeg videre? Jeg ser for meg disse mulige
løsningene:
1) Glemme hele saken, og innse at jeg aldri kommer meg noen vei; så
lenge de vet at de har ett eller flere slike krav hengende over seg
vil det jo være enkelt for dem å holde bankkontoene lave ved å holde
et høyt forbruk, flytte penger ut av landet, eller gjemme kontanter i
madrassen.
2) Undersøke virksomheten hennes, og sende kravet tilbake til
namsmannen når hun har fått solgt noen flere badstuer. Rentesatsen
er jo absolutt i min favør...
3) Klage namsmannens behandling av saken for tingretten, siden jeg
føler meg overbevist om at det faktisk er noe å hente der.
4) Badstua er jo levert av et enkeltmannsforetak, jeg må vel kunne
begjære det konkurs nå? Det er om ikke annet en trussel som kan
brukes for å tvinge frem et privat forlik eller reelle avbetalinger.