Dans er synd

[stonest.fj...@gmail.com]

For ikke så mange tiår siden var det synd å danse på strekningen Molde – Lindesnes, sånn omtrent. For langs denne kystlinjen hersket Fanden sjøl, han som er opphavet til den fromme syndeskrekk på Vestlandet.

Enn dans, uten kroppskontakt, ble skjenket menneskeheten i begynnelsen av 1920-årene. Den ble, etter det de bevarte tekster beretter, koreografert av en hund og en høygaffel.

Det hadde seg slik:

Sørstats-seigneuren fra Alabama, Alabama Joe, fikk lyst på høne. Lysten i tillegg til navnet tyder på at det var en mann, og det var det.

En lørdagsnatt brøt han seg inn i bondens hønsehus. Den bevingede skare der inne lagde leven, bonden hørte det, grep en høygaffel og fór ut med sin bulldog i hælene.

Da Joe kom ut med et par daue høner fikk han bondens gaffel i magen. Det var da han tok det aller første charlestonske trinn. Hunden fulgte på med et bakbitt og Joe tok trinn nummer to. Slik holdt de på til solen rant, danseren og koreografene. Da var seigneuren naken - Sett bakfra.

Disse nattlige bevegelser sies å være den opprinnelige Charleston, og dansen skal visstnok ikke ha endret seg synderlig så lenge den var på moten.

(Etter et forarget avisinnlegg fra 1924)