Erfaringer med helsevesen, rettsvesen, mødre osv. i behandling, i familiekonflikt

[Morten W. Petersen]

Dette er tekstversjonen av hva som var lagt ut på

http://blogologue.com/c2

den 14. Oktober 2019.

Denne websiden ble laget den 1. Mars 2019, eller der omkring, og
seksjoner har blitt lagt til over tid, så det som var lagt til først,
kommer først.

Så, etter en konflikt med mine barns mor som har vart i 6 år, har jeg
funnet ut at det er på tide å bli litt mer strukturert, og legge frem
min sak med noen kritiske dokumenter.

Over endel år, har mine barns mor gjort det vanskelig for meg å treffe
ungene, og hun har brukt 3 forskjellige advokater i den perioden. I det
siste, har ektemannen til hennes tvillingsøster, en politimann i Mo i
Rana, vært en kontaktperson for henne (jeg ville ikke sagt mekler, fordi
han virker som en forlenget luftrør for barnas mor, og provosererer
videre). I 2009 ble jeg alvorlig syk, psykotisk, og i dag er jeg i mye
bedre form. I 2013, avslo jeg et forhold til barnas mor, og det er
grunnen jeg ser, til at hun gjør livet mitt vanskelig.

I følge loven, skal vi dele på utgifter for utgifter som kommer i
forbindelse med besøk til barna, men siden 2013, har ikke barnas mor
betalt meg det som jeg forstår er en rimelig del, av mine utgifter.

I 2015, var det en rettssak (barnefordelingssak), en sak som jeg tapte,
men i den prosessen, fikk jeg muligheten til å treffe mine barn med
[støttende] tilsyn. Jeg betaler fortsatt renter på [utgiftene til
motparten, til motparten] denne rettssaken.

Så, på den ene siden, tjener mor renter [med lav skatt] på en sak jeg
måtte gå til, på den andre siden, har hun ikke villet dele på [reise]
utgifter for samvær med ungene, i følge loven.

Denne uken, mandag den 25. Februar 2019, fikk jeg en melding om at
personen som fører tilsyn under mitt samvær med ungene, hadde blitt syk,
og at dette betydde at mitt besøk for å treffe ungene denne lørdagen 2.
Mars, var kansellert. Hun har ikke vært syk tidligere, og hun har vært
på mange [alle idømte] samvær.

Rett etter jeg fikk denne eposten, sendte jeg en mail til barnas mor sin
kontaktperson, og 4-5 timer senere, svarte han at det ikke var mulig å
få til et treff mellom meg og ungene på et offentlig sted, så jeg fikk
treffe ungene, eller de fikk treffe meg, som planlagt.

Disse epostene er linket til her og her. Det er relevant å legge til at
barnas mor sin kontaktperson, er en politimann, og at han liker å svare
på eposter ved å skrive nye eposter [ikke bruke svar til knappen], som
gjør det litt vanskelig å følge [tråden i] en e-post samtale. Han svarer
vanligvis ikke ved å bruke svar til.

Så for å oppsummere den siste biten, og for å illustrere situasjonen som
har pågått i mange år; mandag kom det en beskjed om at tilsynsfører for
lørdagens samvær var syk, og samme dag fikk jeg beskjed om at det ikke
var mulig for barnas mor å ha ungene på et offentlig sted for noen timer
[samme] lørdag. Og, i dag fredag fikk jeg beskjed om at barnas mor
skulle reise bort med ungene denne helgen, så hun la raskt planer for å
dra et annet sted.

Jeg vil si jeg har truffet ungene mindre enn 2 timer per måned [i
snitt], siden sommeren 2013, selv om jeg har vært på alle møter om
ungene, og alle treffe med ungene.

Den 21. Mai 2018, anmeldte jeg barnas mor. På den 7. Februar i år,
anmeldte jeg barnas mor sin kontkatperson [Vebjørn Svidal], fordi han er
en politimann, og utviser en oppførsel jeg finner grunn til å stille
spørsmål ved når han er en politimann.

Mennesker som har vært innvolvert i denne saken fra offentlig sektor, er
Inger-Ritha Olsen, Justin Smith, Rubi Stjernen (kommunalt, familievern,
tilsyn), Per-Martin Utkilen (spesialenheten for politisaker). Alle,
eller nesten alle eposter i denne saken, har hatt politiet på kopi.

Denne teksten har følgende lisens for sitering, deling osv. (men ikke
deling av nettadressen): CC Attribution, No derivatives license.

Min e-post adresse er mor...@gmail.com.

Her er en seksjon av
http://blogologue.com/c2

Som ble lagt til på kvelden 8. Mars, 2019.

Jeg synes det er viktig å legge til at, i dag, med min økonomiske
situasjon, er det vanskelig for meg å gå en runde til i retten, fordi
hvis jeg taper den saken, det er hvis jeg, "i sin vesentlighet" taper
saken, kan jeg komme til det punktet hvor sakskostnadene til barnas mor,
og de forrige sakskostnadene, til sammen kan bli så store at det er
umulig for meg å betjene den gjelden. Den eneste måten jeg får treffe
ungene på i dag, er ved å gå via retten for å få idømt samvær med
tilsyn, så jeg får litt tid sammen med ungene.

Med mine erfaringer med barnas mor, tror jeg at det er noe galt med
henne. Hvis jeg hadde vært i et forhold [med henne], kunne det forholdet
blitt avsluttet, og det ville i det store og hele vært det.

Men jeg har 2 unger sammen med henne, og dette betyr at jeg må forholde
meg til henne, så lenge hun er i en posisjon hvor hun har kontroll over
ungene.

For å komme til bunns i hvorfor hun har kontroll over ungene, det er
lang historie, men her starter det.

I 2009, når jeg ble psykotisk i forbindelse med fødselen til min første
sønn [Isak, glad i deg], hadde jeg et firma som var i vekst. Etter jeg
ble syk, var jeg delvis sykmeldt, for å holde firmaet i gang, og min
medeier Stig Rune Øyra, gjorde en jobb med å holde oss i gang også, mer
enn hva han vanligvis måtte gjøre.

Så, i tillegg til å jobbe, var jeg i behandling, der jeg tok medisin som
påvirker hvordan hjernen virker, og gikk til [samtaler hos] psykologer
og psykiatere.

Hopper videre til 2013, og forholdet med barnas mor hadde blitt så
dårlig, at vi avsluttet forholdet, hun flyttet, og tok ungene med seg.

Sommeren 2013 avviste jeg et forhold til barnas mor, og etter dette, ble
det vanskelig å treffe barna.

Sommeren 2015 var jeg i retten, for å treffe ungene, og jeg fikk [en
ordning for å] treffe ungene, men tapte saken [i sin vesentlighet], og
dette er hvor sakskostnadene kommer fra, sakskostnader jeg betaler 1000
kroner per måned i renter på, som er ca 6% av min inntekt, før skatt.

Men, en annen økonomisk del av dette, er at jeg bestemte meg for å jobbe
i firmaet når jeg var syk, og når webhotell-delen ble solgt til
Copyleft, fordi det var for krevende, var det ikke stabil, gjentagende
inntekt igjen, og pengene som var oppspart i banken fra tidligere
overskudd, forsvant sakte men sikkert.

Hvis jeg hadde vært smartere med drift av firmaet, ville jeg vært på
100% eller nært opptil 100% sykemelding, som ville gjort at det hadde
vært igjen penger i firmaet.

I dag, kunne jeg da lånt penger fra firmaet, for å betale sakskostnadene
til barnas mor, og tatt en runde til i retten.

Jeg synes det er viktig at man tar ansvaret for sine valg og handlinger,
fordi det er slik man lærer. Men i denne situasjonen hvor jeg i praksis
mistet firmaet [det ble inaktivt], mistet kontakten med ungene mine og
endte opp i et økonomisk hull, var jeg medisinert, psykisk syk og gikk i
terapi.

Jeg har tenkt på hvem det er ansvaret for dette, og det er åpenbart meg,
men også NAV, det sammenslåtte byråkratiet for arbeidsledighet, velferd,
administrasjon (utbetaling) av pensjon osv. Det er også helsevesenet, og
psykologene Gunnar Gotaas, Morten Mitsem, psykiateren Daniel Molyneux,
som alle jobbet via Tiller DPS. Min fastlege har siden jeg flyttet til
Trondheim i 2010, vært Thor Digre.

Hvis jeg husker rett, var Gunnar Gotaas og Morten Mitsem mine
psyokologer nært opp til rettsaken, og Daniel Molyneux var min psykiater
etter rettsaken.

Jeg har tatt opp problemer med barnas mor med helsepersonell, og mye har
blitt sendt i skriftlig, dokumenterbar form til Daniel Molyneux og Thor
Digre, etter rettsaken, så det kan bevises.

I 2018, hadde min relasjon til min fastlege Thor Digre, blitt dårlig, og
han ba meg finne en annen fastlege. Etter en stund, fant jeg meg en ny
fastlege, jeg ventet en stund for å se om Thor mente det han sa. Før vår
relasjon ble dårlig, hadde jeg tatt opp problemer med barnas mor og ting
relatert til det.

Mot slutten av 2018, har jeg hørt at jeg ikke så [fysisk] frisk ut, og
jeg har hatt noen helseproblemer [i den perioden] som kan komme tilbake
senere, som jeg ikke tok opp med Thor Digre, på grunn av vår relasjon.

I det jeg skriver dette, er det ganske klart for meg, at flere mennesker
har gjort noe galt, og [/eller] at det er noe galt med systemet.

Jeg har opplevd at barnas mor på en side har virket såret, trist osv. i
mekling [hos familievernkontoret], og rett etterpå har virket
glad/leken, som om hun spilte et spill, lekte, flørtet osv.

Rettsaken i 2015 ble tapt, og jeg fikk sakskostnadene [også til
motparten], i stor grad fordi de sakkyndige oppnevnt av retten, fant at
barnas mor var "en flott mor". Sylva Krogh var deres representant i
retten, og jeg har blogget om de tidligere.

De [sakkyndige] har endret navnet sitt, og de gjorde det den 31. Oktober
2017, fra INSTITUTT FOR KLINISK FOREBYGGENDE TILTAK - IKFT AS til
KLINISK KOMPETANSETEAM AS. Jeg tenker det også er relevant å påpeke også
her, at selskapet ble startet i Juli 2014, omtrent 6 måneder før de ble
oppnevnt av retten [Rana tingrett] for rettsaken sommeren 2015.

Uansett, de sier barnas mor er flott, og dette betyr for meg, at det er
mange egoistiske kvinnelige mennesker i Norge som er skadelige for
andre, og at dette er sosialt og kulturellt akseptert, eller, at Sylva
Krogh og hennes kollegaer har hatt vikarierende motiver, i korrupsjon,
at de tjener politiske og kulturelle interesser/mål, gjør noen tjenester
osv.

Mo i Rana er ikke en stor by heller, so jeg antar at det å vite at noen
kan gjøre livet ditt vanskelig i åresvis også kan være en faktor.

Men, jeg liker å tenke at de [sakkyndige] visste hva de gjorde, et annet
mulig motiv er at de må holde befolkningsveksten gående, jeg har hørt
noe mumling og misnøye om kvinner fra Mo i Rana.

Så der har man en oversikt over helsevesenet og rettsvesen i denne
historien, jeg kunne gitt mer detaljer, men jeg har flere seksjoner å
legge til senere.

Denne teksten har følgende lisens for sitering, deling osv. (men ikke
deling av nettadressen): CC Attribution, No derivatives license.

Her er en seksjon, lagt til den 7. April 2019. Den ble også postet på
bloggen min, http://blogologue.com/blog_entry?id=1554648397X85.

Nylig var jeg på apoteket, for å hente noe Seroquel Depot medisin, på
den norske apotekerkjeden Apotek1, deres butikk på Heimdal.

Jeg bestilte 5 pakker Seroquel depot 50mg på nettbutikken deres, og ting
så greit ut.

Jeg dro for å hente det, og var den siste kunden de betjente den dagen.
Det viste seg at de ikke hadde 5 pakker å gi meg, og etter noen
protester fra meg, ga apotekeren meg en pakke 150mg Seroquel depot, og 2
50mg pakker Seroquel depot, som var en grei løsning, der og da.

Men, jeg synes det er bekymringsfullt at et apotek reklamerer for/sier
at de har en medisin og gjør det mulig å bestille den, og når man kommer
for å hente den, er den ikke tilgjengelig. Jeg kunne ha kjøpt pakker før
en reise, jeg kunne hatt få [eller ingen] pakker hjemme osv. - og det er
ubeleielig at de ikke har en viktig medisin - SOM LOVET.

Jeg har lest på nett at den maksimale konsentrasjonen av Seroquel depot
(og virkninger og bivirkninger), kan være annerledes for en pasient som
tar 2x150mg Seroquel depot, i stedet for 1x300mg Seroquel depot.

Jeg har vært på den samme dosen Seroquel en god stund, 50mg tabletter,
og det har virket bra, jeg er i bra form.

Men, jeg har også tidligere opplevd at apotek (fra andre kjeder) har få
pakker med Seroquel tilgjengelig, so i det store og hele, ser det ut som
at en person som har affektive [og/] eller kognitive problemer, bør ha
et lager av medisiner hjemme. Det er ikke en dårlig ide, fordi jeg ser
at det er leveringsproblemer [til apotek] på enkelte medisiner fra tid
til annen.

Apotek1 er en kommersiell kjede av apotek, og de får sine regler og
reguleringer fra staten. De er i praksis en forlenget arm av det
statlige helsevesenet, når de deler ut medisin på resept.

Jeg ser at Seroquel depot er tilgjengelig i 50mg, 150mg, 200mg, 300mg,
400mg. Men ikke 100mg.

Jeg synes det er rart, og når jeg ser at dosen for noen psykiske
lidelser starter på 150mg om dagen, underholder jeg tanken om at
medisinen ikke er tilgjengelig som ventet, og at doseringen for hver
tablett er satt opp, slik at helsevenet kan manipulere pasienten i
hvordan de tar medisinen, og hvor mye de tar.

Jeg byttet nylig fastlege, fordi den forrige var litt en katastrofe, og
jeg har snakket med min nye fastlege om at jeg ønsker å redusere mengden
Seroquel jeg tar, på grunn av mentale bivirkninger, i tillegg til
[skumle] langtidsbivirkninger.

Når jeg tenker over hvor ivrig min gamle psykiater Daniel Molyneux var
for å få meg over på antidepressiva, og han, min gamle fastlege Thor
Digre og NAV - statens byråkrati for velferd, var negative til at jeg
brukte fysisk trening som en måte å håndtere og stabilisere mitt humør
og fysiske helse på, underholder jeg tanken om at medisindosering man
kan få, og distribusjonssystemet er satt opp slik, at de kan kødde med
medisineringen.

Og hvis de kødder med medisineringen, hva annet ser de seg som
rettferdiggjort i å gjøre? Hva annet kødder de med?

Denne teksten har følgende lisens for sitering, deling osv. (men ikke
deling av nettadressen): CC Attribution, No derivatives license.

Her er en seksjon, postet på den 20. April, 2019. Den ble også postet på
bloggen min, http://blogologue.com/blog_entry?id=1555791759X12.

Så, jeg har vært i en konflikt med mine barns mor i 6 år nå, og for en
god stund, har hennes svigerbror, en politimann i Mo i Rana, Vebjørn
Svidal, vært kontaktpersonen hennes.

Jeg synes rollen hans har vært til å stille spørsmål ved, i det at han
er en polititjenestemann, at han blander seg inn i denne konflikten, som
kan gi barnas mor troverdighet, fordi han er en politimann og ikke gjør
noe med [griper inn i] det som foregår. For eksempel, å sende inn
bekymringsmelding til barnevernet.

Jeg anmeldte han til spesialenheten for politisaker, mer informasjon om
det er på denne siden.

Men lang historie kort, spesialenheten fant ikke noe straffbart i
tjenesten, men videresendte det til det lokale distriktet der han
[Vebjørn] jobber.

I min anmeldelse sier jeg at Vebjørn oppleves som et forlenget pusterør
for barnas mor og provoserer; og at hun ikke deler på utgifter jeg har i
forbindelse med å treffe ungene, i tråd med loven, og har ikke gjort det
på 6 år [kommentar ved oversettelse: hun deler på utgifter nå i henhold
til loven, men det er et 5-sifret beløp fra før det er uenighet om, og
hun vil heller ikke være med på å betale for en overnatting, som gjør at
jeg kan få mer ut av samvær, nå reiser jeg 100 mil med tog uten
overnatting for hvert samvær hver 8. uke.] Jeg skriver at hans
innblanding i denne konflikten er til å stille spørsmål ved, og at han
må innse, ved å være gift til barnas mor sin tvillingsøster, at han er
omgitt av mennesker som kan påvirke han, hver dag.

Men et viktig poeng her er at spesialenheten ikke sier at noe jeg skrev
er usant. En innlevert anmeldelse har noe vekt, da det er en dårlig ide,
og man kan bli straffet for, å lyve til politiet.

Denne teksten har følgende lisens for sitering, deling osv. (men ikke
deling av nettadressen): CC Attribution, No derivatives license.

Her er en seksjon, lagt til den 17. Mai 2019.

Jeg skrev nylig en epost til fylkesmannen, med mange mennesker og
instanser på kopi, min advokat, NAV, helsedepartementet og den lokale
avisen (eposter vedlagt).

I de epostene, (1, 2) skriver jeg at jeg nylig leste om en norsk
håndballspiller, som hadde store problemer med sine knær, og jeg var
nylig innom legen min angående knærne, og smerter/klikkelyder fra disse.

Et par år tilbake i tid, var min gamle fastlege Thor Digre, min
psykiater og NAV hver på sin måte, negative til at jeg brukte trening
som et verktøy for å forbedre min mentale helse, og fysiske helse.
Psykiateren [oversettelseskommentar: Daniel Molyneux] var positiv til
flere piller, antidepressiva.

Når de er negative, og ikke støtter meg økonomisk, må jeg betale for
medlemskapet til treningssenteret selv, og det er litt penger for noen
som har lav inntekt på grunn av sykdom, senere arbeidsløshet osv.

Jeg tjener circa 200.000 per år, og medlemsskap hos treningssenter
koster 6000, eller 3% av det. Jeg betaler også renter på sakskostnader
for barnefordelingssaken i 2015 som er 12000 kroner i året, så ca 10% av
min bruttoinntekt går til gamle sakskostnader, og et smart valg for å
rehabilitere min helse, og forbedre min arbeidskapasitet.

Etter 2 år med trening på treningssenter, mener jeg det er godt bevist
at å begynne å trene på treningssenter var en god ide, et bedre valg enn
flere piller.

Jeg funderer også på om de 2 årene med medlemsskap på treningssenter,
koster staten like mye som om jeg skulle gått til psykiater 1
behandlingstime.

Så jeg sendte de disse epostene, på grunn av disse valgene i behandling
og støtte, men i den e-posten i oppfølging sier jeg også at byråkratiet
med sine valg om dyr medisinsk behandling i stedet for enkel
forebyggende behandling, får byråkratiet til å like på noe som snart er
et 100 år gammelt karma.

Denne teksten har følgende lisens for sitering, deling osv. (men ikke
deling av nettadressen): CC Attribution, No derivatives license.

Her er litt ekstra tekst til den forrige seksjonen postet på den 17. Mai
2019, noen flere kommentarer om epostene og tenkingen rundt de.

I epostene, skriver jeg at jeg nevnte smerter i kneet til min gamle
fastlege Thor Digre, og at jeg ønsket en MRI, for å se hvordan ting var
med knærene på det tidspunktet. En av grunnen til at jeg ønsket en MRI,
er at i 2015, en uke før jeg traff ungene mine for første gang etter
rettssaken, var jeg i en ulykke, som ga meg problemer på høyre side av
kroppen min.

Jeg tenkte det ville være greit å ha en MRI da, slik at det ville bli
enklere å se 5-10-20 år senere, om kneet hadde blitt verre, og om det
kunne spores tilbake til ulykken. Da ville det vært enklere å bevise
permanent skade på grunn av ulykken, og få erstatning. Men nei, å få en
MRI var utelukket.

For ca 10 år siden slet jeg med isjias på min høyre side, og når jeg nå
tar push-ups nå med føttene høyt, er arret fra ulykken godt synlig på
toppen av hodet. Så hvis jeg har hatt problemer før, og jeg får en god
kakk i hodet og en strekk i nakken, så kan det forverre et allerede
eksisterende problem.

Circa 6 måneder etter ulykken, hadde jeg noe rykninger i høyre arm,
sammen med smerter, og en MRI av nakken viste senere at det var en
prolaps i en mellomskive i nakken, men at den ikke presset på en nerve
(på det tidspunktet).

Etter samtaler med helsepersonell, er min forståelse at jeg kunne endt
opp lam og muligens død i den ulykken, hadde ting gått litt annerledes.
Det var for eksempel noen trappetrinn med skarpe kanter i den bussen, og
meg i stor fart og vekt mot den, kunne ha ført til en brukket nakke.

Men den kritikken i den eposten, går for det meste på valgene i
behandling som systemet (byråkratiet) tar, min nye fastlege påpekte at
jeg gjorde knebøy feil når jeg viste henne, og hvis jeg allerede bruker
opp endel penger på det å treffe mine unger og min helse, er det
vanskelig å betale timer hos en personlig trener for å få rettelser på
hvordan jeg trener, for å forhindre skade. Så jeg vil si byråkratiet har
motvillig støttet meg i min prosess for å komme meg på føttene igjen, og
ta vare på helsen min.

Denne teksten har følgende lisens for sitering, deling osv. (men ikke
deling av nettadressen): CC Attribution, No derivatives license.

Her er en seksjon lagt til på
http://blogologue.com/c2

som ble lagt til tidlig på morgenen, 27. juni, 2019.

Så, mange interessante ting har skjedd det siste året, men jeg vil
begrense meg til 2 ting på denne posten, og en av de tingene er at
psykologen Morten Mitsem jeg har nevnt tidligere, hang rundt meg på
treningssenter for ikke lenge siden, og det ser ut til at han nå drar
dit regelmessig. Jeg har gitt han og hans kollegaer endel kritikk, og
det så ut som at han hang rundt meg, og jeg vet ikke om han var der
alene, eller sammen andre.

Uansett, han har vel like mye rett til å være der [som meg], og det ser
ut som han har behov for å trene litt.

På den mer konkrete siden, sendte jeg en epost til barnas mor den 12.
Mai (her), der jeg ber henne gi en full forklaring på hva hun har gjort
i forhold til meg, siden hun ble kjent med meg. Hun svarte ikke på den
eposten, og hennes kontaktperson, Vebjørn Svidal, har ikke svart meg på
den forespørselen, men han har bedt om et kort møte, den 21. juni, dagen
før jeg skulle treffe ungene, men jeg sa nei, fordi det var på så kort
varsel.

På den 25. Juni, klokken 15:34, sendte jeg en ny epost angående
forespørselen om en full forklaring fra barnas mor til Vebjørn Svidal,
men jeg har ikke sett noe svar der heller.

Så det har vært kommunikasjon frem og tilbake i over en måned, men
ingenting har blitt sagt fra motparten om å gi denne fulle forklaringen.
Jeg tenker jeg viser at barnas mor, av en eller annen grunn, ikke ønsker
å gi en full, skriftlig forklaring om hva som har skjedd, hun nekter å
gjøre det, og har gjort det i lang tid.

Denne teksten har følgende lisens for sitering, deling osv. (men ikke
deling av nettadressen): CC Attribution, No derivatives license.

Her er en seksjon lagt til den 8. Oktober, 2019.

Så, for en god stund siden, kontaktet lederen for familievernkontoret i
Mo i Rana, Justin Smith, om at han ønsket et møte om rollene personene
på kontoret og personen som bistår meg i samvær har.

Jeg er ikke sikker på hva greia var, fordi møtet så langt har ikke tatt
sted. Men det kan være at jeg privat ønsker å betale tilsynsfører (Rubi
Stjernen) for at hun bruker mer tid, slik at jeg kunne bruke med tid med
ungene, eller det kan være fordi jeg har bedt Rubi om å ta imot ungene,
slik at jeg ikke trenger å forholde meg til barnas mor (Hilde Olsen),
hennes kontaktperson (Vebjørn Svidal, Hilde sin svigerbror og
politimann) eller noe annet medlem av den familien.

Uansett, jeg sa ja til et slikt møte, så en stund senere fant jeg ut at
det var andre ting jeg ønsket å ta opp, ettersom denne konflikten med
ungene har pågått i over 6 år, og familievernkontoret i Trondheim og Mo
i Rana har vært involvert i denne konflikten siden starten.

Jeg sendte denne eposten der jeg spør om et utvidet møte, der de tingene
lederen for Mo i Rana kontoret ønsket å ta som første punkt over 7 uker
siden [kommentar ved oversettelse: jeg sendte vel den eposten for 6 uker
siden, mens Justin sendte eposten jeg svarte til for 7 uker siden], men
jeg har ikke hørt noe etter det. Jeg sendte en påminnelse for noen uker
siden, og jeg sendte en endelig påminnelse sist fredag, den 4. Oktober
der jeg ber om kommentarer. Jeg har ikke hørt noe mer [etter det].

Jeg mener mangelen på svar, sier mye i seg selv.

Her er en kopi av den eposten:

Subject: Re: Vedrørende kontaktmøte
To: Justin Smith justin...@bufetat.no

Hei Justin.

Jeg har ikke noe sted å prate som er helt privat, så jeg tenkte jeg
kunne låne et rom hos familievernkontoret i Trondheim.

Det er et par andre ting jeg ønsker å prate om, så jeg foreslår følgende
agenda:

1. Rollene familievernkontor, tilsynsfører osv. har.

2. Gjennomføring av samvær, ønsker

3. Forlengelse av samvær

4. Foreldreansvar, hvorfor kan en part nekte å dele informasjon, når er
dette uansvarlig

5. Gjennomgang av historikk frem til i dag, taushetsplikt, mødre og
fedre sin stilling i familiesaker, bostedsforelder sin posisjon i saker

Jeg tenker vi kan si 15 minutter på hvert punkt.

Jeg vil gjerne ha et kvarter før og etter møte på rommet, for å
forberede og avslutte. Jeg ønsker at møte tar sted ca midt imellom
samvær, om ca 3 uker.

Jeg vil antageligvis ønske flere møter.

Jeg ønsker møte så sent som mulig på dagen.

Jeg vil ta opp møter.

Mvh,

Morten


Denne teksten har følgende lisens for sitering, deling osv. (men ikke
deling av nettadressen): CC Attribution, No derivatives license.

Teksten ovenfor ble oversatt til norsk den 13. og 14. Oktober 2019.