Arv - Privat skifte - rimelig tid?
BeLivia
eneste barn (særkullsbarn) er oppgjøret mellom hans enke (ikke min mor) og
meg. Et testamente foreligger og enken har ikke rett til å sitte i uskiftet
bo. Vi valgte privat skifte som skulle skje innen "rimelig tid".
Så oppsto et lite problem: Enken mener hun må selge huset for å betale ut
min andel. Hun er 76 år, og synes naturlig nok at alt dette er vanskelig. Så
fikk jeg det uunngåelige spørsmålet - hva mente jeg var innen "rimelig tid"?
Jeg visste ikke, og forespurte meg hos venner og kolleger. Mitt svar ble til
slutt 6 måneder - innen utgangen av året 2002.
Det skulle jeg visst aldri sagt, for nå er hundreogett ute... Hun føler seg
presset og hennes familie er i strupen på meg. De mener hun skal ta all den
tiden hun trenger - uansett om det vil si et år eller to år.
Jeg ønsker ikke å være urimelig, men må innrømme at opp i alt det vonde, vil
arven snu opp ned på min økonomiske tilværelse da jeg er såkalt gjeldsslave
etter ny-etablering og sitter svært vanskelig i det økonomisk.
Føler meg helt forvirret og vet ikke hva jeg skal gjøre. Det finnes ingen
lover som regulerer akkurat dette, men det må da være noe som setter en
norm? Hva er "rimelig tid" i et slikt tilfelle? Er det noen som har gode råd
til meg?
Svært takknemmelig for tilbakemeldinger.
Bente K.
Bård Standal
news:3d771dd1$0$21666$4d4e...@read.news.no.uu.net:
> Jeg er dessverre midt oppe i et arveoppgjør etter min far (døde 16/6).
Kondolerer.
> Som eneste barn (særkullsbarn) er oppgjøret mellom hans enke (ikke min
> mor) og meg. Et testamente foreligger og enken har ikke rett til å
> sitte i uskiftet bo. Vi valgte privat skifte som skulle skje innen
> "rimelig tid". Så oppsto et lite problem: Enken mener hun må selge
> huset for å betale ut min andel. Hun er 76 år, og synes naturlig nok at
> alt dette er vanskelig. Så fikk jeg det uunngåelige spørsmålet - hva
> mente jeg var innen "rimelig tid"? Jeg visste ikke, og forespurte meg
> hos venner og kolleger. Mitt svar ble til slutt 6 måneder - innen
> utgangen av året 2002.
Det synes jeg var lenge. Det å gjennomføre skiftet bør etter min
oppfatning gjøres relativt fort. Dette skaper ryddige forhold for alle
parter.
> Det skulle jeg visst aldri sagt, for nå er
> hundreogett ute... Hun føler seg presset og hennes familie er i strupen
> på meg. De mener hun skal ta all den tiden hun trenger - uansett om det
> vil si et år eller to år.
Dette er ikke innen rimelig tid. Innen rimelig tid må henspeile på at hun
får tid til å områ seg for å kunne møte konsekvensene av det som skjer
ikke en utsettelse for å utsette fordi konsekvensene vil være
ubehagelige. Vi snakker her om "innen rimelig tid" ikke en form for
skjult uskifte.
> Jeg ønsker ikke å være urimelig, men må
> innrømme at opp i alt det vonde, vil arven snu opp ned på min
> økonomiske tilværelse da jeg er såkalt gjeldsslave etter ny-etablering
> og sitter svært vanskelig i det økonomisk.
En seksmånedersfrist er ikke urimelig. Etter min opfatning, spesielt tatt
i betraktning den situasjon du er i, er det aktisk i overkant lenge.
> Føler meg helt forvirret og vet ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg tror du vet hva du skal gjøre. Du har bare dårlig samvittighet for å
gjøre det. Det er det ingen grunn til å ha.
> Det finnes ingen lover som regulerer
> akkurat dette, men det må da være noe som setter en norm? Hva er
> "rimelig tid" i et slikt tilfelle?
Jeg ville si at rimelig tid til å gjennomføre skiftet ville være rundt
tre måneder.
> Er det noen som har gode råd til meg?
Fortell familien hennesat dersom de ikke holder munn så krever du skiftet
gjennomført umiddelbart.
--
Bård
Jon Haugsand
> Det skulle jeg visst aldri sagt, for nå er hundreogett ute... Hun føler seg
> presset og hennes familie er i strupen på meg. De mener hun skal ta all den
> tiden hun trenger - uansett om det vil si et år eller to år.
Det juridiske får andre ta seg av, men psykologisk... Dette er ren
egoisme fra henne og hennes familie, de vil jo tjene på hver dag som
går, og med deres holdning kan man jo frykte at de tømmer boet for
midler.
Jeg ville også satt hardt mot hardt. (Såfremt du ikke har stor glede
av å omgås familien ellers.)
(Verken jurist eller psykolog.)
--
Jon Haugsand
Dept. of Informatics, Univ. of Oslo, Norway, mailto:jon...@ifi.uio.no
http://www.ifi.uio.no/~jonhaug/, Phone: +47 22 95 21 52
Henning Haraldsen
>Jeg er dessverre midt oppe i et arveoppgjør etter min far (døde 16/6). Som
>eneste barn (særkullsbarn) er oppgjøret mellom hans enke (ikke min mor) og
>meg. Et testamente foreligger og enken har ikke rett til å sitte i uskiftet
>bo. Vi valgte privat skifte som skulle skje innen "rimelig tid".
klipp...
>norm? Hva er "rimelig tid" i et slikt tilfelle? Er det noen som har gode råd
>til meg?
Kort svar:
Jeg har ikke sjekket hva (eller om) Høyesterett har sagt om dette, men
det står for meg som nokså klart at 6 mnd. ikke er urimelig kort tid.
Enkas familie har sikkert en lett jobb når de spiller på din
samvittighet ("grådig og ufølsom arving", "sørgende gammelt
menneske"), men det må du forsøke å overse. Arveoppgjør er notoriske
kilder til familiefeider - at den ene part oppfører seg anstendig er
slett ingen garanti for at oppgjøret går smertefritt.
--
Henning H
remove xxx in mail adress