"Dobling av selvmord i psykiatrien"
mtia
http://www.aftenposten.no/helse/article1092211.ece
# Dobling av selvmord i psykiatrien
#
# Antallet som begår selvmord mens de er under psykiatrisk behandling
# er trolig dobbelt så høyt som helsemyndighetene tidligere har trodd.
#
# Årsaken er at sykehusene har underrapportert selvmordene. Dermed
# har man trodd at antallet selvmord i psykiatrien har vært langt
# mindre enn det i virkeligheten er.
#
# <...>
#
# Lovbrudd.
#
# Sykehusene er ifølge sykehusloven pålagt å melde fra til Helsetilsynet
# når psykiatriske pasienter begår selvmord. Men så lenge lovparagrafen
# har eksistert - siden begynnelsen av 1990-tallet - har underrapportering
# av selvmordene vært stor.
Terje Henriksen
Selvmord kan være utbredt blant friske folk som tvangsinnlegges og ikke
slipper ut før de blir "friske", dvs. syke. Det kan være folk som begår
selvmord fordi de vil være som de er og ikke med en annen personlighet og
galskap. Jeg kjente selv slike tanker da jeg var tvangsinnlagt.
Dessuten er selvmord en ønsket utgang fra Gudsutryddernes side, dvs. ønsket
av spesielle grupper av psykologer og psykiatere m/fjertefølje som vil
utrydde uønsket liv. De vil alltid legge forholdene til rette for at
dødsfall kan skje, og de vil heller ikke gripe inn for å redde liv, tror
jeg.
--
Terje Henriksen
Kirkenes
Marius Bernklev
> Dessuten er selvmord en ønsket utgang fra Gudsutryddernes side,
> dvs. ønsket av spesielle grupper av psykologer og psykiatere
> m/fjertefølje som vil utrydde uønsket liv. De vil alltid legge
> forholdene til rette for at dødsfall kan skje, og de vil heller ikke
> gripe inn for å redde liv, tror jeg.
Ut i fra hvordan de oppfører seg, går det ikke an å si at dette
er verken sant eller usant, men hvordan merker du forskjellen?
--
Marius Bernklev
Holmgang: Deodoranter har parfyme, mens folk bare kaster kaffegruten.
Bør nye PC-er inkludere ekstra USB-kabel? Vi tar debatten!
Terje Henriksen
> * Terje Henriksen
>
>> Dessuten er selvmord en ønsket utgang fra Gudsutryddernes side,
>> dvs. ønsket av spesielle grupper av psykologer og psykiatere
>> m/fjertefølje som vil utrydde uønsket liv. De vil alltid legge
>> forholdene til rette for at dødsfall kan skje, og de vil heller ikke
>> gripe inn for å redde liv, tror jeg.
>
> Ut i fra hvordan de oppfører seg, går det ikke an å si at dette
> er verken sant eller usant, men hvordan merker du forskjellen?
De er åndsforlatte åndsparasitter og ubehagelige. De er vårt samfunns
slanger.
--
Terje Henriksen
Kirkenes
Nora Andersen
"Terje Henriksen" <the...@trollnet.no> skrev i melding
news:dd4oou$34k$2...@bat-news01.banetele.basefarm.net...
> Selvmord kan være utbredt blant friske folk som tvangsinnlegges og ikke
> slipper ut før de blir "friske", dvs. syke. Det kan være folk som begår
> selvmord fordi de vil være som de er og ikke med en annen personlighet og
> galskap. Jeg kjente selv slike tanker da jeg var tvangsinnlagt.
Du er inne på noe viktig. Alle mennesker trenger å oppleve seg selv som et
verdsatt menneske som tilhører et felleskap der man blir forstått, der man
deltar og der man bidrar. Et psykisk sammenbrudd fører til at selvbildet og
selvaktelsen trues. Hvis det hele fører til innleggelse, og særlig
tvangsinnleggelse, blir dette et tydelig manifest på at man ikke har
kontroll. Fagfolk og eventuelt tutorer i form av familie eller politi, har
vurdert det slik. Noen opplever heller ikke at de har et psykisk
sammenbrudd i forkant av tvangsinnleggelsen, og ofte er det faktisk også
tilfelle at de ikke har. Men når hele verden tilsynelatende signaliserer at
du ikke er ved dine fulle fem, vil det ofte føre til psykisk sammenbrudd,
eller i det minste en ganske så ubehagelig tvil på seg selv.
Helsearbeidere bør være klar over hvilket maktredskap de holder i sin hule
hånd. Når kriser kommer på samlebånd, er det vanskelig å se lidelsen hos
den enkelte. Å være ansatt i psykiatrien, bør aldri bli et rutinearbeid,
men krav om effektivitet og kvantiteten på krisene, framtvinger
rutinemessige holdninger som svært ofte oppleves nedlatende. Kombinasjonen
av at pasienten sitter fast i en opplevelse av å ha mistet seg selv, og det
heller ikke er en person han møter under innleggelsen som forstår han og kan
hjelpe han til å samle sammen trådene, er avmektig og på grensen av hva man
kan tåle.
Filmen "Frances" illustrerer dette veldig godt.
Jeg vet likevel ikke om det er realistisk at alle helsearbeidere kan forstå
alle pasienter bestandig. Jeg vet ikke hvordan man kan endre forholdene,
men det er klart at når en tredjedel av de inneliggende pasientene ligger på
korridor fordi avdelingen er sprengt, blir pasientene lett "tilfeller". Jeg
håper at utbyggingen av lavterskeltilbud som kan hindre innleggelser, snart
er ferdig.
mtia
> Selvmord kan være utbredt blant friske folk som tvangsinnlegges og
> ikke slipper ut før de blir "friske", dvs. syke. Det kan være folk som
> begår selvmord fordi de vil være som de er og ikke med en annen
> personlighet og galskap.
Psykiatri er ikke helsevern. Det har aldri vært meningen at psykiatrien
skal gjøre folk "friske".
Psykiatriens misjon og hensikt er sosial kontroll. Eliminering av
samfunnets uønskede.
Fangetorturen i Irak var psykiatri. Applaudert av legestanden i USA.
Marius Bernklev
> Jeg vet likevel ikke om det er realistisk at alle helsearbeidere kan
> forstå alle pasienter bestandig. Jeg vet ikke hvordan man kan endre
> forholdene, men det er klart at når en tredjedel av de inneliggende
> pasientene ligger på korridor fordi avdelingen er sprengt, blir
> pasientene lett "tilfeller". Jeg håper at utbyggingen av
> lavterskeltilbud som kan hindre innleggelser, snart er ferdig.
Man kan begynne med å oppføre seg som en god gjest og la være å hyle
når det serveres svin på arbeissplassen, slutte å lyve til pasientene
om hva som er bivirkninger og hva som er sykdom, og slutte å gjøre som
den dessverre litt for klisjéfulle romanen _Veronica vil dø_
beskriver, hvor ansatte gjør mye rart mot pasienter uten å reflektere
særlig over hvorfor i all verden rutinene er som de er. Det er et
godt steg på veien til å forstå pasientene sine.
Jeg har i mitt liv observert veldig lite som tyder på at utbygging
fører til noe annet enn at man blir mer effektive i å feilbehandle
folk så de havner fortere i køen igjen etter endt akuttbehandling,
både ved døgnopphold og poliklinisk behandling.
Resten jeg kunne ha skrevet her ville vært en dårlig kopi av <URL:
http://groups.google.no/group/no.alt.diskusjoner/msg/339ce4b21335f8a5?fwc=1 >
Nora Andersen
"Marius Bernklev" <mariube+...@ifi.uio.no> skrev i melding
news:3cf4qa0...@ritchie.ping.uio.no...
> Man kan begynne med å oppføre seg som en god gjest og la være å hyle
> når det serveres svin på arbeissplassen,
Hæ? ;-) Vi er ikke gjester, vi jobber... selv om det kanskje ikke alltid
ser sånn ut i pasientenes øyne. Men det hender jeg har lyst til å spørre en
frivillig innlagt pasient som er temmelig stabil og likevel temmelig oppgitt
over at frokosten er ryddet bort klokken elve, om han ikke burde vurdere et
bedre hotell. Men jeg har klokelig tiet stille...
slutte å lyve til pasientene
> om hva som er bivirkninger og hva som er sykdom,
Det er alltid vanskelig å vite hva som er hva. Du har din opplevelse av
psykofarmaka, og det er vel heller ingen her på usenet som trodde et
øyeblikk at _du_ var i behov for nevroleptika (jeg ikke vet noe mer om din
sykdom enn det du har fortalt her). Det er mange som opplever at
psykofarmaka hjelper. Vi får stadig reinnleggelser fordi folk har trodd de
greide å fikse livet sitt selv, sluttet med medisiner og møtte gulvet.
Jeg synes det er mer betenkelig at du spissformulerer og kaller slikt for
løgn, når man prøver å gi saklig informasjon basert på Felleskatalogen. I
det ligger det en anklage om at man som helsearbeider har ondskapsfulle
hensikter. Har du utelukkende opplevd overgrep i psykiatrien?
Vi er ikke overmennesker, og ofte gjør miljøpersonalet og legene feil. Det
betyr ikke at vi er løgnere og overgripere. Det forventes at man gjør
vurderinger, og det finnes desverre ikke fasitsvar. Å _ikke_ foreta en
vurdering og treffe en avgjørelse, blir garantert et overgrep når pasienten
selv er behandlingssøkende. Å foreta en feil vurdering, oppleves også som
maktmisbruk. Det er en vanskelig balansegang som ikke løses ved at man
nedlegger hele psykiatrien.
Behandlinger er basert på statistikk, mens man står overfor enkeltmennesker
som ikke kan settes inn i båser og statistikker. Den eneste måten å finne
ut av om et preparat hjelper, er at den enkelte pasient prøver det ut.
Desverre må mange innom flere serier og kombinasjoner, før man finner noe
som faktisk hjelper. Det er også kjent.
Det er kjent at mange psykofarmaka gir uheldige bivirkninger. Noen ganger må
man veie opp bivirkning og virkning. Med tiden har jeg blitt mindre villig
til å si så mye om bivirkninger men overlater det til legesamtalen. Noen
ganger er det også vanskelig for selv legene å vite hva som er hva. Det
gjenspeiles ved at man nesten alltid justerer medisinene på nye
innleggelser. I det ligger det at man vurderer at forrige
medisinkombinasjon var uheldig, og kan ha forårsaket f.,eks panikkanfall.
og slutte å gjøre som
> den dessverre litt for klisjéfulle romanen _Veronica vil dø_
> beskriver, hvor ansatte gjør mye rart mot pasienter uten å reflektere
> særlig over hvorfor i all verden rutinene er som de er. Det er et
> godt steg på veien til å forstå pasientene sine.
Jeg har ikke lest den boken. Problemet med faste rammer og rutiner er at de
aldri skal følges slavisk. Å ikke ha regler blir også feil. Men har du
lest litt om hva miljøterapi egentlig er?
> Jeg har i mitt liv observert veldig lite som tyder på at utbygging
> fører til noe annet enn at man blir mer effektive i å feilbehandle
> folk så de havner fortere i køen igjen etter endt akuttbehandling,
> både ved døgnopphold og poliklinisk behandling.
Jeg vet som sagt lite om hva som skal til. Det hjelper lite å få mer penger
til psykiatrien, når man føler at man ikke når inn til pasienten man har.
Kompetanseheving er noe som kan gjøre at også vi som jobber i psykiatrien,
får litt mer forståelser. Vi burde også alle få faglig veiledning og selv
gå i terapi for å forstå egne reaksjoner, da vi også er mennesker som
reagerer på menneskelig vis. Men igjen er det mye som ikke kan læres eller
leses. Etter Åstaulykken opplevde ikke hjelpearbeiderne at de fikk hjelp av
proffesjonelle helsearbeidere utdannet innen psykiatri til å bearbeide sine
opplevelser. Men de fikk hjelp av hjelpearbeidere fra andre tidligere
ulykker, som hadde gått gjennom det samme og opplevd det samme.
En ting er sikkert: Å tro at man er generelt dyktig, er å tro feil. Man er
ikke dyktigere enn man er akkurat i øyeblikket, overfor akkurat det
mennesket man står overfor. Hver pasient er ulik og man må begynne å lære
på nytt for hver gang. Det er lite/ingenting som man har hørt før. Noen
pasienter når man veldig godt inn til og de føler seg forstått og hjulpet.
Andre greier man ikke det samme overfor. Ofte diskuteres det på vaktrommet
om man bør bytte pasient. I noen tilfeller er det kanskje riktig, men det
løser ikke problemet for helsearbeideren, som elegant har hoppet over en
situasjon han kunne ha løst og dermed blitt dyktigere på. Desverre er man
ikke uteksaminsert med spesialutdannelsen annet enn rent formelt. Det er
desverre slik at det er praksis og erfaring som kan gi helsearbeideren
større kompetanse. Og det er sørgerlig at det ofte fører til smerte for
pasienten.
> Resten jeg kunne ha skrevet her ville vært en dårlig kopi av <URL:
> http://groups.google.no/group/no.alt.diskusjoner/msg/339ce4b21335f8a5?fwc=1 >
Jeg klipper litt fra dette tidligere innlegget som er veldig bra og
velressonert. Det blir feil quotiung, men det får være.
>Faktoren man ikke tar særlig hensyn til er tid. Tid og penger blir
bare sett som noe man trenger mer av, men både pengebegjær og
«tidsbegjær» gjør at man jager vinden.
Vel... Jeg føler vel egentlig at det er mange _praktiske_ problemer som
gjør at behandlingen og oppfølgingen av pasientene blir feil. Eksempelvis
kan man ha en uggen følelse når man forlater en pasient ved vaktskiftet og
vet at en ukjent ekstravakt må ta over fordi det ikke er noen kjente på
jobb. I det tilfellet jeg tenker på, hadde pasienten nettopp bestemt seg
for å slutte å skade seg selv, noe hun greide fint når hun har kjent
personale rundt seg. Hun greide å si i fra når hun hadde tenkt til å skade
seg, og på den måten fikk vi muligheten til å hjelpe henne til å regulere
følelsene og hindre henne i å rispe seg opp. Men det forutså at hun hadde
en kontaktperson som hun stolte på. Ergo var det sannsynlig at hun kunne
oppleve et nederlag fordi hun ikke ville greie å si i fra til en fullstendig
fremmed ekstravakt, som kanskje heller ikke innehar sensitivitet. Jo, man
kunne jo forberedt pasienten på det og kanskje introdusert henne for den nye
ekstravakten, men sånt husker man først når man har kommet seg hjem.
Andre eksempler er hvordan man kan være så opptatt med nødvendige
utskrivelsesrapporter, møter, referat fra møter og kontakt med kommunen, at
man ikke får tid til å følge opp pasienten og han føler seg glemt. Ofte
huker pasienten tak i deg mens du løper med en beroligende medisin til en
gråtende pasient han ikke ser. Eller når legen står og tripper og venter på
deg, fordi det er akkurat NÅ han kan ta i mot den tredje innleggelsen denne
vakten. Det er ikke alltid man kan greie å bestemme når ting skal skje.
Det er mange baller i luften samtidig, og mye man ikke kan fortelle eller
forklare til pasientene.
Jeg har ikke peiling på politikk, men ser at det er få løsninger når
eksempelvis turnusen ikke stemmer med behovet. Jeg har hørt om sykehus som
har fleksitid og timebank, og det er mulig at det kunne gjort at man fikk
vakter som var tilpasset behovet på posten, forutsatt at man virkelig ønsker
å ha den uforutsigbarheten det innebærer i det private liv.
Jeg tror at mye av sykehusenes problemer må kunne løses ved riktig
administrasjon og ikke nødvendigvis mer penger og flere ansatte.
>Man må tenke nytt, men man må se på det gamle for å kunne ha et godt
grunnlag for å vite hva dette nye er. Alt som har blitt foreslått, og
som til en viss grad blir iverksatt, skal være en supermedisn som
endrer alt over natten. Men det skjer bare ikke over tid. Det man i
realiteten gjør, er å lage veldig tidsbegrensede endringer i det som
styres av statistikkens lover. Det finnes ikke noen ond sirkel man må
bruke penger for å komme ut av, men et kretsløp man kan stabilisere
ved å justere på tidsbruken.
Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønner hva du snakker om, men det kan
være fordi jeg ikke skjønner meg på politikk. Snakker vi om det samme, sånn
bortsett fra at du ser helhet og jeg ser bare skotuppen min?
>I massemedia har man fått se historie på historie som vitner om at
folk ikke får hjelp i tide. Lengden på ventelistene er absolutt en
egnet målestokk, men å finne fiffige måter å sortere dem på, eller å
pøse på med penger virker ikke. Å forklare trenden ved å si at
iboende menneskelige egenskaper har endret seg drastisk i negativ
retning i løpet av tiden man i det hele tatt har hatt et psykisk
helsetilbud, er et fint eventyr, men som ikke egner seg til særlig mer
enn å være popmusikk for dommedagsprofeter.
Ja, dette har du helt rett i. Folk har ikke blitt _sykere_. Men antall
diagnoser har økt betraktelig. Og med hver diagnose, legger man ansvaret
for å bli "helbredet" over på de profesjonelle. Normal tristhet og sorg har
fått navn som depresjon. Redsel har blitt angst. Det å være litt
nordlending har blitt det å være emosjonell ustabil. Jeg har hatt utallige
pasienter som har vært suverene på sine felt, dyktige foreldre, kreative
medarbeidere, men som tidvis synker ned i en stillstand som dermed påkaller
behovet for en diagnose. Det normale skal ikke være noe mindre enn
fullkomment. Og da er det så lett å ikke strekke til.
>Problemet er at pasientene ikke blir friske. De havner i køen gang på
gang, og etter hver runde har funksjonsnivået sunket hos de aller
fleste. Kriteriene for å bli utskrevet er knappe. Man skal ha et
sted å bo, man skal være stabilisert på medikamenter, man skal ha en
inntektskilde og man skal kunne, i et særdeles kontrollert miljø,
demonstrere det aller laveste funksjonsnivået som er nok for å leve på
utsiden. Dette tar gjerne lengre og lengre tid for hver gang man er
innlagt.
Psykiatrien lærer folk til å bli pasienter. Ikke bare på den måten du
beskriver her, men også fordi normale mennesker i en krise, opplever at det
er i psykiatrien de blir forstått og får normal varme og omsorg (ja, ikke le
deg i hjel nå). Her kan de være på scratch, uten å trenge å yte noe for å
få selskap i andre mennesker (andre pasienter). De trenger ikke vise
ansvar. De blir sykmeldte, andre tar avgjørelser for dem, og med det får de
både lært og bekreftet at de ikke greier å fikse livet sitt selv. Resignerer
man i diagnosen, aksepterer man også at diagnosen er den del av seg selv.
Diagnosen kan bli en identitet.
Pasientene kan ikke klandres for dette. Jeg savner en større fokusering på
det friske i pasientene. (Digresjon: Har du forresten hørt hva
spesialsykepleiere i psykiatri sier til hverandre når de møtes? "Det går
bra med deg, men hvordan går det med meg?" Jeg har humret i flere måneder
over denne...)
>Jeg tør påstå at dagens godtatte terapiformer, selv om de
gjerne kan kalles dårlige og håpløst utdaterte, likevel egner seg, om
enn ikke optimalt, til å gjøre folk bedre egnet til å imøtekomme
samfunnets forventninger. Problemet er terapi*mengden*.
Terapi er kun virksomt når det eksisterer et godt behandlingsklima mellom
terapeut og pasient. De ressurssterke og pengesterke kan velge terapeut.
De andre får tildelt en viss Donald Duck på Lillestrøm DPS. Terapi er
relasjoner, og relasjoner er kjemi og felles erfaringer/forståelse. Med
riktig klima, kan man like gjerne bruke Freud som Beck, selv om jeg
fremdeles holder en knapp på Beck.
>Dersom man bruker mer tid og penger på individene, vil de individuelle
prognosene bli bedre. Dette er det så vidt meg bekjent få som er
uenige i. Man kan så argumentere for at dette ikke er gjennomførbart
fordi man ikke har nok tid og penger, for så å heller ta mange store
steg i absolutt ingen retning. Men hvis man tvert begynner å bruke
mer tid og penger på individene, så havner de jo ikke i køen igjen.
Dette ble godt demonstrert ved Akershus Universitetssykehus, som hadde
et botreningstilbud som i høyere grad klarte å få folk friskere. Men
så kom det på TV både en gjøk som lekte rambo på trikken og andre
figurer som de fleste har glemt, og de trange slipsene reagerte på
hysteriet på en måte som bare oksygendepriverte høns evner, og
behandlingsenheten har som resultat blitt nedlagt i håp om at å flytte
penger, og ikke tid, rundt omkring uten mål og mening klarer å rette
på skjevhetene man vet at er der, men ikke aner hvor.
Så vidt jeg forstod la man ned dette tilbudet og opprettet i stedet et noe
lavere antall nye sengeplasser på akuttpsykiatrisk avdeling. Men glemte at
akuttpsykiatrisk avdeling også nå skulle håndtere over 40 000 nye pasienter
fra Groruddalen. For tre år siden satt jeg og broderte bunad på jobb. Jeg
syntes overgangen fra kirurgen var vel stor og følte at jeg ikke gjorde noe
vettugt. Nå er korridorene sprengt og vi løper i ett sett.
>Når man blir foret med astronomiske mengder potensielt hjerneskadende,
evig invalidiserende, epilepsifremkallende og for alle praktiske
formål steriliserende kjemikalier som man blir fortalt at skal virke
mot symptomer man aldri har opplevd, og ytrer et ønske ovenfor
behandlere å ville avbryte inngrepet, får man høre at det sikkert kan
være fint på kort sikt, men ikke på lang sikt. De har kanskje rett i
det innøvde utsagnet både de gangene de handler etter informasjon med
rot i virkeligheten og i tilfellene hvor de har flaks. Det _kan_
lønne seg å gjennomgå intens tortur i en tidsbegrenset periode for at
man skal få det bra i det lange løp. Prinsippet er det samme for en
kreftpasient som gjennomgår en cellegiftkur, og også der har man et
ønske om å sørge for at den påførte smerten er nettopp tidsbegrenset.
Dette gjelder dog ikke bare for hver pasient i sin individuelle
behandling, men også i renselsesprosessen behandlingsapparatet så
dyrebart trenger.
Jeg tror vi er enige der.
>Så hvorfor var det så galt å legge ned botreningen? Er det ikke greit
å ofre noen få for å redde mange? Vel, det var ikke dét man gjorde.
Tingen ved det tilbudet var at det hindret tilbakefall. Menneskene
som var heldige nok til å få det bruker vesentlig lengre tid på å
havne i køen igjen. Noen av dem vil aldri havne i køen igjen, gjerne
uten å ta livet av seg. Til syvende og sist vil disse menneskene ha
kostet mindre enn gjennomsnittet. Hadde man derimot utvidet dette
tilbudet, så man kunne slippe til mindre skadede mennesker, vel å
merke uten å bruke mindre tid på hver enkelt, hadde det blitt enda mer
effektivt. Og nettopp fordi man legger ned gode tilbud som er
besparende på sikt, får man aldri råd til sånt.
Ja, dette er en god beskrivelse av hva som skjedde og skjer.
>Så hva er smerten? Hvis man skal begynne å gi individene den grundige
behandlingen de så sårbart trenger, må man regne med at ventelistene
blir lengre på kort sikt. Man må rett og slett bare bite tennene
sammen og gi folk grundigere behandling, selv om resultatene den
første tiden vil gjøre at det ser ut som en flopp for matematisk
tilbakestående mennesker. Og i den perioden er man bare nødt til å
akseptere at det _kan_ skje ekstra ulykker på trikken. Det _kan_ skje
flere personlige tragedier. Men ikke på sikt.
Nå høres du ut som en politiker:-(
>Intuitivt høres ikke dette så dumt ut. Men hvordan vet man akkurat
hvor man skal starte, og hvor mye mer grundig behandling individene
skal få? Dagens kunnskap og teknologi gjør det mulig å regne på sånt.
Man trenger ikke synse, man trenger ikke mene, man trenger ikke hevde,
men man trenger et verktøy og litt kløkt. Man har mange tall
tilgjengelig. Man kan se på antall ansatte, kølengde, døgnplasser,
tiden det tar for en pasient å havne i køen igjen, etter hvor mange
tilbakefall, med hvor mye medisiner, hvor de har vært før, hvor mange
ansatte man hadde ved tidligere opphold, osv osv osv. Man kan finne
korrelasjoner som gir en pekepinn for hvilke flere faktorer man
trenger å registrere for å kunne lage bedre predikater, både for ting
som angår hele helsevesenet og individuelle avdelinger, poster,
sykepleiere(!) og pasienter.
Ja, jeg er helt enig. Men det er ett regnestykke man aldri vil få en
avansert teknologi for å kunne finne ut av (?) og det er hva som gjør at det
stemmer mellom behandler/sykepleier og pasient. Det nytter lite med fem
faglærte på jobb, hvis de bruker tiden på intriger seg i mellom, er i
skilsmisse, har PMS, har hatt en fuktig kveld, eller synes at pasienten
likner på svigermor. Eller hva tror du, du som kan matematikk? For øvrig
har jeg funnet ut at tempo på avdelingen kan utlikne alle intriger, PMS og
dagen derpå. Man har ikke tid til å kjenne etter, eller kaste bort krefter
på uvesentligheter.
Fødselen er trang, det må vi akseptere. Jeg er mer opptatt av hva som kan
gjøre menneskene i psykiatrien til å bli bedre rustet til å møte flest mulig
_forskjellige_ pasienter. Jeg tror på kompetansebygging. Men like fullt
kommer man ikke utenom alle ubehagelighetene og feilgrepene som man ser ut
til å måtte gå igjennom for å bli en noenlunde dyktig(?) hjelper.
For øvrig er innføringen av individuell plan noe som fremtvinger mer
effektivitet og klarere mål enn tidligere.
Marius Bernklev
> Men det hender jeg har lyst til å spørre en frivillig innlagt
> pasient som er temmelig stabil og likevel temmelig oppgitt over at
> frokosten er ryddet bort klokken elve, om han ikke burde vurdere et
> bedre hotell.
«Frivillig innlagt» er en floskel, dette vet du. «Temmelig stabil»
betyr «har blitt vant til å være her». Hjemme spiser han frokost
akkurat når det passer ham.
Det er selvfølgelig viktig å ha god døgnrytme og spise måltider
regelmessig for å ha en god psykisk helse, men erfaring viser at man
ikke lærer folk å gjøre dette hjemme ved å ha dem til å gjøre det på
et sykehus.
> > slutte å lyve til pasientene om hva som er bivirkninger og hva som
> > er sykdom,
>
> Det er alltid vanskelig å vite hva som er hva.
Det er ofte overraskende lett. Har man et symptom utelukkende når man
går på et gitt medikament, er det en bivirkning, og ikke en sykdom.
Når man lyver om dette i journalen, blir det fort mye vanskeligere.
> Du har din opplevelse av psykofarmaka, og det er vel heller ingen
> her på usenet som trodde et øyeblikk at _du_ var i behov for
> nevroleptika
Jo, det regner jeg med at det var mange som gjorde, meg selv
inkludert.
Erfaring er et nyttig verktøy, og i utgangspunktet var ikke dette det
aller dummeste man kunne ha gjort. Den stemningsstabiliserende
effekten til Zyprexa var, da jeg frøs, deilig å kjenne renne i buksa.
Problemet oppstod da det frosset på og viste seg at
stemningsstabiliserende gikk over til stemningseliminerende, og
tankeroende gikk over til tankedrepende. På dette tidspunktet burde
man ha skjønt at dette var litt for kraftig lut.
Det man gjorde, var å gi meg stadig høyere doser. Grunnen til at
seponering ble befalt var at jeg ble avsindig feit av det.
> (jeg ikke vet noe mer om din sykdom enn det du har fortalt her).
Det kan ordnes.
> Det er mange som opplever at psykofarmaka hjelper.
I utgangspunktet er det ikke en så fryktelig dårlig tanke å si at man
alltid får hjelp hvis man føler at man får hjelp. Jeg vil derfor gi
et enkelt moteksempel. Da jeg ble virkelig dårlig av Zyprexa, ble jeg
fortalt at dette var en sykdom og at jeg kom til å bli mye verre hvis
jeg sluttet med det. At jeg da /opplevde/ at jeg hadde nytte av det,
har i grunnen ikke noe som helst å si når jeg følte meg mye verre enn
jeg hadde gjort uten.
> Vi får stadig reinnleggelser fordi folk har trodd de greide å fikse
> livet sitt selv, sluttet med medisiner og møtte gulvet.
For meg virker det som at riktig bruk av store ord som korrelasjon,
implikasjon, konklusjon, konvers og kontrapositiv, glimrer med sine
fravær i tankerekken som endte i den setningen. Dette virker som noe
som du bare har blitt fortalt, og som ikke umiddelbart høres helt feil
ut, men som du så bare har brukt som aksiom. Det er vanskelig for meg
å se akkurat hvilken vinkel jeg skal bruke for å argumentere rundt noe
sånt.
> Jeg synes det er mer betenkelig at du spissformulerer og kaller
> slikt for løgn, når man prøver å gi saklig informasjon basert på
> Felleskatalogen.
Tallene som Felleskatalogen gir angående hyppighet gir veldig liten
mening på en døgnavdeling. Kan du forstå hvorfor klientellet der ikke
vil ha bivirkninger like sjeldent som Felleskatalogen spår?
I løpet av tre år, hvor jeg hadde snakket om medisinerfaringer med
kanskje et tyvetalls pasienter, traff jeg på intet mindre enn tre som
ble alvorlig syke av tioxantenderivater. Det blir vanskelig å gi
øvrige detaljer uten at det går utover personvernet til disse tre, men
jeg finner det absolutt troverdig.
For det første blir dette ikke notert i journalene. Dette skal være
sykdom, og det er tabu å hevde noe annet. Da har man også problemer
med at det ikke blir rapportert videre, og det havner aldri i
Felleskatalogen.
> I det ligger det en anklage om at man som helsearbeider har
> ondskapsfulle hensikter.
Niks. Skjerp deg.
> Har du utelukkende opplevd overgrep i psykiatrien?
Jeg har, endelig, klart å få en /forsvarlig/ behandling. Lovbruddene
fortsetter, men de gjør ingen umiddelbar skade.
For eksempel står det fremdeles ikke nevnt at jeg fikk flere hundre
<URL: http://en.wikipedia.org/wiki/Ictal_headache > daglig av selv små
doser Risperdal. Derimot står det at jeg løy og sa at jeg opplevde at
«bivirkningene», uten å nevne hvilken form de tok, ble verre allerede
få minutter etter at jeg svelget tablettene i et forsøk på å få
sluttet med dem. Enhver nevrolog vil fortelle deg at stresset som
oppstår av å sitte og grue seg fint klarer å senke krampeterskelen nok
til at hendelsesforløpet ble slik som jeg rapporterte.
> Vi er ikke overmennesker, og ofte gjør miljøpersonalet og legene
> feil. Det betyr ikke at vi er løgnere og overgripere. Det
> forventes at man gjør vurderinger, og det finnes desverre ikke
> fasitsvar. Å _ikke_ foreta en vurdering og treffe en avgjørelse,
> blir garantert et overgrep når pasienten selv er behandlingssøkende.
> Å foreta en feil vurdering, oppleves også som maktmisbruk.
Korrekt. Det er når man ikke innrømmer feilene sine, og ikke bruker
denne erfaringen til å unngå lignende feil i fremtiden, at man velger
å opptre i roller som særdeles dårlige mennesker.
> Det er en vanskelig balansegang som ikke løses ved at man nedlegger
> hele psykiatrien.
Åh. Spretterten er sikkert i orden, men WSO er et stykke unna nå.
> Behandlinger er basert på statistikk, mens man står overfor
> enkeltmennesker som ikke kan settes inn i båser og statistikker.
Ja.
> Den eneste måten å finne ut av om et preparat hjelper, er at den
> enkelte pasient prøver det ut.
Ja.
> Desverre må mange innom flere serier og kombinasjoner, før man
> finner noe som faktisk hjelper. Det er også kjent.
Ja.
> Det er kjent at mange psykofarmaka gir uheldige bivirkninger.
Det er ikke like kjent at stort sett alle psykofarmaka til sammen
klarer å gi alle symptomene man prøver å bekjempe. Hvis man
konfronterer sykepleiere med dette, blir de bare rare. Psykiaterer
kan se ut til å vri seg i smerte mens de sier «Jaaaa, det er jo sant,
meeeen [...]».
> Noen ganger må man veie opp bivirkning og virkning.
Floskel. Den avgjørelsen blir tatt i en håndvending, ofte uten å
gidde så mye som å late som at pasienten har et ord med i spillet.
> Med tiden har jeg blitt mindre villig til å si så mye om
> bivirkninger men overlater det til legesamtalen.
Problemet er at pasienter prater seg i mellom, og har du en webbrowser
i tillegg, får du med ett ganske mye å boltre deg i. Når personer som
allerede har problemer med å stole på folk, opplever at folk som skal
være omsorgspersoner, men velger å opptre i roller som noe annet, er
uærlige mot dem, vil de bare stole enda mindre på deg. Da kan de også
finne på å gjøre dumme ting. For eksempel å slutte å ta pillene sine.
Man prøver så å få dem til å begynne igjen ved å gi enda mer
villedende informasjon. Hvilken geometrisk figur skisserer dette
fenomenet best?
> Noen ganger er det også vanskelig for selv legene å vite hva som er
> hva.
Kult. Si det til dem.
> Det gjenspeiles ved at man nesten alltid justerer medisinene på nye
> innleggelser.
Her har man problemet at man kun kan vurdere folk ut i fra hvordan de
oppfører seg. Jeg synes man ofte er alt for kjapt ute med å justere
medisinene, slik at man unngår å avgjøre hvilke endringer i oppførsel
det er som skyldes at man blir vant med å være innlagt igjen, og
hvilke som skyldes pilleendring. I verste fall oppnår man en mindre
optimal medisinering enn pasienten kom inn med.
> Jeg har ikke lest den boken. Problemet med faste rammer og rutiner
> er at de aldri skal følges slavisk. Å ikke ha regler blir også
> feil. Men har du lest litt om hva miljøterapi egentlig er?
Fortell.
> Jeg tror at mye av sykehusenes problemer må kunne løses ved riktig
> administrasjon og ikke nødvendigvis mer penger og flere ansatte.
Absolutt.
> > [...]
>
> Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønner hva du snakker om, men det
> kan være fordi jeg ikke skjønner meg på politikk. Snakker vi om det
> samme, sånn bortsett fra at du ser helhet og jeg ser bare skotuppen
> min?
Det var en innledning.
> Psykiatrien lærer folk til å bli pasienter. Ikke bare på den måten
> du beskriver her, men også fordi normale mennesker i en krise,
> opplever at det er i psykiatrien de blir forstått og får normal
> varme og omsorg (ja, ikke le deg i hjel nå). Her kan de være på
> scratch, uten å trenge å yte noe for å få selskap i andre mennesker
> (andre pasienter). De trenger ikke vise ansvar. De blir sykmeldte,
> andre tar avgjørelser for dem, og med det får de både lært og
> bekreftet at de ikke greier å fikse livet sitt selv. Resignerer man
> i diagnosen, aksepterer man også at diagnosen er den del av seg
> selv. Diagnosen kan bli en identitet.
Eksempelet som folk har lettere å forholde seg til, og som jeg ofte
finner meg i å gjenta, er det klassiske tilfellet av noen som påkaller
dysleksi, gjerne uten at noen fagmann har kommet med ordet, som
unnskyldning for å /ikke/ gjøre leksene sine, heller enn å måtte trene
seg opp til å bli mer disiplinert fordi dette er noe man aldri kommer
til å slutte å streve med.
> > Man må rett og slett bare bite tennene sammen og gi folk
> > grundigere behandling, selv om resultatene den første tiden vil
> > gjøre at det ser ut som en flopp for matematisk tilbakestående
> > mennesker. Og i den perioden er man bare nødt til å akseptere at
> > det _kan_ skje ekstra ulykker på trikken. Det _kan_ skje flere
> > personlige tragedier. Men ikke på sikt.
>
> Nå høres du ut som en politiker:-(
*Protestere*. En politiker kan ikke gå til valg på noe sånt, og har
sannsynligvis ikke den fjerneste aning om hva en differensligning er.
> Ja, jeg er helt enig. Men det er ett regnestykke man aldri vil få
> en avansert teknologi for å kunne finne ut av (?) og det er hva som
> gjør at det stemmer mellom behandler/sykepleier og pasient.
Nå er jeg ingen psykolog, men tankene jeg har plundret med, og jeg
gjerne vil lufte, er som følger:
Personlighetstesting av personale og pasient kunne ha vært noe som
hadde hjulpet, selv om det avhenger av statistikk, og behandlerne som
ikke forstår seg på sånt kunne finne på å si «Nei, Bjarve! Det er jeg
som er best til å behandle deg, for det sier testen!». Men det kunne
fungert i det store bildet.
Problemet i så måte er at psykosepasienter ofte ikke har så mye
personlighet å beskrive, enten det er pga sykdom, medisinering, eller
begge. Cluet vil derfor være å sørge for at hver pasient behandles av
en gruppe behandlere med så stor variasjon som mulig.
> Eller hva tror du, du som kan matematikk?
Dette er psykologi og statistikk, så jeg prøver og feiler i å tråkke
små steg ut i fra hva de som har greie på sånt sier.
> Fødselen er trang, det må vi akseptere. Jeg er mer opptatt av hva
> som kan gjøre menneskene i psykiatrien til å bli bedre rustet til å
> møte flest mulig _forskjellige_ pasienter.
Som nevnt over, man skal ikke trene enkeltbehandlere til å møte flest
mulig forskjellige pasienter. Mennesker som klarer det, er for
karismatiske til å ikke gjøre karrière på noe helt annet. Man skal
ruste en gruppe til å håndtere flest mulig forskjellige pasienter.
> For øvrig er innføringen av individuell plan noe som fremtvinger mer
> effektivitet og klarere mål enn tidligere.
Jeg hører folk si dette. Det hjalp meg ikke stort når det eneste
vettuge jeg kunne la stå på den var at det var nødvendig å slutte med
Trilafon som fikk meg til å sove 30 timer i strekk for å kunne ha
grunnlag for å kunne skrive noe som helst annet. Men hva mener du med
effektivitet? Det eneste man måler er hvor fort man klarer å kaste
folk bakerst i køen igjen.
Nora Andersen
> Det er selvfølgelig viktig å ha god døgnrytme og spise måltider
> regelmessig for å ha en god psykisk helse, men erfaring viser at man
> ikke lærer folk å gjøre dette hjemme ved å ha dem til å gjøre det på
> et sykehus.
Det er riktig. Men maten kan ikke stå framme hele dagen. Og det er også en
fordel om pasientene står opp og følger det dagsprogrammet som er på posten.
Aktivitet, enten av fysisk eller psykisk art, er like virksomt mot
depresjoner som antidepressiva. Pasientene er ikke innlagt utelukkende for
å få medisiner eller prate med psykologen.
> Det er ofte overraskende lett. Har man et symptom utelukkende når man
> går på et gitt medikament, er det en bivirkning, og ikke en sykdom.
Det er lett når det gjelder slike ting som munntørrhet, utslett, osv.. Men
når en angstpreget pasient blir behandlet med antidepressiva og opplever økt
angst, og det vedvarer over lenger tid enn det som er vanlig initialt i
oppstarten, bør det ses på som en bivirkning. Heldigvis er det legenes jobb
å vurdere hva som er hva. Men jeg forteller gjerne pasientene at de kan få
utslett, skjelvinger, døsighet, osv... av medisinene.
>> Du har din opplevelse av psykofarmaka, og det er vel heller ingen
>> her på usenet som trodde et øyeblikk at _du_ var i behov for
>> nevroleptika
>
> Jo, det regner jeg med at det var mange som gjorde, meg selv
> inkludert.
Jeg kan ikke huske å ha sett noe innlegg fra deg hvor du virket psykotisk.
Jeg kan derimot huske at Lindgren treagerte kraftig på at du var satt på
nevroleptika og skrev at det er åpenbart at denne gutten ikke trenger det,
eller noe i den retningen.
> Erfaring er et nyttig verktøy, og i utgangspunktet var ikke dette det
> aller dummeste man kunne ha gjort. Den stemningsstabiliserende
> effekten til Zyprexa var, da jeg frøs, deilig å kjenne renne i buksa.
>
> Problemet oppstod da det frosset på og viste seg at
> stemningsstabiliserende gikk over til stemningseliminerende, og
> tankeroende gikk over til tankedrepende. På dette tidspunktet burde
> man ha skjønt at dette var litt for kraftig lut.
>
> Det man gjorde, var å gi meg stadig høyere doser. Grunnen til at
> seponering ble befalt var at jeg ble avsindig feit av det.
>
>> (jeg ikke vet noe mer om din sykdom enn det du har fortalt her).
>
> Det kan ordnes.
Jeg leser det du skriver her, og er i grunnen temmelig enig med deg og
Lindgren at du ikke virker som noen kandidat for nevroleptika. Tvert i mot.
Noe mer trenger jeg ikke vite og ønsker heller ikke å vite. Det er nok
sykdomsprat på jobben. Jeg tror at du er en oppegående og ressurrsterk
person, kanskje mer enn de fleste.
>> Det er mange som opplever at psykofarmaka hjelper.
>
> I utgangspunktet er det ikke en så fryktelig dårlig tanke å si at man
> alltid får hjelp hvis man føler at man får hjelp.
Det kan man ikke si. Det er en del av mitt poeng med denne debatten. Et
fortvilet fakta, når man faktisk holder folks sårbarhet i sine hender.
>> Vi får stadig reinnleggelser fordi folk har trodd de greide å fikse
>> livet sitt selv, sluttet med medisiner og møtte gulvet.
>
> For meg virker det som at riktig bruk av store ord som korrelasjon,
> implikasjon, konklusjon, konvers og kontrapositiv, glimrer med sine
> fravær i tankerekken som endte i den setningen. Dette virker som noe
> som du bare har blitt fortalt, og som ikke umiddelbart høres helt feil
> ut, men som du så bare har brukt som aksiom. Det er vanskelig for meg
> å se akkurat hvilken vinkel jeg skal bruke for å argumentere rundt noe
> sånt.
Jeg vet ikke hva disse ordene betyr en gang. Jeg er en enkel sjel og ikke
særlig intellektuell av meg. Ordboka er 60 cm for langt borte på en så sen
natt.
> For det første blir dette ikke notert i journalene. Dette skal være
> sykdom, og det er tabu å hevde noe annet. Da har man også problemer
> med at det ikke blir rapportert videre, og det havner aldri i
> Felleskatalogen.
Det er et poeng, men jeg trodde at legemiddelfirmaene hadde tallene klare
etter utrpøvringsperioden og at det derfor ikke var nødevendig å rapportere
bivirkninger annet enn i journalen.
>> I det ligger det en anklage om at man som helsearbeider har
>> ondskapsfulle hensikter.
>
> Niks. Skjerp deg.
Kan løgn noen gang være noe annet enn ondskapsfullt?
>> Har du utelukkende opplevd overgrep i psykiatrien?
>
> Jeg har, endelig, klart å få en /forsvarlig/ behandling. Lovbruddene
> fortsetter, men de gjør ingen umiddelbar skade.
>
> For eksempel står det fremdeles ikke nevnt at jeg fikk flere hundre
> <URL: http://en.wikipedia.org/wiki/Ictal_headache > daglig av selv små
> doser Risperdal. Derimot står det at jeg løy og sa at jeg opplevde at
> «bivirkningene», uten å nevne hvilken form de tok, ble verre allerede
> få minutter etter at jeg svelget tablettene i et forsøk på å få
> sluttet med dem. Enhver nevrolog vil fortelle deg at stresset som
> oppstår av å sitte og grue seg fint klarer å senke krampeterskelen nok
> til at hendelsesforløpet ble slik som jeg rapporterte.
Min mening er at du burde forsøke å trene regelemssig og hardt, og se om du
kanskje slipper å spise noe som helst.
>> Noen ganger må man veie opp bivirkning og virkning.
>
> Floskel. Den avgjørelsen blir tatt i en håndvending, ofte uten å
> gidde så mye som å late som at pasienten har et ord med i spillet.
Pasienten skal ha et ord med i spillet, så fremt han ikke er tvangsinnlagt
og det er gjort vedtak om at han skal tvangsmedisineres. Den posten jobber
ikke jeg på. Jeg kommer aldri til å jobbe på en slik post.
>> Jeg har ikke lest den boken. Problemet med faste rammer og rutiner
>> er at de aldri skal følges slavisk. Å ikke ha regler blir også
>> feil. Men har du lest litt om hva miljøterapi egentlig er?
>
> Fortell.
Det er et langt foredrag å holde... Nå er jeg på vei til sengs.
>> Psykiatrien lærer folk til å bli pasienter. Ikke bare på den måten
>> du beskriver her, men også fordi normale mennesker i en krise,
>> opplever at det er i psykiatrien de blir forstått og får normal
>> varme og omsorg (ja, ikke le deg i hjel nå). Her kan de være på
>> scratch, uten å trenge å yte noe for å få selskap i andre mennesker
>> (andre pasienter). De trenger ikke vise ansvar. De blir sykmeldte,
>> andre tar avgjørelser for dem, og med det får de både lært og
>> bekreftet at de ikke greier å fikse livet sitt selv. Resignerer man
>> i diagnosen, aksepterer man også at diagnosen er den del av seg
>> selv. Diagnosen kan bli en identitet.
>
> Eksempelet som folk har lettere å forholde seg til, og som jeg ofte
> finner meg i å gjenta, er det klassiske tilfellet av noen som påkaller
> dysleksi, gjerne uten at noen fagmann har kommet med ordet, som
> unnskyldning for å /ikke/ gjøre leksene sine, heller enn å måtte trene
> seg opp til å bli mer disiplinert fordi dette er noe man aldri kommer
> til å slutte å streve med.
Dette er et godt eksempel.
>> Ja, jeg er helt enig. Men det er ett regnestykke man aldri vil få
>> en avansert teknologi for å kunne finne ut av (?) og det er hva som
>> gjør at det stemmer mellom behandler/sykepleier og pasient.
>
> Nå er jeg ingen psykolog, men tankene jeg har plundret med, og jeg
> gjerne vil lufte, er som følger:
>
> Personlighetstesting av personale og pasient kunne ha vært noe som
> hadde hjulpet, selv om det avhenger av statistikk, og behandlerne som
> ikke forstår seg på sånt kunne finne på å si «Nei, Bjarve! Det er jeg
> som er best til å behandle deg, for det sier testen!». Men det kunne
> fungert i det store bildet.
Det var egentlig en god ide! problemet er hvis man plutselig har tre
tvangsnevrotikere som er innlagt og bare en personal som er flink på
tvangsnevroser.
> Problemet i så måte er at psykosepasienter ofte ikke har så mye
> personlighet å beskrive, enten det er pga sykdom, medisinering, eller
> begge. Cluet vil derfor være å sørge for at hver pasient behandles av
> en gruppe behandlere med så stor variasjon som mulig.
Hmm:-) Du har talenter innen faget:-)
> Som nevnt over, man skal ikke trene enkeltbehandlere til å møte flest
> mulig forskjellige pasienter. Mennesker som klarer det, er for
> karismatiske til å ikke gjøre karrière på noe helt annet. Man skal
> ruste en gruppe til å håndtere flest mulig forskjellige pasienter.
Ja, du har talenter:-)
>> For øvrig er innføringen av individuell plan noe som fremtvinger mer
>> effektivitet og klarere mål enn tidligere.
>
> Jeg hører folk si dette. Det hjalp meg ikke stort når det eneste
> vettuge jeg kunne la stå på den var at det var nødvendig å slutte med
> Trilafon som fikk meg til å sove 30 timer i strekk for å kunne ha
> grunnlag for å kunne skrive noe som helst annet. Men hva mener du med
> effektivitet? Det eneste man måler er hvor fort man klarer å kaste
> folk bakerst i køen igjen.
Det kommer an på hvordan IP'en er utformet. Jeg har kommet over noen
særdeles dårlige IP'er og folk som ikke skjønner at IP'ene skal gjenspeile
pasientens egne mål og ikke systemets mål.
Marius Bernklev
> Det er riktig. Men maten kan ikke stå framme hele dagen. Og det er
> også en fordel om pasientene står opp og følger det dagsprogrammet
> som er på posten.
>
> Aktivitet, enten av fysisk eller psykisk art, er like virksomt mot
> depresjoner som antidepressiva. Pasientene er ikke innlagt
> utelukkende for å få medisiner eller prate med psykologen.
Dette varer bare mens man er innlagt, så det løser ikke noe problem i
seg selv.
Det er selvfølgelig mye mer praktisk for personalet, og det er en god
ting når man har nok å gjøre.
> [Om bivirkninger:] Heldigvis er det legenes jobb å vurdere hva som
> er hva.
Dessverre er ikke Tom Jomisko, Thor Kvakkestad, Sigurd Wisløff eller
ymse pleiere klar over at:
<URL: http://en.wikipedia.org/wiki/Ictal_headache > og <URL:
http://en.wikipedia.org/wiki/Peripheral_neuropathy > som bivirkninger
av antipsykotiske midler klassifiseres under «kramper», som alle
antipsykotiske midler klarer å senke terskelen for.
For å være dønn ærlig, tror jeg ikke arbeidskapasiteten min hadde vært
så laber som den er hvis de hadde giddet å svelge stoltheten sin og
sendt meg til en nevrolog når endring i hjernekjemi fører til slikt.
De sa heller bare at jeg løy.
Sverre Lie har blitt gjort oppmerksom på det, men om han klarer å
handle etter det, gjenstår å se.
> >> (jeg ikke vet noe mer om din sykdom enn det du har fortalt her).
> >
> > Det kan ordnes.
>
> Jeg leser det du skriver her,
Jeg vet at «jeg hører hva du sier» er en floskel man tyr til av
latskap i det lokale behandlingsmiljøet, så inntil videre tar jeg
dette som en fornærmelse.
> Jeg tror at du er en oppegående og ressurrsterk person, kanskje mer
> enn de fleste.
TILSLAGSORD ARTIKKEL FRA BOKMÅLSORDBOKA
ressurssterk ~sterk r-e bedrifter / r-e mennesker som har god
økonomi, god utdanning, gode evner osv
Økonomien min kommer aldri til å bli god. Utdanningen har jeg måttet
sette på pause på ubestemt tid. Jeg er relativt skarp, men det
hjelper ikke når jeg ikke har konsentrasjon eller energi til å få
brukt det til noe.
> > I utgangspunktet er det ikke en så fryktelig dårlig tanke å si at
> > man alltid får hjelp hvis man føler at man får hjelp.
>
> Det kan man ikke si.
Jeg sa det likevel. Det kan, ved første øyekast, se ut som noe som er
verdt å tenke videre på. At å føre tanken videre ender opp med en
selvmotsigelse, kalles bevis ved kontradiksjon, altså at man kan
konkludere med at det opprinnelige utsagnet ikke holder mål.
Hvis Thor Kvakkestad kommer med et utsagn som er verdig for slike
øvelser, og man prøver å få ham til å være med på å gjøre dette,
reiser han seg opp, brøler «NEI! DU KLARER IKKE MANIPULERE MEG!» og
forlater rommet.
> > > Vi får stadig reinnleggelser fordi folk har trodd de greide å
> > > fikse livet sitt selv, sluttet med medisiner og møtte gulvet.
> >
> > For meg virker det som at riktig bruk av store ord som
> > korrelasjon, implikasjon, konklusjon, konvers og kontrapositiv,
> > glimrer med sine fravær i tankerekken som endte i den setningen.
> > Dette virker som noe som du bare har blitt fortalt, og som ikke
> > umiddelbart høres helt feil ut, men som du så bare har brukt som
> > aksiom. Det er vanskelig for meg å se akkurat hvilken vinkel jeg
> > skal bruke for å argumentere rundt noe sånt.
>
> Jeg vet ikke hva disse ordene betyr en gang. Jeg er en enkel sjel
> og ikke særlig intellektuell av meg. Ordboka er 60 cm for langt
> borte på en så sen natt.
At man i samme tidsrom både blir sykere og kutter ut medisinene sine,
betyr ikke at en av dem fører til den andre.
> > > I det ligger det en anklage om at man som helsearbeider har
> > > ondskapsfulle hensikter.
> >
> > Niks. Skjerp deg.
>
> Kan løgn noen gang være noe annet enn ondskapsfullt?
Kjempeenkelt og relevant eksempel: Julenissen.
> Min mening er at du burde forsøke å trene regelemssig og hardt, og
> se om du kanskje slipper å spise noe som helst.
For det første har det ikke funket hittil. Jeg blir bare sliten. Jeg
gir ikke opp med det første, men har ingen forestilling om at det
kommer til å hjelpe på noen få år, om det i det hele tatt vil. For
det andre sa du at du hadde nok sykdomsprat på jobben.
> > > Jeg har ikke lest den boken. Problemet med faste rammer og
> > > rutiner er at de aldri skal følges slavisk. Å ikke ha regler
> > > blir også feil. Men har du lest litt om hva miljøterapi
> > > egentlig er?
> >
> > Fortell.
>
> Det er et langt foredrag å holde... Nå er jeg på vei til sengs.
Det jeg kan si om miljøterapi er at jeg, med unntak av ved
botreningsenheten som nå er lagt ned, hittil ikke har sett en eneste
behandler gjøre noe som en pasient vil ha kunnet si at bidrar til en
sunn mental helse ti år senere.
> > Personlighetstesting av personale og pasient kunne ha vært noe som
> > hadde hjulpet, selv om det avhenger av statistikk, og behandlerne
> > som ikke forstår seg på sånt kunne finne på å si «Nei, Bjarve!
> > Det er jeg som er best til å behandle deg, for det sier testen!».
> > Men det kunne fungert i det store bildet.
>
> Det var egentlig en god ide! problemet er hvis man plutselig har
> tre tvangsnevrotikere som er innlagt og bare en personal som er
> flink på tvangsnevroser.
Ja, denne merkelige forestillingen om at det er symptomer, og ikke
mennesker man behandler, fører til mange merkelige konstruerte
problemstillinger.
> > Problemet i så måte er at psykosepasienter ofte ikke har så mye
> > personlighet å beskrive, enten det er pga sykdom, medisinering,
> > eller begge. Cluet vil derfor være å sørge for at hver pasient
> > behandles av en gruppe behandlere med så stor variasjon som mulig.
>
> Hmm:-) Du har talenter innen faget:-)
Man vet heller ikke om dette ikke har noe å si, eller om pasienter
generelt har best av å ha en fast type personlighet som behandler.
Problemet med dette er at det krever omstendelig empirisk testing.
Det er mye mer spennende å prøve ut nye piller.
> Det kommer an på hvordan IP'en er utformet. Jeg har kommet over
> noen særdeles dårlige IP'er og folk som ikke skjønner at IP'ene skal
> gjenspeile pasientens egne mål og ikke systemets mål.
Helst bør de være sammenfallende, synes jeg.
Nora Andersen
>* Nora Andersen
>> Aktivitet, enten av fysisk eller psykisk art, er like virksomt mot
>> depresjoner som antidepressiva. Pasientene er ikke innlagt
>> utelukkende for å få medisiner eller prate med psykologen.
>
> Dette varer bare mens man er innlagt, så det løser ikke noe problem i
> seg selv.
Nei. En god vane må etableres over seks måneder. Men erfaringen av at en
tur ut kan gjøre godt for angst og depresjoner, kan man likevel gi.
> Det er selvfølgelig mye mer praktisk for personalet, og det er en god
> ting når man har nok å gjøre.
Det er tvert i mot slik at det krever ressurser å arrangere alle
aktivitetene man har på avdelingen. Det enkleste hadde jo væt å gitt
pasientene noen Vival og latt de sove døgnet rundt.
>> [Om bivirkninger:] Heldigvis er det legenes jobb å vurdere hva som
>> er hva.
>
> Dessverre er ikke Tom Jomisko, Thor Kvakkestad, Sigurd Wisløff eller
> ymse pleiere klar over at:
>
> <URL: http://en.wikipedia.org/wiki/Ictal_headache > og <URL:
> http://en.wikipedia.org/wiki/Peripheral_neuropathy > som bivirkninger
> av antipsykotiske midler klassifiseres under «kramper», som alle
> antipsykotiske midler klarer å senke terskelen for.
Nei, det ville ikke jeg ha visst selv. Men tror du alle får det av
medisiner?
> For å være dønn ærlig, tror jeg ikke arbeidskapasiteten min hadde vært
> så laber som den er hvis de hadde giddet å svelge stoltheten sin og
> sendt meg til en nevrolog når endring i hjernekjemi fører til slikt.
> De sa heller bare at jeg løy.
Anklaget de deg rett ut for løgn? I tilfelle var det veldig
uprofft.
> Sverre Lie har blitt gjort oppmerksom på det, men om han klarer å
> handle etter det, gjenstår å se.
Jeg er ikke helt inne i navnene på alle fagfolka ennå. Men slike
bivirkninger håper jeg ble journalført slik at du blir trodd neste gang.
>> >> (jeg ikke vet noe mer om din sykdom enn det du har fortalt her).
>> >
>> > Det kan ordnes.
>>
>> Jeg leser det du skriver her,
>
> Jeg vet at «jeg hører hva du sier» er en floskel man tyr til av
> latskap i det lokale behandlingsmiljøet, så inntil videre tar jeg
> dette som en fornærmelse.
Det var ikke slik ment. Men hva mente du egentlig med "Det kan ordnes?".
Jeg har ikke tilgang til dine journaler i hvert fall, og føler vel egentlig
at jeg ikke er interessert. Jeg skal forklare hvorfor snart.
>> Jeg tror at du er en oppegående og ressurrsterk person, kanskje mer
>> enn de fleste.
>
> TILSLAGSORD ARTIKKEL FRA BOKMÅLSORDBOKA
>
> ressurssterk ~sterk r-e bedrifter / r-e mennesker som har god
> økonomi, god utdanning, gode evner osv
Jupp! Der falt min illusjon om meg selv som ressurssterk.
> Økonomien min kommer aldri til å bli god. Utdanningen har jeg måttet
> sette på pause på ubestemt tid. Jeg er relativt skarp, men det
> hjelper ikke når jeg ikke har konsentrasjon eller energi til å få
> brukt det til noe.
Du, det der høres ut som livshistoria til mange. Meg selv inkludert.
>> > I utgangspunktet er det ikke en så fryktelig dårlig tanke å si at
>> > man alltid får hjelp hvis man føler at man får hjelp.
>>
>> Det kan man ikke si.
>
> Jeg sa det likevel. Det kan, ved første øyekast, se ut som noe som er
> verdt å tenke videre på. At å føre tanken videre ender opp med en
> selvmotsigelse, kalles bevis ved kontradiksjon, altså at man kan
> konkludere med at det opprinnelige utsagnet ikke holder mål.
Du kan argumentasjonsteknikk bedre enn meg.
> Hvis Thor Kvakkestad kommer med et utsagn som er verdig for slike
> øvelser, og man prøver å få ham til å være med på å gjøre dette,
> reiser han seg opp, brøler «NEI! DU KLARER IKKE MANIPULERE MEG!» og
> forlater rommet.
Hva? La meg holde et aldri så lite foredrag om manipulasjon, som Donald
Duck burde fått med seg:
Som regel driver ikke pasienter med manipulasjon så ofte som behandlere og
pleiere kan tro. Terapeuten kan altså føle seg manipulert, der det ikke
foreligger noe forsøk på manipulasjon. Her snakker vi om motoverføring og
det er svært uheldig i klimaet mellom terapeut og klient. Uprofft!
I følge Linehan er den viktigste grunnen til at pasienten ikke føler seg
forstått, det at behandleren/pleieren fortolker oppførselen til å være
manipulasjon.
Manipulasjon er å bruke knep i negativ retning ved å påvirke den andre på en
måte som han ikke har oversikt over og derfor ikke kan vegre seg mot.
I følge Bursten "The Manipulator" (1973) er manipulasjon en bevisst prosess
der:
1. Det er en målkonflikt
2. Det er et bevisst ønske om å påvirke den andre til å endre oppfatning
3. Det er elementer av lureri, bedrageri, svindel
4. Det er en triumf: En opplevelse av glede over å ha lurt den andre.
Å anklage en pasient for manipulasjon, er derfor en meget stygg anklage.
Som nevnt dreier det seg i realiteten om motoverføring, og ikke en bevisst,
ondskapsfull greie fra pasientens side.
Såkalte egosvake pasienter anklages
ofte for manipulasjon (som borderlinere og psykotiske pasienter). Det er en
anklage som er basert på ignoranse. Hvis man forfølger den psykodynamiske
teorien om egosvakhet, sier det seg selv at man mener at pasienten har noen
utviklingsforstyrrelser på et tidlig stadie, som gjør at han kan regredere.
Jeg ble fortalt de første ukene av min tid på psyk. at borderlinepasienter
hadde det til felles med barn at de manipulerte. Å påstå at borderlinere og
barn manipulerer er like "sykt". Et barn som gråter fordi det trenger
trøst, manipulerer ikke. En borderliner som truer med selvmord for å få
trøst/oppmerksomhet, manipulerer ikke. Dette er bare måter å kommunisere
på, som nok er uvanlige for en voksen person, men kan forklares med
utviklingsforstyrrelser og således ikke noe pasienten kan hjelpe for. Jeg
har ellers ikke særlig sansen for psykodynamiske teorier. Jeg er mer
opptatt av læringsteorier. Men sykepleiere ble i min tid skolert innen
disse teoriene.
Sykepleieteorietikeren Joyce Travelbee, som hadde bakgrunn i psykiatrien,
beskrev den "sjalusi" som en sykepleier kunne føle i forhold til en pasient
som krevde mye oppmerksomhet. Det er lenge siden jeg leste det nå, men jeg
synes å huske at det var basert på at sykepleieren selv hadde udekkete behov
og var misunnelig på de sekundergevinster hun mente sykdommen ga pasienten.
Dette kunne føre til en meget uheldig "kald skulder" fra sykepleierens side.
Og dessuten vil ikke sykepleieren se pasienten slik han er, fordi han
fortolker han feil.
Selv om man av og til kan mistenke noen sekundergevinster, kan man ikke
straffe en
pasient fordi han forsøker å få kontroll og oversikt over livet sitt. Noen
tåler mindre uforutsigbarhet. Man kan ikke straffe en person som er syk.
Jeg er av den mening at det alltid er et legitimert motiv bak enhver persons
handlinger. Det er mulig at metoder velges feil, men jeg tror at mennesket
er grunnleggende godt og har gode intensjoner bak sine handlinger.
"Tullinger" finnes ikke. Hvis man greier å forstå pasienen, ser man at bak
enhver irrasjonell og ubegripelig handling, er det en egen logikk. Selv bak
en psykose er det en logikk.
> At man i samme tidsrom både blir sykere og kutter ut medisinene sine,
> betyr ikke at en av dem fører til den andre.
Ikke nødvendigvis, nei.
>> > > I det ligger det en anklage om at man som helsearbeider har
>> > > ondskapsfulle hensikter.
>> >
>> > Niks. Skjerp deg.
>>
>> Kan løgn noen gang være noe annet enn ondskapsfullt?
>
> Kjempeenkelt og relevant eksempel: Julenissen.
Hmmm....-) Men hvem er det som tror på det? Og det er jo en søt løgn da:-)
>> Min mening er at du burde forsøke å trene regelemssig og hardt, og
>> se om du kanskje slipper å spise noe som helst.
>
> For det første har det ikke funket hittil. Jeg blir bare sliten. Jeg
> gir ikke opp med det første, men har ingen forestilling om at det
> kommer til å hjelpe på noen få år, om det i det hele tatt vil.
Jeg regner med at du allerede vet hvilke treningsformer som passer deg best,
at du drikker godt både forut og etter, og spiser sundt med mye proteiner.
Trening har jeg alltid opplevd som et slit, til jeg fikk gjøre det på min
måte, i mitt tempo. Uten mål og krav. Ikke nødvendigvis hver dag. Men på
blå og slitne dager tvinger jeg meg avsted, for det er en av de få tingene
jeg vet
hjelper for akkurat meg. Og hvis man først kan ha et alternativ til
antidepressiva fordi det er så mange bivirkninger, er trening fullstendig
naturlig, like god dokumentert virkning (avhengig av hvor regelmessig det
er) og uten bivirkninger.
En halv times spasertur hver dag, har dokumentert virkning for pasienter med
depresjoner. For pasienter med psykoseproblematikk, førte det ikke til en
bedring av symptomene, synes jeg å huske fra et foredrag. Men de fikk
likevel en bedre selvfølelse og økt kroppsbevisthet.
>For
> det andre sa du at du hadde nok sykdomsprat på jobben.
Ja, og nå skal du få en forklaring på hvorfor jeg heller ikke ønsker å vite
så mye om din sykdom. Jeg forbeholder meg retten til å _ikke_ se deg som
pasient. Det er ikke din identitet, er det vel?
Jeg har lest deg siden jeg startet på usenet, og det bildet jeg
har er en forholdsvis gløgg fyr, med presise kommentarer, reflekterte
meninger og humor. Jeg velger å forholde meg til det friske i deg, og jeg
velger å tro at det friske er i overvekt. Du er da ikke splitter pine gal,
det er jo åpenlyst. Det er faktisk temmelig normalt å være litt psyk. Og
jeg er ikke sykepleieren din, men en mednjuser, og du er min mednjuser.
Hvis du vil fortelle meg din sykeshistorie, i egenskap av at jeg er
sykepleier i psykiatrien, blir det derfor litt galt. Vi
har ikke en proffesjonell relasjon.
Det proffesjonelle forholdet mellom behandler/pleier og klient skal være
preget av at det er _klienten_ som står i fokus. Har man et gjensidig
forhold til pasienten, er det bred enighet om at man har en rollekonflikt.
Derfor har man ikke noen man kjenner privat som egne pasienter.
Du har tidligere nevnt dette med tillit. La meg komme med et eksempel på
hvorfor det er viktig at den proffesjonelle helsearbeider fremstår som en
nøytral person som man ikke har en annen rolle i forhold til. Hvis
pasienten kjenner til at psykiateren stemmer
KrF, fordi han er tilfeldigvis faren til kollegaen hans, vil en homofil
pasient muligens ha problemer med å kunne stole på han, hvis
han visste det. Han kan ha opplevd mye hat pga sin legning, og derfor ha en
økt beredskap. Man kan stå overfor en omvendt motoverføring, fra pasientens
side. Terapeuten på sin side kan være en gladkristen som egentlig ikke har
noe i mot homfile, men tror at alle er like syndige på hvert vårt vis. Det
kan være at han rett og slett ikke forstår hvorfor pasienten ikke greier å
føle tillit, for selv synes han at pasienten er en hyggelig fyr som han
føler mye
sympati med, forstår og har et oppriktig ønske om å hjelpe på hans egne
premisser.
Å fortelle rykter om behandlere eller andre man møter i helsevesenet, er nok
vanlig blandt pasientene, og gir en god underholdningsverdi. Men i
realiteten gjør man sine medpasienter en bjørnetjeneste. Man
kan skape unødig frykt og usikkerhet som ikke er basert på manglende faglig
kompetanse.
I et proffesjonelt forhold, er det bare en ting som teller for tilliten: Om
man greier å forstå pasienten og om man greier å hjelpe han. Det er den
målfaktoren en pasient skal gå etter - hans _egen_ opplevelse av
behandlerens ektehet, basert på erfaringer han har gjort seg i den
proffesjonelle relasjonen mellom de to. Om det går feil i mellom dem,
skyldes det neppe at behandleren stemmer KrF, men det kan være noe så enkelt
som manglende kjemi og tuning.
Et menneske er ikke ondt fordi han stemmer KrF. Et menneske er ikke ondt
fordi man har gjort noen feilvurderinger i sitt private liv heller. Han
blir heller ikke en dårlig behandler på grunn av det.
Når dette er sagt, så er det også viktig at behandleren har levd et liv,
erkjent sine feil og utilstrekkeligheter, og har sitt særpreg, sine talenter
og sin unike kompetanse. Ingen pasienter ønsker en maskin som behandler.
Man ønsker seg et menneske, og da må man også være klar over at man har med
et menneske å gjøre, som kan gjøre feil.
I følge Travelbee er sykepleierens evne til empati avhengig av at hun har
erfaringer som kan likne. Jeg vet ikke hvordan det er å oppleve krig eller
å finne døde barn under senger på Scandinavian Star. Men jeg vet litt mer
om å være impulsiv, styrt av smerte og savn, og overmannet av følelser. Jeg
vet lite om det å føle at man kjemper en kamp mot alle. Men jeg vet mer om
det å slites mellom ønsket om å være suveren og depresjonens svarte
speilbilde. Slikt sett er erfaringer man har gjort seg, nyttige i en
terapeutisk kontekst, men hvordan man har ervervet disse erfaringene, er
egentlig knekkende likegyldig for pasienten.
En pasient jeg hadde, var opptatt av nettopp relasjonen mellom klient og
terapeut, det menneskelige og det proffesjonelle. Hun slet mellom ønsket om
å bli forstått, ønsket om at vi lot oss bevege av henne og følte sympati, og
redselen for nettopp å tape sympatien hvis hun ikke var "snill nok". Jeg
klandrer henne ikke. I naturlige menneskelige relasjoner, er sympati og
varme ofte forbindes med vennskap og gjensidige relasjoner. Naturlig omsorg
er ikke det samme som proffesjonell omsorg. Hun forstod ikke det
proffesjonelle relasjonsforholdet.
Når jeg fortalte henne at jeg lot meg gripe av henne, slik man lar seg gripe
av en god bok eller en vakker film, ble hun lettet og takket meg. Noen
filmer og bøker kan man aldri glemme, og slik er det også med henne. Men
jeg tenker lite på Will Hunting i dag, selv om det var en dødsbra film.
Fordi pasienten "bare" er en "gripende historie" og ikke bestevenninna mi,
trenger hun ikke frykte å tape noe. Skulle hun utagere, bryte avtaler, lure
unna sobrilen, e.l, er ikke det et problem for den proffesjonelle
hjelpearbeider, men et problem for henne selv. Men ofte greier ikke
pasienten å skjønne det, og mange uproffe helsearbeidere har nok også ytret
de uheldige ordene: "Du har skuffet meg!", når pasienten har brudt en
avtale. Det er uprofft.
Likevel... Noen ganger kan man ha ambisjoner for en pasient. Jeg har
reflektert mye i forhold til om man skal la pasienten skjønne det. Men det
får bli til en annen gang.
Det proffesjonelle pasient/behandler-forholdet er det pasienten _trenger_
når han søker hjelp, fordi han ikke _risikerer_ å tape en allerede
eksisterende relasjon.
På jobben kan jeg takle at mine pasienter kutter seg. Jeg blir hverken
skuffet eller lei meg, men vasker vekk blod og plastrer sår.
Når min beste venn viste meg håndleddene sine, fikk jeg fnatt.
En proff relasjon, er begrenset av rammer. En naturlig relasjon er ikke
det.
Du kan jo vurdere selv hva du vil være for meg: En pasient, eller en
mednjuser jeg kan møte på et njusetreff en gang. En pasient, eller en
motdebattant jeg kan tørre å gi mer av meg selv til.
For din egen skyld, vil jeg advare deg mot å fremstå i ikkeproffesjonelle
sammenhenger, som "pasient".
>> > > Jeg har ikke lest den boken. Problemet med faste rammer og
>> > > rutiner er at de aldri skal følges slavisk. Å ikke ha regler
>> > > blir også feil. Men har du lest litt om hva miljøterapi
>> > > egentlig er?
>> >
>> > Fortell.
>>
>> Det er et langt foredrag å holde... Nå er jeg på vei til sengs.
>
> Det jeg kan si om miljøterapi er at jeg, med unntak av ved
> botreningsenheten som nå er lagt ned, hittil ikke har sett en eneste
> behandler gjøre noe som en pasient vil ha kunnet si at bidrar til en
> sunn mental helse ti år senere.
Og det samme kan man jo si om mangt og meget, bl.a medisiner. Poenget er at
når man er under behandling, er det ikke bare en ting som hjelper. Det er
mange faktorer som hver bidrar med litt. Miljøterapi er et stort og
omfattende begrep, men beskriver et ideelt vekstmiljø, der man har både
omsorg og forventninger, rammer og frihet under ansvar. Latter og kos og
plikter og rutiner. For mange, som ikke har opplevd en vanlig oppvekst, kan
miljøterapi gi dem den utviklingen man ikke har fått før. For mange som
selv ikke greier å styre livet sitt, er miljøterapi de trygge rammene de
trenger. Dette er et stort tema, og jeg har skrevet mye allerede.
Miljøterapi utarter seg forskjellig ut i fra hvilke behov pasientene har på
posten. Hos oss har vi mye depresjoner og livskriser, hos ellers normale og
oppegående pasienter. Defor er aktiviteter en viktig del av vårt program,
fordi det er med på å stabilisere pasientene og få dem tilbake til sitt
tidligere aktive liv. På lukket avdeling, er det rammer, trygghet og
skjerming som er de viktigste delene av miljøterapien. Utfordringer og
forventninger er ikke en del av miljøterapien i like stor grad.
Det er for øvrig miljøpersonalet som tar seg av miljøterapien, ikke
behandlerne.
Det hadde ellers vært interessant å vite hvorfor du opplevde miljøterapien
på
boenheten så vellykket.
>> Det kommer an på hvordan IP'en er utformet. Jeg har kommet over
>> noen særdeles dårlige IP'er og folk som ikke skjønner at IP'ene skal
>> gjenspeile pasientens egne mål og ikke systemets mål.
>
> Helst bør de være sammenfallende, synes jeg.
I det ligger det jo egentlig en erkjennelse av at samarbeidsparnerne kan
vite
_litt_ om hva som er best. og her er jeg ved litt av mitt poeng. En
frivillig innleggelse er i realiteten en samarbeidsavtale. Hvis man er
misfornøyd, kan man bryte avtalen og skrive seg ut Tvangsinnleggelser er
langt mer kompliserte og har større etiske dilemmaer.
Marius Bernklev
> > Dessverre er ikke Tom Jomisko, Thor Kvakkestad, Sigurd Wisløff
> > eller ymse pleiere klar over at:
> >
> > <URL: http://en.wikipedia.org/wiki/Ictal_headache > og <URL:
> > http://en.wikipedia.org/wiki/Peripheral_neuropathy > som
> > bivirkninger av antipsykotiske midler klassifiseres under
> > «kramper», som alle antipsykotiske midler klarer å senke terskelen
> > for.
>
> Nei, det ville ikke jeg ha visst selv. Men tror du alle får det av
> medisiner?
Gitt riktige omstendigheter vil alle oppleve både psykotiske symptomer
og krampeaktivitet. Dersom man bruker medisiner som senker tersklene,
vil man, avhengig av hvor utsatt man er fra før, og hvor mye man blir
påvirket av medisinene, alltid ha lettere for å oppleve slike
tilstander.
Akkurat når det gjelder balanseringen av hvilke symptomer et middel
skaper, og hvilke det motvirker, ser informasjonen om Abilify ut som
virkelig funky shit. Jeg håper dette ikke bare skyldes flinke
selgere. Dessverre klarte de ikke å unngå å ha en viss affininitet
til histamin H_{1}. :/
> Det var ikke slik ment. Men hva mente du egentlig med "Det kan
> ordnes?".
Så vidt jeg vet finnes det ingen lov som gir et sykehus retten til å
nekte pasientene sine journalkopier, selv om det kan ta seg betalt et
relativt lavt beløp for ressursene det krever. Hvis arbeidsgiveren
din hadde holdt seg til loven, kunne jeg selvfølgelig ha gitt deg en
kopi, men det står uansett ikke så mye spennende der, selv om den er
feit som ei ku. Hadde det ikke vært for at jeg ønsker en ordentlig
oversikt over alle de uriktige opplysningene i journalen min som
arbeidsgiveren din er lovpålagt å endre eller fjerne, men likevel ikke
vil, hadde jeg dog ikke følt noe behov for det.
> > Hvis Thor Kvakkestad kommer med et utsagn som er verdig for slike
> > øvelser, og man prøver å få ham til å være med på å gjøre dette,
> > reiser han seg opp, brøler «NEI! DU KLARER IKKE MANIPULERE MEG!»
> > og forlater rommet.
>
> Hva? La meg holde et aldri så lite foredrag om manipulasjon,
>
> [...]
Spennende lesning. Det slår meg litt som overabstrahert.
> Jeg regner med at du allerede vet hvilke treningsformer som passer
> deg best, at du drikker godt både forut og etter, og spiser sundt
> med mye proteiner.
Jeg har ingen problemer med å holde meg i god form, men det som pleide
å være en deilig endorfin- og adrenalinsuppe bare uteblir.
> Ja, og nå skal du få en forklaring på hvorfor jeg heller ikke ønsker
> å vite så mye om din sykdom. Jeg forbeholder meg retten til å
> _ikke_ se deg som pasient. Det er ikke din identitet, er det vel?
>
> Jeg har lest deg siden jeg startet på usenet, og det bildet jeg har
> er en forholdsvis gløgg fyr, med presise kommentarer, reflekterte
> meninger og humor.
> Jeg velger å forholde meg til det friske i deg, og jeg velger å tro
> at det friske er i overvekt.
I journalen min finner man veldig lite sykdom, og veldig mye om
hvordan jeg reagerer på behandling. Ikke at legene klarer å se
forskjell.
> Hvis du vil fortelle meg din sykeshistorie, i egenskap av at jeg er
> sykepleier i psykiatrien, blir det derfor litt galt. Vi har ikke en
> proffesjonell relasjon.
Sykepleiere i egenskap av å være sykepleiere i psykiatrien møter jeg
fler enn nok av. Jeg er derimot en levende lærebok hvis man skal vite
alt man /ikke/ gjør.
> Det proffesjonelle forholdet mellom behandler/pleier og klient skal
> være preget av at det er _klienten_ som står i fokus. Har man et
> gjensidig forhold til pasienten, er det bred enighet om at man har
> en rollekonflikt. Derfor har man ikke noen man kjenner privat som
> egne pasienter.
Å. Jeg synes det er merkelig at folk ikke klarer å forholde seg til
andre mennesker i forskjellige sfærer. Selv Tom Jomisko klarer jeg å
være hyggelig mot og småprate med når samtaletemaet er noe han er
kvalifisert til å prate om. Jeg observerer dog at veldig mange deler
din oppfatning, så jeg mener ikke dette nedsettende.
> Du kan jo vurdere selv hva du vil være for meg: En pasient, eller en
> mednjuser jeg kan møte på et njusetreff en gang. En pasient, eller
> en motdebattant jeg kan tørre å gi mer av meg selv til.
For det første har jeg intet ønske om å ha deg som noen form for
behandler; kulturen rundt de ansatte av din arbeidsgiver har gjort nok
skade fra før.
For det andre tviler jeg på at du kommer til å dukke opp på et
newstreff.
Nora Andersen
> Akkurat når det gjelder balanseringen av hvilke symptomer et middel
> skaper, og hvilke det motvirker, ser informasjonen om Abilify ut som
> virkelig funky shit. Jeg håper dette ikke bare skyldes flinke
> selgere. Dessverre klarte de ikke å unngå å ha en viss affininitet
> til histamin H_{1}. :/
Du har virkelig satt deg inn i psykofarmaka, må jeg si:-) Abilify kom jeg
første gang over for et par uker siden. Er det den nye "vidunder"-medisinen
som skal gi veldig lite bivirkninger?
>> Det var ikke slik ment. Men hva mente du egentlig med "Det kan
>> ordnes?".
>
> Så vidt jeg vet finnes det ingen lov som gir et sykehus retten til å
> nekte pasientene sine journalkopier, selv om det kan ta seg betalt et
> relativt lavt beløp for ressursene det krever. Hvis arbeidsgiveren
> din hadde holdt seg til loven, kunne jeg selvfølgelig ha gitt deg en
> kopi, men det står uansett ikke så mye spennende der, selv om den er
> feit som ei ku.
Jeg er sikker på at den ser temmelig lik ut alle de andre journalene jeg har
lest. Men si meg, får du ikke lov til å se din egen journal?
> Hadde det ikke vært for at jeg ønsker en ordentlig
> oversikt over alle de uriktige opplysningene i journalen min som
> arbeidsgiveren din er lovpålagt å endre eller fjerne, men likevel ikke
> vil, hadde jeg dog ikke følt noe behov for det.
Nylig var jeg borte i et tilfelle der det stod at pasienten hadde hatt et
TIA-anfall i 199* med sekvele. Pasienten kunne selv ikke huske å ha hatt
noe TIA-anfall, eller vært på sykehus i 199*. Etter grundigere sjekking, må
man anta at pasienten snakker sant. Det går for øvrig heller ikke an å ha
et TIA med sekvele, for TIA er alltid uten sekvele. Men legen kunne ikke gå
bakover og endre journalen. Alt han kunne gjøre var å lage et nytt
journalnotat hvor det fremkommer at tidligere opplysninger er ukorrekte.
(om manipulasjon)
> Spennende lesning. Det slår meg litt som overabstrahert.
OK, nå tvang du meg til å slå opp i ordboka:-)
>> Jeg regner med at du allerede vet hvilke treningsformer som passer
>> deg best, at du drikker godt både forut og etter, og spiser sundt
>> med mye proteiner.
>
> Jeg har ingen problemer med å holde meg i god form, men det som pleide
> å være en deilig endorfin- og adrenalinsuppe bare uteblir.
Det høres umåtelig trist ut! Jeg som har opplevd trening som et slit i hele
mitt liv, har først i år fått øynene opp for hvilken herlig virkning det har
på kropp og psyke.
>> Det proffesjonelle forholdet mellom behandler/pleier og klient skal
>> være preget av at det er _klienten_ som står i fokus. Har man et
>> gjensidig forhold til pasienten, er det bred enighet om at man har
>> en rollekonflikt. Derfor har man ikke noen man kjenner privat som
>> egne pasienter.
>
> Å. Jeg synes det er merkelig at folk ikke klarer å forholde seg til
> andre mennesker i forskjellige sfærer. Selv Tom Jomisko klarer jeg å
> være hyggelig mot og småprate med når samtaletemaet er noe han er
> kvalifisert til å prate om. Jeg observerer dog at veldig mange deler
> din oppfatning, så jeg mener ikke dette nedsettende.
Jeg tror du misforstår. Småprat gjør man hele tiden med pasientene sine.
Det er en forskjell i å være privat og personlig. Jeg regner med at han du
nevner, ikke snakker om at han har kranglet med kona si under middagen og at
han er deppa og engster seg for at forholdet holder på å gå over styr. Noe
annet er det å fortelle om noe morsomt to-åringen min sa forleden, eller å
være temmelig frustrert over regnet.
Noen pasienter liker man så godt at det nesten oppleves som et tap at de er
pasient, for hadde man møtt dem under andre omstendigheter, ville man prøvd
å bli venner med dem. Jeg møtte en tidligere pasient forleden, som var i
den kategorien. Hun er et naturbarn, så entusiastisk og levende, og vi har
mange felles interesser og samtaleemner. Når hun så meg, ble hun kjempeglad
og ga meg en varm klem. Hun så flott ut og strålte, og bekfreftet at hun
hadde det veldig bra. Men når hun spurte meg om hvordan jeg hadde det, kan
jeg ikke fortelle henne at jeg har kjærlighetssorg. Jeg kan dele det
positive med henne uten problemer, men ikke det negative.
På små steder, utviskes grensene mellom det proffesjonelle og det naturlige
forholdet, siden alle vet hvem alle er. Da er det et problem når man har en
pasient som blir utsatt for overgrep fra en person som er venn med
psykologen eller lensmannen.
>> Du kan jo vurdere selv hva du vil være for meg: En pasient, eller en
>> mednjuser jeg kan møte på et njusetreff en gang. En pasient, eller
>> en motdebattant jeg kan tørre å gi mer av meg selv til.
>
> For det første har jeg intet ønske om å ha deg som noen form for
> behandler; kulturen rundt de ansatte av din arbeidsgiver har gjort nok
> skade fra før.
Husk å skille mellom behandler og sykepleier/miljøterapeut. Sånn utenom
det, har vi heldigvis en gjensidig følelse.
> For det andre tviler jeg på at du kommer til å dukke opp på et
> newstreff.
Ja, nå er det temmelig stille på njustreff-lista, så det ser skralt ut. Men
jeg har ikke slått fra meg tanken på å stille opp en gang. Jeg har jo vært
der før, men jeg kan ikke huske å ha sett noe referat der du har vært med?
Terje Henriksen
> En halv times spasertur hver dag, har dokumentert virkning for
> pasienter med depresjoner.
En halvtimes joggetur ville vært enda bedre.
> For pasienter med psykoseproblematikk,
> førte det ikke til en bedring av symptomene, synes jeg å huske fra et
> foredrag. Men de fikk likevel en bedre selvfølelse og økt
> kroppsbevisthet.
Depresjoner kan skyldes at man tror på gamle løgner; det som motvirker
depresjoner vil derfor være å finne sannheten. Det er alltid en årsak til
depresjonene, de kommer ikke av seg selv ut av intet.
--
Terje Henriksen
Kirkenes
Nora Andersen
> Nora Andersen wrote:
>
>> En halv times spasertur hver dag, har dokumentert virkning for
>> pasienter med depresjoner.
>
> En halvtimes joggetur ville vært enda bedre.
Selvfølgelig.-) Men har man vært en sofasitter hele livet, kan en joggetur
skremme vettet av deg, mens en spasertur kan være litt lettere å
gjennomføre. BTDT
> Depresjoner kan skyldes at man tror på gamle løgner; det som motvirker
> depresjoner vil derfor være å finne sannheten. Det er alltid en årsak til
> depresjonene, de kommer ikke av seg selv ut av intet.
Det er jeg helt enig med deg i. Det er jo nettopp det kognitiv terapi gjør.
Men da må man også være villig til å slippe gamle løgner. Ikke alle er det.
Marius Bernklev
> Abilify kom jeg første gang over for et par uker siden. Er det den
> nye "vidunder"-medisinen som skal gi veldig lite bivirkninger?
Ja og nei. Jeg tok en kjapp titt på groups.google i går for å se
etter, og fant blandede erfaringer. Jeg kjenner ingen som har brukt
dette personlig. Produsenten skryter av at det var flere som sluttet
pga bivirkninger av placebo enn av Abilify i kliniske prøver, men
blindtester forteller ikke så mye om virkeligheten som de forteller om
blindtester. Når man legger ut et middel til salgs på det åpne
markedet, og pasienter tygger det, kan blindtestene si akkurat hva de
vil. De er utvilsomt nyttige i prosessen for å få et middel godkjent,
men det man skal bry seg om når det først er i bruk, er hvordan
middelet oppfører seg utenfor blindtester. Det virker ikke som at
bivirkningslistene gjenspeiler dette noe særlig.
> Men si meg, får du ikke lov til å se din egen journal?
Legene i miljøet rundt arbeidsgiveren din lyver, muligens med
overlegg, og sier at man kan få en gjennomgang med dem til stede, men
ikke en kopi.
Jeg fikk en slik «gjennomgang» en gang, som for det meste bestod av at
legen sa noen utdrag mens han blafret forbi i journalen.
> Men legen kunne ikke gå bakover og endre journalen. Alt han kunne
> gjøre var å lage et nytt journalnotat hvor det fremkommer at
> tidligere opplysninger er ukorrekte.
En person har krav på å få alle feilopplysninger som det offentlige
har registrert om seg rettet eller strøket.
For min del har dette gått sterkt ut over rettssikkerheten. Det står
fremdeles i journalen at jeg skal ha hørt stemmer i våken tilstand.
Det har ikke skjedd. Selv om jeg skulle få f.eks. Sverre Lie til å
skrive ned de faktiske forholdene i journalen, risikerer jeg likevel
at jeg treffer en Thor Kvakkestad-lignende figur senere som vil hevde
at det ikke hadde blitt skrevet ned hvis det ikke var sant, og at jeg
manipulerte Sverre Lie til å skrive ned de oppdaterte opplysningene.
> Det høres umåtelig trist ut! Jeg som har opplevd trening som et
> slit i hele mitt liv, har først i år fått øynene opp for hvilken
> herlig virkning det har på kropp og psyke.
Jeg gjør det indirekte ved å ikke være alene. Så er jeg litt sosial,
uten at det skal være på et utested.
> Husk å skille mellom behandler og sykepleier/miljøterapeut. Sånn
> utenom det, har vi heldigvis en gjensidig følelse.
Nei. Personale er personale. Når man er på et behandlingssted, møter
man behandlere. At man har andre snodige navn på det, endrer ikke på
at det i det store og brede er sykepleiere som har aller mest å gjøre
med pasientene, og at det for alle praktiske formål er de som gjør
behandlingen utover å trille piller.
> Ja, nå er det temmelig stille på njustreff-lista, så det ser skralt
> ut. Men jeg har ikke slått fra meg tanken på å stille opp en gang.
> Jeg har jo vært der før, men jeg kan ikke huske å ha sett noe
> referat der du har vært med?
Korrekt.
Terje Henriksen
"Nora Andersen" <nor-...@online.no> skrev i melding
news:9smdndtA2Ps...@telenor.com...
>
> "Terje Henriksen" <the...@trollnet.no> skrev i melding
> news:42ff9851$0$18639$1472...@news.sunsite.dk...
> > Nora Andersen wrote:
> >
> >> En halv times spasertur hver dag, har dokumentert virkning for
> >> pasienter med depresjoner.
> >
> > En halvtimes joggetur ville vært enda bedre.
>
> Selvfølgelig.-) Men har man vært en sofasitter hele livet, kan en
joggetur
> skremme vettet av deg, mens en spasertur kan være litt lettere å
> gjennomføre. BTDT
Når man begynner å trene, tar man på seg joggesko og treningsdrakt og
begynner å spasere. Etter en liten stund forsøker man forsiktig å jogge noen
minutter, for så å gå over til gang igjen osv. Minst 30 minutter skal dette
vare, sies det.
>
> > Depresjoner kan skyldes at man tror på gamle løgner; det som motvirker
> > depresjoner vil derfor være å finne sannheten. Det er alltid en årsak
til
> > depresjonene, de kommer ikke av seg selv ut av intet.
>
> Det er jeg helt enig med deg i. Det er jo nettopp det kognitiv terapi
gjør.
> Men da må man også være villig til å slippe gamle løgner. Ikke alle er
det.
Gamle løgner fins det mange av innen psykiatrien og psykologien. Derfor er
det ganske selvmotsigende at det er her man finner behandlerne. Det
viktigste for en pasient er derfor å være kritisk til alle utsagn som kommer
fra behandlingsapparatet og metodene de benytter.
--
Terje Henriksen
Kirkenes