Arnold Juklerøds journal

[Arve Kirkevik]

Georg Apenes fra datatilsynet har anmeldt meg for å legge ut journalen.
Det markerer jeg i Juklerøds ånd ved å legge den ut en gang til.

For å gjøre journalen mer oversiktig, har jeg denne gangen publisert den
i 16 deler, og brukt samme Subject på alle 16 delene, siden f.eks. Agent
vil oppfatte dette som én tråd, og ikke 16, slik Xnews ville gjort det.

Journalen ligger også i ett stykke på
http://arki.fuck-the-law.org/journal.htm

----------------
Del 1

Arnold Juklerød

Journalen følger nedenfor, først en liten innledning.

Jeg vil rette en stor takk til Thore Lie, en av Juklerøds nærmeste sanne
venner, som sendte meg avskrift av journalen pr. mail. Dessverre var
kopien han skrev av fra svært dårlig, så det forekommer mangler noen
steder. [disse hullene er merket med f.eks. streker eller x-er]
Journalen er altså IKKE sladdet fra vår side, men ett pasientnavn var
sladdet i den kopien Lie skrev av fra, og det var etter alt å dømme
Gaustad som sladdet dette før de i sin tid gav kopien til Juklerød.

Jeg har også lagt journalen ut på min webside, men jeg venter med å
gjøre websiden min kjent inntil jeg er blitt enig med meg selv hvilken
navigasjonsstruktur jeg skal ha.

Arnold Juklerød er mange ganger blitt sveket av en ganske usedvanlig
sleip tidl. stortingsrepresentant ved navn Åge Hovengen, som har
opptrådt som dobbeltagent på vegne av myndighetene, og på toppen av det
hele slått politisk mynt på å late som om han støttet Arnold Juklerød.

Også denne gang svek han Juklerød, og har de siste ukene drevet
renkespill for å motarbeide realiseringen av Juklerøds ønske om en
usensurert publikasjon av sin journal, [flere av dem som kjente
Juklerød har bekreftet uavhengig av hverandre at dette var hans vilje]
derfor ser vi oss nødsaget til å fremskynde utgivelsen. Dette må Åge
Hovengen ta det hele og fulle ansvaret for, så om datteren til Juklerød,
Eva Skjønsberg, ikke liker at de partiene i journalen hun fryktet mest
herved legges ut, må hun kontakte Hovengen i forbindelse med dette.

Journalen, også kjent som SVARTEBOKA følger:
----------------------------
Gaustad sykehus

Lpnr. 3370/71. Arnold JUKLERØD Født 8/1-1925.

Foto: Fødested Drangedal. Hjemstavn 3770
Kragerø.
Bopel Gjerdemyrane, Kragerø. Ektest. gift.
Yrke anleggsarbeider.
Tutor sønn: Asbjørn Juklerød, Kragerø.
S.s. attest 12/11-1971 dr. Bøgeberg Mathiesen,
Kragerø.
Garanti Kragerø trygdekontor / Telemark fylke.
Beskjed til kona: fru Dagmar Juklerød, Gjerdemyrane,
Kragerø.
Umyndiggjort verge

Tidl. opphold: Diagnose, innl.
" utskr. Paranoia 297,0 Religiøs kverulant type
Alder v. beg. 46 år Varighet 3
mndr.
Dødsårsak

Arv
Antall lev.f.barn 3. (22. 17. 61/2.)

Signalement Sammendrag
Høyde
Habilus
Hodet
Hår
Skjegg
Øyne
Nese
Munn
Tenner
Hake
Tale
Arr o.l.
Tatovering Behandling

1. Innl. 22/11-1971 utsk. 14/6-72 som noe bedret til
arb. i A/S Ingeniørbygg,
2. " 3692 10/3-74
Ulvenveien 111, Oslo 6.
3.
4.
5.
Merk: Politimesteren i Kragerø 15/3-74

22.11.1971:

Pas. kom til avdelingen ifølge med 2 politier. Han virker rolig,
orientert for tid, sted og situasjon. Pas. virker ren og pen i tøyet.
Klager over sin sønn som har skylden for innleggelsen. Han ligger på sal
1 seng 1. Nozinan 50 mg evt. til natten.

23.11.1971:

23/11-71. D. SR / GA.
Pas. er en mann med utseende svarende til alderen. Han er ordnet,
orientert og klar. Kontakten er god. Pas. er meget anspent og ivrig, og
samtalen blir meget lang. Han gjør greit rede for forhistorien. Selv
mener han at han ikke trengte innleggelse i psykiatrisk sykehus, men han
fant seg i det, da sønnen og kona hadde bestemt det. Flere ganger
brister han i gråt. Pasienten er født i Drangedal, og understreker at
han bare har folkeskole. Han giftet seg i 1946. De har 3 barn, 22 år
gammel sønn, 17 ½ år gammel sønn, 6 år gammel datter. Både han og konen
var kristelig kallet da de traff hverandre, og senere mener han at han
stadig har søkt et grunnlag for sitt bekjennende kristenliv. En
anstøtssten har det hele tiden vært at konen ikke ville ha barn.
Muligens fordi en søster av henne, som hadde to små barn, døde ung av
tuberkulose. Hun har insistert på avbrutt samleie, noe han mener er
unaturlig og syndig. Alle barna er kommet til mot hennes vilje. Han
innrømmer at hun har vært snild med dem, og at hun er flink på mange
måter, men hun vil også herske, og hun er altfor ettergivende overfor
barna. Den eldste har altfor liten sans for ansvar og arbeid. Den 17 år
gamle sønnen går på yrkesskole og har tilbøyelighet til langt hår og
slitte blåbukser. Pas. bebreider seg at han ikke har vært mer bestemt i
oppdragelsen før.

Da konen fikk første sønnen, forlangte hun at pasienten skulle holde seg
helt borte fra henne, og da han ikke greide det, tok hun sønnen med og
reiste til sin familie et års tid, men kom tilbake.

I ca. 20 år har pasienten nå bodd i Kragerø, ernært seg som
anleggsarbeider og greid seg godt økonomisk. Første huset hans ble
ekspropriert, men ifjor bygget han et nytt på 130 m2, som nå er verdt
ca. kr. 200.000,-, kr. 40.000,- i gjeld. Pasienten har alltid vært
arbeidsom og sparsommelig.

For 4 år siden ble han valgt til formann for et utvalg som skulle
arbeide for å beholde Holtane skolekrets, som var nedlagt. Denne
oppgaven har pas. tatt meget alvorlig og følt seg lite kvalifisert for.
Det har vært en svær kamp. Han har et par ganger vært i departementet og
mener han har dokumenter at sentraliseringen av skolene i Norge er
ulovlig. Han har fått inn artikler om dette i lokalavisen Vestmar. Og
også andre aviser har tatt inn noe av ham.

Stadig hadde han det for seg at han måtte være i sannhet, men han
betrakter seg ikke som en personlig kristen. Det gjør derimot hans kone,
men hun lever ikke etter det. Før har han av og til tatt seg en dram, og
har x.x.x. (?????) august / september i år tok han til Skien og kjøpte
skrivemaskin, samt 2 halve flasker 60% og en flaske vin. Han følte seg
tvunget til å gjøre dette for å fylle sin oppgave, men fikk ingen
direkte beskjeder fra Gud. Det var en indre overbevisning. Nå skrev han
på sin fritid, men det var meget vanskelig, da han verken kunne stave
eller skrive ordentlig. Han kjempet natt og dag og fikk omsider til
disse innleggene til avisene. For å bli noenlunde avslappet drakk han
det han hadde kjøpt. Hele tiden var det spent atmosfære i hjemmet.
Sønnene mente han var tusset, og han på sin side beklaget seg stadig
over deres liv. I begynnelsen av september følte han sent en kveld at
han hadde gjort sitt livs innsats og fått laget en utredning om
Holtansaken. Da hans kone nektet ham samleie, ble han så rasende at han
etter en del forhandlinger kastet henne ut. Det ble stor oppstandelse.
Jentungen skrek og guttene kom, men han var da så rasende at han hadde
kommet til å skade dem hvis de hadde gått løs på ham, noe de ikke turde.
Slik har aldri hans barn sett ham før. Konen reiste til sin søster i
nærheten og tok med seg datteren. Nå satte han som betingelse til
guttene at de skulle forandre sin levemåte. Den yngste sønnen klippet av
seg litt av håret, men like etterpå promillekjørte den eldste, Asbjørn,
og kom stygt til skade. Pasienten fikk nå sterk skyldfølelse, fordi han
hadde oppdratt barne galt, eller rettere sagt latt sin kone overta
oppdragelsen.

Pasienten innkalte nå til møte i Holtan-utvalget, hvor han er formann.
Han forela dem sin utredning som han ville ha offentliggjort, men
pasientens svoger og svigerinne var imot det. De trakk seg fra utvalget.
Også et tredje medlem gikk sin vei. De to som da var igjen sammen med
pasienten bad ham la være å offentliggjøre utredningen, da de mente han
ville komme ut i et svært uføre, men han fikk lov å gjøre det på eget
ansvar. Redaktøren i Vestmar tok inseratet inn, selv om han var redd for
injuriesøksmål. Pas. hadde angrepet både departementet og mange andre
myndigheter og personer, men betegnende nok tok ingen til motmæle.

Pasientens sjelekamp fortsatte han fikk samvittighetskvaler fordi han
som alle andre hadde tatt med seg forskjellige redskaper o.l. fra
anleggsarbeid. Nå sendte han penger for det han hadde brukt, eller
sendte tingene tilbake.

Konen Dagmar, søkte nå separasjon, og han følte hele sitt livsgrunnlag
ryke. Hun stilte som betingelse for å flytte sammen med ham igjen at han
skulle ((bestemme over barna, han) ??????) holde seg borte fra alkohol
og andre kvinner, samt finne seg i den seksuelle praktikk de hittil
hadde drevet. Disse betingelsene kunne han ikke gå med på. Han tror ikke
at hun noen gang har vært utro. Nå var hennes krav at hun skulle
separeres, ha foreldreretten, bruksretten til huset og bidrag fra ham.
Likeså skulle han betale saksomkostninger. Dette siste var det eneste
han slapp, ellers fikk konen fullt medhold. Han fikk lov å bli boende i
huset en kort tid. Etter dommen ble han søvnløs, og etter å ha gått
sterkt i rette med seg selv, fant han ut at det riktige ville være å
overlate alt til konen. For ca. 2 uker siden gikk han til
xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx
annet enn det han går og står i. Siste ½ måned har han ikke kunnet
arbeide og tjene penger. Han har i denne tiden bare drevet med saken,
samt striden med sin kone. Han tror ikke noen psykiater kan hjelpe ham.
Det han trenger er frelse.

Pasienten blir sterkt beveget når han snakker om sin ulykke, gråter og
argumenterer. Han synes helt oppslukt av sin idè om å leve etter
rettferdighetens og sannhetens krav. Det fremkommer ingen tegn på
hallusinose. Fremstillingen er sammenhengende og logisk. Pasienten sier
til sist at det ikke finnes sinnsykdom eller sinnslidelser i hans slekt.
Dette at han skulle innlegges her, har han også funnet ut er noe han må
igjennom.

24.11.1971:

24/11-71. D.
Pas. er rolig og grei i avdelingen, men prater mye. Så sant han får
anledning legger han ut "om å komme til sannhets erkjennelse", som en
øvet foredragsholder. Han siterer Bibelen flere ganger og virker nokså
dømmende både overfor seg selv og andre. Han sier selv at han er tom, så
vi greier nok ikke å gjøre noe for ham. Nozinan 50 mg vesp.evt.

26.11. 1971:

26/11-71. Dr. Mikkelson / GA.
Pasienten innlegges i sykehuset etter at hans sønn har oppfordret han
til å søke lege og innleggelse. Pasienten oppfatter dette som en
rettferdig straff og han føler at straffen måtte komme over ham, da han
ikke har fulgt opp i det ansvar han har hatt som far og oppdrager.

Slekt:
Faren døde ca. 75 år gammel, moren døde ca. 68 år gammel. Han betegner
foreldrene som almindelige gode foreldre, kan ikke framheve noen
spesielle karakterer verken far eller mor. Indirekte sier han at han som
liten var engstelig overfor far og mor. Pas. er nr. 5 i rekken av 7
søsken, han har 4 eldre brødre og tvillingsøstre. Samtlige av hans
søsken er gift, intet å bemerke til deres adferd. Pas. har 3 barn i
ekteskapet, eldste sønn 22 år, mellomste sønn 17 år, og en datter på 6 ½
år. Den eldste sønnen avsluttet gymnas og drog til sjøs. Denne sønnen
har på høsten i år promillekjørt med ulykke til følge, men politiet har
ikke vært innblandet i saken. Mellomste gutt er noe hippi-preget, i viss
opposisjon til faren. Ingen bemerkninger til datter. Benekter
sinnsykdom, nervøsitet og alkoholisme i slekten. Ingen tidligere
behandlet i pasientens slekt i psykiatrisk sykehus.

Hjem og barndom:
Faren drev som gårdbruker i Drangedal og økonomien var svak. Forholdet
mellom foreldrene var godt, oppdragelsen synes å ha vært streng. Ingen
drikk eller uorden i familien, betegner miljøet på barndomsstedet som
godt. Pasienten opplevde å være noe kuet i gutteflokken hjemme, spesielt
etter en hendelse i 7års-alderen. I folkeskolen gikk det almindelig
godt, benekter å ha hatt noen særlige vansker verken i regning eller
norsk. Kan ikke erindre at han vært spesielt nervøs som liten, men han
husker at han var noe nærtagende og hadde spesielt lett for å gråte.

Premorbid personlighet:
Betegner seg selv som stille og innesluttet, ansvarsbevisst og føyelig i
hjemmet. Benekter asosiale trekk.

Arbeidsliv:
Pasienten har etter folkeskolen drevet som anleggsarbeider på et utall
av steder, har drevet i tunnel og i almindelig sprengningsarbeide. Har i
tillegg vært i kontakt med samtlige anleggsmaskiner som finnes, driver
dessuten i tillegg om det er nødvendig som forskallingssnekker etc.. Han
har vært på et utall av arbeidsplasser de siste 22 år, ofte vært lenge
borte fra hjemmet. Betegner seg selv som en god arbeidskapasitet, har
alltid kommet godt ut av det med arbeidskamerater og formenn. Hans
inntekter har vært jamt over gode, årsinntekt på ca. 40 - 50.000,- fast
de siste årene.

Seksualliv og ekteskap:
Pasienten opplevde som 7-åring å bli presset av sine eldre brødre etter
en episode, der han og et par andre 7-åringer hadde kledd seg nakne og
spilt et seksualspill. Dette hadde gjentatt seg et par ganger, og en av
brødrene hadde delvis informert moren om dette. Pasienten opplevde den
gangen flere ganger frykt etter at han hadde deltatt i spillet, men
benekter å ha vært avstraffet for dette forholdet, forteller videre at
før han ble gift i 1946 hadde han samleie med to kvinner, etter han ble
gift har han hatt kontakt med 6 nye kvinner. Han forteller at han har
søkt kjærligheten i disse forhold, men aldri funnet den.

Personlighetstype som voksen:
Han forteller at han er behersket, nærtagende, de siste årene langsint
og tendens til å overkontrollere alt han sier. Utenom arbeidet som
anleggsarbeider har han de siste 2 år vært formann i et skoleutvalg i
Kragerø, har forsøkt å få tilbake en skolekrets, men uten særlig
framgang. Har tatt seg nær av dette, er nærmest blitt en kristen og
søker sannheten ved hjelp av Bibelen og personlig adferd. Han forteller
at han inntil for ½ år siden levde som et verdensmenneske, og med det
forstår han alkohol og kvinner utenom ekteskapet. Har de siste måneder
forsøkt å leve som en kristen.

Tidligere sykdommer:
Pasienten er blitt behandlet for menisk-skader etter arbeidsulykker i -
61 og 64, operert bilateralt. Ellers ingen hospitaliseringer.

Aktuelt:
Pasienten selv legger en viss vekt på den hendelsen han opplevde som
7-åring. Hjemme på gården lekte han og jente på 7-år samt en gutt på 7
år nærmest et seksuelt samspill, ved at de kledde seg nakne og la seg
ned ved siden av hverandre. Jenten hadde da fortalt at slik gjorde
hennes foreldre, og at de var ikke farlig. Pas. følte at dette var noe
ulovlig, og han ble presset av sine eldre brødre, som hadde oppdaget hva
de drev med. En av brødrene truet med å fortelle dette til foreldrene
straks han hadde sett det, og pas. måtte være øyentjener for sine eldre
brødre for at ikke disse skulle avsløre forholdet til foreldrene. I
ungdommen søkte han kristelige lag og i et slikt lag traff han sin
nuværende, fraseparerte hustru. Han var ikke særlig kristen, men hevder
at hustruen har forsøkt å være en sådan. Hustruen har dessuten i det
seksuelle samlivet vært meget avvisende, pas. har derfor, når han har
vært på anlegg, et par ganger søkt kontakt med andre kvinner for å bli
tilfredsstillet. Etter at første barnet var født i ekteskapet, som ble
inngått i -46, flyttet konen i fra ham i ca. 1 år, da hun nektet ham
annet enn coitus interuptus. Som årsak til dette kan det være at
hustruens søster hadde født 2 barn, som døde av Tbc., men den egentlige
årsak til at hustruen ikke ønsket barn har hun aldri sagt til ham. Etter
dette har de tross alt fått 2 barn til, og pas. har aldri hatt noen
ideer om at hustruen skulle være ham utro. Men den stadige avvisningen
har til slutt ødelagt for ham betydelig, og det resulterte i at i
august-måned ble han så sint på konen, etter en avvisning, at han hev
henne ut av sitt hus. Han hadde da som formann for skolekretsen Holtan,
forsøkt å arbeide ut flere utkast til departement og aviser, for å få
etablert skolekretsen på nytt. For i det heletatt å kunne produsere noe
ved hjelp av den skrivemaskinen han hadde anskaffet, måtte han bruke en
del alkohol for å kunne slappe av med, følte seg ikke beruset, men tok
alltid en del brennevin for å ha "nervene under kontroll". Det ble
nærmest et basketak mellom ham og hans to sønner, etter denne hendelsen,
men han var så sint at han bare bad sønnene sine om å også reise ut.
Etter dette har hustruen tatt ut separasjon fra 3/9, pasienten har gått
i seg selv og mente at han var årsak til at barnas oppdragelse var
mislykket, og at alt galt som hendte var han delaktig i. Han følte at
sønnen, som hadde delvis promillekjørt måtte selv betale for
casko-skadene, hadde tilbudt sønnen 12.000,- kr. for at han ikke skulle
selge sjela si i denne saken. Ble dypt skuffet, da sønnen avviste dette,
og tok imot penger fra forsikringsselskapet. Har også gått til det
skritt å sende tilbake igjen til de forskjellige arbeidsgivere små
redskaper som han har tatt med seg fra arbeidsplassen, og han har i
samtlige saker der han føler at han ikke har vært fullstendig ærlig
forsøkt å betale tilbake igjen i flere former. Han har dessuten også
latt sitt sertifikat gå tilbake til politiet, med den begrunnelse av at
han som tidligere bileier har også brukt bilen sin i en påvirket
tilstand.

Det som han hevder nu er hans problem er at datteren er delvis befølt av
jevnaldrende gutter, ser på dette også som synd, og føler at han også
har ansvaret for dette. Mener at oppdragelsen han har overlatt til
hustruen er helt feil, han selv er innstilt på å isolere den yngste
datteren i huset, for at hun ikke skal utsettes for episoder lenger. Han
har før innleggelsen undertegnet papirer på at hustruen skal overta alt
i hjemmet, føler det som en rettferdig straff at han ble innlagt på
Gaustad sykehus. Han har ikke noe lenger å leve for ut fra dette.

Status presens 26/11-71:
Pasienten virker orientert for tid og sted, men ikke helt for
situasjonen. Han gjentar til stadighet om at han må søke sannhet. Kun i
sannheten kan han leve videre. Under samtalen kommer det ikke fram sikre
tegn for syns- og hørselshallusinose, et dypt depressivt trekk med svære
selvbeskyldninger. Han er ikke å korrigere med hensyn til sannhet og
krav om livsførsel, kan ikke akseptere slik han lever og mener at
straffen for å ha sviktet som oppdrager er nu fullbyrdet. Hukommelse og
intellektuelle funksjoner synes å være fullstendig adekvate, godt
orientert for eldre og nyere tid. Pas. virker tvangspreget i sin
framstilling, og er ikke til å rokke når han først starter sin
forklaring på hvorfor han er her.

28.11.1971:

28/11-71. D.
Han er en stille og grei pasient, lett å komme i kontakt med. Pas. går
mye rundt og prater og tar seg av de andre pasientene som trenger hjelp.
Han snakker en del om hvor vondt han har det inni seg. Nozinan 50 mg
evt.

06.12.1971:

6/12-71. D.
Pas. har hatt besøk av en student. Han var svært opphisset og høyrøstet
under besøket, og en hadde inntrykk av at han førte ordet hele tiden, og
han virket svært villig til å la seg intervjue.

08.12.1971:

8/12-71. D.
Pas. har fått en times utgang fra i dag, noe han var svært glad for. Han
var godt kjent i området utenfor sykehuset her, da han tidligere har
vært på arbeide her inne.

09.12.1971:

9/12-71. D. SR/GA.
Ved samtale i dag er pas. fortsatt meget opptatt av sin situasjon, og
han argumenterer iherdig, understreker sine standpunkter og belegger dem
gjerne med Bibelord. Han mener seg ikke syk, og derfor ikke berettiget
til sykepenger. Dersom sykepenger tross alt blir sendt til ham, vil han
protestere mot at de skal oversendes til konen. Der vil de bare bli
misbrukt. Den eldste sønnen, Asbjørn promillekjørte og ødela bilen sin.
Politiet var ikke borti saken, og pas. som hadde lånt Asbjørn 12.000,-
kr. til bilen sa at han skulle få de pengene, hvis han ikke med urett
ville forlange forsikring. Tross dette tok Asbjørn ut kasco. Pas. mener
at Asbjørn ikke har råd til å ha denne bilen, og han vil ikke ved evt.
trygdekassepenger bidra til at det umoralske forhold fortsetter.

Pasienten kommer inn på det seksuelle forhold i ekteskapet og mener at
hans kone har drevet ham til synd, idet han har måttet kaste sin sæd på
"unaturlige steder". De har praktisert avbrutt samleie, for konen som
var bekjennende kristen mente det var synd med preventiver. Han på sin
side, som ikke bekjennende kristen, mener det er synd å gå mot bibelens
ord om å kaste sin sæd på jorden. Da pasienten en tid før innleggelsen
her hadde kastet sin kone ut, kom Asbjørn og betrodde seg til ham.
Asbjørn fortalte at grunnen til at han hadde gitt opp etter 2 år på
gymnaset, noe som hadde gjort faren meget vondt, var at han hadde vært
hos lege og fått vite at han var steril. Vanlig privatpraktiserende lege
hadde angivelig henvist Asbjørn til spesialist som hadde uttalt dette.
Pasienten mener det er Gud som har straffet ham på dette vis. Han selv
har kastet sin sæd på jorden, og derfor er Asbjørns sæd blitt død.

Da dommen var falt i separasjonssaken, fant pasienten ut at han ikke vil
greie å betale bidragene, og derfor ville han gi sin kone alt. Mot
lensmannens råd skrev han fra seg huset og alt han eide. Han leverte
skrivelsen til henne, og som tok imot den uten å si takk. Senere kom det
krav fra banken, men han oversendte det da til sin kone. Jeg forklarer
ham at hans overdragelse av eiendommen til konen sannsynligvis ikke vil
bli godkjent som rettsgyldig. Dette protesterer han på, sier at han
xxxxx xxxxx xxxxx
og fremdeles står ved det han har gjort.

Da han reiste hjemmefra la han igjen alt, både klærne sine og
skrivemaskinen og reiste bare som han gikk og stod. Nå vil han ikke be
sin kone om å få tilsendt klær eller noe annet. Det må være opp til
henne hva hun vil sende. Han tømte også ut 30-40 kroner i småpenger før
han ble med lensmannsfolkene. Lensmannen hadde gitt ham varsel et par
dager før, og pas. hadde selv valgt å bli hentet av lensmannsfolkene
hjemme. Han er skuffet over konens griskhet, mener at hun vil ha
absolutt alt fra ham.

Pas. sier at han godt skjønner hvem som er sinnsyke på avdelingen. Han
mener at alle sinnsyke er besatt av en ånd som dirigerer dem. Som
eksempel anfører han medpasient Langelands uttalelser og reaksjoner.

Jeg kommer inn på spørsmålet medikamenter, og pas. avslår bestemt å ta
noen som helst. Han sier at han er herre over sin egen kropp, og at det
ikke mangler ham noe på sinnet. Medikamenter er det heletatt unødvendig,
for hvis troens barn blir syke, trenger de bare en eneste lege, nemlig
Kristus. Menneskelig lege er unødvendig. Han siterer bibelord til støtte
for denne oppfatning. Videre sier han at han ikke vil bort fra
sannhetens vei, og derfor vil sette seg til motverge hvis vi gir ham
medisin. Jeg forklarer ham hvordan medisinen vil virke, og sier at han
trenger det, da han har kjørt seg ordentlig ut. Jeg forsikrer ham at den
ikke vil ta fra ham hans tro eller evne til å tenke. Pas. har som
motargument at alkohol f.eks. bedrer humøret, men slett ikke hjelper
noe. Jeg hevder at medikamentene virker på en annen måte og sier at det
ikke vil være hans ansvar om han tar dem, da det er legene som bestemmer
det. Til dette svarer pasienten at Gud jo kan gjøre det slik at
medisinene blir uvirksomme. Han lover å tenke på saken. Jeg fremholder
at vi sannsynligvis må gi ham medisiner enten han vil eller ei, og sier
til ham at dette sannsynligvis er hans beste sjanse hvis han vil ha noe
håp om komme til en bedre forståelse med sin kone, noe som er hans aller
høyeste ønske.

13.12.1971:

13/12-71. D.
Pas. holder på sitt, om den store forbrytelse med å legge en frisk mann
inn her. "Sannhetens erkjennelse" går igjen i alle samtaler. I avd.
ellers er han grei og snild, og hjelpesom mot alle som det går an å
være, men medisiner vil han ikke begynne med.

18.12.1971:

18.12.71.ØØ.
Han kommer villig til samtale, og er ivrig efter å forklare seg. Har
pyntet seg med fin dress, og optrer med en viss verdighet, men uten det
utpregede profetvesen.

Han forteller at familienavnet er fra Drangedal, og henger sammen med
mannsnavnet Jøkul. Ingen belastning i slekten. Han har drevet på anlegg
i alle år - delvis som selvstendig, hadde sitt eget kompressorbor etc.
og påtok seg mindre jobber som hustomter, skogsbilveger etc. Han har
gjennomgående tjent bra. Likte ikke brakketilværelsen. Det hendte det
var uker mellom hver gang han var hjemme, og kontakten med kone og barn
led under dette. Han vil nødig tilbake til en utpreget brakketilværelse.

Hans kone er i Frikirken. Selv har han andre meninger, men vil ikke
riktig være ved at han tilhører noen særlig sekt. Sier med følelse at
den religiøse predikanten han har sluttet seg til var den eneste som gav
ham noen støtte og hjelp da det røynet på. Han mener det må være noe
galt når mann og kone ikke står i samme religiøse samfunn, men innrømmer
litt motvillig at hun vel må bestemme selv.

Han benekter bestemt at han noen gang skulle ha gått inn for
barnebegrensning (se journalen) - han har alltid regnet det for en stor
synd. Han var uenig i skilsmissen, av prinsippielle grunner og fordi han
er glad i henne og barna. Han har nå bestemt seg til å se tiden an, og
han tror at hustruen vil komme tilbake til ham - han presiserer at
initiativet må komme fra henne. Det var dommen i separasjonssaken som
tok så på ham at han blev helt nedbrudt og sluttet å arbeide. Egentlig
syk var han ikke.

Om skolesaken forklarer han seg noenlunde greit, men svært detaljert. I
kretsen er det noe over 100 innbyggere. På det tidspunkt da skolen blev
nedlagt, var der 6 barn, svarende til lovens minimum. Til den nye
sentralskolen blev de transportert pr. melkebuss - ca. 7 km. veg ialt,
siden nedsatt til 5 km. Nedleggelsen skjedde med hjemmel i et
departementalt rundskriv (ikke lov eller kgl. res., presiserer han) som
sier at dersom en storskole er blitt nedlagt efter lovlig behandling av
kommunestyre, så kan småskolen følge efter uten mange formaliteter, bare
ved skolestyrevedtak. Det var dette som skjedde i Holtan. Feilen som
blev begått var at Kragerø herredstyre i 1962 fattet vedtak om
nedleggelsen uten at kretsens mening var innhentet på forhånd. Kretsen
blev først spurt etterpå, og da var saken alt avgjort. I deptet har han
fått vite at slike avgjørelser igrunnen er ugyldige, og det har hendt at
de er blitt omgjort. I dette tilfelle fikk han ikke medhold. I
kretsutvalget for behandling av saken satt hans svoger, en svigerinne og
tre medlemmer til. Svogeren og svigerinnen var de første som sviktet ham
- de syntes han var for radikal og for sandferdig (disse vendinger går
igjen). Han betrakter seg nå også som ferdig med skolesaken, og sier han
ikke vil skrive mer i aviser etc. Men saken har overbevist ham om at alt
i vårt samfund er råttenskap og korrupsjon og urettferdighet - derfor
vil han ikke ha noen rettssaker, for med det norske rettsvesen er det
like ilde som med alt annet. Hans vesentlige innvending mot
sentraliserte skoler er at det berøver barna foreldrenes stadige tilsyn
- og her viser han til at hans 6-årige datter har vært utsatt for
utuktig handlinger (fra jevnaldrendes side).

Han antyder at det muligens blir til at han prøver å forkynne ordet, men
sikker på dette er han ikke.

[Arve Kirkevik]

Del 2

Arnold Juklerød

01.01.1972:

1/1-72. D.
Pas. prater svært med noen av de andre pasientene. Der er nesten
"gruppemøte". Han legger ut på sitt vanlige vis. Det er Bela Kiss,
Berg-Andersen, Bye og Langeland som er tilhørere som oftest. Ellers er
Juklerød en hjelpsom og hyggelig pas. i avd.

14.01.1972:

14/1-72. D. SR/GA.
Pas. er blitt svært utålmodig og vil utskrives. Sognepresten i Sannidal
har et par ganger ringt og fortalt at fru Juklerød er redd mannen skal
hevne seg på henne når han kommer ut.

Ved samtale i dag gjentar han sitt ønske om snarlig utskrivning og
hevder at det aldri har vært noe grunnlag for innleggelsen. Han kommer
med sterke utfall mot sin kone, som han karakteriserer som en
skinnhellig, troløs hore. Hun har hersket over ham i alle år, og han har
funnet seg i det, fordi han var glad i henne. Det var heller han som
skulle være redd, da hun oppdaget at hun var gravid første gangen, holdt
hun på å rive kjønnsdelene av ham, og en gang slo hun etter ham med
stekepannen, slik at skaftet gikk av. Hvis han ikke hadde avverget
slaget, kunne han blitt alvorlig skadet. Konens bror har en gang truet
ham med gevær. Nå har konen avslørt seg helt. Hun har søkt urettferdig
domstol, tatt barna fra ham, etter at hun først har ødelagt dem med sin
oppdragelse. Hun har tatt fra ham alt han eier.

Konen er katekume og står tilsluttet den Norske Frikirke. Frikirken og
Statskirken driver begge med vranglære og nekter Kristi komme i kjød. De
er skinnhellige og driver syndens gjerninger. Selv står han ikke i noen
organisert menighet og regner seg ikke som kristen. Han er en søkende.
Hvis Herrens ånd kommer inn i ham, og han får troen, håper han at de
ikke vil nekte ham adgang til sykehuset, slik at han kan helbrede
pasientene. De er alle mer eller mindre besatt av onde ånder, men han
har ikke gjort noen forsøk på å drive åndene ut, og han har lovet legen
ikke å drive religiøs virksomhet. Han mener dette stedet ikke er noe
sykehus, men heller et grisehus, med dårlige røktere. På D. er
betjeningen sykere enn pasientene. Han kommer med navngitte eksempler,
og er meget kritisk innstillet.

Separasjonssaken anser han som avgjort. Med de kontanter han har gitt
sin kone, og sønnens gjeld, som han har overført fra seg til konen,
mener han at han har betalt sine pålagte bidrag til ut i april. Fra da
av skal han betale kr. 650,- pr. mnd.

Pas. avslår å fortelle hva han har tenkt å ta seg til når han kommer ut.
Hans planer er private, og legene kan ikke forlange å få vite dem. Tiden
vil vise om han tar kontakt med sin kone igjen, men han vil absolutt
ikke gjøre henne eller ungene noe vondt og kommer sannsynligvis heller
ikke til å oppsøke dem. Han vil ikke si hvor han vil reise hen. Han kan
heller ikke si noe sikkert om skolesaken, og han forteller at han
forleden dag skrev en liten artikkel til redaktøren for Vestmar. Pas.
gir en lang utredning om denne saken, og om den løgn og den korrupsjon
som samfunnet er gjennomsyret av til topps i Kirke- og
undervisningsdepartementet.

Etter utskrivningen har han heller ikke noe behov for å søke lege. Han
mener ingen har noe grunnlag for å kalle ham for psykiatrisk syk.

18.01.1972:

18/1-72. D.
Pas. virker temmelig innesluttet om dagen, er aggressiv mot betjeningen,
dog bare i munnen. Han leter etter mangler og feil i avd., beskylder
betjeningen for å være "syk". Han og pas. Langeland var i hektisk
diskusjon, hvorpå Langeland brukte ord som "hykler" mot ham. Like
etterpå tok Juklerød seg en tur ut for å spasere, Langeland ble sittende
i korridoren og gråte. Langeland var svært aggressiv og kastet tobakk og
fyrstikker, etter pleieren. Det nytter jo lite å snakke til noen av dem.

19.01.1972:

19/1-72. D.
Det var store problem med pas. og pas. Langeland i dag. Juklerød fikk
istand en svær diskusjon blandt pasienten om alt som var galt i avd.,
både med pasienter og betjening. Han hadde satt opp en liste, som han
ville ha underskrift av en betjening. Vi måtte si fra til ham nokså
bestemt at nå måtte han holde stilt. Langeland ble helt fra seg, kastet
tobakk og fyrstikker og ropte at "Juklerød vil frelse meg, og det er din
plikt å passe på at han ikke får det".

14.021972:

14/2-72. D. SR/GA.
Soknepresten i Sannidal sender brev og legger ved kopi av et brev
pasienten har skrevet til sin kone. Det er holdt i refsende religiøs
stil, og det tar på konen å få slike brev. Saken forelegges pasienten,
som forteller at han har sendt flere brev. Dette brevet vi nå har fått
kopi av, sendte han som svar på et brev han fikk fra sin sønn. Han hadde
skrevet til sønnen og bedt om å få de avisene, hvor det stod om
Holtansaken, samt dokumentene i samme sak. Han fikk til svar at alle
dokumenter var overlatt til utvalget. Senere har pas. fått avisene
direkte av redaktøren. Han kan absolutt ikke se det slik at det er noe
galt av ham å skrive til konen på denne måten, tvertimot han gjør det
for å hjelpe henne. Han leser brevet og er meget tilfreds med alt han
har skrevet, sier at det jo bare er sannheter. Pas. vil ikke love å la
være å skrive flere brev. Han sier han må lye Gud mer enn mennesker.
Først var Holtansaken den viktigste for ham, men nå er hans egen sak
mest viktig. Forsøk på argumentasjon preller av på pasientens steile
holdning, og et stort arsenal av bibelsteder. Da jeg igjen bringer på
bane spørsmålet om å gi ham medikamenter, blir han nærmest truende, og
uttaler at i så fall vil han si at det er farlig fordi det ikke er ham
vi angriper, men sannheten.

Han foredrar fra et manuskript han holder på med, et flere sider langt
brev til direktør Ødegård, der han i deklamatorisk stil erklærer at han
lider urett og holdes her urettmessig, frisk på sinnet som han er. Han
antyder at man kan bli økonomisk ansvarlig for hans tapte
arbeidsfortjeneste, men mener det er først og fremst sønnen, som har
lagt ham inn her, som skal trekkes til ansvar for økonomien. Han vil
sende gjenpart av sin skrivelse til en rekke personer på hjemstedet,
sønnen, lensmannen, en nabo o.s.v.

29.02.1972:

29/2-72 D.
Pasienten er stille og rolig om dagen. Han er sluttet med å lese av
Bibelen for medpasientene. Han følger godt opp i det daglige arbeide, er
pliktoppfyllende. Er ute på ski hver ettermiddag, og turen går som regel
til Ullevålseter. Han sitter mye alene på rommet sitt når han er i
avdelingen. Han er imøtekommende når man ber ham om noe. Han har en
voldsom aktivitet når han kommer farende, så noe aggressiv er han vel i
det indre.

10.03.1972:

10/3-72.ØØ.
Han har lenge vært interessert i å få en samtale. Han snakker villig,
med stor overbevisning, men hele tiden behersket. De samme uttrykk og
meninger går igjen som før - det hele virker svært stereotypt, men uten
noe schizofrent preg. Sproget er hele tiden ordnet, litt skruet
over-høytidelig. Om hustruen uttaler han seg med adskillig bitterhet.
Han fremhever at hun sikkert giftet seg med ham fordi hunvar glad i ham,
men det seksuelle samlivet blev aldri noe virkelig ekteskap, fordi hun
konsekvent og hele tiden avviste ham. Han fastholdt at alle barna blev
konsipert direkte mot hennes ønske, og iallfall gjennom den første tiden
av svangerskapene var hun vanskelig og misfornøyd. Grunnen til hennes
angst for å få barn var at da hun var ca. 14-15 år, døde hennes søster
av tub, og etterlot to barn. Hun var redd for at med henne kunne det gå
likedan. Preventiver mente hun var synd og griseri, men avbrutt samleie
kunne hun akseptere som det minst gale.

Sin egen religiøse innstilling forklarer han på noe innviklet vis. Hun
var med i frikirken fordi hennes foreldre hadde meldt henne inn der, men
uten egentlig selv å være en bekjennende kristen. De blev imidlertid
viet i frikirken. Han sier at det unaturlige seksuelle samlivet hele
tiden plaget ham, og at han ikke kunne bli en virkelig kristen så lenge
han praktiserte avbrutt samleie og ikke levet et virkelig kristent
ekteskap. Det samme har gått igjen hele tiden. På et vis er derfor
hustruen skyld i at han ikke er en virkelig kristen. Det skinner klart
igjennom at når han betegner seg selv som ikke kristen, så er det
utelukkende fordi han stiller kravene så umåtelig høyt. Han snakker
meget om "Sannheten" og det er helt klart at han da identifiserer seg
selv med dette begrep. Den predikanten han sluttet seg til, kom til
bygden nettopp i en periode som for pas. var særlig vanskelig, og derfor
kom han til å slutte seg til ham. Denne mannen drev med tungetale og
voksendåp og det var megen strid om ham i bygden. Pas.'s kone var
direkte imot ham.

På direkte spm. om fremtiden, svarer han konsekvent at han kan ikke si
bestemt hva han kommer til å gjøre, for det er sannheten og Gud som da
blir det avgjørende. Han sier imidlertid også at han ikke kommer til å
bli boende i hjembygden. Om brevene til hustruen sier han at siden
separasjon jo etter loven er en angrefrist, så må det vel være meningen
at partene skal opprettholde forbindelsen. Han vil ha brevet til sønnen
tilbakelevert til seg, for det er galt å bryte andre folks brev, og han
tror ikke sønnen overhodet har visst om det. Forresten er sønnen helt
avhengig av sin mor, og altfor lite selvstendig.

Han har vært inne på den tanke at han ved sine skriverier omkring
skolesaken kunne oppnå en rettssak, men han har aldri tenkt at dette
skulle skje ved så drastiske midler som trusler eller voldshandlinger
bare ved at han sa sannheten om folk slik at de måtte anmelde ham for å
rense seg. Om han kommer til å fortsette slik, kan han ikke bestemt si.

Konklusjonen synes å bli at man ved en evt. utskrivning ikke har noen
mulighet for å forutsi hvordan det kommer til å gå, men han gir ikke
umiddelbart inntrykk av å være virkelig utrygg.

Når han kommer inn på forholdene her på sykehuset, sier han direkte at
han allerede ser stor bedring hos mange pasienter fordi han har fått dem
til å se sannheten. Det som feiler dem er besettelse av onde ånder, og
han har flere ganger kunnet påpeke for pasienter at de bare trosser
sannheten, dvs. ham.

16.03.1972:

16/3-72 D.
Overflyttes til avd. G I Øst. Ble innlagt i D den 22/11-71. Tiden her i
avdelingen har han vært nokså radikal med sin kristne tro. Han skulle
omvende medpasientene og var svært aggressiv mot personalet. Han hadde
en sterk innflytelse på noen av pasientene i avdelingen, og dette førte
til uro og angst hos dem. Da han i dag skulle flytte, begynte pasientene
Langeland og Knut Bye å gråte. De mener at Juklerød har hjulpet dem så
meget. Selv virket han blek og noe skjelven i stemmen da han sa adjø.
Etter at Juklerød hadde fått enerom, tok han de ovenfor nevnte
medpasienter + et par til inn på rommet og skulle frelse dem. Juklerød
var pliktoppfyllende i sitt arbeide både i husgruppen og i arbeidsstuen.
Hadde fri utgang. Ingen medisiner.

17.03.1972:

17/3-72 G I øst.
Ble meget lei seg da han fikk vite at han har mistet utgangen. Felte
noen tårer. Sier at han ikke har gjort noen ting i samfunnet som han
behøver å straffes for. Han må få lov til å sørge for alt det han har
mistet: friheten, kone og barn, sier han. Han gikk straks ut på
sidesalen og satte seg, nærmest isolerte seg. Han ville heller ikke ha
kveldsmat.

Virket lett nedtynget i går kveld. Gikk tidlig til sengs, men ingen
sammenhengende søvn før kl. 2400.

18.03.1972:

18/3-72 G I øst.
Fikk kl. 1120 Trilafon Scheving Corp inj. + Akineton 1 ml. Han lot dette
skje meget motstrebende og la det hele og fulle ansvar på legene. Nektet
å spise middag. La seg og sov en lang middagslur. Har holdt seg for seg
selv. Meget liten kontakt med sine medpasienter. Nektet først å spise
kvelds, men kom omsider til bordet og spiste litt. Han virker noe mutt
og forurettet.

19.03.1972:

19/3-72. G I øst.
Har ikke spist i hele dag. Sier at de har tenkt å ødelegge ham, og da
kan han like godt hjelpe til selv, så går det fortere.

20.03.1972:

20/3-72 G I øst.
Har i kveld spist kveldsmat på den betingelse at han ikke får flere
sprøyter. Han forstod det slik på dr. Rimestad. Han akter ikke å slåss
hvis det blir bestemt at han skal ha flere sprøyter, men faste i 3 døgn
skal han gjøre, sier han.

21.03.1972:

21/3-72. G I øst.
Har i dag fått Trilafon Enanthate inj. 100 mg (1 ml). Han kom opp fra
arbeidsstuen i ettermiddag og klaget over at han var så trett p.g.a.
sprøyten han fikk. Pleieren kan ikke merke noen bivirkning etter
sprøyten. Pasienten nekter å ta midler ved parkinsonisme hvis det skal
bli aktuelt. Han føler seg slapp og rastløs, får ikke slappe av på en
naturlig måte, sier han. Han har ikke spist siden i dag tidlig, og han
akter heller ikke å spise så lenge han er på denne avdelingen, sier han.

22.03.1972:

22/3-72. G I øst.
Kom opp fra arbeidsstuen, fordi han ble litt stiv i armer og ben. Han
var litt engstelig og felte noen tårer. Han mente det var den sprøyten
han fikk i går som har ødelagt ham. Han fikk Akineton inj. 1 ml. uten
noen som helst protest, men han vil nekte å ta tabletter (Peragit), sier
han.

23.03.1972:

23/3-72. G I øst.
Har virket blid og fornøyd i dag og har spist godt til alle måltider.
Han har begynt med Peragit 1 tabl. x 3 fra i dag av, og dette tar han
uten protester. Han sier at Peragit hjelper ham godt. Han sier også at
han er slapp av Trilafon, - kan ikke tenke klart, lese eller skrive.

24.03.1972:

24/3-72. G Øst. SR/alh.
Det viste seg umulig å få pasienten til å avstå fra sin religiøse
påvirkning på andre pasienter på avd. D. Det var særlig Langeland, Knut
Bye og Bela Kiss som var i kontakt med ham og som tydelig ikke hadde
godt av det. Når man har snakket med ham om dette, har han alltid svart
med dertil egnede bibelord. Man har i det lengste utsatt å gi pasienten
medikamenter mot hans vilje. Da hans opptreden på avdelingen imidlertid
ble såpass sjenerende ble det så bestemt å begynne med Trilafon med
henblikk på senere depotbehandling. Pasienten ble 16/3-72 flyttet over
til G øst dels for å skille ham fra de pasientene han var mest
infiltrert med på D og dels fordi man ikke kunne forutsi hans reaksjon
når han ble påtvunget medikamenter. På G Vest kunne han ikke være p.g.a.
en pasient som han kjente fra før og som er temmelig vulnerabel
(Tveietereid).

Det viste seg at pasienten ikke gjorde noen fysisk motstand mot
sprøytene, men han var meget forurettet og erklærte at han ville
sultestreike. Han hadde plager som nok var uttrykk for akatisi, nektet å
ta tabletter mot dette og fikk Akinetoninjeksjon som hjalp. Han har nå
gitt opp sin sultestreik og tar også imot anti-Parkinson-tabletter, men
holder fortsatt på sitt standpunkt at han hele tiden har vært helt frisk
og at vi ødelegger ham med medisinene. Han har fått igjen sin utgang.

I dag overleverer han til meg en lapp med oppfordring om å lese Johannes
evangelium 18. kap. 20-24 vers. Det handler om da Jesus ble forhørt av
ypperstepresten om sin lære og ble slått i ansiktet da han ikke svarte
høflig nok. Jesus sa da: "Har jeg talt ille, da bevis at det er ondt,
men har jeg talt rett, hvorfor slår du meg da?". Dette siste er et
bibelsted pasienten ofte har brukt når man har villet ha ham ifra å
drive religiøs propaganda.

24/3-72 G I øst.
Har fått fri utgang fra i dag av. Skriver på skrivemaskin som han har
fått fra avd. D.

25.03.1972:

25/3-72. G I øst.
Er i bedre humør, tar sin medisin og spiser godt. Han er hjelpsom og
grei i avdelingen.

27.03.1972:

27/3-72. G I øst.
Ser ut til å finne seg godt til rette. Han er aktiv i arbeidsstuen og
hjelpsom, grei og hyggelig i avdelingen.

28.03.1972:

28/3-72. G I øst.
Lå en stund på sengen like etter frokost. Klaget over slapphet p.g.a.
medisin. Ble lettere etter hvert og har vært i arbeidsstuen. Virker
stundevis tankefull og er stille. Snakker lite med sine medpasienter.
Spiller litt gitar og leser en del.

05.04.1972:

5/4-72 G I øst.
Har i dag fått Trilafon enanthate inj. 100 mg (1 ml) og redusert Peragit
1 tabl. x 3 til 1 tablett x 2. Han var ikke begeistret for å få
sprøyten, men tok den uten noen særlige protester. Han mente at han ikke
trengte medisiner. Man burde bruke dem på dem som virkelige trengte til
det. Han vil vite om vi visste hva vi gjorde.

06.04.1972:

6/4-72. G I øst.
Noe slapp en stund i formiddag. Slapp etter sprøyten i går, sa han. Gikk
etter en stund i arbeidsstuen. Har også vært i auditoriet. Han virker
noe stille. Han er fremdeles hyggelig, grei og hjelpsom i avdelingen.

09.04.1972:

9/4-72 G I øst.
Er litt mer rastløs og urolig. Klager over ubehag etter sprøyten, er
stadig på farten, finner ikke ro noen steder.

10.04 1972:

10/4-72 D.
Er overflyttet fra avd. G øst. Han var i godt humør da han kom.
Medikasjon: Peragit 1 tablett x 3. Trilafon inj. 100 mg hver 14. dag.

14.04.1972:

14/4-72 D.
Har gått til sultestreik etter injeksjonen i dag. Det nytter ikke å
overtale ham til å spise. Har den samme innstilling som tidligere når
det gjelder medikasjon. Ellers er han vennlig og imøtekommende overfor
medpas. og betjening.

15.04.1972:

15/4-72. D.
Spiste middag i dag da vi bad ham være så snild å begynne å spise igjen
så vi slapp noe mer tull. Han sa at sultestreiken var for at vi skulle
skjønne at hans protest mot medisinen var alvorlig ment.

18.04.1972:

18/4-72. D.
Er begynt på utearbeide i dag. Han likte godt å få være ute, slikt
arbeide er han vant med fra før. Han sier i dag at han føler seg
rastløs. Fikk sin Peragit 1 tablett en time før aftensmaten med god
effekt.

24.04.1972:

24/4-72 D.
Har vært svært deprimert i dag, gråt så tårene trillet fordi han lengtet
så hjem. Han orker ikke mere på det utelaget med Storsæther, fordi de
andre pasientene er så dårlige. Han har fått tilbud om å begynne på
bokbinderverkstedet, men, som han sier, har han vært på utearbeide det
meste av sitt liv og har mest lyst til å være ute. Kan tenke seg å
begynne i gartneriet hvis de har bruk for ham der. Han er stille, blid
og hyggelig i avdelingen nu for tiden.

29.04.1972:

29/4-72. E.U/alh.
Jeg har igår og idag hatt samtaler med pasienten i forbindelse med at
han fortsatt vegrer seg mot trilafoninjeksjon som han får hver 4. uke.
Han har siden han kom til avd. D igjen for 14 dager siden tilpasset seg
bra i avdelingen, har ikke fortsatt med religiøs påvirkning av andre
pasienter, virker av og til deprimert og gråter.

Ved samtale gir han uttrykk for at hans reaksjoner har vært uttrykk for
sorg og at det ikke har vært noe unormalt i dem. Han støtter seg
fortsatt til religiøse ideer om prøvelser, strenghet mot seg selv
o.s.v., men virker, særlig ved samtalen i dag, ikke utilgjengelig for en
diskusjon om nødvendigheten av å ha et så strengt syn på seg selv.
M.h.t. fortsatt medikasjon anbefaler jeg ham å samarbeide. Han kan ikke
tenke seg å fortsette medikasjonen, fordi han mener den vil interferere
med hans arbeidsevne innen bygningsfaget, og ber om at medisinene
trappes ned foran utskrivning. Mener han må søke seg arbeide snart for i
det hele tatt å ha sjanser i denne sesong. Jeg fastholder vårt syn på
nytten av fortsatt medikamentell behandling, men sier at vi vil overveie
forslaget om nedtrapping.

29/4-72 D.
Skal ha ny Trilafon inj. tirsdag førstkommende. Han går ned fra 100mg
til 75 mg. Skal fortsette med Peragit 1 tablett x 3 daglig. Når man
forklarer ham dette med medisinene, sier han: "Jeg håper det blir en
forandring". Han er vennlig og imøtekommende i avdelingen, er hjelpsom
med kjøkkenarbeide og andre gjøremål når vi ber ham om det.

08.06.1972:

8/6-72. D.
Har vært i byen for å ordne seg arbeide hos entreprenør Høyer-Ellefsen
og Ing. F. Selmer. Skal tilbake til F. Selmer den 16/6 for nærmere
avtale. Selmer ville kontakte sykehuset her før han ansatte pas.

13.06.1972:

13/6-72. D.
Gir fortsatt uttrykk for stor sorg etter separasjonen. Er veldig opptatt
av sine religiøse tanker og synes det er en stor kamp å være her på
avdelingen. Gruer til å komme ut i arbeidslivet, bo på en brakke, uten
kontakt med den han var så glad i hjemme.

14.06.1972:

14/6-72. D.
Utskrives i dag. Han har vært på sykehuset i 7 mndr. og sier at det er
den største prøvelse han har hatt i hele sitt liv. Er glad for å få
reise nu, men virker deprimert. Han har i lengre tid vært nokså stille
og holdt seg mye for seg selv. Skriver fremdeles mye. Han er vel ikke
noe forandret m.h.t. sine religiøse forestillinger. Har i den senere tid
arbeidet i gartneriet og liker det godt. Har nu fått arbeide i A/S
Ingeniørbygg, Ulvenveien 111, Oslo 6.

Han har hele tiden nektet å ta medisiner, men har mot sin vilje fått
Trilafon inj. 5 ganger med doser fra 100 mg trappet ned til 25 mg,
intervall 3 uker - 14 dager.

14/6-72. Utskrivningsnotat EU/alh. D.
Pasienten får beskjed om at hustruen ikke ønsker direkte kontakt omkring
separasjonen. Hun har meddelt oss dette i forbindelse med
tilbakesendelse av pasientens siste brev, som var fylt av de samme
anklager og religiøse "formaninger" som pasienten tidligere har gitt
uttrykk for. Pasienten virker i god fysisk form, og skal ta fatt i
bygningsfaget og bo i brakke sammen med en tidligere arbeidskamerat. Han
er ved utskrivningen uten særlig innsikt og forståelse for sin egen
rolle i det som har hendt og har ingen interesse av fortsatt
medikamentell behandling.

27.12.1972:

27/12-72. 00/alh.
Hustruen telefonerer. Hun får stadig brever som gjør henne urolig og
engstelig. Brevene inneholder ingen direkte trusler. Han snakker om at
han nå vil gå rettens vei o.s.v. Hustruen er ikke i stand til å følge
vårt råd om aldri å lese slike brev. Hun har vist dem både til lensmann
og prest og ber om å få sende noen prøve til sykehuset. Man spør om hun
føler seg så truet at hun vil anmelde forholdet for eventuelt å få
mannen satt fast. Dette avviser hun som for vidtgående. Hun kommer
tilbake til at hun stadig har en plagsom følelse av usikkerhet. Man
råder henne på ny til å underrette ham direkte eller via lensmannen at
heretter vil ingen av hennes brev bli åpnet og lest, men sendt til
lensmannen eller sykehuset.

[Arve Kirkevik]

Del 3

Arnold Juklerød

10.03.1974:

2. opphold:
Innkommet 10/3-1974.
J.nr. 3692/74.
Tutorerklæring v/Kragerø politimester Bjørn Taraldsen pr. 9/3-74.
Innleggende lege, distriktslege Peer-Olav Engseth, Kragerø.
Kragerø trygdekontor / Telemark fylke søkes om garanti.
Journal:

Natt til 10/3.74. D.M. v/Huse-Torgersen/RH.
Ny pas. som kom i følge med lensmannen i Kragerø kl. 20/45. Pas. virker
grei og orientert, var ren og pen i tøyet. Spurte når
Kontrollkommisjonen kom, mente at det var en frihetsberøvelse å legge
ham inn her, men at det var hans fraskilte kone som hadde skyld i dette,
fordi han ville besøke sin lille datter. Pas. spiste og gikk straks til
sengs og han har sovet godt i natt.

10/3.74. D.M. v/Doris Bloomen/RH.
Pas. er f. 8/1.25. Adresse: Hallanger pensjonat, 5730 Ulvik i Hardanger.
Pas. har vært innlagt i Gaustad sykehus i 1972. Pas. har sendt flere
truselbrev til sin fraskilte kone, og da han nå besøkte henne i Kragerø
i forgårs meldte hun ham til politiet. Pas. ble så begjært innlagt etter
§5.

Pas. er orientert for tid og sted, men har ingen sykdomsinnsikt. Han
føler seg meget forurettet fordi han er innlagt her og ville snakke med
prof. Retterstøl om dette allerede idag. Vi sa at det var ansvarshavende
lege som måtte avgjøre den saken idag. Pas. sier at han har flere
"saker" som viser hvor urettferdig han er behandlet og hvor korrupt
samfunnet er. Han skal følge disse opp helt til topp for å kartlegge
alt. Pas. har tydeligvis laget hele paranoide systemer omkring disse
sakene. I avd. prater pas. mye om disse sakene, men det går an å avlede
ham og han slår seg til ro, til slutt. Han nekter å ta medisin, "for han
er frisk".

xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx

ham noen medisiner. Ellers synes pas. at det er mye behageligere i
avdelingen nå enn i 1972. Pas. følger vanlig opp i avdelingen og
isolerer seg ikke, og han virker ikke deprimert.

11.03.1974:

11.3.74 - Prof. N. Retterstøl / mb
Pasienten ble innlagt igår, søndag 10.3., og ble samtalt med av
vakthavende lege, ass. lege von Krogh. Han er mottatt på avdeling D. Han
samtales med idag i forbindelse med visitten. Han er svært oppbragt,
henvender seg med en gang og har med seg en rekke dokumenter, som han
viser fram. På den ene siden dreier det seg om attester som bevidner
hans gode arbeidsinnsats, på den andre siden klager som han har sendt i
forbindelse med angivelig urettferdighet i hans sak; klager som dels er
stilet til Kongen. Han er under samtalen temmelig aggressiv, og retter
først aggresjonen mot en av de deltagende leger på visitten, ass.
overlege Hessø, som han sier xxxxx xxxxx xxxxx mot denne gangen. Han
bebreider ham for at han under forrige oppholdet gav ham en sprøyte,
angivelig på 50 mg Trilafon, slik at han ble utsatt for en slags
"russisk" behandling. Han beskriver også detaljer omkring denne
sprøyteinnsettingen, som ble foretatt mot hans vilje. Han kommer
deretter inn på alle de urettferdigheter han har opplevet i den senere
tid, spesielt med hensyn til ekteskapet. Han gir en lang redegjørelse om
sin hustru, som han har levet sammen med i en rekke år, til tross for at
hun etter hans mening er helt sinnsyk. Han sier at det må vel være bevis
godt nok på at han ikke har aggresive hensikter, at han har levet med
henne i så mange år uten å gjøre henne noe. Det som nå bekymrer ham
mest, er barnet på 7 - 8 år, en datter, som han ikke en gang vet om han
er far til, men som han er så glad i at han nærmest er på tårene når han
forteller om alt det han har ofret for dette barnet. Nå har han
angivelig heller ikke fått besøksrett til barnet, til tross for at han
skulle ha besøksplikt etter hva han forstod av et TV-program for noen
uker siden. Han har med seg Norges lover, hvor han viser reglene for
innleggelse i psykiatrisk sykehus, og påberoper seg fengselsstraff for
de som bidrar til en urettmessig frihetsberøvelse, slik han nå er blitt
utsatt for. Han ble angivelig pågrepet av politiet i Kragerø, og på
begjæring av politimesteren innsendt hit, og han gjør med en gang
oppmerksom på at han vil utskrives og ha sin frihet tilbake. Han
bebreider vakthavende lege igår, som ikke varslet meg, som har ansvaret
for å holde ham her, og som eventuelt kunne tatt skritt til å få ham
hjemsendt igjen. Har imidlertid tydeligvis liten tiltro til behandlerne,
og også til politi og lensmann, som han mener er korrupte i denne saken,
det samme er for øvrig kontrollkommisjonen som jeg forklarer ham han vil
få anledning til å ta sin sak opp med imorgen. Han refererer at han har
klaget sin sak tidligere til Kongen, men fått beskjed fra
Kabinettsekretæren om at saken må behandles innen fylket. Han kommer
også under samtalen inn på sine sterke religiøse overbevisninger, og
innlater seg i en nokså aggressiv diskusjon med dr. Hessø i forbindelse
med Guds allmektighet.

Det har i den senere måned før innleggelsen, og muligens lenger, vært
forespørsler fra Hardanger om innleggelse av denne pasienten. Han
arbeidet på anlegg der. Man har imidlertid fra sykehusets side her stilt
seg avventende til dette, og anbefalt at han heller ble søkt innlagt i
stedets lokale psykiatriske sykehus, Vahlen Sykehus. Det som skjedde
umiddelbart før innleggelsen, var imidlertid at pasienten reiste med en
arbeidskamerat over til Kragerø, for der besøke sin lille datter, som
han til og med hadde gitt beskjed om tidspunktet for hans komme. Han
spør om det er rimelig å tro at han ville ha gjort oppmerksom på dette
dersom han på forhånd hadde hatt til hensikt å drepe datteren eller hans
kone.

Av papirene som følger pasienten ved innleggelsen, fremgår det av
politimesterens skriv at han er fraseparert fra sin hustru, som sammen
med barna har bodd i familiens hus i nærheten av Kragerø, mens han selv
har vært på anleggsarbeider i Ulvik. For vel et års tid siden begynte
han å skrive sjikanøse og delvis truende brev til sin hustru, senere
også til politimesteren i Kragerø, til fylkesmannen i Telemark, til
Statsministeren og til Kongen. Hans barn fikk også brev fra ham, med
voldsomme angrep på deres mor og intime beskrivelser av deres samliv.
Politimesteren skriver at han etter gjentatte henvendelser fra Juklerøds
hustru måtte ta saken opp med politimesteren i Hardanger, som på
grunnlag av en rekke tilsendte brev reiste sikringssak mot pasienten. I
den anledning ble det oppnevnt sakkyndige for å vurdere ham,
distriktslegen i Ulvik og spesialist i psykiatri, Olav Mjølsnes, ved
alkoholikerkurstedet i Voss. Sakens dokumenter skal visstnok bero hos
sistnevnte. Etter hva politimesteren vet, skal Juklerøds ekteskap i
disse dager være oppløst ved dom. Fru Juklerød skal være tilkjent
foreldreretten til barna og bruksretten til familiens bolig. Pasienten
vil ikke godta den avsagte dom, og dette skal være bakgrunnen for at han
dro til hjemmet. Hans hustru rømte da fra hjemmet med en mindreårig
datter. Etter politimesterens oppfatning er det alvorlig grunn til å
frykte at han representerer en vesentlig fare for andres liv og helse og
politimesteren har derfor begjært ham innlagt i Gaustad sykehus i
henhold til lov om psykisk helsevern § 5. Ifølge skriv fra innleggende
lege, distriktslege i Kragerø, Peer-Olav Engseth, skal skilsmissen nå
være forkynt for pasienten, hvoretter han satte kursen mot hjemmet i
Kragerø, hvor han etter domsavsigelsen ikke har adgang. Han ville se sin
8 år gamle datter, men hustruen er redd ham p.g.a. de mange skriverier.
Distriktslegen nevner at det fremkommer en rekke paranoide trekk, ofte
med utgangspunkt i en grunnleggende sannhet, som er bygget opp og
utbrodert i det uendelige. Ifølge distriktslegen er han uten innsikt i
sin sykdom. Han har tilbragt natten i arresten, og distriktslegen tør
ikke å sende ham til hjemmet.

På grunnlag av samtalen en har med ham idag, en samtale hvori for øvrig
også ass. overlege Hessø, oversykepleier, sosialkurator og avd.søster
Bjørg deltar, kan det ikke være tvil om at pasienten er psykotisk, og en
må anta at det vil være til beste for ham selv at han i denne fasen
forblir i sykehuset og får en adekvat behandling med samtaler,
miljøterapi og ataraxisk behandling. Behandling ansees desto mer
nødvendig som han tydeligvis befinner seg i en krisesituasjon, med
hensyn til sitt ekteskap og sitt barn. Etter min vurdering er således
grunnlaget til stede for en retensjon av pasienten. Kontrollkommisjonen
kommer til ordinært møte imorgen, og han vil da få anledning til å
fremlegge sin sak for kommisjonen.

11/3. 1974 psykolog P. J. Brudal / RH.
Pas. kom til avdelingen lørdag den 9/3., og ble innlagt med politiets
tutorerklæring. Han stter seg imot innleggelsen, men finner seg i
situasjonen uten at det kommer til håndgemeng. Han er ordnet og
kontrollert og i god kontakt. Han uttaler at han ikke trenger hjelp for
det er kun Gud som kan hjelpe ham og han har en spesiell følelse av at
ingen andre kan være til noen nytte. Pas. har siden han ble utskrevet
forrige gang vært i arbeid som reparatør og skytebas v/entreprenørfirma
i Hardanger. Han medbringer flere fotostatkopier som viser at han der
har vært godt likt, omgjengelig og at han har utført et utmerket
arbeide.

Direkte foranledigelse til innleggelse synes å henge sammen med at han
torsdag i forrige uke ble innkalt til lensmannen i Hardanger og fikk
opplest den endelige dom i skilsmissesaken mellom ham og hans hustru.
Hvorvidt det fremgår her at hans anke i saken ikke er blitt tatt til
følge, eller han handler på mere emosjonelt og diffust grunnlag er ikke
på det nåværende tidspunkt klart. I alle fall reiste pas. fra Hardanger
til Kragerø dagen etter - altså fredag den 8/3.74. Det var da gitt
beskjed fra Hardanger til politimesteren i Kragerø og han ble møtt på
trappen av 2 politimenn. Pas. har opplyst at han på forhånd hadde
skrevet kort og sagt at han ville komme på besøk og hadde utsatt
avreisen 1 uke. Han er meget såret over dette, og spesielt at han ble
innkalt og lagt inn på celle på politistasjonen i 1 døgn. Han hevder at
han da ble kryssforhørt - både av distriktslegen og av politimesteren -
og at han da ble innlagt på Gaustad sykehus p.g.a. feilaktig oppfatning.

Pas. ber øyeblikkelig om å få snakke med overlegen, og han blir så
henvist videre til Kontrollkommisjonen. Som ved forrige innleggelse
motsetter han seg å bruke medisiner og prøver å argumentere igjennom hva
som er logisk og ikke logisk. Han holder fasaden forbausende godt selv
nå etter innleggelsen og det springende punkt må vel være hvor mye
trusler hans brever til familien har inneholdt i løpet av de 2 år som
har gått. Selv mener han at brevene ikke inneholder trusler og han har
tatt vare på alle kopier. Pas. er uklar m.h.t. de forskjellige
rettssaker som han ønsker å fremme. Han fastholder at han vil ta opp
skolesaken ennå en gang og det må bli snakk om Riksrett. I denne
sammenhengen understreker han hvor komplisert det er at det er to
statsministre og fire statsråder og 6 byråsjefer som er involvert. Han
hevder å ha sendt ankebrev til kongen og statsministeren og disse
brevene har vi sett kopi av. Han vil ikke godta andre juridiske
instanser enn disse.

Når jeg foreslår for ham at vi skal holde sakene fra hverandre, og sier
at skolesaken er en, hans skilsmissesak er en annen og dette med
besøksrett til barnet er en tredje og spørsmålet om eiendomsforholdet
til huset i Kragerø er fjerde så avviser han dette med å si at alt hører
sammen og at alt må ordnes opp i under ett. I forhold til
skilsmissesaken har han tydeligvis hele tiden holdt fast ved å avvise
hele problemstillingen og hans mening er så vidt jeg kan forstå å holde
fast ved ekteskapet og barna, men da på hans egne premisser helt og
holdent. Han kommer inn på at hans gamle mor bodde i dette huset i
Kragerø og at familien flyttet henne på gamlehjem så snart han var ute
av bildet. Videre hevder han at han ikke har fått se sin datter i de
siste 2 år og at han har både besøksrett og besøksplikt. Dette må jo bli
en sak for sykehusets sosialkurator. Han hadde nå til hensikt å bosette
seg i huset på de to rommene som hans mor tidligere bodde på og ha
kontakt med familien, men ha sin egen husholdning. Sett i relasjon til
en slik ordning hadde altså hans kone rømt huset og tatt med seg det
yngste barnet. Det foreligger i forhold til skilsmissesaken en tydelig
realitetsbrist og spørsmålet om hvordan pasienten har forholdt seg rent
juridisk, se til saksgangen, er vel temmelig tvilsomt. Han har antakelig
ikke vært til stede og har forsøkt å påvirke det hele via en flom av
brever med fotostatkopier vedlagt.

Når pas. kommer inn på sin hustru kaller han henne for sinnssyk og mener
at hun må legges inn til observasjon og han mener at alle sakkyndige da
meget snart vil finne ut at hun er sinnslidende og at hun f.eks. i
forhold til spørsmålet om å ha barna tidligere med jevne mellomrom i
flere år har uttalt at hun egentlig ikke burde sette barn i verden da
hun er redd for at xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx miste sine foreldre,
slik hun selv gjorde. Han er derfor sterkt ambivalent overfor spørsmålet
om hun er egnet og villig til å ha barna. Pas. påpeker også det ulogiske
i vår angst for at han skal gjøre barna og konen noe og sier at han
kunne leiet et helikopter og bombet huset med dynamitt for lenge siden
hvis det var det han ville. Han fremholder at han kom med gaver og
pakker til jentungen og gledet seg til å besøke familien. Under denne
delen av historien gråter han med tårer og er sterkt emosjonell.

Min foreløpige holdning til pas. er å lytte til det han har å si og
forsøke å rede ut hva som er hans versjon av historien og hva som er det
reelle forhold. Så vidt jeg skjønner ville det være en fordel om
sosialkurator som har vært på besøk i Kragerø tidligere igjen kunne ta
kontakt for å finne ut hvorledes familien ser på situasjonen.

19.03.1974:

19.3.74 - Retterstøl / mb
Det er idag med følgeskriv fra dr. Olav Mjølsnes, Voss, kommet en svær
pakke, inneholdende saksdokumenter vedrørende Juklerød. Disse har i sin
tid vært utsendt fra politimesteren i Hardanger, og skal returneres dit.
I dokumentene ligger en rekke skriv fra Juklerød, som vesentlig omfatter
hans kone, og der han kommer med de vanlige beskyldninger mot henne, om
at hun er hore, osv. Det fremgår også at saksdokumentene har vært innom
diverse myndigheter, bl.a. Kongen og Statsministerens kontor. Man kan
ikke se at der er avgitt noen sakkyndighetserklæring av dr. Mjølsnes
eller annen sakkyndig i forbindelse med de siste episoder.
Saksdokumentene gjennomgås av psykolog Brudal før returnering, og han
bes foreta ekstrakter av stoff som ansees viktig til journalen.

19/3.74 reservelege T. E. Kristoffersen / RH.
Jeg gjør idag forsøk på å få undersøkt ham somatisk, men han stiller seg
aldeles negativt til det. Han nekter både undersøkelse og
laboratorieprøver.

20.03.1974:

20/3.74 psykolog P. Brudal / RH.
Sykehuset har fått tilsendt til utlån en stor bunke dokumenter angående
pasienten fra Hardanger Politikammer, boks 85 57518. Dokumentene er til
utlån, og det skal nedenfor bare nevnes hvilke forskjellige typer
dokumenter det dreier seg om. F.eks. er her originalbrevet fra Juklerød
til Justisminister Petter Koren, datert den 22. august 1973, der han
motsetter seg inndragningen av sprengningspapirene og oppfatter det som
lovløst at han er stemplet som sinnssyk. Han nevner der også truselbrev
fra Bjørn Taraldsen, der denne truer med innleggelse i Gaustad sykehus
om han ikke opphører med sine sjikanøse brever.

Videre finner en en lengere avhandling på 18 sider til adv. R. J. Røk,
Kragerø, den er datert 16. desember 1972 og inneholder en del
opplysninger om hvorfor pasienten forholder seg som han gjør til sin
kone og til skilsmissesaken. Det fremgår her meget tydelig hvor skuffet
pas. ble over sin kone og andre foreldre i Holtan Skolekrets da disse
ikke stod bak ham i hans kamp mot sentralmyndighetene i skolesaken. Han
følte seg forrådt og sveket. Videre kommer pas. inn på det urettferdige
i at separasjonssak og dom i saken foregikk på tidspunktet da han var
innlagt i psykiatrisk sykehus og ellers ikke hadde midler eller krefter
eller pågangsmot til å følge opp saken skikkelig. Han beskylder hele
tiden sin kone for å være hyklersk og at hun blander sammen kristendom
og høy moral med en helt ufølsom holdning til ham, preget av mangel på
innsikt.

Som forklaring på hvorfor Juklerød stadig kaller sin hustru for hore
fremfører han i brevet at de levet sammen fra de var 17 til de var 21 år
før de giftet seg. De brukte da tydeligvis prevensjon, noe som han nå
kaller å leve i hor. Etter at ekteskapet ble inngått fortsatte de å
bruke prevensjon da hustruen ikke ønsket barn. Hvis man, i parentes
bemerket også tar i betraktning at pas. nå til dr. Kristoffersen her ved
sykehuset har opplyst at ekteparet har praktisert samleie kun under
menstrasjon og i såkalte sikre perioder, så foreligger det vel en del
opplysninger om hvorpass vanskelig samlivet mellom disse har vært
allerede fra starten av.

Pas. fortsetter i skrivet å fortelle om hustruens aggresjonsutbrudd. Da
den første graviditeten var et faktum hadde hungått på ham for å rive av
ham kjønnsorganene. Ved en senere anledning da han leste opp av Bibelen
for henne for å forklare henne hvordan en ekte hustru var hadde hun tatt
en stekepanne og ville slå ham i hodet med smalsiden og han påstår at
dette var et drapsforsøk som viser hvor ubehersket hun blir i sinne. Han
hadde fått kastet seg til side slik at stekepannen traff skulderen og
håndtaket ble brudt av. Han mener fremdeles at han har skade i skulderen
etter dette. Han hevder at han aldri har lagt hånd på sin hustru og at
han ved forrige innleggelse heller ikke hadde vært brutal, men hadde
tatt og skjøvet henne utenfor døren og heller ikke holdt sitt barn
tilbake i huset. Lengere partier i skriftet videre utmaler hvorledes
spørsmålet om kjønnslig omgang ut fra Bibelen bør betraktes når målet
ikke er å avle barn. Alle former for prevensjon og avbrudt samleie
betrakter han som hor, selv om man er gift.

Angående innholdet av papirene forøvrig er det på det rene at
Kontrollkommisjonen er i besittelse av det viktigste dokument som er
vedlagt, nemlig 1ste og 2den akt, som pas. kaller det. Den ene er stilet
til adv. Røk og den andre til Politimesteren i Kragerø. Den 1ste er
datert 16. desember 1972 som nevnt, og 2den akt er datert 6. august
1973.

I samtaler med pasienten i avdelingen her på Gaustad fremkommer det
stadig at han ikke ønsker hjelp fra sykehuset. Han nekter konsekvent å
bli betraktet som pas., og han nekter også legene å ta de minste prøver
i form av blodprøver osv. Han fastholder at det hele er korrupt og at vi
spiller skuespill. Det eneste pas. vil ha hjelp med det er å få lagt inn
sin kone til psykiatrisk observasjon. Som ovenfor nevnt går han denne
gangen meget lengere i å beskrive hva konen og hennes bror har foretatt
seg, og på dette punkt ser det også ut til at han tidligere har dekket
hustruen.

Når jeg i samtalen foreslår at han hater henne svarer han med å si at
han selvfølgelig elsker henne og at mye av det han gjør skyldes hensynet
til datteren. På spørsmålet hvorfor han ikke har brukt jurist og fremmet
sine saker på vanlig måte sier han at han ikke har tillit til jurister
etter et tidligere forsøk, som etter hans mening ikke gav noe valuta for
pengene. Pas. fremholder hele tiden at han har full kontroll over sine
handlinger og at hans mål slett ikke er å skade noen fysisk. Han kan
ikke gå med på at det kan virke som trusler det han kommer med, men
innrømmer at det dreier seg om æreskrenkelser. Her er det jo som kjent
at pas. påstår at bare en ting er sann så er de andre aspektene ved
situasjonen uvesentlige, i det minste for ham.

Videre har pas. ønsket utgang for å utføre forskjellige ærender og han
har fått utgang innenfor området og har overholdt dette. Han hevder selv
at han ikke kommer til å flykte eller reise fra sykehuset uten
tillatelse fordi han er klar over at dette ville skade hans sak, idet vi
ville "få noe på ham" som han sier. Pas. er altså i forbausende god
kontakt og hans dømmekraft i andre saker er ganske god. Han har ved et
par tilfelle vært til hjelp for personalet i avdelingen i forhold til
andre vanskelige pasienter på nattetider.

Når en i en samtale med pas. fremholder at han har gjort en taktisk feil
eller når han har skrevet til Kontrollkommisjonen på den måten han har
gjort farer han opp og viser klart sin realitetsbristende logikk i denne
sammenheng. Han føler seg tydeligvis sterkt truet og det får være et
åpent spørsmål om hvor langt hans evne til kontroll strekker seg. Vårt
opplegg foreløpig er å snakke med ham så ofte vi finner anledning slik
at han kan få fortalt om sine saker, og slik at han kan få litt
holdepunkter for hvordan vi oppfatter ham. Vi har holdt en forholdsvis
moderat påpekende linje hittil.

23.03.1974:

23/3.74 D.M. v/Åshild Storesletten.
Pas. sier at han har gitt administrasjonen ved sykehuset en frist til
søndag kveld 24. mars. Hvis de holder ham lenger da, begynner han sin
sak mot sykehuset. Pas. virker periodevis nærmest oppstemt. Han sier
også at han for tiden har det veldig godt inni seg, og at han aldri før
i livet har følt seg så fri og full av mot og krefter. Han sammenlikner
seg selv med Solsjenitsin, bare at det som blir begått mot ham i Norge
er mye verre. Og straks han kommer ut begynner forfølgelsene fra alle
hold.

[Arve Kirkevik]

Del 4

Arnold Juklerød

25.03.1974:

25/3.74 D. M. v/Hans Stannes.
Undertegnede var med pas. til Majorstuen da han skulle ordne noen
viktige saker. Disse viste seg å være: Fotostatkopiering av en del
saksdokumenter

xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx

holdt visstnok papirer angående da saken han steller med. Pas. var grei
og hyggelig under hele turen, men pratet som en foss om sine saker. Han
mente nå at den eneste måten å seire på var å rette krasse skriv til de
folk som hadde tilknytning til hans sak. Fortalte også at han aldri
ønsket å stikke av eller bruke fysisk vold, da dette bare ville gi ris
til egen bak. Hans kamp skulle kun føres gjennom det skrevne ord.

02.04.1974:

2.4.74 - Retterstøl / mb
Det later til at pasienten etterhånden har falt noe mer til ro i
sykehuset. En treffer ham stadig på visitten, og han er da på sitt rom i
avdelingen, er aldri å treffe i arbeidsterapien. Dette har sin bakgrunn
i at han ikke regner seg som en ordinær pasient, og at han ikke vil
underkaste seg noen behandlingsmetoder herfra så lenge som han selv
mener seg frisk. Han har også bestemt motsatt seg medikamentell terapi
hittil, og en har ikke gitt ham medisin under tvang. Man håper at man
etterhånden skal kunne få ham motivert til å ta medikasjon, om ikke
annet ut fra den oppfatning at det da kunne bli tale om en raskere
utskrivning. Når en har ham til samtale på kontoret idag, må man si en
forbauses over den dårlige måten han utnytter denne tiden på. Jeg hadde
ventet at han skulle formulere noe mer presist omkring sin innleggelse
og sin situasjon, omkring ekteskapet og besøksrett, og omkring de mer
konkrete problemer han sitter oppe i. Han kommer imidlertid praktisk
talt ikke inn på disse problemer. Han gir seg i kast med en generell
utredning av problemer godt og ondt, av fortolkninger av Bibel-sitater
og skriftsteder, og gir seg inn på en lengere monolog omkring ånder. Han
gir uttrykk for at han er sterkt opptatt av dette med ånder, og mener
det er et forhold som legevitenskapen enda har utforsket alt for lite.
Der er gode og onde ånder, og disse kjemper om makten på forskjellige
nivåer, og han har i lang tid lagt merke til hvordan onde ånder herjer i
befolkningen. Han er opptatt av moralbegrepet, og hvordan sedene har
gått i forfall, og nevner sin egen urettferdige behandling som et
eksempel. Han kommer imidlertid som sagt ikke inn på noe konkret
vedrørende sin egen situasjon. Etter at han har vært til samtale,
leverer han et utklipp av lokalavisen "Vestmar" i Kragerø 19. nov. 1971,
hvor der er en artikkel om nedlegging av Holtane skolekrets, der
overskriften lyder at "Departementet anser de fattede vedtak gyldige".
Han har laget et langt kommentar til dette, datert 21. jan. 1974. I
denne kommentaren er det en rekke ord og setninger som er stavet med
store bokstaver og understreket. En merker seg ellers i journalen at
pasienten har vært til Majorstua med en pleier for å ordne noen viktige
saksdokumenter, som er blitt fotostatkopiert og postet til stortingsmann
Reidar Larsen. Disse papirene gjaldt de saker han er opptatt av. Han
hadde under denne turen gitt uttrykk for at den eneste måten å seire på,
var å rette krasse skriv til de folk som hadde tilknytning til hans sak.
Han fortalte også at han aldri ønsket å stikke av eller bruke fysisk
vold, da dette bare ville gi ris til egen bak. Hans kamp skulle kun
føres gjennom det skrevne ord.

Når en under samtalen nevner for pasienten at han kan legge sin sak frem
for kontrollkommisjonen, later dette til å være et forslag som faller i
dårlig jord, fordi han oppfatter kontrollkommisjonen som et råttent egg,
som ikke hører hjemme annet enn i søplekassen.

19.04.1974:

19/4.74 v/Bjørg Vigdal / RH.
Det virker som han føler presset av å være "innestengt". Han skriver
mye, snakker stadig om igjen om de samme tingene. Har lett for å gråte
når han snakker om datteren. Virker som han er noe aggressiv overfor
ledelsen i sykehuset og personalet på avdelingen. Han er ikke mottakelig
for noe av det vi sier, han babler frem med sitt enten vi hører eller
ei. Snakker nedsettende og undervurderende om de andre pasientene og det
er mange som helst vil unngå ham på avdelingen.

28.04.1974:

28/4.74 v/Bjørg Vigdal. D.M./RH.
Etter at han fikk utgang har han vært i meget bedre humør. Han går lange
turer hver dag for å holde seg i fysisk form, men kan ikke tenke seg
noen form for terapi. Han har uttalt at han skal slå seg til ro her
inntil hans kone er lagt inn på D.K.

23.05.1974:

Natt til 23/5-74. C.
Er ikke noe vidre fornøygd med måten han føler seg behandlet på. Han kom
til avd. idag fra D. bærendes på båre.

Igår aftes la han ut til sine medpas. om Gestapometoder o.s.v. Pas. gikk
å la seg kl. 21.30 og har sovet i hele natt.

24.05.1974:

24-5-74 Brudal/BE
Pas. ble flyttet fra avd. D mann til avd. C mann onsdag 22.5. og dette
skjedde etter flere lengre samtaler med ham.

Ved to anledninger hadde han fått tilbudet om å bli utskrevet på lørdag
denne uken, altså 25., men han avslo dette med samme begrunnelse som
tidl. nemlig at hans kone måtte bli innlagt på D K her ved sykehuset.

Til forklaringen at sykehuset ikke kunne innlegge pasienter svarer han
at det er godt samarbeid mellom psykolog Brudal og myndighetene i
Kragerø.

xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx

(her mangler det et hel ark) ?????
MÅ SKJEKKES OPP !!!!!

Som observert ved forrige innleggelse har pasienten ganske sterke
selvdestruktive og aggressive innslag i personligheten, og en kan
selvsagt ikke på noe tidspunkt utelukke muligheten for selvmord.

Etter så lang observasjonstid som en nå har, er det imidlertid på det
rene at kontrollen holder ganske godt og en får bare innstille seg på et
lenger opphold. Vi har ikke kunnet bruke medisiner av grunner som
fremgår tidligere i journalen.

Pasienten er stort sett uforandret fra situasjonen ved innleggelsen, og
han er altså først og fremst preget av sin paranoia og sin kverulerende
benektelse av realitetene spes. i Holtansaken, og også i skilsmissesaken
og i spørsmålet om besøksretten til datteren.

At det nå har utviklet seg mer i retning av markert
storhetsforestillinger omkring egne vurderinger og
suverenitetsforestillinger, synes å være ganske klart.

Pasienten oppfatter nå Gaustad sykehus og avdelingene som et mulig
område for "misjonærvirksomhet". En kan kanskje si det slik at så lenge
han kan rette sitt hat og sin aggresjon mot oss her ved sykehuset er han
mindre farlig i forhold til familie og samfunn.

12.06.1974:

12/6.74 ass.overl. H. Torp / RH.-
Pas. forelegges tilbud om å bli overført til § 4 og gjøres kjent med de
bestemmelser som dette fører med seg og at det etter vanlig oppfatning
ansees som en fordel å være innlagt etter egen begjæring og således ikke
være avhengig av tutor eller andre som eventuelt måtte ha noe å invende
mot eventuell utskrivning.

Etter å ha snakket frem og tilbake en times tid holder han fremdeles
fast ved at han ikke vil skrive under på noe som helst så lenge han
oppholder seg i Gaustad sykehus. Det hagler med skjellsord og
besværinger over så vel personalet som pasienter. Personalet er korrupte
og umulige og det vil gå dem ille. Pasientene er sinnsyke personer som
det er langt under hans verdighet å oppholde seg sammen med. Igrunden er
det bare ham selv som vet hvordan de forskjellige saker og ting skal
ordnes.

26.07.1974:

26/7.74 C.M.
Pas. er flyttet til G. IIetg.

22.10.1974:

22.10.74. dr. Kristoffersen / ee.
Som anført ble pas. flyttet til G 1 II den 26/7. Også denne gangen ble
han trillet på båre, med samme begrunnelse som sist. Han nekter fortsatt
å ta medisiner, og tilstanden er helt uforandret. I avdelingen har han
vært noe mere rolig og tilbaketrukket. Han forfatter stadig en rekke
skriv til de samme personer som tidligere, det vil si professor
Retterstøl, undertegnede, KONTROLLkommisjonen og en rekke personer i
Kragerø og omegn. Det meste av dette er vedlagt papirene. Forøvrig lever
han stille og regelmessig på sykehuset og har ikke plaget noen de
seneste månedene. Det har ikke vært oppslag på området siden den store
feiden med dr. von Krogh. Når man møter ham ute i området, kommer han
ofte med overbærende og sarkastiske bemerkninger som f.eks.: "Jasså,
dere går løse fremdeles", eller "Snart spreller dere på tørt land",
eller "Nå er det ikke lenge til det braker løs".

Vi har ikke hørt noe fra hans kone, men derimot hans ene bror og dennes
kone vært på besøk for en måneds tid siden. Jeg hadde en kort samtale
med broren, og han bekreftet at pas. allerede tidlig i ungdommen hadde
perioder med sykelig bibellesning og merkverdig adferd på andre måter.
Dog har han hele tiden vært en god arbeidsmann og forsørget seg og sine
uten å lage større vanskeligheter. Broren mener at det må være kona som
er årsak til hans sykdom i det hun har vært nevrotisk og rar hele
ekteskapet. Før de giftet seg og den første tiden etter giftermålet, var
kona svært krevende seksuelt, hun skulle visstnok ha dratt ham til sengs
flere ganger om dagen. Plutselig ble det helt slutt på dette, og hun
inntok en helt motsatt holdning, slik som det har vedvart til i dag.
Broren mener at det sannsynligvis var den første graviditeten som
forandret forholdet, men allerede i denne første tiden virket kona
merkelig ulikevektig på de andre.

19.01.1975:

19/1-75.
Pas. temp 37.4.

15.05.1975:

15.5.75 Lorentzen / et
Vi har drøftet pas. på lege/psykologmøte idag, idet han stadig har blitt
mer ekspansiv, med hensyn til å holde foredrag om urettferdigheten som
har blitt begått mot ham. Det har dessuten stadig vært en økning i
antall plakater som har blitt mer og mer utbrodert med æreskrenkende og
urimelig utsagn mot ansatte ved sykehuset, og andre mennesker han har
vært i befatning med. Hele oppgangen i velferdsbygget er således i dag
smykket med fargelagte og dekorerte tegninger der han utbroderer sitt
syn på de forskjellige personene. Pas. har i lengre tid vært i avd. G II
etter eget ønske, idet sykehuset tidligere har villet skrive ham ut. Han
har imidlertid motsatt seg å ta imot noen behandling. Jeg konfronterer
ham i dag med urimelighetene og realitetsbristen i hans forskjellige
beskyldninger, og forteller ham at vi har besluttet å innskrenke den
friheten han tidligere har hatt her ved sykehuset. Han er nå innlagt
etter § 4 i lov om psykisk helsevern, og mener at han nå må være i
lukket avd. og kun ha utgang med følge, idet det virker som han bare
blir mer utflytende og skader sin sak ytterligere ved den virksomhet han
driver. Jeg fremholder også for ham at han kan reise på dagen dersom han
ønsker det, og at jeg anser det som et tegn på at han selv ser på seg
som syk dersom han fortsatt vil oppholde seg i avd. Jeg forteller han
også at dersom han fortsatt vil være i avd. og viser realitetsbrist i
samme grad som tidligere, kan det bli aktuelt å la ham få samme
behandling som andre pas. i sykehuset, f.eks. medikamenter. Han blir
meget oppbragt over det jeg sier, kaller meg et krypdyr og djevelens
advokat, og glir ut i detalje forklaringer og opplesninger der han
prøver å rettferdiggjøre seg. Jeg stopper ham imidlertid på det, og
holder meg til det konkrete med stengt avd., men at han kan reise dersom
han ønsker det.

10.06.1975:

10.6.75 LORENTZEN/et
Siden pas. fikk beskjed om at han måtte være i avd. og kun kunne gå ut
med følge har jeg hatt to ukentlige samtaler med pas. Han har stort sett
tedd seg som tidligere, vært full av anklager og bebreidelser mot
omgivelsene, ser det som sin oppgave å være i sykehuset til vi får
innlagt hans kone, blottet for evne til å se at han på noen som helst
måte skal ha vært medvirkende til at han selv i sin tid ble innlagt på
Gaustad sykehus på § 5 i lov om psykisk helsevern. Han befinner seg i en
paradoksal situasjon, på den måten at han kan reise fra sykehuset og
skrive seg ut hvilken dag som helst dersom han ønsker det. Hvis han
derimot ikke reiser, må han imidlertid være på våre betingelser idet han
da er å anse som pas. på linje med andre. Jeg har gjentatte ganger
fremholdt dette for ham, noe han avfeier med at jeg er sinnsyk. Dertil
følger tirader av skjellsord, insinuasjoner om mine sviktende åndsevner
og min totale mangel på eksistensberettigelse. Pas. har ved et par
anledninger lest opp brev for meg som han ville sende, de har imidlertid
vært fulle av skjellsord og insinuasjoner, slik at jeg har ansett det
skadelig for hans sak at de ble postlagt. Jeg har påpekt dette og sagt
at han kan sende de dersom han foretar en del nødvendige rettelser. Han
har stort sett holdt seg på rommet, av og til vært ute med følge.
Etterhvert har han nektet å spise maten på avd., begrunner det med at
han ikke vil røre maten som de sinnsyke har vært i befatning med, og at
han syntes omgivelsene er for uestetiske til at han skal kunne nyte
måltidene. Derfor har han sendt bud med medpas. som har kjøpt brødmat
til han. Middagsmaten har han stort sett sløyfet. I tråd med at han ikke
får sufficient kost, og fordi han virker blek, vil jeg i dag ta en
hemoglobin av ham. Jeg fremholdt igjen at han kunne reise, men at han
som pas. ved sykehuset var mitt ansvar med hensyn til somatisk helse,
noe han protesterte kraftig mot. Da jeg og avd.leder Vigdal tok tak i
ham for å sette ham ned på sengen, slo han kraftig flere ganger etter
hodene våre, slik at det kom til basketak og vi måtte bryte ham ned. Han
ga da opp, sa at han ville ta blodprøven frivillig, men var full av
forbannelser og trusler om at vi måtte komme til å svare for våre
handlinger. Han er samtidig informert om at han ikke har anledning til å
erstatte sykehusmaten med sin egen private mat, idet denne ikke synes å
inneholde de nødvendige og tilstrekkelige næringsmidler.

25.06.1975:

25/6-1975 (prof. Retterstøl / alh)
Etter at pasienten hadde lagt en svær aktivitet for dagen m.h.t.
plakater og demonstrasjoner, ble man i terapeutiske møter over pasienten
enig om at han burde gis status som pasient i lukket avdeling, ikke
minst for at han ikke selv skulle hisse seg stadig mer opp og ødelegge
det terapeutiske opplegg. Det ble uttrykkelig gjort klart for ham at han
oppfattes av sykehuset som frivillig pasient, og at han kan reise hva
øyeblikk han måtte ønske. Hvis han imidlertid skal være i sykehuset, må
han rette seg etter sykehusets behandlingsopplegg, og i dette
behandlingsopplegg inngår for tiden at han er i lukket avdeling med
utgang sammen med personalet. Selv om han ikke er enig i at han bør være
i lukket avdeling, ble han imidlertid i sykehuset, og ønsket seg ikke
utskrevet. Han har senere vært noe spakere, klistret opp en del plakater
i avdelingen og nok laget en del dikt etc., men avfunnet seg med
forholdene. Dr. Lorentzen har hatt en rekke samtaler med ham. Da
pasienten en tid så ut til å vegre seg m.h.t. næringsinntak, mente man
det var nødvendig å få ham undersøkt somatisk, først og fremst med
henblikk på hemoglobin. Det ble fremholdt for ham at dette inngikk som
et nødvendig ledd i vår behandling her ved sykehuset at hans somatiske
status ble sjekket opp, og at vi ble nødt til å ta en blodprøve. Skulle
han ikke ønske å opprettholde status som pasient her ved sykehuset, har
han, slik avtalen er, anledning til å reise hva øyeblikk han vil. Vil
han imidlertid være i sykehuset, må han underkaste seg den behandling vi
anser nødvendig. Dette ble fremholdt for ham. Da man skulle ta blodprøve
av ham, satte han seg imidlertid til motverge, og slo en pleier og
forsøkte å slå også dr. Lorentzen. Blodprøven ble imidlertid tatt. En
antar pasienten fortsatt får ut en del skriv herfra, bl.a. har en fått
en forespørsel fra organisasjonen WSO. Han har også fått underrettet
kontrollkommisjonen om at han er i lukket avdeling. Under
kontrollkommisjonens besøk her den 24/6, ga jeg kontrollkommisjonen
orientering om pasientens status i øyeblikket, og redegjorde for at han
etter vår oppfatning har status her som frivillig innlagt pasient, som
kan reise hva øyeblikk han vil, men som, hvis han skal være i sykehuset,
må rette seg etter våre behandlingsmessige retningslinjer.
Kontrollkommisjonen sa seg helt innforstått med denne ordning.

21.08.1975:

21.8.75 Lorentzen / et
Jeg har en samtale med pas. idag. Han er aggressiv, luftig og utflytende
som tidligere angående sine betraktninger omkring psykisk lidelse,
psykiatere, Gaustad sykehus osv. D.v.s. stort sett uforandret fra
tidligere. Jeg forteller han at det nå synes mer og mer klart for meg at
han vanskelig kan klare seg utenfor sykehus, at dette vel også er den
virkelige grunn til at han fortsatt er i avd. Jeg forteller ham også at
jeg etter stor sannsynlighet vil påbegynne medikamentell terapi i løpet
av de nærmeste ukene, dersom han fortsatt velger å være i sykehuset.

03.10.1975:

3.10.75 Lorentzen / et
Vi har idag et terapimøte ang. den videre behandling av pas. Under
diskusjonen kommer det frem synspunkter om at det sannsynligvis er lite
bedring å forvente ved medisinering av pas., idet de er så utbredte og
systematiserte og har stått over såpass lang tid. Det er enighet om at
pas. virker noe mer samlet med det opplegget han har nå, når han ikke
får fulgt opp sine reformator virksomhet i så stort monn. Det er derfor
enighet om at det hverken skal skje noen tvangsmedisinering eller noen
endring i hans status.

[Arve Kirkevik]

Del 5

Arnold Juklerød

01.04.1977:

1/4.1977 dr. Lorentzen / gn
Pasienten befinner seg fremdeles i avdeling GII. Det synes som om
pasienten har bestemt seg for å være i sykehuset, og han har fortsatt
kveruleringen for sin sak på samme måte som tidligere. Vi har ved noen
anledninger fått brev i retur fra lensmannen i Kragerø som pasienten har
skrevet. Periodevis har pasienten hatt utgang i følge med personale
eller alene, men hver gang har han blitt meget ekspanderende og
utflytende. Hans vanlige mønster er å dekke veggene i lobbyèn i
Velferdsbygget med egne plakater. Hvis noen stopper opp og ser på dem,
begynner han å fremstille saken sin muntlig, og kan stå slik hele dagen
med skiftende publikum. Jeg anser dette som skadelig, og den siste tiden
har vi stilt som betingelse for utgang at han legger igjen plakatene på
avdelingen. Dette har han ikke villet godta. Ved en anledning skrev 4
psykologer under ett av hans skriv -, som kom en free lance journalist
ved navn Bjørn Gunnar Olsen i hende. Etter dette har vedkommende
journalist både ved direkte henvendelser pg "forsøk på å lure seg inn
bakveien" prøvd å få anledning til å intervjue pasienten. Dette har vi
motsatt oss idet vi anser det vil influere uheldig på
behandlingssituasjonen. Han har i dag gjort en skriftelig henvendelse
med forespørsel om å intervjue pasienten, noe som i første omgang
avslås. Han informeres imidlertid om at vi vil forelegge hans skriv og
vårt svar for Kontrollkommisjonen samt kontor for psykiatri i
Helsedirektoratet.

19.04.1977:

19/4-77. Brev fra pasienten til ass. overlege S. Lorentzen hitsettes i
sin helhet.
"Til Super-Sjels-Legen og Super-Voldsmannen = Steinar Lorentzen
"Super-Voldsmannens Kvakksalverkontor
"Parasittveien 666.

"Jeg viser til at Slangene besøkte meg i dag-, og vil i den for-
"bindelse opplyse om ---- at når Lyset xxxxx til å avsløre Mørkets
"Slanger-, så rører Slangene på seg ----. Som Slangene ved besøket
"fikk høre muntlig ---, så er jeg ikke ute efter å få noe menneske
"straffet, jeg er heller ikke ute hverken efter sensasjon eller krav
"om erstatning på Cr. 1 million kroner ---.
"Det er derimot min plikt og mitt ansvar å kjempe for min lille rød-
"hårede Eva som lovløse og fordervete Norske myndigheter har frarøvet
"meg for å skjule seg selv og sine forferdende forbrytelser mot små
"vergeløse barn ---.
"Det eneste som da kan redde dere fra en videre forferdende skandale
"og fengselstraff er om dere alle tar imot min tilgivelse og jeg får
"tilbakelevert min kjære Eva. Denne eneste midlertidige Reddning
"gjelder også for både politimesteren og distriktslegen i Kragerø som
"begge er medskyldige i disse skjensesfulle forbrytelser.
"Jeg antar at dere nu forstår at Slangene nu er i ferd med å bli av-
"slørt for hele det Norske folk og ellers andre land --- og jeg an-
"tar også at det var av den grunn at dere i dag oppsøkte meg for om
"mulig kunne komme til en ordning ---.
"Ordningen-, eller Løsningen --- er nu som den har vært fra første
"stund da disse Sinnssykiatriske Medisinmenn kom inn på arenaen for
"å "Hjelpe" de Norske Høvdinger -, og Løsningen er det da bare en ene
"oppskrift på ---. nemlig følgende:
"
"1.
"Myndighetene sørger for at Dagmar Haugholt (Juklerød) Adr. 3764
"Farsjø, blir innlagt i i Gaustad Ny-Sinnsyke Asyl i henhold til
"§ 5, i lov om psykisk helsevern. Myndighetene kjenner til ---,
"at Lovens betingelser i henhold til § 5, i lov om psykisk helsevern
"er tilstede for å tvangsinnlegge Dagmar Haugholt.
"
"2.
"Foreldremyndigheten til min datter, Eva Juklerød, født den: 19. au-
"gust 1965 må myndighetene tilbakeføre fra Dagmar Haugholt og gis
"rettslig til meg: Arnold Juklerød, Adr. 3764 Farsjø.
"Foreldremyndigheten til Eva Juklerød må skriftelig og rettslig
"overleveres til meg, Arnold Juklerød, for jeg kan reise fra Gaustad
"Ny-Sinnsyke Asyl.
"
"3.
"Min selvskrivne erklæring som viser en Riktig utskrivning fra
"Gaustad Ny-Sinnsyke Asyl, og som er underskriven av: Torbjørn Ernst
"Kristoffersen, Rolf Hessø og Sigmundur Sigfusson, må underskrives av:
"Nils Retterstøl, Steinar Lorentzen og Paul Brudal.
"
"4.
"Ledelsen v/Gaustad Ny-Sinnsyke Asyl må overlevere meg en erklæring
"som viser at Dagmar Haugholt, 3764 Farsjø, er meget alvorlig sinns-
"lidende og at hun derfor må fastholdes i Gaustad Ny-Sinnsyke Asyl.
"
"5.
"Når betingelsene i punkt 1-2-3 og 4, er tilstede, må politiet i
"Kragerø sørge for at jeg, Arnold Juklerød, med politiets bil blir
"levert tilbake og satt på den min plass Åsen i Sannidal hvor poli-
"tiet helt lovløst tok meg den: 8. mars 1974.
"
"Det burde være unødvendig å minne om --- at jeg, Arnold Juklerød,
"står på sannhetens Urokkelige og Uangripelige grunn --- og at jeg
"kommer til å kjempe på denne grunn inntil at de forannevnte be-
"tingelser er oppnådd.
"Koste hva det koste vil ---, jeg, Arnold Juklerød, er beredt på å
"miste mitt liv.
"
"Dere Store Åndskjemper og myndigheter må Selv vurdere og ta stilling
"til om mine betingelser skal innfries eller om kampen skal fortsette
"inntil de Store er Knust.
" Vennlig
hilsen: Arnold Juklerød

(sign)

"
"Klinisk Anti-Sinnsykiater'n = Arnold Juklerød
"Adr. P.T. = Den Sinnsyke Pleieavdeling G.M. 2. etasje v/Gaustad
"Galehus.

"P.S.
"Når det gjelder min selvskrivne og Riktige utskrivningserklæring som
"jeg vil få underskriven av: Nils Retterstøl, Steinar Lorentzen og
"Paul Brudal, så kan jeg opplyse om ---, at denne erklæring, eller
"dette "Våpen!" vil jeg legge i mitt "Telt" og ha det liggende klart
"der til bruk om jeg påny skulle bli angripen av sinnsykiatriske
"Slanger ---.
"Jeg, Arnold Juklerød, kommer aldri til å bruke denne erklæring for
"å saksøke noen av dere slik at dere blir ført frem for domstolen og
"straffet.
"Straffen og Hevnen høre Herren til.
"
"Jeg, Arnold Juklerød, kommer heller aldri til å bruke denne er-
"klæring for å kunne gravse til meg en erstatnings-sum på Crk. en
"million kroner.
"Jeg, Arnold Juklerød, vil ikke ta i mot så mye som fem øre i erstat-
"ning.
"Forøvrig så akter jeg ikke disse sinnsykiatriske underskrifter værd
"fem øre ---.
" D.S.

(Brevet ligger i papirmappen, ALH)

07.06.1977:

7.6.77 dr. Lorentzen / om
Det er nå kommet svar fra Helsedirektoratet og Kontrollkommisjonen som
bekrefter sykehusets rett til å nekte en journalist å intervjue
pasienten, dersom dette regnes som uheldig for behandlingen. Onsdag
25.5.77, ble jeg oppringt av journalist Olsen, som fortalte at han dagen
før hadde intervjuet pasienten i 3 timer. Han fortalte at han var
opptatt av om Gaustad sykehus hadde så god plass at vi ville holde på en
pasient som ikke anså seg som syk. Han fortalte ellers at han ville
etterforske pasientens sak på Kragerøkanten, der han mente pasienten
hadde mange venner. I går, 6.6.77 mottok vi et brev fra Kragerø
politikammer, påstemplet 1.6.77, som inneholdt et åpent brev, datert
29.5.77, til Asbjørn Juklerød, der pasienten gjennom sønnen sender en
del kopier av sin korrespondanse med journalist Bjørn Ivar Olsen, til
sin tidligere hustru Dagmar. Konvolutten blir arkivert i pasientens
papirer. Pasientens tilstand er ellers stort sett uforandret. Ved en
anledning for ca. 14 d siden, beskyldte han meg for å være morder, idet
han henviste til en pasient som for ca. 1 ½ år siden døde i avd. G II,
etter 8 - 10 dagers opphold. Han mente jeg hadde forgiftet vedkommende,
og at avdelingspersonalet hadde utsatt pasienten for trekk, og derved
påført ham en pneumoni.

10.06.1977:

10.6.77 dr. Lorentzen / om
Pasientens tidligere hustru, Dagmar Juklerød, ringer i dag og forteller
at de har mottatt et nytt brev fra pasienten, vedlagt et annet skriv av
brev fra journalist Bjørn Gunnar Olsen. Hun refererer at Bjørn Gunnar
Olsen har skrevet en artikkel som er godkjent til publikasjon av
pasienten, og at den kan tenkes publisert i Dagbladet. Hun lurer på om
det er noe vi kan gjøre for å stoppe dette, idet hun mener det vil skade
både pasienten og øvrige familie at denne blir publisert.

13.06.1977:

13.6.77 dr. Lorentzen / om
10.6.77 ble jeg oppringt av Bryne fra Dagbladet som fortalte at de hadde
mottatt en artikkel fra journalist Gunnar Bjørn Olsen. Jeg fortalte ham
vårt syn, nemlig at vi anser det skadelig for pasienten at hans sak
publiseres i massemedia, samt at vi hadde nektet Olsen å intervjue
pasienten, en avgjørelse hvis lovlighet hadde blitt bekreftet av
Sosialdepartementet og Kontrollkommisjonen ved Gaustad sykehus.

20.06.1977:

20.6.77 dr. Bache / om
Gjennom de siste 4 - 5 mndr. har det ikke skjedd noen vesentlig endring
i hans tilstand. Han sitter mye på rommet og skriver sine lange brev på
skrivemaskin. Dr. Lorentzen har i tidligere notat omtalt problemene
omkring Juklerøds kontakt med en freelands journalist. Dette har lenge
engasjert pasienten på en uheldig måte, og vi har funnet det riktig med
en viss innskrenkning i hans regime. Han er også nektet utgang med sine
plakater og oppslag, og dette har ført til at han nesten aldri går ut i
det hele tatt. Tallrike av hans produkter er vedlagt journalen.
Skriveriene har alltid et utfordrende og kverulatorisk preg, men virker
også ellers påfallende både i komposisjon og innhold. På avdelingen er
Juklerød et uromoment. Han er intens og dominerende i sin adferd,
hensynsløs og selvopptatt. Stadig irettesetter "belærer" og krangler han
med medpasienter. Det kan også komme til håndgripeligheter, og nylig
havnet en medpasient på gulvet med mindre sår i hodet. Overfor leger og
psykologer er han verbalt aggressiv og truende, men i allefall det siste
halve året har han ikke gått voldelig ut.

Han vil fortsatt ikke høre tale om noen medikasjon. I blant blir han
minnet om at han etter vår mening er her etter eget ønske, og at vi ikke
vil holde ham tilbake dersom han ønsker å gå fra sykehuset. Han avviser
dette som "manipulasjon", men gir inntrykk av å forstå at han neppe vil
klare seg utenfor institusjon.

18.07.1977:

18/7-77 dr. Lorentzen / x.x.L.
Da gikk gjennom velferdsbygget idag, så jeg at pas. hadde hengt opp en
del plakater. Jeg ba ham ta ned plakatene, men måtte ta de ned selv da
han ikke fulgte min beskjed. Da jeg kom tilbake 10 min. senere, hadde
han hengt plakatene opp på ny. Jeg tok de da ned på ny, og ville ta
plakatene med meg for å legge dem i journalen (vi har meddelt pas.
tidligere at vi vil fjerne plakatene dersom han ikke tar de bort selv).
Han tok meg da i begge jakkeslagene, skjøv meg kraftig flere meter
bortover gulvet og opp i en krok hvor han plasserte knyttneven under
haken min og bente hodet bakover. Han reagerte med å stange meg opp i
hjørnet da jeg ba ham om å slippe meg, samtidig som han ba meg om å
slippe plakatene. Da jeg til sist slapp plakatene, tok han et hardt tak
i skjortebrystet slik at et par knapper løsnet og rev ut xxxxx av
skjorta og dytter hardt en tre - fire meter bortover gulvet slik at jeg
falt baklengs ned på en sofa. Etterpå så jeg at han hadde et lite rift i
pannen, noe han sannsyneligvis pådro seg ved å stange i veggen under
sine anstrengelser på å skyve meg opp i kroken.

Pasientens utgang er foreløpig inndratt for 14 dager, noe som ble
meddelt ham med det samme, han ble bedt om å gå opp i avdelingen.

07.09.1978:

7/9.78 dr. Dahl / åk
I forbindelse med delingen av avd. G II har en på nytt tatt opp
Juklerød's situasjon og diskutert plasseringen av ham. På en måte
utkrystalliserte det seg 2 alternativer enten at han fulgte med til det
såkalte uroavsnittet der det måtte være nødvendig å tvangsbehandle ham
medikamentelt eller at han ble på senil demente avsnittet i håp at han
fortsatte sin relativt rolige tilværelse der. En har drøftet dette med
prof. Retterstøl og lege sosio psykologmøte. Konklusjonen der ble at
erfaringene med Juklerød er at den ordningen han har hatt til nå er den
som alt i alt har fungert best.

Muligheten for flytting og tvangsmedisinering vil sansynligvis bare føre
til at pasienten blir enda vanskeligere. Man vurderte derhen at
pasienten fortsatt burde bli på senildemente avsnittet med samme oppsyn
og opplegg som tidligere. Det personale klager over med Juklerød er at
han er hissig oppfarende og at han dominerer de andre pasientene. Han er
på den måte vanskelig å sette på plass og kan bli aggressiv når han
plukker ut spesielle personale og pasienter som han hakker særskilt mye
på. En blir enig om at personale må spesialinstrueres om Juklerød's
situasjon og sak og om hvorledes man vurderer det beste
behandlingsopplegg for ham.

13.09.1978:

13/9-1978 (Retterstøl / alh)
Pasienten har i den forløpne tid vært temmelig uforandret i avd. G II.
Han er fortsatt et stort problem i avdelingen, med sine betydelige
aggresjoner til enhver tid, og med sin dominerende holdning overfor
personalet og medpasienter. Ved de ukentlige visitter, der han gjerne
kommer visitten i møte og følger visitten under hele gjennomgangen i
avdelingen, kommer han med ukvemsord og skjellsord, med omtale av
Gaustad-banden og storforbryterne her, spesielt med relasjon til meg og
mine lakeier. Han skriver en masse, setter opp plakater til stadighet i
Velferdsbygget, fulle av forbannelser overfor sykehuset og overfor den
situasjon han er i her. Han oppfatter det slik at han overhodet ikke vil
la seg utskrive uten at hans kone lar seg legge inn. Dette er den eneste
absolutte betingelse han setter for en eventuell utskrivning. En har
forøvrig det inntrykk at skulle han utskrives, måtte en bære ham ut på
båre og plassere ham utenfor området. Likevel har situasjonen stort sett
forløpt innenfor rimelighetens grenser, idet avdelingen har avfunnet seg
med hans sterkt avvikende adferd. Det han skriver virker imidlertid mer
rotete og usammenhengende enn før. Det har lykkes ham i løpet av de
siste par år å få kontakt med en journalist, som har villet ha
intervjuer med ham. Dette har fra sykehusets side vært avvist, under
hensyntagen til at det ville forstyrre ham betydelig om han skulle få
den oppmerksomhet som ligger i en slik situasjon. Det dreier seg om den
journalist som er omtalt i dr. Lorentzens notater fra juni 1977, og hvor
vi forela saken både for Kontrollkommisjonen og for Helsedirektoratet
før meddelelsen ble gitt vedkommende journalist. Likevel har
journalisten foretatt et intervju med pasienten, visstnok i den tiden,
og hvor pasienten hadde vært ute og møtte journalisten på restaurant ved
Østbanen. Så vidt en forstår har det ikke lykkes journalisten å få dette
innlegget inn i noen avis.

For noen uker siden fikk jeg en telefon fra en journalist ved navn
Olsen, som representerte Nye Alle Menn, og som fortalte at han for noen
nummere siden hadde hatt et intervju med Heradstveit, som jeg har hatt
noen TV-programmer sammen med, og han ønsket også et intervju med meg
bl.a. omkring dette og omkring opplysningsvirksomheten vedrørende
sinnslidende. Jeg innrømmet dette intervju, og hadde journalisten til et
intervju for vel en ukes tid siden. Det slo meg da at navnet på denne
journalist kunne være det samme som den som hadde vært i kontakt med
Juklerød. Jeg spurte ham innledningsvis om han hadde hatt noe med denne
saken å gjøre, og han sa at han hadde vært borte i tilfellet, men at det
ikke ble gjort noe mer med den saken. Han fikk således et vanlig
intervju med meg. I denne uken kommer det så melding om at det i Nye
Alle Menn er tatt inn en større historie omkring Juklerød. Jeg ringer
avisens redaktør, som ikke var å treffe i helgen, men som jeg traff i
går, og han kunne bare bekrefte at det nummeret var utsendt og under
distribusjon. Han sendte over et eksemplar. Juklerød har her gitt en
redegjørelse for sin situasjon, det er oppgitt at 4 psykologistudenter
har tatt initiativet til at artikkelen er kommet i stand og at hans sak
er blitt tatt opp, og der er en rekke injurier mot sykehuset og
sykehusets ledelse , spesielt min person, men også avd. G II. Imidlertid
virker det som hele intervjuet er gjennomsyret av den patologi Juklerød
frembyr, og det går også tydelig frem at han er her frivillig og ikke
vil utskrives før han har fått fjernet stemplet "alvorlig sinnslidelse".
Dette siste medfører ikke riktighet, ettersom hans begrunnelse for
utskrivning er at hans kone legger seg inn. Pasienten er fortsatt like
alvorlig sinnslidende som før, muligens heller verre, men på den annen
side har det ikke lykkes sykehuset å komme i et så positivt forhold til
ham at man klarer å tilby ham noe annet terapeutisk opplegg enn det han
nå har. De forskjellige terapeuter som har forsøkt å snakke med ham
gjennom tidene, har i tur og orden måttet gi det opp, på grunn av de
svære aggresjoner og spydigheter de til enhver tid får veltet over seg
under samtalene med ham. En har også drøftet spørsmålet om medisinering,
noe en antar det bare er tvilsomt vil kunne føre frem med en pasient med
en så utpreget paranoisk sinnslidelse som denne pasienten har. Vi har
drøftet det inngående, og funnet at vi ikke ønsker å tvangsmedisinere
denne fra før av så vanskelige pasient. Da avd. G II nå skal deles i to,
hvorav den vestlige delen flytter ned i første etasje i G vest, er en
blitt enig om at pasienten bør beholdes i annen etasje i den avdeling
der de mer senile pasienter er. På sikt må en vurdere utskrivning for
denne pasient.

Nummeret av Nye Alle Menn, hvor intervjuet står, vil bli lagt ved
pasientens papirer.

04.11.1978:

4/11.78 B. Brekke (Avd.G2.)
Kontrollkommisjonen fikk oversendt artiklen i NYE ALLE MENN. Etter
anmodning fikk kommisjonen fra Sosialdeptet saken med Juklerøds klage
til Kongen, der han hadde fått sine søsken og en rekke bekjente til å
skrive på en underskrift-liste. Etter å ha behandlet saken har
kommisjonen eraktet (?????) at Juklerøds situasjon ikke foranlediger
noen forføyning fra Kontrollkommisjonens side. Det vises til papirene,
med bl.a. saksdokumentene fra kontrollkommisjonssaken.

Ved siden av sykejournalen har vi nå Juklerød-papirer som fyller tre
tykke mapper, anslagsvis oppimot en kilo.

16.03.1979:

16/3.79 G2 dr. Brekke.
Juklerød har hele tiden siden forr.notat vært i G2, der han nå har sitt
eget toalett med nøkkel, - for å slippe å gå på toalett som ofte blir
griset til av andre G"-pat., - og sitt eget eneværelse. Her har han
skrudd løs dørhåndtaket, slik at om noen blir med ham inn der, slipper
en ikke ut igjen før Juklerød har fått sagt alt han vil.

Personalet vil jo ikke i lengden holde ham innesperret, - og det går noe
i bølger med hvor meget frihet han får. Siste måneden har han hatt stor
frihet, - kunnet ferdes ute på egen hånd, - og han har da vært meget
aktiv. Det er vel en måneds tid siden han fikk inn en stor artikkel i
Verdens Gang om psykiatriens vederstyggelighet, - er artikkel pat. nå
har fått kr. 200,- i honorar for. Han er nå stadig i oppgangen til
Velferdsbygget, der han setter opp sine kunstferdige smede- og
nidplakater, med tegning, farger og kalligrafi i en slags Jugend- eller
Nouveau-Art-stil. Han går vakt ved plakatene hele dagen, - spiser i
kantinen og bare sover i avdelingen, - tar plakatene med om kvelden, så
det er ikke snakk om sjangse til å få fjernet plakatene. For ca. et år
siden forsøkte ass. overlege Lorentzen å ta ned plakater, og kom da i
veritabelt slagsmål med Juklerød, - igår hendte det samme ass. overlege
Dahl, som fikk blessyrer og en vond arm.

Etter drøftelser ringte jeg idag med overlege Pål Hartvig på Faret, med
spørsmål om de der kunne tenke seg å overta Juklerød, i alle fall for en
periode på et år eller to. Kollega Hartvig viste seg elskverdig negativ,
- pekte på at Juklerød har bosted i Kragerø, som er definert som
Gaustads opptaksområde, - skulle forelegge saken for sine medarbeidere,
- men gav ikke det ringeste håp om at Faret ville ta imot pat.

07.05.1979:

07.05.1979 (Retterstøl / alh)
Pasienten er for tiden i en fase hvor han utfolder seg ganske meget. Han
er lite i avdelingen, står en vesentlig del av dagen i vestibylen i
Velferdsbygget med sine tallrike plakater, som han av og til får noen
til å se på og snakke om. Ved en anledning ville dr. Dahl rive ned noen
av disse plakatene, noe som medførte at Juklerød løp på ham og slo ham,
dog uten alvorlige konsekvenser. I øyeblikket har vi inntatt den
holdning at han får få lov å henge ut disse mange plakatene og stå i
vestibylen, men vi ser det an hvordan hans utfoldelse blir. Journalist
Bjørn Gunnar Olsen, som også er forfatter, som Juklerød har henvendt seg
til, og som også har inntatt et intervju med Juklerød i *Alle Menn*, har
bedt om en samtale, som han fikk i dag. Bjørn Gunnar Olsen hadde da på
forhånd gitt uttrykk for at han bare ville orientere seg om hva han selv
menneskelig kunne gjøre for å hjelpe Juklerød. Jeg har med Bård Brekke
under samtalen, fordi Bård Brekke foreløpig er den som er kommet best ut
av det med Juklerød, og som enda ikke har fått de helt store aggresjoner
på seg. Bjørn Gunnar Olsen later til å forstå at det her dreier seg om
en ganske sikker psykose av med kverulant-paranoisk natur, i hvert fall
virker det som han nå har et annet syn på saken enn tidligere. En
forklarer ham det tilsynelatende merkelige i at pasienten har en
alvorlig sinnslidelse, samtidig som en finner å kunne behandle ham her
frivillig og la ham utskrive. Dette siste skyldes at vi ikke tror vi har
flere behandlingspotensialer å by på. Journalisten kan fortelle at
pasienten ved flere anledninger har gitt uttrykk for at han ikke tror
han kan skrives ut for tiden, dels fordi han er redd selv, også til og
med redd for å bli skutt hvis han kommer ut, og også redd for at det kan
bli lagt en felle for ham. Han mener mange vil være ute etter å legge en
felle for ham, fordi hvis sannheten kommer ut, vil hele regjeringen
Nordli bli feldt, og det vil gå ut over hele den politiske situasjon i
hele landet. Denne skandalen vil myndighetene søke å unngå, og på alle
mulige måter prøve å holde ham nede. Olsen forteller at Juklerød derfor
hadde belavet seg på å være her i sykehuset foreløpig, der han kanskje
tross alt føler seg best beskyttet, i hvert fall i seks år, til datteren
hans blir myndig. Det virker som han kanskje er redd for å kunne gjøre
noe hvis han kommer til Kragerø og skade familien. Olsen er klar over at
han selv også vil bli utsatt for aggresjoner når han ikke lenger tar
Juklerøds parti, men han er innstillet på at han vel heller får finne
seg i dette, men prøve å gi Juklerød så gode råd han kan. Det later til
at han nå er klar over at man fra sykehusets side gjør så godt man kan
for denne pasienten, og at pasientens sak kanskje er best tjent med den
situasjon som etterhånden har utviklet seg med ham her på sykehuset.

08.05.1979:

Notat den 8/5 1979 ved dr. Alv A. Dahl / ljh: (30/4 1979)
Pasienten har i den senere tid i økende grad satt opp plakater på
stolpene i Velferdsbygget. Disse plakatene har et sjikanerende innhold,
særlig rettet mot sykehusets ledelse. De er store og prangende. I en
tidligere samtale har jeg tatt opp med pasienten at han ikke skal sette
opp plakater på den måten, men greie seg med å sette de opp i
avdelingen. Etter en opprivende samtale fikk han 14 dagers utgangsnekt i
denne forbindelse.

Da denne tiden var over, begynte han i økende grad å sette opp plakater
i Velferdsbygget igjen. Saken ble drøftet på overlegemøte der en ble
enige om at jeg på nytt skulle ta saken opp med han. Etter dette ba jeg
ham så fjerne sine plakater. Han nektet da å gjøre dette, mente han
hadde full rett til å sette opp sine plakater hvor han ville for
offentligheten. Han mente også at jeg ikke hadde noen hjemmel noe sted
for å nekte han dette da det var i overensstemmelse med Grunnloven.

Jeg gikk nedetter ned og begynte å ta ned noen av plakatene. Han kom da
løpende mot meg, kastet seg over meg og grep tak i genser og skjorte på
meg, og prøvde å holde meg fast, samtidig som han overhøvlet meg med de
verste ukvemsord. Han truet med å slå meg helseløs og forlangte at jeg
skulle sette plakatene opp igjen. Jeg gjorde det da klart for ham at jeg
var bemyndiget til å ta ned plakatene, og at jeg måtte gjøre dette selv
etter at han selv hadde nektet å etterkomme beskjeden om å ta dem ned.
Pasienten var svært sint og truende, skjelte meg ut, mente at jeg var
gal, paranoid, psykopat, udugelig, at jeg ikke torde slåss med han o.l.
Det endte med at pasienten ble holdt fast av meg en tid og jeg ba ham
roe seg ned. Det kom en rekke fagfolk til og prøvde å roe ned pasienten,
især sjefspsykolog Paul Brudal. Etter hvert ba jeg pasienten slippe meg
og han gjorde da dette. Jeg fant det imidlertid ikke tilrådelig å ta ned
flere plakater, samtidig som pasienten heller ikke foretok seg noe mere.

Jeg fikk en lettere skade av det venstre håndledd i denne forbindelse.
Saken ble tatt opp på klinisk råd der en vurderte det dithen at
plakatene har så stor affektiv verdi for pasienten at det å fjerne dem
byr på atskillige problemer. Særlig overlege Brekke mente at man måtte
tolerere den form for virksomhet fra pasienten, så lenge den ikke xxxxx
mere dramatiske dimensjoner. En hadde en følelse av at hvis pasienten
ble presset hardere på dette, ville han bare bli mere voldsom og truende
i sin alminnelighet.

Han har senere satt opp de samme plakatene omigjen og omigjen, og jeg
har gått forbi han mange ganger, men ikke foretatt meg noe i sakens
anledning. Pasienten har heller ikke kommet med noen flere antastelser
av meg i sakens forbindelse. Han ofret en spesiell plakat på meg etter
dette, der det stod at "vold var dr. Dahls medisin medisin" med en
lengere beskrivelse av min håpløse virksomhet.

09.05.1979:

09.05.1979 (Retterstøl / Alh)
Journalist Bjørn Gunnar Olsen, som har hatt atskillig kontakt med
Juklerød i det siste år, og som også har hatt en intervjupreget artikkel
om ham i bladet "Nye alle menn", har bedt om en samtale, som ble avholdt
07.05.1979, med tilstedeværelse også av Bård Brekke, som pasienten har
hatt et forholdsvis godt forhold til. Journalisten hadde på forhånd
oversendt en fullmakt fra Juklerød til å ivareta hans interesser i
henhold til loven, hvilket vi oppfattet som i henhold til Juklerøds
forhold til Kontrollkommisjonen. Samtalen skjedde fra journalistens side
for om mulig å hjelpe Juklerød på det menneskelige plan. Det later til
at Olsen etterhånden, på grunnlag av pasientens skriftlige beretninger,
er klar over at det ligger atskillig patologi i forestillingene, og han
gjør det også klart at han gjerne vil prøve å hjelpe pasienten rent
menneskelig. Under samtalen fremhever vi at vi naturligvis også er
interessert i dette, men at det har vist seg at de forskjellige
terapeuter i det lange løp ikke har klart å komme på bølgelengde med
ham, fordi de er blitt utsatt for betydelig aggresjoner, og fordi
pasienten jo er inkorrigibel med hensyn til sine forestillinger. På
bakgrunn av samtalen har Bjørn Gunnar Olsen forfattet et skriv til
Juklerød. Dette skriv hitsettes:

21.09.1979:

Notat den 21/9 1979 ved dr. Haakon Viland / ljh:
Situasjonen er uforandret for pasienten. Han er lite i avdelingen,
sitter mest hele dagen under trappen i velferdsbygget og vokter på sine
plakater. Det var dit jeg måtte gå for i det hele tatt å få hilse på
pasienten. Han gav da et høflig, korrekt inntrykk og jeg hadde følelsen
av at han så meg som en potensiell alliert og derfor ville gjøre en god
figur. Han var meget interessert i å utdype sin sak for meg, men trengte
da tid til forberedelse. Han understreket at hans situasjon var
parallell til, dog langt verre enn innesperringen av politiske fanger i
Russland. Betjeningen på avdelingen kan for øvrig fortelle at pasienten
er nøye med klær, personlig hygiene og diett. Han sover stort sett bare
i avdelingen. Vil ikke dusje seg der og har ingen kontakt med kronikere
på denne avdelingen. Har sitt eget rom som nærmest innredet til kontor.
Han kan bruke harde ukvemsord mot personalet når de ikke ser hans
situasjon slik han selv gjør det. Han står ikke på medikamenter av noe
slag.

--
"Sålenge den fete, late og dumme liksom-dyslektikeren
herjer fritt og uhemmet og sparker opp alt støvet som
ellers ville ha lagt seg, blir det ikke ørens lyd å få her."

[Arve Kirkevik]

Del 6

Arnold Juklerød

16.01.1980:

16/1.80 G2 dr. Brekke
Pat.s tilstand og atferd i alt vesentlig uforandret. Pat. er daglig i
hallen i kantine-bygget med sine plakater, - møter opp der med dem om
morgenen, og tar dem med seg når han går på ettermiddagen. Sitter der og
passer på plakatene, at ingen river dem ned. Slik går hans dag.

Nylig var jeg inne på pat.s avlåste rum i G2. Det er nydelig velholdt,
rent og pent, preget av at pat. er et ordensmenneske tvers igjennom.
Ganske bra utstyrt med møbler, - foruten sengen først og fremst et stort
skrivebord, med mye bøker, og en skrivemaskin. Eget ganske stort
kjøleskap. Dertil et skap for ytterklær av vanlig
personal-garderobe-type. Foruten dette rummet, som står avlåst for andre
pasienter, har pat. også eget WC som bare han har nøkkel til.

I okt.-79 fikk vi henvendelse fra Vera Grønlund i "We Shall Overcome",
som hadde fått Juklerøds fullmakt til å forlange innsyn i hans
Gaustad-journal. Vi sendte saken over til Helsedir., med spørsmål om
hvordan vi best kunne ordne dette, - og fikk svar fra Kontoret for
Psykiatri datert 31/12.79, nærmest goddag-mann-økseskaft-svar. Vi
drøfter nå saken videre med H4-jurister. Juklerød har kommentert saken
på sin uforlignelige sarkastiske måte i et av sine uhyre omstendelige
skriv, på 11 sider, datert 2. jan.-80, stilet til sosialminister Arne
Nilsen.

05.02.1980:

5.2.1980 (Retterstøl / alh)
Som det vil fremgå, har man hatt henvendelse fra Vera Grønlund i "We
shall overcome", der hun påberoper seg at hun har fått fullmakt til å
være pasientens representant og ønsker innsyn i journalen. Denne sak har
vært forelagt departementet med spørsmål om hvordan dette kunne ordnes.
Skriv innkom datert 31.12.1979. På grunnlag av dette skriv vil en anta
at innsynsrett i hvert fall vil kunne gis til lege og advokat som
pasienten måtte ønske skulle ta seg av saken, og føler seg ikke
overbevist om i hvilken utstrekning andre som pasienten ønsker skal få
innsynsrett, skal få det. Da en er i tvil om de juridiske synspunkter i
denne sak, har en derfor i skriv av 23.1.1980 sendt over hele pasientens
journal i fotokopi til helsedirektoratet. Som saken har utviklet seg,
vil en anta at helsedirektoratet bør ha det materiale man derfra skulle
ønske for belysning av saken, også den betydelige dokumenthaug på ca. 2
kg som man har liggende her. Imidlertid har en i første omgang ikke
sendt denne dokumenthaugen over.

Det nye i saken er at pasienten nå igjen har fått kontakt med
journalist, denne gang i Dagbladet. Denne journalist ringte meg fredag
1. februar i ca. 17-tiden hjem, og fortalte at han hadde skrevet
reportasje om Juklerød. Etter hans mening var det ingen alvorlig
sinnslidelse hos Juklerød, og han fant at han hadde vært utsatt for en
behandling som var gal, og dette ville han fremlegge i pressen. Jeg
foreslo da for ham at han også fikk høre sykehusets synspunkter på
saken, og få en konferanse med meg. Jeg tilbød ham at vi kunne ha denne
allerede mandag til uken, eventuelt senere i uken. Imidlertid påstod han
at han skulle til Trondheim og ikke hadde anledning til å komme til noen
samtale, hvoretter jeg foreslo ham at han kunne komme uken etter. Det
var imidlertid tydelig at han ikke var interessert i noen samtale med
legene ved sykehuset, idet han hadde sin artikkel klar og skulle ha den
i avisen dagen etter altså i lørdagsnummeret. Det virket derfor som det
ikke var mulighet å få sykehusets synspunkter frem. På forespørsel fra
ham, gjorde jeg det tydelig klart for ham at jeg opprettholdt det
tidligere standpunkt om at Juklerød har en alvorlig sinnslidelse, slik
han tydeligvis refererer til i avisen ut fra de opplysninger han har
fått fra pasienten selv. I Dagbladets reportasjer 2. og 4. februar er da
saken fremstillet slik journalisten ser den, som en stor urett som er
begått mot et menneske som etter journalistens oppfatning er noe av det
friskeste han har sett. Man drøftet det sensasjonspregete oppslaget
medarbeiderne imellom på avdelingsmøtet igår, og også i møte mellom de
overordnede leger, der også sjefpsykologen var til stede. Det var to
synspunkter som gjorde seg gjeldende. Det ene synspunkt var at man kunne
gå ut med en generell orientering om alvorlige sinnslidelser av denne
typen, og la almenheten forstå at også ved psykoser kan pasienten
betraktes som et menneske som kan være ute i samfunnet, uten
nødvendigvis å være i sykehuset. En kunne også der forklare at det lar
seg gjøre å ha en pasient med psykose på frivillig status, og således
oppheve § 5 når utsiktene til at oppholdet skal være av avgjørende
betydning for pasientens videre helse ikke lenger ansees å være til
stede. Det var alminnelig enighet om at man i pressen ikke kunne rykke
ut med argumentasjoner omkring denne spesielle pasienten, som jo er
underlagt sykehusets taushetsplikt som andre pasienter.

Det annet synspunkt som gjorde seg gjeldende, og som de overordnede
leger og sjefpsykologen festet seg ved, er å gi departementet en
orientering om saken skriftlig, og la departementet avgjøre hvilke
skritt som videre skal taes. Det er jo i dette tilfelle utvilsomt
foretatt skritt fra pressens side som vil være skadelig for pasienten og
i hvert fall deler av hans miljø, først og fremst hans tidligere
ektefelle og familie. Det er også uten videre klart at den
partsinnstilling som er gitt i pressen lett kan forlede almenheten til å
mene at det her har foregått urettferdigheter overfor en sakesløs
person. Den samlede oppfatning var at man burde forespørre departementet
om reportasje av denne type kan være i tråd med de etiske retningslinjer
som gjelder for pressearbeide. Det ble også foreslått at man skulle
gjøre rede for at det blant behandlerne intet motsetningsforhold har
vært i opplegget, slik journalisten tydeligvis har lagt opp til, idet
han har nevnt noen psykologers navn som ikke har vært med i
behandlingsbildet. I behandlingen av denne pasient har det aldri vært
noe motsetningsforhold mellom leger og psykologer, eller legene imellom.
Den første terapeut pasienten hadde gjennom meget lang tid, var
sykehusets sjefpsykolog Paul Brudal.

Sykehusets kontrollkommisjon kommer til vanlig anmeldt møte her i dag,
og en vil da også drøfte situasjonen med dem.

15.02.1980:

15.02.1980 (Retterstøl / alh)
Siden forrige notat innsendte man 06.02.1980 til Sosialdepartementet et
skriv underskrevet av ass. overleger, sjefpsykologen og undertegnede.
Skrivet hitsettes:

06.02.80
NR/alh
Sosialdepartementet
Helsedirektoratet
Kontoret for psykiatri
Oslo Dep.

Oslo 1

ARNOLD JUKLERØD, PASIENT I GAUSTAD SYKEHUS, ARTIKLER I
DAGBLADET 2., 4. og 5. FEBRUAR d.å.

Man tillater seg å henlede Departemenets oppmerksomhet på
ovennevnte artikler. Det vil være kjent for Departementet at denne
pasient i årrekker har ført en meget omfattende korrespondanse
vedrørende sin sak med landets myndigheter, inkludert Kongen,
statsminister, regjering og storting. Denne korrespondanse har i
stor utstrekning gått på urett han mener har vært begått overfor ham på
et tidligere tidspunkt i livet enn da han kom til sykehuset. Under
hans opphold her har korrespondansen i stor utstrekning gått på hans
sykehusopphold.

xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx ønsker å gjøre Departementet
oppmerksom på at det aldri har vært uoverensstemmelser innen
behandlerstaben om opplegget for denne pasient, bortsett fra at
enkelte medarbeidere gjennom årene har foreslått mer restriktive
åtgjerder mot xxxxxxxx demonstrasjoner med plakater i hallen i
sykehusets kantine og Velferdsbygg. Det tør være kjent for Departementet
at han i flere år har hatt en nokså intens plakatoppklistring i
sykehusets velferdsbygg og i området forøvrig, der han har gått til
sterke og grove utskjellinger av sykehusets ansatte, fra professor
Ødegård, som han omtaler som morder, til professor Retterstøl, som
han omtaler som paranoiker, til sykehusets sjefpsykolog, de
assisterende overleger som i tur og orden har vært ansvarlig for de
behandlingsavsnitt han har vært i, og som han også retter grove
beskyldninger mot.

Det presiseres at hvert skritt på veien i behandlingen av denne
pasient har vært nøye gjennomdrøftet og vurdert av det samlede
lege- og psykologteam, og at det har vært alminnelig konsens om
de beslutninger som er truffet.

I Dagbladets førsteside-opplegg den 2. februar vises til
navngitte psykologer som angivelig mener pasienten behandles
"opprivende, umennskelig". Ingen av disse psykologer har vært
ansatt ved Gaustad sykehus. De kan ha kommet i kontakt med Juklerød
som studenter ved Gaustad sykehus, på vei til eller fra forelesninger.

Fra sykehusets side har man oversendt til Departementet hele
Juklerøds journal i fotokopi, og man vil også oversende den samlede
dokumenthaug, dersom dette skulle være ønskelig.

Som kjent behandler Departementet for tiden saken vedrørende
Juklerøds krav om at Vera Grønlund skal få innsyn i hans journal.
Dagbladartiklene har aktualisert denne saken på en slik måte at
vi nå finner å måtte insistere på at journalinnsynet til ovennevnte
person, eller ved fullmektigede leger eller jurister, ordnes av
Departementet.

Nils Retterstøt Bård Brekke
Chr. Astrup
overlege ass. overlege
ass. overlege

og
Steinar Hauge Ottar Krase
ass. overlege sjefpsykolog

Det har vært rettet en henvendelse fra Vera Grønlund til departementet
om innsynet i journalen. Saken er i departementet, og man vil fra
sykehusets side avvente de retningslinjer man får derfra.

Pasienten fortsetter sine demonstrasjoner i Velferdsbygget.

19.02.1980:

19/2.80 G2 dr. Brekke
Ved drøftelser i departementet er overlege Retterstøl blitt spurt om man
ikke på sykehuset kunne godsnakke med Juklerød for å få ham til å reise
fra Gaustad. Siden hans §-5-status som tvangsinnlagt ble opphevet
allerede våren 1974, kort tid etter innleggelsen 10/3.74, har han i
snart 6 år insistert på at han ikke ville reise før hans betingelser ble
oppfylt. Ut fra faglige vurderinger og erfaringer var jeg personlig
overbevist om at ingen godsnakking kunne få Juklerød til å endre
standpunkt. Men jeg tok da likevel idag en prat med ham.

Juklerød var som vanlig på plass i hallen foran kantinen i
Velferdsbygget, der han voktet sine plakater. Da jeg kom, stod han og
pratet med dr. Gilbert, og hun var vitne til min samtale med ham. Jeg
spurte innledningsvis om han nå, etter så mange år, ikke snart var lei
av å være her, og kunne tenke seg å reise. Juklerød var straks på vakt,
og svarte kontant at han ville reise så snart hans vilkår ble oppfylt.
Jeg spurte om hans første vilkår fortsatt er at hans fraskilte kone skal
tvangsinnlegges på Gaustad. Juklerød svarte da, på sin vanlige noe
omstendelige måte, at jo, dette er så, fordi jo hun etter loven kan
tvangsinnlegges, - mens som vi alle vet det aldri har vært noe lovlig
grunnlag for tvangsinnlegging av ham selv, - men først og fremst fordi
hans fraskilte kone er et redskap som myndighetene bruker og vil bruke
mot ham, også om han selv kommer ut, slik at det ikke har noen fornuftig
hensikt for ham å reise fra Gaustad medmindre hun blir holdt
tvangsinnlagt her.

Jeg snakket med ham bare få minutter, og unnlot å spørre ham om hvordan
han mener myndighetene bruker hustruen mot ham, og hva han frykter
myndighetene kan gjøre mot ham med hustruen som redskap, om han kommer
ut fra Gaustad, - og likeledes om hvorfor han mener innesperring av
hustruen på Gaustad er eneste måten han i tilfelle kan unngå det han
frykter. Ut fra erfaringer med ham vet jeg at slike spørsmål ville
utløst lange omstendelige forklaringer.

Juklerød har hele tiden nektet å søke om uføretrygd, fordi dette for ham
ville være å innrømme at han er syk. Jeg har undret meg litt på hvor han
får penger fra til bl.a. sin skrive- og tegnevirksomhet, med bl.a.
utgifter til mangfoldiggjøring. Personalet i G2 opplyser at han med
mellomrum får tilsendt penger fra familien, visstnok fra en søster.
Dertil har han noen ganger fått noen hundre kroner fra aviser som har
trykt hans skriverier. Likevel vil jeg tro han må være meget
sparsommelig, og bruker lite penger på seg selv, om det han slik får
tilsendt er alt han har til forbruk.

20.02.1980:

20.2.1980 (Retterstøl / alh)
Omtalen av Juklerød i Dagbladet er enda ikke avsluttet. I et innlegg
20.2. presiserer de 4 navngitte såkalte psykologer at artikkelen 1.2.
gir nøyaktige opplysninger om deres befatning med saken. De fremhever at
de på tidspunktet de undertegnet et skriv som Juklerød selv hadde lagt
frem for dem, var psykologistudenter i en tidlig del av studiet. De
fremhever at de i Dagbladets artikkel blir omtalt som psykologer, og en
kan derved få inntrykk av at de har foretatt en faglig vurdering av
personen Juklerød. Dette er ikke tilfelle. De tilbakeviser derfor at det
er deres påstand at han har vært utsatt for opprivende og umenneskelig
behandling, slik Dagbladet skriver. Innlegget legges til sakens akter.

26.03.1980:

Notat den 26/3 1980 ved dr. Bård Brekke / ljh:
G 2 øst.
Korrespondansen med departementet om dokument-innsyn i sykejournalen for
Juklerød har tatt lang tid, siden vi oktober 1979 fikk skriv fra Vera
Grønlund. Av departementets omstendige juridiske utredninger har vi fått
ut bare følgende praktisk nyttige: unntatt fra dokument-innsynet skal
være komparent-opplysninger meddelt av pasientens familie.

Etter forvaltningslovens § 19 kan man riktignok unnta fra
dokumentinnsynet alt som kan virke til å for-verre pasientens sykdom. I
Juklerøds tilfelle kunne det hevdes at dette gjelder hele journalen. Det
at han i det hele tatt får dette skriftlige materialet til å studere og
beskjeftige seg med, vil nødvendigvis virke til ytterligere fastlåsing
av hans kverulant-paranoia. Men vi får neppe juridisk medhold i dette.

Egentlig illustrerer vel bare hele denne situasjonen det uklare i selve
sykdomsbegrepet anvendt på kverulant-paranoia, - og kan belyse
problematiske aspekt ved våre psykiatriske sykdom/skade/lyte begrep også
for andre av våre diagnosekategorier.

Et resultat av våre overveielser ble et skriv datert 24/3 1980 fra
Retterstøl til Juklerød. - se papirene, - der det meddeles han at han
kan få innsyn i sin journal, bortsett fra komparentopplysninger meddelt
av hans hustru, som holdes unntatt. I samsvar med Sosialdepartementets
veiledning kan han få innholdet av journalen muntlig, forklart hos dr.
Brekke, som er lege for G 2 - øst.

I dag morges 26/3 kl. 08.00 da jeg gikk min visitt på G 2 - øst, var
Juklerød allerede gått. Jeg traff han kl. 08.45 på sin post ved sine
plakater i forhallen til kantinen. Han hadde ennå ikke fått skrivet fra
Retterstøl. Jeg refererte innholdet for ham, og sa han kunne komme på
mitt kontor kl. 10.30 for å få innsyn i journalen.

Juklerød svarte raskt og rolig at noe slikt kunne overhode ikke komme på
tale. Han forlangte journalen tilsendt til seg. Og hvis opplysninger
meddelt av hans hustru var strøket, så kunne dette ikke godtas, -
nettopp disse opplysningene var noe av det viktigste for han. I så fall
ville han protestere og gå til retten, og om nødvendig føre sak om dette
helt til høyesterett, for å få journalen komplett med opplysningene fra
hustruen. Han viste til et skriv fra korrespondansen med departementet
hvorav går fram at en komplett fotokopi av journalen er oversendt
departementet. Han ville ha det samme, like komplett. Han gjentok flere
ganger at han om nødvendig ville føre sak til Høyesterett for å få sin
soleklare rett til hele journalen.

For øvrig ville han rette noe galt jeg hadde sagt, nemlig at det var
vilkår fra hans side, for å reise fra Gaustad, at hans kone blir innlagt
i Gaustad som sinnssyk på livstid. Han ville påpeke at det er ikke
nødvendig på livstid. Tvertimot vil han selv gjøre det han kan for å få
henne ut igjen, når den tid kommer. Grunnen til at han ikke kan reise
før hun blir innlagt som sinnssyk, er følgende: Om han kommer ut, og
bruker sin lovlige rett til å besøke sin datter, så vil hun ganske
enkelt ringe til politiet og få ham arrestert og innlagt igjen.

Juklerød snakket i denne sammenheng gjentatte ganger om at denne
situasjonen er som en skyvemølle, - han har spilt mye møllespill, og vet
hva det betyr når det blir skyvemølle mot ham, - da er spillet tapt for
ham.

Juklerød snakket så videre rolig og monotont i henimot en halv time,
mens jeg taust lyttet. Først gjaldt det skilsmissehistorien, og hans
besøks- og samværsrett. I 1974 hadde han skrevet til politimesteren i
Kragerø uten svar, og til fylkesmann Haukvik uten svar, og til
statsministerens kontor uten svar, at nå aktet han å bruke sin
samværsrett og besøke sin datter. Så hadde han til slutt sendt åpent
kort til sin kone om at nå kom han. Han hadde fått med seg en kamerat på
ferden, og han hadde kjøpt en pose frukt og noen tegnesaker som gave til
jentungen, - dette som bevis på at han ikke hadde onde hensikter. Men da
han kom til Kragerø, ble han arrestert av politiet og sendt til Gaustad.

Når han nå vil ha sin kone innlagt på Gaustad, er dette ikke minst fordi
hun jo virkelig er sinnssyk, slik at det er grunnlag i loven for
innleggelse av henne. I denne sammenheng snakket han om et mordvåpen og
det tok lang tid før han kom til poenget og fikk forklart meg hva han
mente med dette. Da politiet hadde arrestert ham i Kragerø 1974, og han
skulle kjøres til Gaustad, hadde han fått politiet til å kjøre innom
huset der kona bor. Der hadde han hentet ut en stor stekepanne, som er
mordvåpenet, og avlevert stekepannen til politiet, mot kvittering, -
denne kviteringen har Juklerød fremdeles. Mordvåpen-historien refererte
seg til en episode da kona hadde stått ved komfyren og stekt, og han
hadde sittet fredelig ved bordet og snakket, og så var kona blitt
aldeles vill og gal og sinnssyk, og hadde slått til ham med stekepannen.
Hadde han ikke fått vendt hodet unna slik at stekepannen traff skulderen
var han utvilsomt blitt drept. Juklerød beskrev lenge hvor stor og tung
denne stekepanna var, av noe særlig støpegods tyngre enn vanlig
støpestål, - og ved slaget hadde skaftet brukket. Men dette var bare en
av flere tilsvarende episoder, da kona var blitt sinnssyk og helt hadde
mistet kontrollen over seg selv, - så Juklerød kunne slik bevise at
kona jo åpenbart er sinnssyk og etter loven kan tvangsinnlegges i
Gaustad.

Juklerød kom tilbake til skyvemølle-situasjonen han er i, og fremholder
at politimesteren i Kragerø, fylkesmannen i Telemark og statsministerens
kontor alle sammen med konen Dagmar Haugholt, vil holde ham på Gaustad,
og sørge for at han blir arrestert og gjeninnlagt om han reiser herfra.
De begår sammen en uhyrlig forbrytelse mot ham. For han har aldri vært
sinnssyk, og ulovlig frihetsberøvelse kan straffes med inntil 10 års
fengsel. Han pekte i denne sammenheng på hvordan han i sin tid var blitt
valgt av folket i bygda til å være formann for aksjonen mot den ulovlige
nedleggelsen av skolen på stedet. Det er jo soleklart at naboer og
kjente ikke ville valgt en sinnssyk til formann.

Juklerød snakket vedholdende og ganske rolig til meg, mens jeg hørte på
i henimot ½ time. Han kom etter hvert langt ut på viddene bort fra
spørsmålet om dokument-innsyn og journalen. Da jeg til slutt måtte gå,
spurte jeg igjen om dette. Juklerød gjorde det da helt klart at han ikke
ville komme til mitt kontor, og at han nekter å ta imot en journalkopi
der komparentopplysninger fra kona ikke er med.

Juklerød fant til slutt fram fra sine papirer og gav meg en fotokopi av
et skriv datert 25. mars 1980 fra Den Norske Internasjonale Kommisjon
for Politilover og Sosial Rettferdighet til politimester Bjørn Taraldsen
i Kragerø, med krav om å få tilsendt fotokopi av brev av 16/1 1973 til
lensmannen i Kragerø fra Gaustad sykehus v/psykolog Paul Brudal, og
likeledes kopi av dokumenter m.m. som gjelder tvangsinnleggelse av
Arnold Juklerød i Gaustad sykehus 9/3 1974.

Juklerøds fotokopi vedlegges papirene.

[Arve Kirkevik]

Del 7

Arnold Juklerød

31.03.1980:

31.03.1980 (Retterstøl / alh)
Under visitten idag, da jeg går gjennom G II som vanlig, kommer Juklerød
bort til meg. Det er nå mange måneder siden sist han har henvendt seg
til meg under visitten. Det han tydeligvis vil meddele meg i dag, er at
han på ingen måte vil godta at han bare skal gis innsyn i journaler,
bortsett fra komparentopplysningene meddelt fra hans hustru. Han mener
at de komparentopplysninger som hans hustru har meddelt, nettopp er av
vesentlig betydning, og at han derfor må anke saken inn for
sosialdepartementet. Jeg forteller ham at sykehuset, ifølge siste passus
i departementets skriv, hadde taushetsplikt i forhold til tredje person
som har gitt opplysninger. Dette mener han må være helt feil, og at både
departementet og vi fortolker loven helt forkjært. Han vil derfor
omgående appellere denne saken til sosialdepartementet, og om nødvendig
gå rettens vei, og om nødvendig føre saken frem til Høyesterett, for å
få journalen komplett med opplysningene fra den tidligere hustru
inkludert. Han fremhever meget tidlig i samtalen at det ikke dreier seg
om fru Juklerød, for han har aldri godkjent henne som det. Han omtaler
henne med hennes pikenavn Dagmar og etternavnet hennes fra før hun ble
gift. Han fremhever i denne samtalen, som føres i avdeling G II, at hun
står bak hele innleggelsen her, og hun er også grunnen til at han ikke
kan la seg utskrive. Saken er nemlig den at hvis han skriver seg ut og
kommer hjem, og eventuelt skulle søke å få kontakt med datteren, som nå
er 15 år, vil hustruen omgående kunne få ham innlagt i sykehuset igjen,
ettersom han har diagnosen alvorlig psykiatrisk sinnssykdom (som han
selv omtaler det som) hengende over seg, og at han var det da han ble
lagt inn og at han er det fremdeles. Han mener derfor at han vil bli
fanget i et garn dersom han skriver seg ut. Han stiller som det
absolutte vilkår for utskrivning at hun blir innlagt på tvangsparagraf.
Hun er nemlig alvorlig sinnssyk, har vært det gjennom hele tiden han har
kjent henne, hvor hun har demonstrert med sine sinnssyke handlinger. I
denne forbindelsen snakker Juklerød om at han er kommet i samme
situasjon som en skyvemølle, han har spilt mye møllespill, og vet hva
det betyr når det blir skyvemølle mot ham.

Han fører en relativt rolig form under samtalen i dag, og etter at vi
har snakket sammen i ca. 3 kvarter i avd. G II, foreslår jeg for ham at
han kommer ned på kontoret og at vi snakker videre sammen der. Vi har så
en samtale sammen på over 1 time.

Under denne samtalen kommer han først inn på hvordan situasjonen er,
såvel for meg som for myndighetene, inkludert statsministeren. Det er
tydelig at det er store ulovligheter som har vært begått opp gjennom
årene tilbake helt fra 1962, da den skolekrets han tilhører ble vedtatt
nedlagt 2.11.1962. Imidlertid dreier lovbruddet seg her helt tilbake til
et rundskriv sendt ut i 1957. Dette rundskriv skriver seg igjen tilbake
til Gerhardsens regjering. Han har gjennomskuet myndighetenes
ulovligheter, og er nå klar over at det vil bli riksrett reist mot
regjeringen. Det vil ikke minst bli reist riksrett mot den nåværende
regjering, statsministeren. Det har seg slik at Juklerød selv tre ganger
har klaget til statsministere ... og eller har så sendt det videre til
departemeneter i tur og orden, men denne gang sitter han på klagen, for
om mulig å unngå riksrett. Imidlertid arbeider tiden mot
statsministeren, slik at han er på forhånd dømt til å måtte falle,
likesom den ansvarlige overlege her ved sykehuset må det. Der er en
rekke ulovligheter begått fra myndighetenes side. Først og fremst dreier
det seg om ulovlighet med hensyn til loven om skolenedleggelsene, on
ned-leggelsen av skolen i Holtan skolekrets. De ansvarlige for denne
siste begivenhet er statsråd Birger Bergersen og den daværende
skoledirektør i Telemark, Hans Østvold, som senere ble statssekretær.
Disse utarbeidet listige planer for å nedlegge skolekretsen, og lykkedes
til slutt i sine ulovligheter. Derfor må han gjennom en riksrettssak,
som må bli fremmet av Odelstinget. Denne kommer neppe til utvikling før
statsministeren har ferdigbehandlet pasientens klage for 3. gang. Hvis
han imidlertid unnlater å fremme denne saken, vil Nordli bli hjemfallen
til straffesak og fengsel i inntil 5 år for å ha unnlatt å fremme
klagene og saken. I virkeligheten sitter Nordli like fast som jeg gjør i
denne saken. Så snart den bringes fast frem for riksrett, faller Nordli.
Det vil også bli alvorlige saker mot andre statsministre som har vært
ansvarlig i den tid disse saker har pågått. Dette gjelder tidligere
statsminister Lars Korvald, og det gjelder tidligere statsminister
Trygve Bratteli som angivelig har revet hele saken i stykker i 3 biter i
sin tid, det gjelder hele skolesaken, og bare fremmet pasientens
skilsmissesak, mens han f.eks. gjemte hele frihetsberøvelsessaken under
bordet. Der er mange medansvarlige i denne saken, først og fremst
politikere, statsråder i sosialdepartementet og justisdepartementet og
stortingsmenn. En annen ansvarlig i denne sak, er undertegnede, som har
vært med på en ulovlig frihetsberøvelse av ham, og som derfor vil være
hjemfallen for 10 års fengselsstraff for ulovlig frihetsberøvelse.

Pasienten mener tydeligvis at myndighetene har brukt pasientens
tidligere kone, den sinnssyke, for å skjule sine forbrytelser. Takket
være hennes uttalelser om pasienten, har det da lykkes dem å få ham
frihetsberøvet og innlagt i psykiatrisk sykehus, noe som har forhindret
ham i å få fremmet saken på en adekvat måte. Når han stadig omtaler sin
kone som sjefshore, og det mener han han gjør med rette, skyldes dette
at hun hele tiden har nektet å ville ha barn med pasienten. Hun er
dermed en hore, og har vært det bestandig, så lenge han har kjent henne.
Han innrømmer imidlertid at han har hatt seksuelt samvær med henne, og
han kan ikke utelukke at det er han som kan være far til datteren, selv
om de hadde avbrutt samleie. Imidlertid har han tydeligvis ikke bevis
for at hun har vært sammen med andre, men det mener han må være rimelig
å tro, så mye som han har vært borte hjemmefra, i arbeid og anlegg etc.
Han opplever dette at han har mistet sin datter som et vesentlig traume
som har rammet ham. Han mistet henne da hun var 6 ½ år. Nå er hun
visstnok 15 år, og han vil naturligvis forferdelig gjerne se henne igjen
og være far for henne på vanlig vis, men det anser han som umulig i den
nåværende fasen, fordi han simpelthen ikke kan la seg utskrive fra
sykehuset på grunn av at han da umiddelbart vil bli tvangsinnlagt via
sin tidligere hustru. Jeg spør ham om han ikke kan få kontakt med
datteren for eks. gjennom sine slektninger i Drangedal, men han avviser
dette totalt. Han er oppdratt til å greie seg selv hele livet igjennom,
og det vil han nå også. Han vil ikke ha hjelp av noen slektninger.

Når det gjelder hans skriverier, bl.a. skriveriene til kona som
sjefshore, finner han ikke noe galt i dem. Han mener absolutt ikke at
disse skriveriene skulle tyde på noen sinnssykdom. Tvert i mot prøver
han med skriveriene å sjokkere menneskene med virkeligheten. Det er
nemlig slik at de fleste mennesker befinner seg langt ute i periferiens
verden, og ikke holder seg til det konkrete. Dette gjelder ikke minst
psykiaterne. De har i virkeligheten ingen greie på hverken sinnslidelser
eller sjelen, fordi dette er abstrakte begreper som enhver annen har
like mye greie på som dem. Han mener forøvrig psykiaterne er noen av de
mest skadelige mennesker som finnes. De er de farligste undertrykkerne i
samfunnet, og bruker forsøksdyr i en vitenskap som ikke finnes. Da kan
man tale om galskap. Han mener at de ansatte er vel så sinnssyke som
pasientene. I hvert fall er det slik her at mange personer, ikke minst
blant legene og psykologene, har en høyere sinnssykdomsgrad enn
pasientene har. I virkeligheten er et psykiatrisk sykehus en
avfallsplass, og såvell pleiere som leger og andre medarbeidere er
skadelige for samfunnet. I virkeligheten har han her kunnet påvise
akkurat det samme som han påviste i skolesaken, og det er nettopp dette
som gjør ham så farlig. Samfunnet er nemlig korrupt. Selv sitter han
aldeles trygt, fordi han holder seg til sannheten. Han vil sjokkere
menneskene med virkeligheten gjennom sine skriverier. Det er hans
forkynnelse. Han vil være her inntil seieren er vunnet. Han vil kjempe
for sin sak. Han har mot seg de fremste eksperter, fra statsminister
Einar Gerhardsen og statsminister Nordli via Bratteli, Bergersen etc.,
og til meg som han tydeligvis også regner som en viss ekspert på mitt
område. I denne kampen mot ekspertene vil han seire. Sannheten og
virkeligheten lar seg nemlig ikke beseires. Er man i sannheten, kan man
ikke angripes. Seiren ligger i fakta. Samfunnet i dag er korrupt. Han
tar konsekvensen av dette. En slik konsekvens er bl.a. at han ikke vil
engasjere noen advokat i sin sak. Det finnes nemlig i dag ikke noen
advokat som ikke lar seg kjøpe. Dette gjelder særlig når de saker det
gjelder ligger på toppen. Da lar alle seg kjøpe.

Men når han så har sagt dette om samfunnet som er korrupt, kommer han
tilbake til at samfunnet det består jo av mennesker og enkeltmennesker,
og det er nettopp fordi enkeltmennesker er korrupte at samfunnet er
korrupt. Han sikter da bl.a. til slike personer som vi som arbeider i
det psykiatriske sykehus, politikerne etc.

Avslutningsvis kommer han atter tilbake til de komparentopplysninger som
hans tidligere kone har gitt. Jeg forteller ham at disse opplysninger
ligger nokså langt tilbake i tiden, helt fra hans første innleggelse i
1971. Han mener da at det ikke behøver å være underlagt min
taushetsplikt idet det ikke var jeg som var overlege her den gangen, men
Ødegård. Det er tydelig at Ødegård også hører til de korrupte, og til
forbryterne. Han mener hans forbrytelser er like alvorlige som mine, og
derfor tør Ødegård heller ikke se på ham når han går forbi ham. Han har
nemlig så dårlig samvittighet.

Det er tydelig at pasienten fortsatt er like fiksert i det vi har
oppfattet som hans patologi som tidligere. Det er imidlertid et noe
mindre emosjonelt engasjement i fremstillingen nå enn det ofte har vært,
og det virker som han kan snakke forholdsvis rolig omkring sakene selv
om han nok spenner seg ganske kraftig når han kommer inn på særområdene,
spesielt datteren og tidligere kone. Han er svært opptatt av at han ikke
har status som pasient her, og at ikke jeg oppfatter ham som en pasient.
Det er han nemlig ikke.

01.04.1980:

1.4.1980 (Retterstøl / alh)
Som nevnt i forrige notat, vil ikke Juklerød godta at noen opplysninger
skal holdes tilbake fra hans innsyn. Dette gjelder opplysningene fra
hans hustru ved første innleggelse. Det er i dag kommet fotokopi av brev
fra Vera Grønlund i Landsforeningen We shall overcome, der hun
fremholder at det ikke godtaes at "visse komparentopplysninger" skal
holdes tilbake. Hun skriver at opplysningene fra Juklerøds tidligere
ektefelle kan være oppspinn. Han hevder at hans tidligere ektefelle er
sinnssyk og har foretatt sinnssyke handlinger. Han vil derfor
konfronteres med Dagmar Juklerød på Gaustad sykehus og i vitners nærvær
skal hun forsvare seg mot hans anklager. "Følgelig vil vi ha hele
journalen", skriver Vera Grønlund. Skrivet er datert 31. mars 1980.

BETINGELSENE SOM MÅ INNFRIS FOR AT JEG, ARNOLD JUKLERØD, KAN REISE FRA
GAUSTAD SINNSSYKE ASYL:

1) Dagmar Haugholt, (Juklerød) adr. 3764 Farsjø, - må innlegges i
Gaustad sinnssyke Asyl - i h.t. § 5 i lov om psykisk helsevern.
(Myndighetene er vel vitende om at lovens betingelser er til
stede for å tvangsinnlegge Dagmar Haugholt i sinnssykeasyl).

2) "Yppersteprestene" i Gaustad sinnssyke Asyl: Nils Adolf
Retterstøl og Bård Brekke - må overlevere meg, Arnold Juklerød, en
skriftlig erklæring på at Dagmar Haugholt må fastholdes i
sinnssykeasylet.

3) Foreldremyndigheten til Eva (Juklerød?) - f. 19. august 1965 -
må rettslig tas fra Dagmar Haugholt og gis rettslig tilbake til
meg, Arnold Juklerød, før jeg forlater Gaustad sinnssyke Asyl.

4) Min selvskrevne erklæring, som viser en "riktig" utskrivning fra
Gaustad sinnssyke Asyl, - og som er undertegnet av "sjelslegene"
Torbjørn Ernst Kristoffersen, Rolf Hessø og Sigmundur Sigfusson, -
må også undertegnes av Gaustads "Yppersteprester": Nils Adolf
Retterstøl, Bård Brekke, Steinar Lorentzen og Gaustads permiterte
"Sjef-psykolog": Paul Brudal ---.

5) Når betingelsene 1-2-3 og 4 er innfridd - må Kragerø
politimester sørge for at jeg blir levert "pent" tilbake - og satt
på det mitt sted Åsen i Sannidal hvor han ulovlig arresterte meg den
8. mars 1974, utelukkende på grunn av "Sjef-psykolog" Paul Brudals
Ulogiske og sinnssyke "opplevelser".

Det burde være unødvendig å minne om at jeg, Arnold Jukleød, står på -
og kjemper ut fra - sannhetens og virkelighetens urokkelige grunn, og at
jeg kommer til å kjempe inntil de ovennevnte betingelser er innfridd
---, Koste hva det koste vil: Jeg, Arnold Juklerød, forråder ikke mitt
barn, og jeg er innforstått med - og forberedt på - å bli "likvidert" og
miste mitt liv på jorden i kampen for min Eva ---.

Den sinnssyke horen Dagmar Haugholt har alltid villet hore, men hun har
aldri villet ha barn sammen med meg, som hun giftet seg med. I sin
sinnssyke kamp for ikke å få barn har hun truet med å drepe meg ---.

Dere "store" sinnssyke åndskjemper - og myndigheter - må selv vurdere og
ta stilling til om mine beskjedne og rettferdige betingelser skal
innfris eller om kampen skal fortsette inntil alle dere "store"
sinnssyke åndskjemper er aldeles avslørt og knust av sannhet og
virkelighet. Det siste vil - uten tvil - være til det beste for hele
menneskeheten ---.

Dere kan "likvidere" og stoppe Arnold Juklerød, men dere kan ikke
hverken "likvidere" eller stoppe sannheten og virkeligheten i denne
alvorlige sak. Uansett om Arnold Juklerød lever eller dør: Holtanesaken
RULLER VIDERE ---.

Når det gjelder min selvskrevne og "riktige" utskrivnings-erklæring, som
jeg vil ha styrket med fire underskrifter fra "psykiatriske
Yppersteprester" -, så kan jeg her opplyse at: Denne erklæring - eller
dette "våpen" - vil jeg legge i mitt "telt" for å ha det klart til
"bruk" hvis jeg igjen blir angrepet av sinnssyke "sjelsleger" og
"psykiatriske SLANGER". Forøvrig akter jeg ikke disse sinnssyke
underskriftene verd fem øre ---. Jeg, Arnold Juklerød, kommer aldri til
å "bruke" denne erklæring (våpen) til å gravse til meg en erstatningssum
på ca. 1,5 million kroner.

De norske lovløse forbrytermyndigheter - sammen med Gaustad-Banden - har
i sin kamp mot lille meg begått forbrytelser som representerer ti-årige
fengsel-straffer. Og med alle sine djevelske forbrytelser har disse
djevelske forbryterene - i høyeste grad - xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx
----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------.

Arnold Juklerød

[Arve Kirkevik]

Del 8

Arnold Juklerød

25.04.1980:

25.04.80 / Nils Retterstøl
Dagbladet har viet stor oppmerksomhet til denne sak. I utgaven for 16.
april 1980 er det et langt oppsett på side 15 v/journalist Bryne. Her
foreligger bl.a. den uetterrettlighet at pas. i 6 år har vært
tvangsinnlagt ved Gaustad sykehus, noe journalisten burde være klar over
ikke er tilfelle, idet pasienten selv, hvilket tidligere er referert i
samme avis, har meddelt at han har vært holdt frivillig i sykehuset de
senere år. Det er helt klart på det rene at pas. allerede på et tidlig
tidspunkt under sitt opphold ble tilbudt frivillig opphold, og at
sykehuset har betraktet ham som en pas. som er her etter eget ønske, og
som derfor har kunnet forlange seg utskrevet på ethvert tidspunkt han
måtte ønske det under hans opphold. Det artiklen særlig konsentrerer seg
om, er utlevering av journalopplysninger.

Når det gjelder innsynet i journalen, fremstilles det som man fra
sykehusets side har søkt Sosialdeptets hjelp til å finne muligheter til
ikke å la pas. få se journalen, og det fremstilles som det i to omganger
skal være gitt beskjed fra Deptet til sykehuset om at det ikke er noen
vei utenom. Dette er i strid med virkeligheten, idet man fra sykehusets
side har søkt rettledning i Deptet, og mottatt Deptets vurderinger og
ingen påbud. Det refereres også i artiklen opplysninger fra Vera
Grønlund av 11.02. hvor hun leverer en sterk kritikk av navngitt person,
som hun mener seg å kunne være dommer over med hensyn til dennes
anvendelse av arbeidstiden. Den kritiserte person har intet kjennskap
til Vera Grønlund, som må formodes å ha avgitt sine injurierende
opplysninger ut fra manglende forutsetninger. At slike opplysninger
kolporteres videre i dagspressen, må man anse å være i strid med vanlige
etiske retningslinjer og sannsynligvis også landets lovgivning.

Fra sykehusets side må man til denne artikkel i journalen gi følgende
kommentarer:

1) Det medfører ikke riktighet at pasienten har vært tvangsinnlagt
i sykehuset i 6 år. Han har i den alt vesentlige del av denne
tid vært betraktet som frivillig pasient, som har kunnet skrive
seg ut i hvilket øyeblikk han kan ha måttet ønske det i denne tiden. Han
har imidlertid selv nektet å ville skrive seg ut, og han har således
oppholdt seg i sykehuset etter eget ønske og krav.

2) Sykehuset har konsultert Helsedir. som sin overordnede
myndighet, for å få veiledning i hvordan journalinnsyn skal
praktiseres. Bestemmelsene omkring dette er av relativt ny dato, og
har ikke vært prøvet med hensyn til psykiatriske pasienter. Pas. har på
grunnlag av Helsedirektoratets veiledning, fått tilbud om fullt
innsyn i journalen. Dette er blitt gjort helt klart for ham i to
lengre samtaler, med ass. overlege Bård Brekke 26.03.90 og med
undertegnede 31.03.80. Pas. har imidlertid sagt seg helt uinteressert i
å motta dette tilbudet, fordi sykehuset har vært av den oppfatning på
grunnlag av Deptets veiledning, at det ikke kan utleveres til
ham de opplysninger hans hustru under taushetsplikt har meddelt
sykehuset. Deptet ga i sin veiledning klart uttrykk for at sykehuset
generelt ikke har abledning til å overtre taushetsplikt overfor
opplysninger gitt av "3. person". Pas. er av den overbevisning at
hans hustru er sinnssyk, alvorlig sinnslidende, og forlanger at
man fra sykehusets side skal erklære henne sinnssyk og tvangsinnlegge
henne i sykehuset før han utskrives. Pas. har anket til Deptet
sykehusets vedtak om at han skal få fullt innsyn i sin journal
unntatt de komparentopplysninger som er meddelt av hans
tidligere hustru.

3) Av artiklen kan det synes som det er disse opplysninger som ble
gitt av hans hustru i 1971, som danner utgangspunktet for hans
innleggelse. Det er helt klart at disse opplysninger som ble
gitt av hans tidligere hustru i 1971, ikke danner utgangspunktet
for hans innleggelse, hverken i 1971 eller i 1974. Den første
innleggelse ble begjært av sønnen, den siste av politimesteren i
Kragerø.

4) Sykehuset mener å ha handlet etter de retningslinjer Deptet har
trukket opp, og i forbindelse med at saken behandles i Deptet som
anke, anser man saken fra sykehusets side under fortsatt behandling.

5) Man er overrasket over at en dagsavis fremlegger en sak
utelukkende på grunnlag av informasjoner fra en side, og hvor det
gjelder en pasient med en alvorlig sinnslidelse i et sykehus, og også
uten innhenting av synspunkter fra sykehusets side.

6) Det sier seg selv at sykehuset ikke kan oppta avispolemikk
omkring en enkelt pasient, som det har taushetsplikt overfor. Man
er forbauset over at ikke mer varsomhet er utvist på et så følsomt
område som ikke bare berører den enkelte pasient, men også hans
nærmeste familie og det sykehus han er behandlet ved.

26.04.1980:

Notat den 26/4 1980 ved dr. Bård Brekke / ljh:
Siden høyesterettsdommen oktober 1977 om pasientens rett til innsyn i
egen journal har man ved de psykiatriske sykehusene vært i atskillig
uklarhet om hvordan dette skulle praktiseres, og konsekvensene i de
enkelte tilfelle. Deptet har arrangert Spåtind-møter til drøftelse av
bl.a. disse forhold, og har gitt retningslinjer om dokument-innsyn i
Veiledningen til forskrifter av 22. des. 1978 om psykisk helsevern uten
sen sykes samtykke, men vi psykiatere har likevel følt oss usikre og
fremmede overfor den formaljuridiske tenkemåte vi her står overfor. Her
ved Gaustad sykehus har vi nå gjennom Juklerøds innsynsrett-sak vunnet
en del erfaring og lærdom, bl.a. fra Deptets skriv i saken. Disse har
riktignok på oss virket juridisk omstendelige, generelle og abstrakte,
og lite givende for vårt konkrete tilfelle. Det kan imidlertid være
verdifullt at vi er blitt tvunget til å tenke grundigere gjennom de
juridiske forhold.

De grunnleggende lovbestemmelser om unntak fra innsynsrett finnes i
forvaltningslovens § 19, der det bl.a. heter:

"En part har ikke rett til å gjøre seg kjent med et dokument for så vidt
dette inneholder opplysninger om:

c) noe som det av hensyn til hans helse, eller hans forhold til personer
som står ham nær, må anses utilrådelig at han får kjennskap til.

- Dokument som parten ikke får gjøre seg kjent med etter første ledd
bokstav c), skal på anmodning gjøres kjent for en representant for
parten når ikke særlige grunner taler imot det".

I Deptets skriv av 4. mars 1980 drøftes de to unntak-vilkår som er
angitt under bokstav c), og til slutt nevnes også et tredje
unntak-vilkår: Taushetsplikt av hensyn til tredjemann, som kan være
aktuelt for komparent-opplysninger. I samme skriv drøftes også forhold
med partsrepresentanter.

En viktig forhold som vil gå frem av deptets skriv av 4. mars 1980,
første avsnitt, er dette at sykehusets overlege selv må avgjøre hvilke
deler av sykejournalen han vil unnta fra pasient-innsynsrett, - han kan
ikke overlate dette til deptet, fordi deptet skal være anke-instans.

Deptet kan bare gi generell rettledning om de juridiske forhold. Vi må
oppfatte dette slik at deptet da ikke kan gi oss spesiell rettleiing om
hvordan de juridiske regler skal anvendes i en konkret sak. Det er vel
dette vi først og fremst har savnet far deptets side i Juklerød-saken.
Vi har i denne sammenheng vært inne på om vi ved sykehuset burde ha en
egen juridisk konsulent, som kunne hjelpe oss med å forstå og anvende
deptets generelle juridiske utlegninger på de konkrete tilfelle, bl.a. i
Juklerød-saken.

Vi har drøftet anvendelsen av de juridiske regler på den konkrete
Juklerød-saken med kontrollkommisjonens formann, som nærliggende kunne
være, men så vidt vi forstår er kontrollkommisjonens formann ikke
innstilt på å være vår juridiske konsulent i slike saker.
Kontrollkommisjonens stilling i slike saker er for øvrig noe uklar.
Kanskje burde egentlig kontrollkommisjonen være første anke-instans for
overlege-avgjørelser, og deptet komme som annen anke-instand? Når deptet
behandler ankesak, bør ikke da deptet i alle fall forelegge ankesaken
for kontrollkommisjonen til uttalelse?

Det kan mer allment pekes på at både kontrollkommisjonen og deptet har
en noe uklar dobbeltinnstilling i forhold til overlegens juridiske
avgjørelse idet begge er ankeinstans, og begge samtidig har juridiske
rettleiingsfunksjoner. Når det gjelder deptets forhold til Gaustads
overleger, kommer ytterligere det moment til at deptet er sykehusstyre
for Gaustad.

Når overlegen skal ta avgjørelse i spørsmål om unntak fra innsynsrett i
sykejournal, har han altså reglene i forvaltningslovens § 19 å holde seg
til, og i Juklerød-saken videre deptets generelle rettleiing i skrivet
av 4. mars 1980, der det pekes på bl.a. at det tredje unntaksvilkår som
ikke er angitt i forvaltningslovens § 19, bokstav c).

Det er her åpenbart viktig hvilken begrunnelse overlegen gir for å unnta
noen del av sykejournalen fra innsynsrett. Hvis det begrunnes ut fra §
19, bokstav c) første ledd, - hensynet til pasientens helse, - skal
partsrepresentant ha innsyn også i de deler av sykejournalen som
pasienten ikke får innsyn i. Hvis unntak fra innsynsrett begrunnes ut
fra § 19 bokstav c), annet ledd, - hensyn til pasientens forhold til
personer som står ham nær, - skal partsrepresentant ikke ha innsyn. Og
hvis unntak begrunnes ut fra det tredje unntaksvilkår, - taushetsplikt
overfor tredjemann, - skal partsrepresentant heller ikke ha innsyn.

I Juklerødsaken er det først nå i april 1980, at disse juridiske forhold
begynner å bli så noenlunde klare for oss psykiatere og ikke-jurister på
Gaustad. Men fremleis synes oss atskillig uklart. Juklerøds
innsynsrettsak byr på nokså spesielle forhold.

Det er riktignok så at vi selv, i våre skriv til deptet i saken, kanskje
ikke i tilstrekkelig grad har fremhevet hvordan de spesielle forhold
volder vansker i anvendelsen av de juridiske regler, og at det er disse
vansker vi trenger juridisk bistand med.

Det sentrale spesielle forhold med Juklerød er hans spesielle
sinnslidelse - en kverulant-paranoia av åpenbart psykotisk grad, jmfr.
helsedirektørens Veiledning for bruk av den psykiatriske diagnoseliste
av 1. jan. 1979, veiledningens side 14, om at sinnslidelser, også
psykoser, kan være av psykotisk eller ikke-psykotisk grad, og Juklerøds
kverulant-paranoia er av helt tradisjonell utforming, som et
lærebokkasus, - men arter seg nå 10 - 12 år etter Holtan-saken sværere
og grovere enn hos de fleste kverulant-paranoia-kasus. De siste 6 år,
siden innleggelsen 1974, - mens han har hatt formell frivillig status,
og kunnet reise når han ville, - har Juklerød her på Gaustad ført en
stadig mer innbitt og aggressiv kveruleringskamp mot først og fremst
overlegen og andre overordnede leger og psykologer. Det er umiddelbart
innlysende at for ham vil sykejournalen kunne føre til ytterligere
forverrelse av hans kverulantparanoia. Ut fra dette kunne overlegen
nekte ham enhver befatning med og beskjeftigelse med sykejournalen, med
begrunnelse i forvaltningslovens § 19, bokstav c), første ledd: Hensyn
til hans helse, for å unngå ytterligere forverrelse av hans sykdom.

Men som før nevnt i mitt journalnotat av 26.3. 1980, annet avsnitt, vil
vi neppe få juridisk medhold i dette. Når Juklerøds kverulant-paranoia
blir verre, og han med sykejournalen som ammunisjon vil føre en enda mer
aggressiv kverulantkamp mot oss leger, vil dette unektelig kunne volde
oss leger mer bry og ubehag og vansker, - og jurister vil derfor trolig
tenke seg at overlegens nektelse av journalinnsyn ikke vil være av
hensyn til pasientens helse, men for å beskytte seg selv og sykehuset
mot ubehag og bry.

Dette er spesielle forhold i Juklerød-saken, som gjør det vanskelig å
anvende de juridiske regler om dokumentinnsyn, og særlig
unntaksvilkårene i forvaltningslovens § 19, bokstav c), første ledd.
Hertil kommer at når unntak fra innsynsrett slik begrunnes med hensynet
til pasientens helse, skal partsrepresentant etter loven ha rett til
innsyn i alt som unntas for pasienten.

Dette betyr vel at deptet i Juklerød-saken vil legge liten vekt på den
oppfatning hos overlegen at journalinnsyn for Juklerød vil være til
skade for hans helse, ved forverrelse av hans kverulant-paranoia.

Ut fra bl.a. spesielle forhold og juridiske vansker i Juklerød-saken ble
overlegeavgjørelsen den at hustruens komparentopplysninger fra 1971 ble
unntatt fra dokumentinnsyn, - både for pasient og partsrepresentant, -
med begrunnelse i det tredje unntaksvilkår om hensynet til taushetsplikt
overfor tredjemann. Resten av journalen skulle pasienten få innsyn i, -
selv om vi nok vil tro at hele journalen burde unntas fra innsyn ut fra
helsehensyn (§ 19, bokstav c), første ledd), - og dette skulle skje
etter reglene og retningslinjene om dokumentinnsyn i deptets veiledning
til forskriftene av 22. des. 1978, med bl.a. muntlig fremlegging for
pasienten.

Så skjedde da det at Juklerød som den helt typiske
kverulant-paranoia-pasient han er, nektet å overhode høre om eller se på
journalen så lenge hustruens komparentopplysninger fra 1971 ikke var
med. Dette bekreftet for så vidt hva jeg hadde ant, at Juklerød er mer
oppsatt på selve det å kverulere enn å få lese journalen, - og det at
komparentopplysningene ble holdt unna, gav ham tilstrekkelig av det
grunnlag for å kverulere som han var ute etter.

Juklerøds kverulering om dette er nå i gang, for så vidt som han har
anket overlegeavgjørelsen om å unnta komparentopplysningene inn til
deptet. Deptets ankeavgjørelse vil formentlig foreligge med det første.
Går den Juklerød imot, vil han overhodet ikke være interessert i
journalen, men bare i å kverulere deptets ankeavgjørelse inn for
domstol, - eller kanskje bare i å lage plakater om deptets
storforbrytelser til sin plakat-stand.

En kverulant-paranoia-pasients psykologiske mekanismer kan være
vanskelige å trenge inn i og forstå, også for oss psykiatere som har
erfaring med flere av dem, - og er vel enda verre å forstå for jurister.

12.06.1980:

12.6.1980 (Retterstøl / alh)
Pasientens tilstand er uforandret. Han er fortsatt intenst opptatt av å
forfølge sin sak, og i første omgang få innsyn i sin journal. Sykehuset
har nå fått retningslinjer fra departementet for hvordan man skal
forholde seg med hensyn til utlevere. Fotokopi av departementets
retningslinjer hitsettes i journalen i form av fotokopi av
departementets skriv av 22. mai 1980. På grunnlag av dette skriv går en
ved sykehuset ut fra at journalen i sin helhet som fotokopi, med fradrag
av hustruens komparentopplysninger i 1971, bør oversendes til pasienten
selv.

I skriv av 4. juni 1980, som også hitsettes som del av journalen, til
Juklerød, har vi bedt ham meddele om han ønsker journalen utlevert i
forbindelse med samtale med ass. overlege Brekke og / eller meg, eller
om han ønsker journalen oversendt direkte.

Vi har nå mottatt gjenpart av skriv fra Juklerød datert 5. juni 1980 til
Sosialdepartementet. Også dette skriv hitsettes i journalen i fotokopis
form. Likeledes har en i dag mottatt skriv fra Vera Grønlund, datert 11.
juni 1980, der hun ber om at sykehuset respekterer Juklerøds
uttrykkelige ønske i denne saken om at hun blir tilsendt journalkopien
rekommandert. Sykehuset mener derfor det vil være riktig å henholde seg
til Helsedirektoratets retningslinjer i dets skriv av 22. mai.

14.06.1980:

14.6.80 (Brekke /alh)
Juklerød har bestemt seg for å ta imot journalkopi uten hustruens
komparentopplysninger fra 1971.

Juklerød har stadig oftere vært borte fra avdelingen om kvelden og til
dels om nettene. I vinter en gang fikk han påtale av avdelingssykepleier
fordi han kom hjem til avdelingen langt på natt uten å ha sagt fra på
forhånd. Etter dette har Juklerød meget omhyggelig gitt beskjed når han
skulle være borte, gjerne i form av små lapper skrevet i en ironisk
tone. Til 17. mai var han borte èn eller to netter, og han skrev da
beskjed om at han reiste bort til Eidsvold, uten at han dog skulle holde
17. mai-tale ved Eidsvoldsbygningen.

Som før nevnt holder han sitt værelse i avd. G2 i nydelig stand.
Juklerød spiser for seg selv, - har eget kjøleskap på rommet, - har
demonstrativt intet med medpasienter å gjøre og minst mulig med
personalet, - går sin vei tidlig om morgenen, og kommer tilbake om
ettermiddagen eller kvelden. Blir låst ut av avdelingen og inn igjen av
personale som etterhvert er vant med at Juklerød kommer og går som han
vil. Dagen tilbringer han som før nevnt for det meste i hallen foran
kantinen med sine plakater, som han tar med seg når han går.

Det synes meg i og for seg underlig at Juklerød, med sin aktivt
propaganderende kverulant-paranoia, ikke har vervet mer proselytter
gjennom årene her siden 1974. Det var en episode her visstnok 1975 eller
1976 med noen psykologistudenter som skrev under på et Juklerødsk
kampskrift. Blant pasientene har vi siste halvåret hatt spontane
aksjoner mot Juklerød, med resolusjoner og underskrifter som krevet
Juklerød og hans plakater fjernet fra hallen foran kantinen. Når
Juklerød har vervet proselytter, har dette vært journalister, i 1978
Bjørn Gunnar Olsen, og i 1979-80 Arvid Bryne i Dagbladet, altså folk
utenfra, som ikke er inne i forholdene på sykehuset og heller ikke
kjenner pasientens sykehistorie. Det kan vel tenkes at Juklerød
utadvendte aktivitet siste halvår har sammenheng med at han har vervet
flere proselytter utenom Gaustad, i Oslos anti-psykiatri-miljø, der han
som nevnt nå visstnok er blitt en kjent figur. Ifølge lærebøkene skal
det jo være karakteristisk for de mest steniske paranoia-pasienter at de
verver proselytter og danner "menighet".

Blant det mer erfarne stabspersonale som har hatt behandlingskontakt med
Juklerød gjennom årene, - psykiatere, psykologer, sykepleiere,
sosionomer, - har det aldri vært noen som helst dissens i oppfatningen
av ham diagnostisk, som åpenbart psykotisk med en reaktiv psykose av
paranoisk natur. Dette til tross for at vi innen stabspersonalet har
hatt høyst forskjellige skoleretninger representert, også mange
"progressive" psykoterapi- og samfunnspsykiatri-orienterte i opposisjon
mot mer tradisjonell psykiatri.

14.6.1980 (Retterstøl / alh)
Denne pasient var ved sin innleggelse klart psykotisk, har vært det
under hele sitt opphold og er det fremdeles. Om dette har det ikke
hersket noen tvil blant de mange leger og psykologer ved sykehust som
har hatt med ham å gjøre. Den diagnose han fikk ved innleggelsen, er
ytterligere blitt bekreftet under oppholdet. Når han under sitt siste
opphold ble tilbudt utskrivning allerede 25.4.1974, avslo han dette med
den begrunnelse at han ikke lot seg utskrive fra sykehuset før hans
tidligere hustru, som han omtaler som sjefshoren i Kragerø, ble
tvangsinnlagt i Gaustad sykehus i henhold til § 5 i Lov om psykisk
helsevern. Fra denne dato har pasienten befunnet seg på sykehuset etter
eget forlangende og krav. Fra sykehusets side er han gjort uttrykkelig
oppmerksom på at vi naturligvis ingen hjemmel har for å tvangsinnlegge
hans tidligere hustru i vårt sykehus. Vi har heller ingen mulighet til å
utferdige noen erklæring om at han ikke har vært eller er alvorlig
sinnslidende, ettersom han var oppfattet som lidende av en alvorlig
sinnslidelse ved innleggelsen, har vært det under hele oppholdet og
fortsatt er oppfattet som lidende av en slik sinnslidelse. Med den
innstilling han allerede på et meget tidlig tidspunkt utviklet til
sykehuset og senere har videreutviklet, har man fra sykehusets side ment
det kunne være like formålstjenlig for ham å være utenom institusjonen.

Når han så intenst og innett har motsatt seg utskrivning, har en sett
dette som et uttrykk for den svære patologi som her utvilsomt ligger bak
- og ikke med makt bragt ham ut av sykehuset. Man har søkt å gi ham den
beskyttelse et sykehusopphold tross alt kan være for en pasient i hans
ulykkelige livssituasjon og med hans urokkelig fikserte forestillinger.

Man har til enhver tid - gjentatt og understreket - presisert for ham at
han kan utskrives fra sykehuset det øyeblikk han ønsker. Han har
imidlertid forlangt å få være her, og i betraktning av den svære
patologi som her er til stede, har vi ikke motsatt oss dette krav. Med
hensyn til utlevering av journalkopi til pasient eller fullmektig, har
en i denne sak søkt veiledning i Departementet. I henhold til
Departementets veiledning i skriv av 22. mai 1980 oversendes kopi av
sykjournalen til pasienten.

27. 06. 1980:

Journalnotat 27.6.80 G2 dr. Brekke / åk
På min morgenvisitt i G2 ca. kl. 7.45 kom Juklerød ut fra sitt rom og
snakket til meg, tydelig opphisset og sint. Snakket i et kjør 10 - 15
min., monolog, - jeg fikk bare inn et enkelt spørsmål: Om han hadde
klart å lese gjennom hele sin journal, - noe han bekreftet. Han
karakteriserte både meg personlig og alle psykiatere og hele psykiatrien
med sine kjente skjellsord, og kom med sine vanlige trusler om hvordan
han nå skulle avsløre oss og hele vår grove humbug. Syntes å være i
sterk affekt, så han hadde en viss møye med å beherske seg og holde seg
på det verbale plan. Jeg hadde faktisk en følelse som jeg aldri har hatt
før overfor Juklerød, at han var like på nippet til å bli pågående, og
kunne være farlig. Han avsluttet med på sin sarkastiske måte å be meg å
gå rett ned på kontoret og lage nytt journalnotat om at lesingen av
journalen hadde gjort Juklerød mye værre, - hvilket jeg herved gjør.

22.08.1980:

22/8.80 G2 dr.Brekke
Sommeren igjennom har vi merket lite til Juklerød. Han har vært en del
borte fra sykehuset, og vi har da kunnet savne ham og hans plakater i
hallen i Velferdsbygget. Avd.pleier G2 har mottatt en del maskinskrevne
beskjeder, om at han skal være borte noen dager, med opplysninger om
hvor han skal hen, og ellers kommentarer i Juklerøds kjente stil. Det
foreligger slike beskjeder, kortere eller lengre utformet, fra 3/5,
16/5, 24/5, 27/6, 10/7, 17/7, 25/7 og 21/8. Hans beskjed av 17/7 er
vedlagt et "leserbrev" av 27/6, som Juklerød nok har konsipert selv, men
det er undertegnet av en Øystein Plesner, og det kom angiv. inn i VARDEN
7/7. Det står slått opp på søyle i Velferdsbygget. Fra dette
"leserbrevet" kan siteres noen avsnitt.

Citat:
Juklerød har mange dokumenter som taler til hans fordel, og har
i mange år forsøkt å få saken frem i offentlighetens lys til full
granskning. Han har gjort flere henvendelser til
kontrollkommisjonene og andre instanser, uten at noen av disse har vært
villige til å sette seg inn i saken fra hans side. Etterhvert som den
ene tragedien avløser den andre når det gjelder behandlingen av
psykiatriske pasienter, er det tydelig at kontrollkommisjonene
ikke dekker sin opprinnelige funksjon.

D.N.I.K. - Den Norske Internasjonale Kommisjon for Politilover
og Sosial Rettferdighet støttet av Scientologikirken, har gjennom
lengre tid arbeidet med saken. Arnold Juklerød er fornøyd med de
resultater denne kommisjon er i ferd med å oppnå.

I sin beskjed til avdelingen av 25/7 siterer Juklerød en del
journalnotat, med påpekning av etter hans mening selvmotsigelser.

Vi har i grunnen ventet på at Juklerød skulle klare å mobilisere flere
avisartikler, etter at han fikk sin journal utlevert, idet journalen vel
burde være takknemlig objekt for kverulering på løsrevne sitater. Men vi
har hittil ikke sett flere avisartikler, bortsett fra det ovenfor
siterte "leserbrev" i VARDEN. Men han har nok gjort sine forberedelser,
hatt konferanser med journalister m.v., og vært ivrig opptatt i byen i
forskjellig slags møter. Dertil synes han å ha hjulpet noen venner med
murarbeid, noe han vel skulle være fagmann i.

Hans beskjed til avdelingen av 21. august skal siteres her:

Kl. 10.00 skal jeg i et møte med "Den Norske Internasjonale
Kommisjon for Politilover og Sosial Rettferdighet" v/formann Trygve
Gangnæs jr. og en journalist. Det er ikke Dagbladets journalist,
Arvid Bryne, men han lar kanskje høre fra seg de nærmeste dager?
Senere skal jeg oppsøke en "Kurer" i Lakkegata, og deretter tar
jeg bussen til "Glomstua" for å gjøre ferdig en terrasse. Jeg tror vi
skal klare å få terrassen ferdig på fredag og lørdag, d.v.s. hvis vi får
arbeidet disse to dager. Kommer tilbake til "Sellen" min på søndag 24.
august 1980.
Ikke noe menneske behøver å engste seg for at jeg ikke kommer
tilbake til Galehuset, for jeg måtte jo være "alvorlig sinnssyk"
dersom jeg var så ansvarsløs at jeg reiste fra Galehuset så lenge jeg
er så formelt alvorlig sinnssyk at lovens betingelser er til stede
for å tvangsinnlegge meg i sinnssykehus - - - .
"HOLTANE-SAKEN" RULLER VIDERE, - og vi vil få se hvordan det
går.

Gaustad Galehus 21. august 1980
Beste hilsen
Arnold Juklerød.

Juklerød sammen med Vera Grønlund i WE SHALL OVERCOME anket inn for
departementet den avgjørelse som ble tatt om at komparent-opplysningene
fra 1971 fra hans hustru skulle være unntatt fra hans innsynsrett. Han
fikk ikke medhold i departementet, og gikk videre med saken til
Sivilombudsmannen. Siste skriv i den saken er fra deptet, datert 20/8,
og går ut på at evt. videre prøving av dette spørsmålet må skje ad
rettens vei.

Vi har ventet både på avisartikler og på videre kverulering i skriv, -
og vi har nå fått skriv datert 19/8 fra Vera Grønlund, der hun krangler
på ymse forhold ved den journalen som ble utlevert. Det er å frykte at
vi kan få mye tidrøvende arbeid med å svare på slike krangle-skriv.

[Arve Kirkevik]

Del 9

Arnold Juklerød

09.09.1980:

9.9.80 (Retterstøl / alh)
Fra Vera Grønlund er det innkommet et skriv datert 19. januar 1980, der
hun meddeler at hun har gått gjennom Juklerøds journal ganske grundig,
og mener å finne motsigelser og store feil. Hun nevner at det ikke står
noe om grunnen til tvangsinnleggelsen 22.11.1971, og anfører at det er
grunn til å mene at pasientens hustru står bak den første innleggelsen
og at sønnen har vært et redskap for henne. Hun mener det måtte ha vært
sykehusets plikt å innkalle Dagmar Juklerød til forhør, eventuelt
observasjon etter de opplysninger som forefinnes i journalen. Senere er
innkommet et skriv fra henne og Juklerød, datert 28. august 1980.

I svar fra sykehuset av 2.9.1980 meddeles det dem at grunnene til
innleggelsene uten eget samtykke 27.11.1971 og 10.3.1974 er utførlig
omtalt i den sykejournal som pasienten har fått oversendt. Det meddeles
at de formelle innleggelsespapirer, - innleggelsesbegjæring og
legeopplysninger -, ikke er skrevet av i journalen, idet rutinen ved
sykehuset er at slike papirer blir oppbevart i en egen mappe. I skrivet
meddeles videre at man til pasientens orientering vedlegger fotokopi av
de formelle innleggelsespapirer for begge innleggelser. Skrivet, vedlagt
fotokopier av innleggelsesdokumentene for begge innleggelser, oversendes
pasienten direkte i rekommandert sending. Man sender samtidig til både
kontrollkommisjonen og helsedirektoratet kopi av brev fra Vera Grønlund
datert 19.8.1980 og fra Juklerød og Vera Grønlund datert 28.8.1980 samt
de oversendte vedlegg.

Så vidt en har forstått ved telefonisk meddelelse fra
Justisdepartementet, har de atskillig påtrykk fra en underavdeling av
Scientologkirken for å oversende diverse papirer vedrørende pasienten.

Når det gjelder pasienten selv, er han for tiden mye fraværende fra
sykehuset, enten hele dagen eller i helgene. Det er derfor ikke sjelden
at vestibulen i Velferdsbygget får stå uten hans plakater. Sykehusets
bibliotek for pasientene har hengt opp orienteringsplakater vedrørende
biblioteket for pasientene, utlånstider og beskjeder til pasientene om
hvordan de skal forholde seg i forhold til biblioteket. Dette er
naturligvis viktig informasjon for pasientene, som har sin daglige gange
i Velferdsbygget. Det har biblioteket kunnet benytte søylene til når
pasienten har vært på permisjoner eller ferie. Imidlertid har han blitt
svært sint når han har sett at disse søyler har vært brukt av
biblioteket, og han har løst problemet ved å henge sine plakater oppå
plakatene fra biblioteket. Det ser altså ut til at han anser seg
berettiget til å fortrenge sykehusets egen informasjon til pasientene
til fordel for de demonstrasjoner som han nå har holdt på med i flere år
her. Han har etterhånden gått over i en mer pensjonærpreget rolle her
ved sykehuset, idet han liten eller ingen kontakt har med personalet
utenom det rent forretningsmessige og ellers går til og fra sitt rom
slik han ønsker det, og bare gir beskjed til personalet om at han er
bortreist eller ute i byen.

07.10.1980:

7/10.80 G2 dr.Brekke
Fra Helsedirektoratets kontor for psykiatri har vi fått vite at man der
nå arbeider med å besvare en henvendelse fra Sivilombudsmannen i
Juklerød-saken. Vi har før oversendt en komplett fotokopi av hele
Juklerøds journal til Sosialdeptet / Helsedirektoratet, men den er
visstnok forsvunnet i deptets arkiv, slik at vi nå skal oversende en ny
komplett fotokopi, der vi også tar med fotokopi av innleggelsespapirene
fra begge innleggelser 1971 og 1974.

Situasjonen med Juklerød er i alt vesentlig uforandret, slik den er
beskrevet i tidligere jounalnotat fra i år 1980.

En mandag for 4-5 uker siden, da overlege Retterstøl gikk sin ukentlige
mandagsvisitt på avdelingen, kl. ca. 1030 på G2, og de ass. overleger
Astrup og Brekke fulgte med på visitten, henvendte Juklerød seg for èn
gangs skyld til oss, da han møtte oss i trappen G2. Han kom med sine
vanlige karakteriseringer av psykiatrien i sin almindelighet og av oss
særlige psykiatere i særdeleshet, med sine noe snirklete formuleringer,
og var perfid på nivå med sine plakater, - men var ellers helt rolig og
ordnet, og virket nå ikke fysisk truende på meg. Han syntes synd på oss,
for nå var det like før hele vår humbug skulle avsløres. Like fanatisk i
sin tro på seg selv og sine oppfatninger.

Jeg er litt forbauset over at det ikke er blitt mer avis-skriverier om
Juklerød etter at han i juni i år fikk utlevert fotokopi av hele
journalen bortsett fra hustruens komparent-opplysninger fra 1971. Vi
hadde vel ventet oss atskillig skriverier med kverulering omkring
løsrevne sitat fra journalen. Men det kan kanskje tenkes at både
journalister i avisene, og likeledes jurister, som Juklerød har fått til
å lese journalen, har forstått såpass mye av den psykiatri som der
kommer fram, at de har funnet kasus Juklerød uegnet til offentlige
angrep i avisene på Gaustad sykehus og på psykiatrien.

Juklerød har fortsatt vært mye borte fra sykehuset, også rett som det er
flere netter ad gangen. Han har før omhyggelig overholdt reglen om å gi
beskjed på avdelingen om slikt. Men siste helg var han borte fra fredag
til søndag kveld uten å gi beskjed. Vi er litt spendt på om dette bare
var en forglemmelse fra hans side, eller om det skal markere noen slags
demonstrasjon.

Han har sine kjente som han besøker, formentlig bl.a. proselytter som
tror på den sak han kjemper for. Det kommer stadig telefon til Juklerød
på avd. G2 fra forskjellige personer. Bl.a. ringte en dag en svensk
dame, rikstlf. fra Sverige, som hadde lest om Juklerød og ville hilse på
ham og ønske ham hell og lykke i kampen.

13.11.1980:

Journalnotat 13.11.80 ved dr. Brekke / åk
Pasientens tilstand, psykiatrisk sett, er uforandret. Også hans forhold
på sykehuset, boligforhold m.v. er som før. Han har sitt værelse på avd.
G2, der han innretter seg helt på egen hånd. Det kommer av og til
rapporter om at han er kommet hjem nokså sent på natten, uten å ha gitt
beskjed på forhånd. Han synes nå nærmest å ha sluttet med å melde fra på
forhånd, med ironisk formete skriv, hver gang han ville være sent ute.

Når han ikke er i byen til konferanser eller besøk, holder han som før
til med sine plakater i hallen i første etasje i velferdsbygget. Der har
han nå satt opp noe nytt, - i glassvinduet i utgangsdøren, - en artikkel
om Juklerød fra avisen Dag og Tid. Så Juklerød klarer tydeligvis
fortsatt å få journalister her og der til å skrive om ham i aviser.
Artikkelen i Dag og Tid inneholder intet vesentlig nytt.

Og så kommer post til Juklerød i konvolutter med trykt navn og adresse
på advokaten Bae. For øvrig er det hans fullmektig Vera Grønlund i We
shall overcome, som er særlig aktiv på Juklerøds vegne. Foruten
henvendelser hit til sykehuset, - se papirene, - får vi gjenparter av
skriv som er sendt i korrespondanse om Juklerød. Det foreligger et skriv
datert 22. oktober 1980 fra Sosialdepartementet til stortingets
ombudsmann for forvaltningen hvorav går fram at departementet har
oversendt Juklerøds journal i sin helhet til ombudsmannen. Det
foreligger to skriv fra Vera Grønlund, av henholdsvis 22. oktober og 5.
november, til politimesteren i Kragerø, der Vera Grønlund forlanger å få
utlevert brev som Juklerød skulle ha skrevet, og som skulle ha vært av
truende eller sjikanøst innhold. Et svarskriv fra politimesteren i
Kragerø, datert 7.11., til Vera Grønlund, går ut på at Politimesteren
ikke har arkivert noen brev fra Juklerød, - at alle brev er oversendt
til Gaustad.

I Juklerøds papirer, som er en bunke på snart trolig 1 kg, ligger en god
del gamle brev fra Juklerød, men det kan vel tenkes at vi ikke har tatt
vare på all den privatkorrespondansen som gjennom årene er blitt sendt
oss. Vi har blitt enige om at dersom Vera Grønlund skulle ønske det, kan
hun her på sykehuset få lov til å se gjennom hele den digre kilosbunken
med papirer, og eventuelt få fotokopier av brev og kort osv. som
Juklerød har skrevet, og som vi har fått sendende hit til Gaustad.

Det er ellers påtakelig stille om Juklerødsaken. I Dagbladet der
journalist Arvid Bryne sommeren 1980 hadde noen aggressive artikler med
svære overskrifter og oppslag om Juklerød, har det siden vært helt
stille. Det kan kanskje tenkes at journalist Arvid Bryne, etter å ha
fått lese Juklerøds journal, kan ha begynt å forstå noe av hva
kverulantparanoia er for slags sinnslidelse.

15.11.1980:

Journalnotat 15.11.80 G II dr. Brekke / åk
Som nevnt i mitt notat av 22.8.80 skrev Juklerød en rekke beskjeder til
personalet ved avdeling G II. Disse beskjedene ble vedlagt
avdelingsrapportene. I notatet av 22.8. har jeg nevnt slike beskjeder
datert 3.5., 16.5., 24.5., 27.6., 10.7., 17.7., 25.7. og 21.8. Det
foreligger nå en rekke nye slike skriv fra Juklerød, som er vedlagt
avdelingsrapporten. Det foreligger en udatert gjenpart av en artikkel
som Juklerød har skrevet i avisen Dag og Tid, og som han tydeligvis har
fått hjelp av en journalist med, fordi artikkelen er skrevet på
prikkfritt nynorsk. Det er denne artikkelen som er blitt trykket og
Juklerød har klippet den ut og slått den opp i døren til Velferdsbygget.
Så er videre en gjenpart av et skriv datert 29.10.80 til
høyesterettsadvokat Ole Jacob Bae. Gjenparten er oversendt til
personalet ved G 2 med et følgeskriv der Juklerød gir beskjed om at han
vil være bortreist i noen dager. Det er også en beskjed til personalet
datert 24. oktober 1980, om at Juklerød drar til byen for å ha samtale
med journalist Arvid Bryne i Dagbladet. En beskjed til personalet datert
9. november 1980 er også på en hel side, med Juklerøds vanlige
kverulantpregede uttrykksmåter, som vi kjenner fra hans plakater i
hallen i Velferdsbygget.
En ny beskjed datert 14. november 1980 går bl.a. ut på at de av
personalet som måtte være interessert i å lese Juklerøds artikkel i Dag
og Tid, kan kjøpe avisen i redaksjonen i Kristian Augustsgate 14. I
dette skrivet meddeler Juklerød for øvrig at journalist Arvid Bryne i
Dagbladet forbereder en ny artikkel om ham der.
Det blir tatt fotokopi av disse beskjedene for å vedlegges papirene.
Selve beskjedene kan jo ligge ved avdelingsrapportene, siden de er
stilet til personalet ved G 2.

25.11.1980:

Notat den 25/11 1980 ved dr. Brekke / ljh:
Avd. G 2.
Vi har fått i posten, oversendt fra Kragerø Politikammer til overlege
Retterstøl for orientering, en bunke korrespondanse vedrørende Juklerød.
Det er først og fremst Vera Grønlund i Foreningen WE SHALL OVERCOME, som
har skrevet et langt brev datert 22. nov. 1980 til politimesteren i
Kragerø ad. saksdokument, - det vil si arkiverte brev Juklerød skulle ha
skrevet til sin kone i sin tid, som politimester Tharaldsen bygget på da
han begjærte Juklerød innlagt til 2. gangs innleggelse i Gaustad. Dels
dreide det seg også om saksdokumenter fra den gang Juklerød visstnok ble
rettspsykiatrisk observert mens han var i arbeid i Hardanger av blant
annet kollega Olav Mjølsnes på Voss, dokumenter som også er forsvunnet.
Det viser seg at noen av disse dokumentene visstnok har vært innom
Justisdepartementets Rettskontor, men der kan man heller ikke finne dem
i arkivet. Her på Gaustad i sin tid gått igjennom de bunker av papirer
og brevskap vedrørende Juklerød som vi har liggende, og fant da blant
annet gjenpart av et skriv vi hadde sendt da vi returnerte dokumentene
vedrørende den rettspsykiatriske observasjon til politimesteren i
Hardanger. Det kan kanskje tenkes mulig at vi i våre bunker av papirer
også kunne finne brev fra Juklerød til hans kone som hun har sendt
tilbake hit uåpnet, og som kanskje kunne inneholde de etterlyste
trusler. Men det er jo nærmest en si-si-fossoppgave å gå igjennom disse
bunkene av papirer.

I det vi nå har fått tilsendt, ligger også en fotokopi fra avisen Dag og
Tid, datert torsdag 20. nov. 1980, med en redaksjonell artikkel om
tilfellet Juklerød. Fra eksemplet med Dag og Tid er det tydelig at
Juklerød fortsatt har evnen til å velge profilitter.
Dokumentene tilsendt denne gang fra politimesteren i Kragerø vedlegges
den på forhånd så store bunker av papier om Juklerød.

01.12.1980:

1.12.1980 (prof. Retterstøl / alh)
Pasientens psykiatriske tilstand er uforandret. Når en møter ham, gir
han uttrykk for at sykehuset nå snart står for fall, og at Gaustad
sykehus nå er neste sted etter Reitgjerdet er ferdig. Dette forteller
han er helt sikkert. Under jubileumsfeiringen var Juklerød som vanlig i
Velferdsbygget med sine plakater. Under det nasjonale seminar man hadde,
hadde han også hengt ut en plakat til de jubilerende. Han deltok ellers
ikke i de åpne uker, som var lagt til kvelden, med forelesninger, og der
det èn kveld også var drøftelse omkring behandlingen i det psykiatriske
sykehus, med representanter for pasientforeningen For mental helse.

Lørdag 29. november 1980 kom et nytt innlegg om ham i Dagbladet ved
journalist Arvid Bryne, som også tidligere har skrevet om ham. Det
fremheves der at en mann som blir innlagt i sykehus mot sin vilje ikke
skal ha krav på å få vite hvorfor innleggelsen skjedde. Dette mener både
Sosialdepartementet og stortingets ombudsmann for forvaltningen. Bryne
skriver videre: "Juklerød har vært innlagt på Gaustad sykehus i 7 år mot
sin vilje. Det var hans daværende kone som fikk ham dit. Nå får Juklerød
ikke vite hva kona fortalte legene den gang og som danner grunnlaget for
innleggelsen. Hun er beskyttet av legenes taushetsplikt. Og
Sosialdepartementet støtter altså ombudsmannen i at slik skal det være".
- "Det er opprørende og strider klart mot almen rettsoppfatning", sier
h.r.adv. Ole Jacob Bae til Dagbladet. Bae vil påta seg å føre Juklerøds
sak for retten.
Det siteres fra departementets skriv av 22. mai 1980: "Når det gjelder
opplysninger han forhenværende kone har gitt til behandlende lege og som
er nedtegnet i journalen, antar departementet at disse er underlagt
sykehusets / legens taushetsplikt. Denne taushetsplikt går foran Arnold
Juklerød. Innsynsrett kan bare oppheves med (den forhenværende kones)
samtykke. Hun har opplyst at hun ikke fritar for taushetsplikten".

Det sier videre i artikkelen at saken ble anket inn for Stortingets
ombudsmann for forvaltningen. Han bad om å få Sosialdepartementets
redegjørelse for de rettsregler departementet hadde lagt til grunn for
nektelse av innsyn i comparentopplysningene. Departementet svarte bl.a.:
"Man antar at de opplysninger den tidligere hustru har gitt behandlende
lege er underlagt sykehusets / legens taushetsplikt, og kan bare
oppheves ved hennes samtykke. Etter departementets syn må disse
opplysninger ansees som en betroelse legen har fått i sitt kall, og som
han har plikt til å bevare taushet om både overfor pasienten og for
ektefellen". Ombudsmannen sier seg, uten videre begrunnelse, enig med
Sosialdepartementet.

"Det er en stor skuffelse at ombudsmannen ikke gav noen begrunnelse for
hvorfor legenes taushetsplikt etter legeloven må gå foran en slik
fundamental rettighet som å få kjennskap til den anklagen som foreligger
og som har fått slike vidtrekkende og tragiske følger for den som det
går ut over. Det virker dypt støtende at man som tvangsinnlagt skal stå
så langt fra selvsagte prinsipper for saksbehandling når det gjelder
frihetsberøvelse i straffesammenheng", sier Ole Jacob Bae.

I artikkelen er det bilde av pasienten utenfor Sosialdepartementet, og
det fremheves under bildet at "han hele tiden har nektet å oppfatte seg
som pasient, har nektet å motta syke- og trygdepenger og har sterkt
motsatt seg behandling. Han har aldri gjort noe straffbart og har hele
tiden kjempet mot den urett som er begått mot ham med det skrevne ord.
Sykehuset har hengt på ham merkelappen "sinnssyk paranoiker". Juklerød
har også kjempet mot denne betegnelsen. Legene sier det i seg selv er et
sykdomstegn. Sykehuset sier han er frivillig innlagt og kan reise når
han vil. Juklerød sier at han aldri har skrevet under på den begjæring
som er grunnlag for frivillig innleggelse. Hans krav er friskmelding.
Som "sinnssyk paranoiker" har han ikke noe ute i samfunnet å gjøre. I
disse dager har han vært på Gaustad i 7 år. Han er plassert på den
avdeling hvor de sykeste og dårligste oppholder seg. Han har hatt
utgangsforbud i 1163 dager. Det er helt klart at det etter en rekke
uregelmessigheter og feil i den prosedyre som førte til innleggelse".

Fra sykehusets side har en hele tiden fulgt den linje å ta kontakt med
de overordnete myndigheter m.h.t. de juridiske forhold, innsynsrett m.v.
Pasienten har fått seg oversendt hele journalen med unntak av
comparentopplysningene, som departementet mente var underlagt sykehusets
taushetsplikt. Man har ved sykehuset ikke fått noen underretning om at
saken har vært forelagt ombudsmannen eller utfallet derfra, men går ut
fra at Stortingets ombudsmann da har hatt det synspunkt som er kommet
frem i avisartikkelen. Både departementet og ombudsmannen har hatt hele
journalen til disposisjon ved sine vurderinger.

Notat den 1/12 1980 ved dr. Bård Brekke / ljh:
Avd. G.2.
Dagbladet brakte lørdag 29. november 1980 en ny artikkel om Juklerød,
ved journalist Arvid Bryne. Det som det nå kveruleres om, er at
pasienten er nektet innsynsrett i komparentopplysningene fra hustruen,
avgitt 4/12 1971. Det er Departementet som har tatt avgjørelse om at
disse komparentopplysningene skal holdes utenfor pasientens innsynsrett,
og sivilombudsmannen har opprettholdt Departementets standpunkt her. Det
synes å gå fram av Dagblad-artikkelen at advokat Ole Jacob Bae er i ferd
med å anlegge søksmål for å få Departementets avgjørelse i så henseende
rettslig prøvet. I Dagblad-artikkelen fremstilles det slik at Juklerød
er nektet adgang til å se anklagen mot ham, som skulle være begrunnelse
for hvorfor han i sin tid ble tvangsinnlagt. Dagblad-artikkelen
vedlegges papirene. For en ukes tid siden var jeg en ettermiddag oppe på
avd. G.2, sammen med tre-fire psykologistudenter, som skulle vises rundt
for å få se avdelingene. Juklerød kom da forbi, og jeg presenterte ham
for psykologistudentene, og sa at jeg antok han hadde noe å fortelle
de,. Juklerød ble straks ivrig og snakket en ti minutters tid i enetale
om at psykiatrien er den verste sykdom og ulykke vi har i vårt samfunn,
at psykiaterne er torturister og voldsmenn, og i det hele tatt i samsvar
med det som står på hans plakater i forhallen ved kantinen i
Velferdsbygget. De dagene Juklerød ikke er i byen og konfererer med sine
forbindelser, sitter han fortsatt, som før, i forhallen foran kantinen
med sine plakater hengt opp, og passer på at ingen river dem ned. Som
nevnt før i journalen, har han et par ganger blitt voldsom og pågående
mot henholdsvis ass. overlege Lorentzen og ass. overlege Dahl, da de
forsøkte å rive ned hans plakater. Ellers opplever ikke jeg Juklerød som
farlig, når jeg bare passer på ikke å provosere han.

xx.12.1980:

Notat den /12 1980 ved dr. Bård Brekke / ljh:
G.2.
Vi har fra Vera Grønlund mottatt nye gjenparter av saksdokumenter. Det
dreier seg nå om skriv til Sivilombudsmannen, datert 29/11 1980, med
klage over at hun som Juklerøds fullmektig, ikke får utlevert
forskjellige brev og andre papir, som antas å bero i arkiv forskjellige
steder, og som hun mener er av betydning for vurderingen av
tvangsinnleggelsene i 1971 og 1974. Det dreier seg blant annet om en del
brev Juklerød skal ha skrevet, og som har vært oppfattet som truende. Vi
ved Gaustad vil selvfølgelig ikke ha noe som helst imot å stille til
rådighet for Sivilombudsmannen alt det vi har papirer om Juklerød, der
det jo blant annet ligger masser av brev Juklerød har skrevet, også brev
han har sendt til sin kone, og som hun har returnert tilbake til
sykehuset uåpnet. Dertil ligger det vel også brev og kort som han har
skrevet hjem til professor Retterstøl, med injurier og fornærmelige
uttrykk. De dokumentgjenparter vi nå har mottatt fra Vera Grønlund,
legges til papirene.

12.01.1981:

12.1.1981 (prof. Retterstøl / alh)
I skriv av 6. januar 1981 har en fått i retur forsendelsesdokumentene
fra oss datert 8. oktober, med de tilsendte fotokopier av journal og
innleggelsespapirer. Til orientering har departementeet vedlagt kopi av
ombudsmannens brev av 14. november 1980 til pasienten. Ombudsmannen
referer departementets uttalelse av 24. september 1980, der det er
redegjort for de rettsregler departementet hadde lagt til grunn for
nektelse av innsyn i komparentopplysningene. Det refereres videre i
ombudsmannens skriv rettsuttalelse vedrørende en pasients rett til
innsyn i sykejournalen, uttalelse datert 25. oktober 1977. Videre
refereres Lov av 29. april 1927 om legers rettigheter og plikter § 14,
1. ledd.

Ombudsmannen konkluderer slik: "Komparentopplysningene må ansees
undergitt taushetsplikt etter denne bestemmelse. Jeg er enig med
Sosialdepartementet i at sykehusets / legens taushetsplikt etter § 14 i
Legeloven av 1927 m.h.t. betrodde opplysninger fra tredjemann må gå
foran Deres innsynsrett til sykejournal. Jeg har heller ikke innvending
mot departementets standpunkt når det gjelder innsynsrett for Deres
fullmektig". Skrivet fra stortingets ombudsmann for forvaltningen er
datert 14. november 1980.

Pasienten er fortsatt beskjeftiget med sin plakatoppklistring, og står
hver dag i Velferdsbygget, eller sitter i stol i bakgrunnen i vestibylen
i 2. etasje. Så vidt en har forstått i avdelingen, har han ikke vært
bortreist på permisjoner i jule-nyttårs-helgen. Man ser ham ofte i
Velferdsbygget i drøftelser med personer, men ofte sitter han også der
alene.

Notat den 12/1 1981 ved dr. Bård Brekke / ljh:
Avd. G 2 - øst:
Fra avdelingen rapporteres at pasienten har utfoldet betydelig
aktivitet, både før og etter jul, med telefonsamtaler og korrespondanse.
Men han har visstnok ikke vært borte fra avdelingen flere døgn av
gangen. Når vi gikk til kantinen, har vi kunnet se Juklerød ved et av
bordene i 2. etg., opptatt i samtale med en og samme mann, som har vært
her flere xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx 40-årene. Vi har tenkt oss at
det kanskje igjen kunne være en journalist som ville skrive avisartikler
om Juklerød.

Jeg hadde i dag en samtale med Juklerød, ca. et kvarters tid, ved et
bord utenfor kantinen, like ved telefonkiosken. Mens vi snakket, kom det
telefon i kiosken til Juklerød. Jeg spurte ham om hvordan det går med
saksanlegget, som det stod om i en Dagbladartikkel nylig at advokat Bae
forbereder. Juklerød forklarte at advokat Bae anser dette som en
prinsippsak, og at advokaten vil gå i gang med å få denne saken fram for
retten så snart han er ferdig med en høyesterettssak nå i januar, som
gjelder Altasamer. Juklerød lot til å være godt inne i de juridiske
forhold, og mente det måtte være feil lovfortolkning både fra
Sosialdepartementets og fra Sivilombudsmannens side, når disse hevdet at
legens taushetsplikt etter legelovens § 14 skulle gå foran pasientens
innsynsrett. Det ville være i strid med hele prinsippene for norsk
lovgivning, dersom en innesperret psykiatrisk pasient ikke skulle ha
tilgang til å se selve de dokumenter som dannet grunnlaget for
innesperringen. Advokat Bae hadde riktignok snakket om at det her
muligens kunne være nødvendig med lovendring, men Juklerød selv var
overbevisst om at det bare var myndighetene som tolker gjeldende lov
feil. Juklerød regnet med at advokat Bae skulle klare å få denne saken
fram for retten ganske raskt, og han gav uttrykk for at han hadde løfte
fra Dagbladet om støtte i denne saken.

Da jeg spurte om denne mannen med skjegg, som hadde vært her og snakket
med Juklerød flere dager, er en journalist i Dagbladet som er satt på
saken, ble Juklerød hemmelighetsfull og spurte om jeg ikke hadde sett
denne mannen før. Da jeg sa at jeg ikke kjente mannen, kom Juklerød fram
fra sin mappe med noen brevskaper han tydeligvis anså som meget viktige.
Det var for det første et svarskriv fra statsministerens kontor, holdt i
alminnelige vendinger, der man erkjente å ha mottatt diverse skriv fra
Juklerød, og med forklaring om hvordan statsministerens kontor hadde
sendt dem videre til de forskjellige fagdepartement. Videre var det
fotokopi av et skriv, som Juklerød selv hadde konsipert, men som var
sendt av Landsforeningen We shall overcome, og undertegnet Vera
Grønlund, med kraftige protester mot saksbehandlingen ved
statsministerens kontor. Juklerød antydet at saken nå var kommet på
langt høyere nivå enn til Sosialdepartement og Sivilombudsmann, - nå var
statsministeren selv inne i bildet.

Han kom tilbake til det han før har snakket om, hvordan det kan føre til
regjeringskrise og total skandalisering for Arbeiderpartiet, når det for
alvor kommer fram alle de lovbrudd som er begått overfor ham. Han kom da
også tilbake til Holtanesaken.

Siste halvdel av Juklerøds lange monolog dreiet seg om generelle
menneskelige forhold, - menneskers allmennkunnskaper satt opp mot
ekspertvelde, - hvordan vårt samfunn ensidig dreier seg om eksperter som
mister sine allmennkunnskaper, slik at de blir livsudugelige. Og i denne
sammenheng kom Juklerød fram med voldsomme anklager mot
industrialiseringen og elektrisitetsutbyggingen, det siste knyttet til
Alta-saken. Det var tydelig at han nå er blitt engasjert i Alta-samenes
sak, og mer allment erklærer seg som motstander av industri og
industriutbygging, - han preker nærmest tilbake til jordbruket, slik at
Norge skal kunne brødfø seg selv. I denne siste delen av sin tale syntes
han meg nok en del vag og utflytende.

09.02.1981:

Notat den 9/2 1981 ved dr. Bård Brekke / ljh:
Avd. G 2.
Vi har influensaepidemi i avdelingen, og Juklerød har også hatt
influensa. Temp. 40,1 6/2 1981 om kvelden, 38,5 7/2 om morgenen.
Bortsett fra disse temperaturmålingene har han ikke villet latt seg
undersøke, og ikke villet snakke med lege her om at han er syk. Men han
har jo måttet holde sengen, og tuslet litt rundt inne på avdelingen, og
da virket nokså blid og medgjørlig. I dag, 9/2 1981, er han på bena
igjen.

25.02.1981:

Journalnotat 25.2.81 v/Retterstøl / uw
Fra Fylkesmannen i Oslo/Akershus er det kommet et skriv datert 10.2.81
søknad om fri sakførsel for pasienten. Av vedleggene til dette skriv
fremgår at Høyesterettsadvokat Ole Jacob Bae har tatt ut stevning til
Oslo Byrett 5. ds. Såvidt en har forstått, er denne tatt ut mot
Sosialdepartementet v/Statsråden og mot Gaustad Sykehus v/meg.

I oversendelsespåskrift blir papirene returnert med meddelelse om at
stevning med underliggende dokumenter ikke er mottatt her, og at jeg går
ut fra at Sosialdepartementet avgir uttalelse om saken.

I bladet Dag og Tid er denne sak tydeligvis omtalt. Avisen har hatt en
serie kalt "Ein lagnad i skugge-Noreg". Av oppsettet i avisen tordag 19.
februar 1981 fremstilles saken som pasienten har vært tvangsinnlagt i 8
år, altså meget i strid med realitetene. Det fremstilles også som han
har vært tvangsinnlagt etter anmodning fra sin tidligere kone, hvilket
heller ikke er riktig, idet første innleggelse skjedde etter anmodning
fra sønnen, annen politimesteren i Kragerø. Det fremheves likeledes at
han aldri har fått sett grunngivningen for å ha blitt sperret inne, noe
som også er sterkt i strid med realitetene, ettersom han har fått innsyn
i hele sin journal, og også i innleggelsespapirene.

Stevningen gjelder, iflg. avisen, at pasienten skal få innsyn i alle
opplysninger fra sin tidligere kone, i samband med tvangsinnleggingen
ved Gaustad Sykehus, opplysninger som er nedtegnet i hans journal. Det
er disse opplysninger som Sosialdepartementet har vurdert å være
underlagt legens taushetsplikt, og som ikke kan utleveres pasienten uten
etter samtykke fra pasientens hustru. Hun har nektet utlevering av disse
opplysninger, og sykehuset har da henholdt seg til departementets
standpunkt i denne saken, et standpunkt som Sivilombudsmannen har
bekreftet. Uttalelsen fra Sivilombudsmannen på dette punkt er referert i
journalnotat av 12.1.1981.

02.03.1981:

Notat den 2/3 1981 ved dr. Bård Brekke / ljh:
Avd. G 2.
I sammenheng med stevningen fra advokat Bae som er omtalt i overlegens
notat ovenfor av 25/2, har jeg hatt noen telefondrøftelser med
saksbehandleren i Helsedirektoratet, kontoret for psykiatri, Mette
Hvalås. Det ordnes med at stevningen blir oversendt til
regjeringsadvokatembetet som vil føre saken på vegne av både
Sosialdepartementet ved sosialministeren og sykehuset ved overlege
Retterstøl. Vi her på Gaustad behøver da for så vidt ikke foreta oss noe
i saken, før vi eventuelt får henvendelse direkte fra
regjeringsadvokaten.

Mette Hvalås var noe opptatt av et spesielt juridisk forhold, nemlig at
regjeringsadvokaten ikke uten videre kan få tilgang til Juklerøds
journal uten hans samtykke. I sammenheng med dette hadde jeg i dag en
samtale med Juklerød. Han for sin del hadde ikke noe som helst å
innvende mot at regjeringsadvokaten får tilsendt hans journal, og
innleggelsespapirene. Men Juklerød ville ta forbehold om at journalen
etter hans mening er full av uretteligheter og feil og direkte
løgnaktigheter, og dette måtte vi opplyse regjeringsadvokaten om.
Juklerød antydet at når den første rettssaken er avgjort, eventuelt av
høyesterett, vil Juklerød og advokat Bae komme tilbake med om nødvendig
nye rettssaker, for å få korrigert alt det gale som står i journalen.

Mette Hvalås mente det ville være mest korrekt om vi kunne få Juklerøds
skriftlige samtykke til å utlevere journalen til regjeringsadvokaten.

03.03.1981:

3/3.81 dr. Brekke
Juklerød undertegnet idag skriftlig erklæring, formulert av meg, der han
samtykker i at Regjeringsadvokaten får tilgang til journalopplysningene
om ham.

22.04.1981:

22.04.81 v/Nils Retterstøl
Pas. virker for tiden meget fornøyd, tydeligvis fordi han nå har fått
fremmet sin sak for retten, og at den nå er under behandling. Av og til
kommer han bort til meg i vestibylen i Velferdsbygget, der han daglig
står med sine plakater, eller ofte sitter i vestibylen i annen etasje,
som regel alene, men av og til i samtale med noen. Det han alltid pleier
å gi uttrykk for, er psykiatriens forbrytervirksomhet. Det dreier seg om
en bande forbrytere, som er verre forbrytere enn de som går ute og som
er mer sinnssyke enn de som er pasienter og mer paranoide enn dem de
bedømmer til å være paranoide. Men denne forbryterbande står nå for
fall.

Det foreligger nå en del prosesskrifter i sakens anledning. Det første
er prosesskrift fra advokat Bae, som nedlegger slik påstand: Arnold
Juklerød gis innsyn i alle opplysninger fra Dagmar Juklerød i anledning
tvangsinnleggelse ved Gaustad sykehus og som er nedtegnet i hans
journal. Saken er journalført som sak nr. 220/81 VII-9. xxxxx

På dette prosesskrift har så Regjeringsadvokatembete innlevert sitt
prosesskrift datert 13.03.81. Regjeringsadvokaten anser det tvilsomt om
Gaustad sykehus har selvstendig partsstatus i en sak av denne karakter
og antar at saksøkeren for sin del ikke har innvending mot at staten
v/Sosialdepartementet oppføres som saksøkt. Det er dessuten flere andre
punkter som er tatt med i tilsvaret.

På dette skrift er det så igjen kommet et prosesskrift fra advokat Bae
datert 07.04.81, der han ikke går med på at bare Departementet er rette
saksøkte, og der han ellers prosederer videre på behovet for at saksøker
skal få se de opplysninger som hans hustru har gitt i anledning
innleggelsen. Advokaten aksepterer fremleggelse av journalen for retten
for det tidsrom som kan ha betydning, hvilket etter hans oppfatning er
tiden frem til utløpet av 1974. Fremleggelse utover dette vil etter hans
oppfatning vidløftiggjøre saken og bidra til at man fjerner seg fra det
prinsippielle spørsmål om innsynsrett som saken gjelder. Tilsvarsfrist
på dette er fastsatt til 11. mai 1981.

23.04.1981:

23.04.81 v/Nils Retterstøl
Jeg har i dag hatt en samtale med professor Ødegård i anledning
Sentralkartotekets plassering i sykehuset. I den anledning nevner jeg
for ham at Juklerød nå har fått i gang en prosess om innsyn i de
opplysninger hans kone i sin tid ga sykehuset i 1971. Ødegård husker jo
tilfellet Juklerød meget godt og meddeler at han vel sjelden har sett et
mer typisk psykotisk paranoisk bilde enn dette. Han gir umiddelbart
uttrykk for at det jo i grunnen tok lang tid før pas. omsider i 1971 ble
innlagt i sykehuset, og at hans atferd ute hadde vært tolerert meget
lenge. Han gir uttrykk for den oppfatning at hustruens
komparentopplysninger under pasientens sykehusopphold overhodet ikke
spilte noen rolle for vurderingen av tilfellet som var så klassisk og
klart som det gikk an å få det. Han opplyser ellers at han godt kan
huske at han regnet med at Juklerød måtte bety en betydelig fare for
hustruen enten for hennes liv eller ved at han kunne skade henne på
annen måte. Ødegård kan også meget vel erindre at han selv næret
engstelse for aggressive handlinger fra pasientens side. Han refererer
at pasienten i flere uker ventet på ham utenfor fyrhuset og da alltid
hadde meget aggressive utfall mot ham, uten at han dog på noe tidspunkt
overfalt ham eller skadet ham annet enn ved verbale aggressive utbrudd.
Han følte seg dog ikke trygg for ham på noen måte. Når det gjelder
utviklingen videre, kan Ødegård meget vel tenke seg at sykdomsbildet har
utviklet seg videre, og at i tillegg til de kverulantparanoiske
forestillinger han hadde den gangen, og som var meget psykotiske, kan ha
kommet andre psykotiske symptomer. Som jeg, er også Ødegård av den
oppfatning at det er sjelden man står overfor så svære paranoiske bilder
som dette.

29.07.1981:

Notat den 29/7 1981 ved dr. Bård Brekke / ljh:
Juklerød har jo sin bolig, nærmest for en hybel å regne, i
pleieavdelingen G 2. I sammenheng med ajourføring av journaler for G
2-pasienter kan det være grunn til også å notere noe om Juklerød.

Situasjonen med Juklerød og hans tilstand er i alt vesentlig uforandret.
Han sitter fortsatt daglig i forhallen foran kantinen på stand med sine
plakater. Han har etter hvert fornyet plakatutrustningen, gamle er tatt
bort, og pasienten har tegnet nye som er kommet til. Dertil flere store
fotokopi av avisutklipp, blant annet fra avisen Ny Tid, som i en stor
artikkel har slått opp Juklerøds sak. De plakatene Juklerød selv tegner,
er omhyggelig utført, fargelagt, gjerne med lang omstendelig tekst, ofte
snirklet tegnet. Innholdet er det samme som før.

Av og til kommer Juklerød bort til meg, når jeg går til og fra kantinen.
Det er gjerne når han har fått ideer til en perfid formulering, som han
selv synes er særlig god. Han har tydelig glede av sine formuleringer. I
avd. G 2 er Juklerød fortsatt en nærmest ideell pasient å ha, og ikke
volder noe besvær. Han holder selv sitt eget rom i orden, meget
pertentlig. Spiser for seg selv inne på eget rom. Kommer og går som han
vil, og kan da ringe på og be om å bli låst inn, eller ut. Av og til er
han borte om nettene, og gir da gjerne skriftlig beskjed. Nylig forelå
det et langt brev, stilet til meg, med beskjed om at han skulle være
bortreist noen dager, for å hjelpe noen venner med ymse arbeid.
Innholdet i brevet hadde ellers den karakteristiske perfide og
sarkastiske form, som Juklerød synes å nyte. Det syntes å gå fram at
Juklerød mener jeg skal være med som Gaustads representant i retten til
høsten, når den saken kommer opp som Juklerød og advokat Bae forbereder.
Når Juklerød mener jeg skal være med, og ikke Retterstøl, må vel dette
være fordi jeg blir overlege ved det avsnitt som skal ha G 2-avdelingen,
der Juklerød bor.

Pasienten følger godt med i sykehusets anliggende, og er sikkert klar
over reorganiseringen i Gaustad fra 1. august, med oppdelingen i nye
overlegeavsnitt.

Juklerøds kroppslige helse er så visst intet å bemerke om. Han var noe
forkjølet her for noen uker siden, men er ellers frisk og sterk, og han
søker så visst ikke lege her på Gaustad.

[Arve Kirkevik]

Del 10

Arnold Juklerød

16.01.1982:

16.01.82. GIIØ.
Venninnen hans ringte ca. kl. 16.30 og fortalte at Juklerød hadde ramlet
på ski, og følte seg veldig uvel. De kom senere i kveld til avd., og han
har ligget siden. Ville helst ikke dra på legevakten, men vente til
imorgen. Skal ligge høyt med foten og ikke gå på den. Legge på ispose.
Vil ikke ha smertestillende, virker som han har ganske vondt. Føler seg
noe uvel og får frysninger innimellom. Virker også noe redd. Smertene er
mest øverst i muskelfestet.

17.01.1982:

17.01.82. GIIØ.
Pas. har ligget til sengs i hele dag, har prøvd å gp litt, men det gikk
ikke. Siden det er litt bedre nå, når han holder det i ro. Får all mat
inn på rommet, virker som han
xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx.

18.01.1982:

18.01.82 GIIØ.
Pas. er kviknet noe til, men holder for det meste senga. Hans venninne
har vært på rommet hans hele ettermiddagen.

20.01.1982:

20.01.82. GIIØ.
Pas. har fått prøvet en av sine saker for Oslo Byrett i dag. Han virker
dårlig da han dro til byen i dag morges, men avslo å få en
drosjebevilgning. Han har ellers hatt besøk av sin venninne fra FIIØ.

Pas. kom tilbake fra retten i ettermiddag, i godt humør og fornøyd med
sakens gang.

Notat den 20.1.1982 ved professor Retterstøl / ia.
Det er lenge siden jeg har hatt en samtale med Juklerød nå, idet jeg har
hatt forskningspermisjon fra 01.07.81 - 31.12.81. I mellomtiden er
sykehuset omstrukturert fra to overlegeavsnitt til fire overlegeavsnitt.
Avdeling G2, hvor pasienten behandles, er nå tillagt overlegeavsnitt 3,
Bård Brekke er overlege. Fra slutten av 1981 gikk han ut i permisjon for
å arbeide ved Reitgjerdet sykehus som overlege for ca. et halvt års tid.
I hans permisjonstid er det ass. overlege Aadel Grimsgaard som fungerer
som overlege, og som da er ansvarshavende for pasienten.

Jeg har lagt merke til at hans plakatklistrerier har fortsatt på samme
måten som før. 5. februar 1981 ble det av hr.adv. Ole Jacob Bae tatt ut
stevning til Oslo byrett, med Arnold Juklerød som saksøker og med
Gaustad sykehus ved undertegnede og Sosialdepartementet ved statsråden
som saksøkte. Det stevningen gjaldt, var innsyn i komparentopplysninger
som ble avgitt av pasientens tidligere hustru ca. 14 dager etter
innleggelsen første gang i 1971, opplysningene er så vidt vi forstår
avgitt 4. desember 1971. Den nedlagte påstand lyder som følger:

1) Arnold Juklerød gis innsyn i alle opplysninger fra Dagmar
Juklerød i anledning tvangsinnleggelse ved Gaustad sykehus, og som er
nedtegnet i hans journal.

2) Saksøker tilkjennes saksomkostninger.

Det ble videre søkt om fri sakførsel fra saksøker.

Det ble tatt ut stevning datert 13. februar 1981 med pålegg om tilsvar
innen 16. mars 1981. Regjeringsadvokaten ble saksøktes
prosessfullmektig, og ved regjeringsadvokatembete er det advokat Sven
Ole Fagernes som har saken. Han gav tilsvar dat. 13. mars 1981. På dette
innlegg gav hr.adv. Ole Jacob Bae prosess-skrift av 7. april 1981, mens
det fra regjeringsadvokatens side ble gitt prosess-skrift av 21. april
1981. I forbindelse med det siste prosess-skrift ble pasientens journal
ut første opphold levert som bilag med "utsladding" av de opplysninger
hustruen hadde gitt 04.12.1971.

Saken ble behandlet ved Oslo byrett i dagene 19. og 20. januar 1982. Fra
sykehuset møtte foruten meg også overlege Bård Brekke og fung. overl.
Aadel Grimsgaard frem, likeså var sjefpsykolog Brudal, overlege Ugelstad
og kontorsjef Nygaard tilstede. Det var gitt stor publisitet til saken,
antakeligvis på grunnlag av at pasienten selv hadde sendt fotokopi av
stevningen til samtlige landets aviser. Det var derved en del
pressefremmøte, likeså var Dagsrevyen representert.

Hva saken gjelder, er altså innsynsretten for pasienter i deres journal,
og legens taushetsplikt i forhold til tredje person, altså komparent, og
i hvilken grad taushetsplikten overfor tredje person går foran
innsynsretten. Det har foregått mye veiledningsarbeid mellom sykehuset
og Departementet m.h.t. denne saken og taklingen av dette, noe som vil
fremgå av korrespondansen etter at Vera Grønlund i sin tid rettet
henvendelse som fullmektig om fullt innsyn i journalen. På bakgrunn av
all denne korrespondansen, og på bakgrunn av det veiledningsarbeidet
Departementet utførte, har man henholdt seg til Departementets
vurdering, hvor man har vurdert taushetsplikten overfor pasientens
tidligere hustru Dagmar Juklerød til å gå foran innsynsretten til
Juklerød når det gjelder disse spesielle komparentopplysninger. Denne
vurdering er gjort av Departementets jurister på bakgrunn av vår
redegjørelse for og på bakgrunn av deres gjennomlesning av journalen.
Den oppfatning Departementet her har gitt uttrykk for, er blitt tatt
fullt til følge av sykehuset, som har levert journalen ut uten disse
komparentopplysninger. Juklerød anket saken til Departementet, som avslo
anken. Han klaget videre inn til sivilombudsmannen. Denne sluttet seg
til Departementets vurdering. Når han således ikke nådde frem denne vei,
har han gjennom sin prosessfullmektig nå gått rettens vei for å få disse
komparentopplysninger. Dette er neppe mer enn vi hadde ventet, idet han
nå har fått en advokat som har vært villig til å ta saken, og noe høyere
ønske enn å føre prosesser på sin rett, og på den retten og sannheten
han mener å forvalte har han neppe.

Under prosedyren var det lange innlegg ved hr.adv. Bae, ca. to til tre
timer, den første dag, og innlegg av ca. to timers varighet av advokat
Sven Ole Fagernes. Det ble bragt inn en rekke forarbeider, en rekke
overveielser, og en rekke litteratur fra forskjellige områder som
belyste de problemer denne saken innebærer. Den første dagen rakk man
ikke så langt som til å komme frem til prosedyre eller vitneavhøring.
Det var forøvrig ikke satt opp noen vitner. Imidlertid hadde saksøker
som saksøkt oppført både sykehuset og Sosialdepartementet. Det ble
derfor allerede første dag tatt opp til doms hvem som var rett saksøkt i
saken. Fra regjeringsadvokatens side ble det gjort rede for hvorfor man
fra regjeringsadvokatembetet mente at det var Sosialdepartementet som
var rett saksøkt og ikke sykehuset. Det ble meddelt at dommen om hvem
som var rett saksøkt, ville bli meddelt neste morgen.

Ved rettsmøtet annen dag ble det meddelt at rettens avgjørelse her, var
at Sosialdepartementet var rett saksøkt og ikke Gaustad sykehus. På
bakgrunn av denne avgjørelse ble jeg, på foranledning av
regjeringsadvokaten, bedt om å være vitne.

Jeg vil referere noe fra min vitneførsel i saken, idet jeg er av den
oppfatning at det egentlig er en sak av viktig prinsipiell betydning for
psykiatrien og for den fremtidige behandling av psykiatriske pasienter.
Min redegjørelse dreiet seg altså ikke om de juridiske problemer, men om
de medisinske aspekter, som jeg mente også måtte taes med ved en
avgjørelse, og hvor en avveining mellom medisinske og juridiske
problemer måtte gjøres gjeldende. Den høyesterettsdom av 25.10.1977 som
er utgangspunktet for at saken i det hele reises, var en dom i en sak
vedrørende en pasient som hadde vært lagt inn i et somatisk sykehus for
en hepatitt. Det var en pasient som på dette grunnlag ble gitt innsyn i
sin journal. I premissene for domsavsigelsen kom høyesterett overhodet
ikke inn på de særlige forhold og vilkår som gjør seg gjeldende ved
psykiatriske journaler.

Fra psykiatrisk hold er det senere fremholdt synspunkter som det er
relevant å bringe frem. Derfor hitsatte jeg den uttalelse som er avgitt
av Norsk psykiatrisk forening til Den norske Lægeforenings råd for
legeetikk datert 22.06.1978. Jeg refererer her utsnitt av denne
uttalelsen:

"Den saken som førte til den aktuelle høyesterettsdom, dreiet seg om en
somatisk sykehus' journal. I premissene for domsavsigelsen har
høyesterett overhodet ikke kommet inn på de særlige forhold og vilkår
som gjør seg gjeldende ved psykiatriske journaler. Spesielt bør følgende
to hovedpunkter understrekes:

1) Hensynet til lege / pasientforhold.

De psykiatriske data er utpreget "myke" og er i stor grad basert på
skjønn og vurderinger. Selv om skjønnet gjøres så objektivt som
overhodet mulig, og selv om man beflitter seg på et nøkternt og saklig
språkbruk, vil den skriftlige vurdering og fremstilling av pasienten
lett komme til å inneholde nyanser som kan misforståes eller mistolkes
når det leses av pasienten. Dette gjelder i høyeste grad den
journalmasse som foreligger i dag, der journalene er skrevet i absolutt
trygg forvissning om at journalen var et internt arbeidsdokument.
Konklusjonen på dette vil i svært mange tilfelle bli at man bør avslå
pasientens anmodning om å få lese sin journal av hensyn til hans helse.

Det er selvsagt mulig å foreta en omlegging av den psykiatriske
journalskriving, slik at journalen i fremtiden blir et dokument som kan
fremlegges for pasienten uten skadevirkning. En slik omlegging vil
imidlertid kreve atskillig tid, og den er ennå ikke iverksatt.
Konsekvensen av en slik omlegging ville bli at journalen ville bli et
langt tørrere og "objektivt dokument", preget av forsiktighet, runde
formuleringer og mangel på skarpere og mer nyanserte formuleringer.
Journalens verdi som intern informasjon ville bli betydelig svekket.

På den annen side bør det ikke benektes at det i spesielle tilfelle kan
ha stor positiv verdi og la pasienten få lov til å lese sin journal,
helt eller delvis. Når dette hittil har funnet sted, har det imidlertid
vært ut fra en konkret terapeutisk vurdering i hvert enkelt tilfelle.

2) Taushetsplikten overfor tredje person.

En god psykiatrisk journal skal alltid inneholde opplysninger om
pasientens miljø. Disse opplysninger blir dels gitt av pasienten selv,
dels av andre. Ofte er opplysningene om pasienten og hans miljø vevet
inn andre så tett og fullstendig at det ikke vil være mulig å la
pasienten få lese noe av sin psykiatriske journal uten at hun / han
samtidig blir gjort kjent med opplysninger om tredje person. Dette er
sannsynligvis den vektigste innvending mot å gi pasienten en generell
innsiktsrett i sin psykiatriske journal. Slik journalen i dag vanligvis
er skrevet, vil hensynet til taushetsplikten overfor tredjemann måtte
føre til at pasientens forespørsel om innsyn i journalen må besvares med
nei. Hvis hensynet til pasientens innsynsrett skal bli dominerende
gjennomslagskraft i fremtiden, vil dette måtte medføre en konsekvent
atskillelse av opplysninger som bare gjelder pasienten og opplysninger
som gjelder tredje person. Atskillelsen bør sannsynligvis gjøres så
total at opplysningene føres på særskilt ark. Dette vil sannsynligvis
medføre en betydelig forringelse av den psykiatriske journal, både
formelt og innholdsmessig".

Resten av dokumentet, som er på to sider, går stort sett ut på de
praktiske regler vi inntil videre må leve med når vi har
høyesterettsdommen. Norsk psykiatrisk forening mener at man i de aller
fleste tilfeller, vil måtte avslå pasientens henvendelse om innsyn i sin
egen journal, under henvisning til at journalen også inneholder
opplysninger om andre enn pasienten, og at disse opplysningene vanskelig
kan skilles ut. I de tilfeller hensynet til en tredje person ikke gjør
seg gjeldende, foreligger det to muligheter:

Enten må forespørselen avslåes av hensyn til pasientens egen helse eller
forespørselen kan innvilges, og i så fall forsøker man å gjøre en felles
lesning til en positiv terapeutisk opplevelse hvor pasient og terapeut i
fellesskap gjennomgår journalen.

Dette var en kort orientering om Norsk psykiatrisk forenings synspunkt,
som jeg forøvrig gjorde atskillig kortere enn dette, av hensyn til
tidsperspektivet.

Jeg fremholdt videre at Kontrollkommisjonen ved Gaustad sykehus også har
avgitt en uttalelse vedrørende psykiatriske pasienters innsynsrett i
sine journaler. Journalene ved psykiatriske sykehus antas i langt større
grad enn ved somatiske sykehus og inneholde opplysninger som det av
hensyn til pasientens helse er utilrådelig at han får kjennskap til. Det
kan derfor spørres om høyesterettsdom av 25.10.1977 har så vidtrekkende
betydning for pasienters adgang til å se sykejournalene som det er
forutsatt på sidene 10 - 12 i utkastet.

Jeg fremhevet at vi ved sykehuset ikke har vært stillet overfor den
situasjon at noen pasient på bakgrunn av omtalte høyesterettsdom har
forlangt fullt innsyn i sin journal.

På forespørsel fra advokat Fagernæs, gjorde jeg rede for
ansvarsforholdene slik det hadde vært i forbindelse med pasientens to
innleggelser. Ved den første innleggelsen var jeg ikke knyttet til
sykehuset, men professor Ødegaard var ansvarshavende overlege for hele
oppholdet. Ved det andre oppholdet var jeg ansvarshavende overlege.
Tvangstilbakeholdelsen denne gang gjaldt ca. 2 mndr., da han fikk tilbud
om utskrivning, og han nektet å la seg utskrive og ble da oppfattet som
frivillig pasient i henhold til § 4 i lov om psykisk helsevern. Jeg har
da vært ansvarshavende for mannsavdelingen, som han har vært pasient
ved, bortsett fra det halvår jeg var i permisjon, og frem til første
juli 1980. Etter 1. august 1980 har så pasienten vært ved den nåværende
overlege ved avsnitt 3 under overlege Bård Brekke's ansvar, og fra hans
permisjonstids begynnelse under fung. overlege Aadel Grimsgaards ansvar.
Det er således hun som for øyeblikket har "forvaltningsretten" over hans
journal.

Det ble fremholdt at etter vår samlede vurdering ikke var noen tvil om
at sykehuset hadde taushetsplikt overfor hans tidligere hustru Dagmar's
komparente opplysninger av 4.12.1971. Disse innholdt følsomme
opplysninger, måtte antaes avgitt av henne som betroelse til legen,
inneholdende opplysninger om henne selv, om mannen og forholdet mellom
dem. Jeg gav videre uttrykk for at det ikke kan skjønnes at disse
opplysninger har vært av noen som helst betydning i avgjørelsen om det
her forelå en alvorlig sinnslidelse eller ikke. I den utstrekning de
overhode skulle vært trukket inn i vurderingene om dette problem, eller
tvangsretensjon, ville dette måtte ha nedfelt seg andre steder i
journalen, som jo ellers har vært utlevert i sin helhet. Jeg fremholdt
at vi leste journalen grundig gjennom med henblikk på om det var skjedd
en slik nedfelling som ga uttrykk for at hustruens komparentopplysninger
hadde vært av betydning av den fortsatte retensjon. Dette var ikke
tilfelle. Jeg refererte ikke, men hadde med i retten et skriv fra
professor Ødegaard, som jeg også på forhånd hadde drøftet saken med,
ettersom det var han som var ansvarshavende på det tidspunkt.

Professor Ødegaards skriv, dat. 18.01.1982 lyder slik: og er vedlagt
pasientens papirer og journal i fotokopi.

"Ad Arnold Juklerød's første opphold.
Jeg erindrer fra Arnold Juklerød's opphold her 1971 - 1972 at det ikke
var noe grensetilfelle med nødvendigheten av innleggelse i psykiatrisk
sykehus for en psykose. Det var ikke hustruens komparentopplysninger som
var avgjørende for hans videre retensjon i sykehuset. Hans tilfelle var
klassisk psykotisk paranoisk".

Jeg kommenterte videre på taushetsplikten overfor tredjeperson idet
denne utvilsomt er av langt større betydning ved psykiatriske enn ved
somatiske tilstander. Jeg fremholdt at av psykiatere jeg har vært i
kontakt med, anses taushetsplikt overfor tredjeperson som selvfølgelig.
Vi mottar regelmessig fortrolige opplysninger av tredjeperson som
komparentopplysninger. Det hører med til en god journal at
komparentopplysninger er innhentet. Vedkommende tredjeperson henvender
seg til oss eller blir innkalt for å gi opplysninger som antaes å være
av betydning for det videre behandlingsopplegg til beste for pasienten -
og må kunne stole på at dette er underlagt legens taushetsplikt. Hvis så
ikke skulle være tilfelle, må vi i vårt fag omgjøre våre arbeidsmetoder
og utvilsomt gå glipp av mye relevante og viktige opplysninger som ikke
vil bli oss til del. Vi må også ta hensyn til de menneskelige aspekter.
Mange pårørende lider like mye som pasientene, av og til mer og er i et
meget stort behov for avlastning, for å gråte, for å betro seg, for å
komme ut med sine innestengte følelser og for å lette seg. Disse
betroelser vil dels angå vedkommende pårørende selv, dels den som er
definert som pasient, dels forholdet dem i mellom på et dypere plan enn
de kanskje har tatt opp med pasienten. Dette må være en menneskerett.
Skulle vi som psykiatere ikke være underlagt denne taushetsplikt, måtte
vi endre vår praksis derhen at vi går til komparentsamtalen slik vi gjør
det i samtale i forbindelse med en judisiell observasjon: Vi måtte
meddele at vi ikke er underlagt legens taushetsplikt ved
komparentsamtale, og alt det komparenten meddeler oss, kan pasienten
forlange innsyn i.

Skulle dette deles inn i opplysninger som bare gjaldt den pårørende
eller bare pasienten, ville vi komme ille ut å kjøre, idet følsomme
opplysninger gjerne vil berøre begge parter og være vevet inn i
hverandre. Skulle pasienten ha innsynsrett i det som er sagt om ham, men
ikke det som er sagt om komparenten, hvordan skulle man så forholde seg
til det, gjerne vesentlig stoff, som berører begge parter. I et
ekteskapsforhold eller et foreldre/barn-forhold vil det jo nettopp være
slik saken står. Skulle annenhver setning eller annethvert ord meddeles
den som forlanger innsyn, ettersom vedkommende selv er omtalt eller
ikke? Jeg tror vår arbeidssituasjon da ville bli helt uholdbar.
Komparentopplysninger måtte i tilfelle journalføres i tre typer
journaler:

En som gjaldt komparentens opplysninger om seg selv, en som gjaldt
komparentens opplysninger om pasienten, og en som gjaldt komparentens
opplysninger om forholdet dem i mellom, og hva så hvis enda en fjerde
part var inne i bildet.

Slik psykiatrien har vært praktisert i vårt land, har vi overholdt vår
taushetsplikt overfor tredje person, hvis vedkommende selv ikke løser
oss fra den, eller det er innforstått i samtalen at dette skal taes opp
med pasienten, eventuelt brukes terapeutisk.

Til oss kommer de pårørende ofte med meget personlige betroelser som
gjerne gjør at vi kan hjelpe pasienten selv bedre, og at vi kan hjelpe
og avlaste den pårørende også, og ikke minst familiesituasjonen. Slik
vil vi også ønske at det i fremtiden må bli hvis vi skal kunne gi gode
behandlingstilbud til våre pasienter.

Jeg vil så nevne en del eksempler på hvilke konsekvenser det vil kunne
få hvis innsynsrett i tredje persons følsomme opplysninger skulle gis
til pasienten:

1) Betroelse fra ektefelle om utroskap vedkommende har begått, av
de fleste betraktet som meget følsomme opplysninger. Slike
opplysninger kan være gitt i brokker i komparentopplysninger og
innvevet i stoff som naturlig også berører pasienten selv. Med
innsynsrett lovfestet for pasienten, kan enhver forestille seg hvilke
katastrofale følger åpenbaringer av slike forhold kan få overfor den
ektefelle forholdet har vært skjult for - vedkommende selv -
ekteskapet - barna - familien.

2) Opplysninger fra ektefelle (som tredje person) om tidligere
seksualopplevelser - forhold som har vært skjult for den ektefelle
som er pasient, homoseksuelle forhold, gjennomgåtte aborter,
kjønnssykdommer, eventuelt andre lidelser vedkommende ikke har betrodd
seg til pasienten - ektefellen om, men som meddeles legen under
forvissing om taushetsplikt. Skulle setninger, avsnitt, ord
systematisk sladdes ut i journalen, og vedkommende pasient lese den
meget sensurerte journal, kan man jo tenke seg konsekvensene for den
mistenksomme, usikre, følsomme person som psykiatriske pasienter ofte
er. Den paranoide psykose vil da lure rundt hjørne for hver
psykiatrisk pasient som måtte forlange innsyn i sin journal.

3) Opplysning om tidligere gjennomgåtte psykiatriske lidelser,
ektefelle eller andre måtte ha hatt tidligere, innleggelse,
konsultasjoner, gjennomgåtte psykoser, suicidalforsøk vedkommende selv
eller andre måtte ha gjort, alkohol / stoffproblemer etc. Det må være en
menneskerett som pårørende å kunne betro slike opplysninger. Hvis det
ikke er tilfelle, må vi få vite om det som behandlere, og føre et
tredobbelt bokholderi. Det sies kvinner ofte betror forhold
vedrørende deres seksualliv som også er ømfintlig stoff for deres menn,
selv om det er deres felles samliv som omtales. Opplevelsen av dette
har mange holdt tilbake. Kvinnelige pårørende kan berette at de i
grunnen avskyr det seksuelle samliv med deres ektefelle (eller
partner), men later som de nyter, f.eks. opplever orgasme etc. Dette
betror de seg til legen om, men skulle deres menn ha innsynsrett i
dette, ville konsekvensene bli uheldige, kanskje ødeleggende for
ekteskap og familieliv. Det er mange nyanser i en tredje persons
betroelser, og vanskelig å skille mellom hva som vedrører pasienten. I
dette tilfelle gjelder det ømfintlig stoff også pasienten, men han kan
neppe ha krav på disse opplysninger.

4) Jeg vil nevne et eksempel fra praksis, omskrevet, men
realistisk, slik vi kan stå overfor det i vår kliniske hverdag.

En kvinne fra våre vestlige landsdeler ble tvangsinnlagt i
psykiatrisk sykehus for en dyp depresjon med tanker om at hun var
fortapt, at familien skulle rammes av en stor ulykke, at mannen
var henne utro, at familien ville utslettes i forbindelse med et
komplott som var i gang mot henne. Legeerklæring og
innleggelsesbegjæring fra mannen forelå.

I løpet av behandlingstiden var, som vanlig er, mannen inne og
avla komparentopplysninger. Innvevet i alt han hadde å fortelle om
pasient og familielivet, kom også fram stoff om ham selv som viser
seg å være viktig for forståelsen av sykdommen. Hjemmet var
strengt religiøst preget. Forholdet mellom ektefellene hadde vært godt.
De hadde små barn. De besluttet seg til å bygge hus. Det trengtes
penger til bygging, og mannen dro til sjøs for å tjene bedre. Det gikk
ikke bedre med ham enn det har hendt sjøfolk og andre før: I
Sør-Amerika havnet han en enkelt gang på horehus. Kort tid etter
utviklet han et utslett på deler av kroppen. Naturlig nok tolket han
dette som symptomer på kjønnssykdom, syfilis. Han våget ikke å gjøre
noe med det. Etter noen måneder kom han hjem - med utslett - og
i sterk skyldbetynget forfatning. Han torde ikke nevne noe for henne om
det, men holdt seg mest mulig vekk fra henne, naturligvis også i
seksuell henseende. Hun tolket dette som en avvisning, tegn på at
ekteskapet nå nærmet seg slutt, og gikk gradvis ned i den
psykose jeg har nevnt, inkludert forestillingen om hans utroskap
m.v. Legene ved sykehuset følte et naturlig ansvar for også å hjelpe
mannen, som var komparent, men også svært deprimert uten å være
psykotisk. Han ble undersøkt grundig med henblikk på en mulig
syfilis. Prøvene på kjønnslidelse var alle blankt negative. Det
ble påvist et sikkert eksem som han ble behandlet for. Fruen var i
mellomtiden behandlet ut av sin depresjon. Etter få måneder kunne
hun utskrives - samlivet ble gjenopptatt - og familielivet har senere
fungert meget godt. Men hun har tidvis vært sint og aggressiv på
mannen for at han foranlediget henne innlagt og beskyldt ham for at han
på denne måten har skadet henne og nedverdiget henne.

Hvis hustruen en eller annen gang senere skulle forlange innsyn
i sin journal, hvordan ville det da gå hvis sykehuset ikke hadde
taushetsplikt for følsomme opplysninger for tredje person?
Sykehuset førte intet tredobbelt bokholderisystem med egne opptegnelser
for hva pasienten sa, og hva tredje person sa om henne og om seg
selv, og atskilt fra det om dem begge. Hvordan skulle sykehuset
forholde seg om ikke til den regel at følsomme opplysninger fra tredje
person generelt er unndratt innsynsretten. Hvis hustruen ble nektet
innsyn i disse opplysninger, og reiste rettssak fordi hun var overbevist
om at det var mannens feilaktige opplysninger som lå bak xxxxx xxxxx
xxxxx xxxxx xxxxx, hvem skulle så vurdere om det dreiet seg om
følsomme opplysninger andre enn sykehuset?

Skulle nye regler komme, eller skulle det stadfestes at legens
taushetsplikt ikke gjelder følsomme opplysninger fra tredje person,
og skulle lovgiveren ønske dette og fastslå dette ved lov, må
disse regler ikke gis tilbakevirkende kraft. De må gis i form av lover
og bestemmelser som i tilfelle gjelder fra en fremtidig dato, hvor
man i psykiatrien, eventuelt andre fag og almen praksis, kan
tilrettelegge en dobbelt eller tredobbelt journalføring,
eventuelt holde opp med å journalføre opplysninger i det hele tatt.

Jeg fremholdt at det jeg med dette innlegg ønsket å formidle, er at
bokstavfortolkninger og juridiske fortolkninger i rimelig grad må ta
hensyn til forholdene i det praktiske liv, og hva som til syvende og
sist tjener den enkelte av oss, familien og samfunnet.

Av Juklerøds advokat ble jeg stilt en del spørsmål m.h.t. hvorvidt jeg
anså ham robust, noe jeg ga uttrykk for at jeg anså han for å være ikke
minst legemlig, men at han jo nettopp når det gjelder sitt spesielle
område er særskilt ømfintlig og ømtålelig. Jeg ga videre en definisjon
på vrangforestillinger, til rettens kjennskap:

"En vrangforestilling er en uriktig eller urimelig idè, oppstått på
sykelig grunnlag, som av pasienten tillegges absolutt sannhetsverdi,
slik å forstå at den ikke lar seg korrigere via fornuft eller via
logikk".

Det var tydelig at advokat Bae hadde lagt opp til en subsidiær løsning
hvis innsynsretten ikke ble gitt. Denne subsidiære løsning skulle gå på
det tilfelle skyld at det ble gitt samtykke fra komparenten om at det
kunne gis innsynsrett til pasientens fullmektig, altså til advokat Bae.
Dette forutsetter imidlertid at sykehuset har vurdert det annet grunnlag
for å holde tilbake hustruens komparentopplysninger, nemlig spørsmålet
om disse kan være skadelige for hans helse. Dette aspektet har ikke vært
vurdert og gjennomdrøftet fra sykehusets side, fordi situasjonen ikke
har foreligget. Den situasjon som har foreligget fra vår side, er at
hustruen har nektet innsynsrett, og dette har vi forholdt oss til. Vi
har således ikke tatt opp til vurdering hvilken skadelig innflytelse
utlevering av opplysningene ville få for ham. Skulle hun gi adgang til
innsyn, vil sykehuset utvilsomt måtte vurdere denne faktor. Skulle
utfallet av denne vurdering være slik at pasienten ikke vil ta skade av
det eller ikke skade andre på grunnlag av det, må komparentopplysningene
da bli å utlevere. Skulle vurderingen gå ut på at han ville kunne ta
skade av å få se opplysningene, eventuelt komme til å skade andre hvis
han fikk se opplysningene, måtte vår avgjørelse være at han til tross
for hustruens samtykke ikke kunne få se hennes komparentopplysninger. I
så fall måtte han reise ny sak for å få innsikt i
komparentopplysningene.

Advokat Bae ville tydeligvis ha meg til i retten å gi uttrykk for at det
ikke ville være skadelig for pasienten å få se hustruens
komparentopplysninger. Til dette svarte jeg at jeg godt kunne forstå
hans oppfatning at han mente det ikke kunne være skadelig.

Etter at saken var avsluttet, hilste jeg ved utgangsdøren på en mann som
hele tiden hadde sittet ved siden av pasienten. Det viste seg å være
hans bror. Broren arbeider i Kristiansand, men var kommet inn i
anledning av rettssaken. Jeg hadde en lengre samtale med ham utenfor
lokalet, og hadde også følge med ham i området omkring
Nationaltheateret. Jeg drøftet med broren hvorvidt det foreligger
mulighet for pasienten til å komme hjem til gårdsbruket som hans bror
driver. Dette mente broren ville være umulig, bl.a. fordi konen til
broren er i positivt forhold til pasientens tidligere kone. Jeg får
ellers inntrykk av at pasientens familie er av den oppfatning at konen
har vært spesielt vanskelig, og at det er dette som ligger bak den
tilstanden som pasienten har utviklet. Broren er ikke sikker på om det
dreier seg om sykdom eller ikke. Det høres ikke ut til at broren kan se
noen mulighet til at pasienten kommer ut fra sykehuset. Familien kan
ikke hjelpe pasienten til å bli utskrevet. De anså tydeligvis
situasjonen for fastlåst, og regnet med at pasienten kom til å bli i
sykehuset til han eventuelt hadde fått sin rett. Broren gav ellers
uttrykk for at han trodde pasienten hadde opplevet rettsforhandlingene
som rimelige og rettferdige, og at han heller ikke hadde oppfattet det
slik at han var blitt angrepet på noen måte fra sykehusets side. Broren
gav uttrykk for at pasienten hadde en klar oppfatning av at når han ikke
fikk innsyn i hustruens komparentopplysninger, skyldtes ikke dette
sykehuset, men Departementet som hadde gitt denne helt klare veiledning.
Det er derfor selve prinsippsaken han vil ha prøvet.

Broren er også av den oppfatning at man må påregne flere prosesser fra
pasientens side før han får "renset seg".

Hele denne saken har naturligvis krevet enorme mengder av tid fra
advokaters, rettens og ikke minst legers og behandleres krefter. Det har
også vært en belastning både på enkeltpersoner spesielt og for
institusjonen. Imidlertid har saken i massemedia heldigvis blitt
fremstilt som den prinsippsak den er, og det virker ikke som om
sykehuset er belastet eller uthengt i forbindelse med saken.

Et forhold som man sikkert i fremtiden må ta hensyn til, er den svære
plakatoppklistringen pasienten driver med i vestibylen i velferdsbygget.
Det har heller blitt en tiltakende virksomhet ved stadig mer sjenerende
oppslag, som har ført til mange henvendelser fra pasienters, pårørendes
og fra personalets side om at dette må sykehuset nå få slutt på. Det har
vært nevnt at velferdsbygget er blitt til en "søppelkasse". Det er lite
sannsynlig at man ved sykehuset i lengre tid kan tolerere den
situasjonen som her er oppstått. Vi har i den senere tid avfunnet oss
med den også på grunn av den forestående rettssak. Når hele denne saken
er avgjort, jeg vil tro allerede etter byrettsdommen, må det nok skje
innstramninger her, og man bør også sette i gang forberedende arbeid for
utskrivning av pasienten. Det er lite rimelig å beholde en pasient i
institusjonen når han ene og alene er her for å fortsette sine egne
prosesser. Noe behandlingsøyemed er det ikke lenger, idet enhver
terapeutisk kontakt synes å være blitt umulig. Karakteristisk nok hadde
fung. overlege Aadel Grimsgaard villet ha en samtale med ham forleden og
gitt ham en time. Hun fikk da et langt brev tilbake fra pasienten, hvor
denne gjorde oppmerksom på at hun måtte være i behov for behandling hos
ham, og han var villig til det og gav henne en time på sitt kontor på et
oppgitt klokkeslett. Antakelig bør man drøfte pasientens situasjon, ikke
bare i det overlegeavsnitt han nå er i, men også i egne overlege /
legemøter for sykehuset som helhet. Disse drøftelser bør imidlertid
vente til saken har vært oppe til doms.

[Arve Kirkevik]

Del 11

Arnold Juklerød

10.02.1982:

10.02.82. fung. overlege Ådel Grimsgaard.
Etter at jeg overtok ansvaret for avsnitt III, har jeg hatt to lengre
samtaler med Juklerød. Den ene 14.01. og den andre i går. Videre har jeg
vært tilstede ved Oslo Byretts behandling av rettssaken hans.

På min invitasjon til Juklerød til å komme til samtale på kontoret mitt
fikk jeg 13.01. et skriftlig svar som legges til journalen, fordi det
uttrykker en del av hans tanker omkring psykiatrien og var utgangspunkt
for våre samtaler. Juklerød svarte på invitasjonen med å invitere meg
til å komme på hans "store kontor" i velferdsbygget, fordi han ikke
hadde anledning til å gå fra sin port. Begge våre samtaler fant sted i
hans "store kontor" i Velferdsbygget. Juklerød var meget velvillig og
imøtekommende og inviterte meg til å fortsette behandlingen hos ham når
jeg måtte ønske det.

I samtalen har Juklerød utdypet sine tanker omkring psykiatrien i
særdeleshet og samfunnet i sin alminnelighet. Dette skal kort refereres
slik som jeg har forstått det:

Juklerød ser det slik at det i verden kun er et friskt menneske, nemlig
Jesus Kristus. Alle vi andre er mer eller mindre syke, angrepet av
forrykthet eller paranoia. Med Jesus Kristus som sentrum og med et utall
av sirkler, i forskjellige radiuslengder fra dette sentrum, befinner vi
oss allepå en eller annen sirkel, og betrakter tilværelsen ut fra denne.
Alle som befinner seg på en annen sirkel enn den vi er på, betrakter vi
som syke eller lidende av paranoia. Det finnes således svært mange
paranoiaformer, hans form er 297,0, som han har lest i journalen, den
høyeste form for paranoia er paranoia 666, som henspeiler til Dyrets
tall i Johannes åpenbaringsbok.

Psykiaterne har tillagt seg en helt spesiell rolle, i det de hevder å
være sjelsleger og kan skjelne mellom sykt og friskt, og ved det vil
være gudlike og en slags Gudsbespottere. Psykiaterne går makthaverenes
erend, deres uhyggelige våpen er giftsprøytene, ved hvilke de forgriper
seg på vergeløse og hjelpeløse mennesker, som derved kommer i deres
makt. Noen av psykiaterne gjør dette bevisst og overlagt, andre av oss
innser det gale i det, men ser oss nødt til å utføre vårt oppdrag for å
tjene til det daglige brød. En tredje gruppe gjør det i god tro, fordi
vi ikke skjønner hva vi bedriver. Makthavernes mål er å
gjennommaterialisere samfunnet, bevege seg bort fra det naturlige, bort
fra Gud og bort fra det som er godt og skjønt.

I Oslo byretts domsslutning ble Staten ved Sosialdepartementet
frifunnet, Juklerød tapte altså saken sin. Dette sier han seg fornøyd
med, i det han mener dette bare underbygger hans påstand om det
urettferdige i samfunnet. Han vil anke dommen og håper på at den blir
behandlet både i lagmannsrett og i høyesterett, idet en slik
lengrevarende prosess vil gi menneskene mulighet til å få øynene opp for
hvilke uhyrligheter som foregår i samfunnet.

Vi har diskutert utskriving fra sykehuset. Juklerød sier at han aldri
har forlatt sin post noengang. Hans oppgave nå er å kjempe for
sannhetens sak, og det må han gjøre her fra Gaustad sykehus, der uretten
er blitt begått mot ham. Han vil ikke forlate sykehuset før han har
avslørt humbugen og urettferdigheten i psykiatrien

neste side mangler i journalen! (begynner på neste side i opprinnelig
journal)!

xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx

at Telemark fylke er ansvarlig for plassering av Juklerød, slik at han
bør søkes overflyttet til Faret. Man mente det var rimelig at Faret
sykehus stilte plass til disposisjon for frivillig innleggelse, slik at
Juklerød ved utskrivingen fra Gaustad sykehus har et sted å gjøre av
seg. Dette vil jeg i første omgang forelegge for Juklerød.

Videre var det generell enighet om at man må få slutt på
plakatopphengingen i Velferdsbygget, dette vil jeg ta opp med
direktøren.

17.06.1982:

Journalnotat 17/6 1982 ved dr. Erik Nordberg / åk
På grunn av forestående ombygningsarbeide i G-bygningen, så ble det
bestemt at avd. G II øst måtte flytte ned i 1. etasje til avd. G I øst's
lokaler. Avdeling G I vest skal deretter flytte opp i 2. etasje til
avdeling G II øst's lokaler.

Juklerød har jo i den senere tid tilhørt avd. G II øst som hører inn
under avsnitt III.

Avsnitt III ordnet derfor med plass til Juklerød i 1. etasje. Han har
fått tilbud om eget rom i 1. etasje.

Juklerød har imidlertid nektet å fraflytte sitt rom i 2. etasje. Jeg har
i denne forbindelse snakket med ham flere ganger. Jeg har fremholdt at
ledelsen fant det rimelig at han likesom de andre som holdt til i 2.
etasje, flyttet ned i 1. etasje. Man fant det urimelig at han skulle
være alene i en tom avdeling i flere uker, og man fant det urimelig at
han skulle være der når avd. G I vest flyttet inn i lokalene, med mindre
avdeling G I vest på forhånd hadde gitt sitt samtykke til dette.

Juklerød har på sin side fremholdt at han demonstrerte for å vise
urimeligheten i at han er sammen med de andre i avdeling G II øst, en
avdeling som etter flyttingen består av de mest syke, eldste og
urenslige menneskene. Han demonstrerte samtidig for å gi uttrykk for at
det ikke finnes grunnlag for å fastholde ham i noen avdeling. Forøvrig
fremholdt han at han nektet å flytte for også å gi uttrykk for en
protest på vegne av de andre i avdelingen som ikke er istand til å
protestere selv. Han mente at flyttingen representerte en forverring av
situasjonen for dem som er i avdelingen.

Juklerød gav tydelig beskjed om at dersom han likevel skulle flyttes ned
i 1. etasje, så skulle det skje ved at han ble båret på båre. Han
fortalte at dette ville komme til å foregå helt passivt, dvs. at han
ikke ville utvise noe som helst voldsomhet under bæringen. Mandag 14/6
1982 var siste frist for Juklerød til å flytte. Man ønsket ikke å bære
ham på båre ned i 1. etasje. Jeg gav ham beskjed om at 2. etasje ville
bli avlåst i løpet av dagen og han ville bli henvist til et rom i 1.
etasje.

Da Juklerød skulle tilbake til avdelingen på ettermiddagen, var det
likevel en som låste ham inn i 2. etasje. Så det ble til at han sov der
på sitt gamle rom natt til 15/6.

Den 15/6 ble det så bestemt at Juklerød inntil videre kunne få oppholde
seg på sitt rom i 2. etasje. Det var ment som en midlertidig løsning
fordi man foreløpig ikke ønsket å bære ham på båre ned i 1. etasje.

25.06.1982:

Journaltilføyelse 25/6 1982 ved fung. overlege Marit Halvorsen / åk
Jeg henviser til ovenstående journalnotat av dr. Erik Nordberg, hvor det
fremgår at Juklerød nekter å flytte fra avdeling G II øst og ned i det
tilvist rom på avdeling G I øst, i forbindelse med ombygningarbeider i
G-bygget. Dersom dette skal skje, må han bli båret på båre.

Avdelingspersonalet har ikke ønsket dette, da han er frivillig innlagt.
På overlegemøte den 23/6 1982 drøftet man den situasjonen som derved er
oppstått.

Overlege Ugelstad ledet møtet, da ko-ordinerende overlege, overlege
Retterstøl var i retten.

Fra avsnitt III møtte overlege Brekke, som for tiden er i permisjon.
Reservelege Nordberg, som er Juklerøds primærkontakt, samt undertegnede,
da fung. overlege Grimsgård er på ferie.

Etter endel diskusjon ble man enig om å be Juklerød formulere skriftlig
til neste overlegemøte den 30/6 1982, de betingelser han mener må være
tilstede for at han kan flytte ut i en leilighet i byen i stedet for å
fortsette å være i sykehuset.

30.06.1982:

Journalnotat 30/6 1982 ved dr. Erik Nordberg / åk
Juklerød har satt opp skriftlig sine betingelser for at han kan reise
frivillig fra Gaustad sykehus. Han har dessuten skrevet hva han vil
gjøre, hvis han blir flyttet til en leilighet. Begge disse skrivene er
vedlagt journalen.

26.08.1982:

Notat den 26/8 1982 ved dr. Rasmus Lossius / ljh:
Det var i dag planlagt å flytte pasienten fra 2. etasje til avd. G I
øst. Pasienten var villig å la seg transportere. Imidlertid møtte
pasienten ikke opp til avtalt tid, og det ble derfor bare hans eiendeler
som ble flyttet ned. Pasienten har siden ikke vist seg i avdelingen, han
var heller ikke i avdelingen i natt.

27.08.1982:

Journalnotat 27/8 1982 ved dr. Grimsgaard / åk
Som det fremgår av notatet ovenfor møtte Juklerød ikke opp til avtalt
flytting. Han ble telefonisk kontaktet i Velferdsbygget og man gav han
beskjed om at dersom han ikke innfant seg innen 5 minutt ville
eiendelene hans bli flyttet til rommet han skal ha i 1. etasje. Juklerød
møtte fortsatt ikke opp og vi flyttet derfor eiendelene hans. Fortsatt
har han ikke vist seg i avdelingen.

I forbindelse med den avtalte flyttingen har flere medarbeidere ved
sykehuset og også undertegnede fått en rekke henvendelser fra
journalister som vil forhøre seg om hva som forestår. De har fått vite
at man skal foreta en fysisk flytting innen et bygg som skal
restaureres. Advokat Bae har også henvendt seg og han har fått samme
opplysning. Fra 15/6 har Juklerød bodd alene i G 2 øst. Dette har ikke
bydd på noen komplikasjoner. Han har oppført seg høflig og greit. Holdt
seg til avtaler. Man har aldri observert fremmede i avdelingen. Dagene
har han som vanlig tilbrakt i Velferdsbygget.

10.09.1982:

Notat den 10/9 1982 ved dr. Bård Brekke / ljh:
Pasienten har i flere år hatt stabile, høyst privilegerte boforhold på
eneværelse i G 2 øst, innrettet av ham selv med hans private ting,
kjøleskap, skrivebord, m.m.. Medio juni flyttet hele avdeling G 2 øst
med pasienter og personalet ned i G 1 øst, og de to poster ble slått
sammen, som ledd i forberedelser til ombygging. Pasienten skulle da
flytte med, ned på et tilsvarende eneværelse i 1. etasje, med alle sine
ting. Men han forlangte da å bli båret på båre ned trappen til 1.
etasje, som vilkår for å gå med på å flytte.

Dette er ikke noe nytt. Så vidt jeg kan se av journalen, har visstnok
Juklerød siden 1974 alltid forlangt å bli båret på båre, når han skulle
flytte til annen avdeling, og dette hans krav er blitt oppfylt. Men bare
få flyttinger har skjedd disse årene, og det var nå flere år siden sist,
da han ble båret opp i G 2.

Denne gang, altså medio juni, ville personalet nødig bære Juklerød ned
trappen på båre, og dette utløste en akutt situasjon. Det stadige press
fra ymse hold innen Gaustad om å skrive Juklerød ut, for å bli kvitt
ham, tok nå den form at man skulle nytte høve, når han nektet å flytte,
til å skrive ham formelt ut. Bakgrunnen for dette var blant annet
opplegget fra Telemark fylke 1981 - 82 med gradvis tilbakeføring til
hjemfylket av flest mulig Telemark-tilhørende pasienter i Gaustad.

Det ble hevdet at Juklerød, som formelt frivillig innlagt, avviste den
sengeplass på eneværelse sykehuset tilbød, og han hadde da egentlig selv
skrevet seg ut. I denne situasjonen ringte jeg med ekspedisjonsjef
Munch-Søegaard i Helsedirektoratet, og snakket med kontrollkommisjonens
formann Lelia Loe. Begge fremholdt at om vi nå skrev Juklerød ut, og mer
eller mindre kastet ham ut av Gaustad, kunne dette oppfattes som
utilbørlig inngrep fra sykehusets side i den rettssak Juklerød fører,
der han har anket byrettsdommen av 2. februar 1982 inn for lagmannsrett.
Jeg hadde i juni også en telefon med Juklerøds advokat Bae, som den gang
lovet å forsøke å overtale Juklerød til å flytte ned i 1. etasje uten
bårebæring.

Dette lyktes ikke, - og enden på visa i juni ble at Juklerød fikk
fortsette å bo på sitt eneværelse i 2. etasje, også etter at alle andre
pasienter og personalet flyttet ned i G 1 øst. Juklerød har således i
hele sommer bodd på sitt rom i en ellers tom avdeling. Dette har gått
uten vansker, jamfør dr. Grimsgaards notat av 27/8.

Neste trinn i forberedelsene til ombygging i G-bygningen, som skulle
begynne i vestfløyen, var å flytte G 1 vest med pasienter og personalet
opp i den tomme G 2 øst. Dette var planlagt til primo september. Da
måtte Juklerød ut av sitt enerom i den tomme G 2 øst, for å skaffe plass
til G 1 vest-pasientene.

For å få gjennomført dette gikk man med på Juklerøds krav om å bære ham
på båre ned trappene. Det var avtalt med ham at dette skulle skje 25/8,
og da skulle også hans ting flyttes ned på det ventende tomme eneværelse
i G 1 øst. Men Juklerød møtte ikke opp for å la seg bære på båre. Derfor
ble bare hans ting båret ned 26/8.

Lørdag 28/8 1982 kom det atter en artikkel i Dagbladet om Juklerød. Men
denne gang var det ikke journalist Arvid Bryne som skrev, og artikkelen
var faktisk noenlunde sannferdig og ikke altfor urimelig mot sykehuset.

Juklerød ordnet seg nå med overnatting hos venner i byen. Dagen
tilbrakte han som før i Velferdsbygget med sine nidplakater. I noen uker
fra 26/8 har Juklerød ikke overnattet på sykehuset.

Denne situasjonen forsterket presset fra Gaustad-fagfolk som ville ha
Juklerød skrevet ut. På overlegemøter 1/9 og 8/9 ble det argumentert for
at man skulle oppfatte situasjonen dithen at Juklerød, som frivillig
siden 1974, nå egentlig selv hadde skrevet seg ut, og ta konsekvensene
av dette. Disse holdningene ble forsterket av at Juklerød selv nærmest
stilte ultimatum, i langt skriv til koordinerende overlege, datert 6/9.
Juklerøds skriv av 6/9 1982 vedlegges journalen i sin helhet.

I dette journalnotat skal gjengis noen avsnitt fra skrivet, der Juklerød
truer med å slå seg til i Velferdsbygget dag og natt på ubestemt tid, om
vi ikke innen 10/9 1982 går med på èn av tre muligheter han gir oss.

Sitat:
"Dere har bare tre veier å gå i denne saken, og her skal dere få veiene
anvist av en erfaren veiarbeider og vandrer:

1) Dere bærer mine saker og ting forsiktig tilbake opp i min
"celle" i avd. G.M. 2. etasje øst, hvor dere den 25. august d.å.
fjernet disse mine saker uten min tillatelse. Arnold følger da
"godvillig" etter uten noen som helst bårebæring ---.

2) Dere bærer mine saker og ting, - og meg, - ned i den åpne
avdeling C.M. til avdelingsleder Aasta Lium. (Hun trenger
virkelig den hjelp jeg kan gi.)

3) Dere legger hånd på meg igjen og bærer bare meg - mot min vilje - inn
i den lukkede avdeling C.M. øst, Gaustads nå desidert verste avdeling,
bestående av ca. 20 av de sykeste, gamleste og mest urenslige
mennesker.

Utgangspunktet for all bæring blir nå mitt "arbeidssted" her i Gaustads
Velferdsbygg. Tidspunktet for en eventuell bæring kan vi enes om senere.
Men jeg vil ikke belaste mine venner med et for langt opphold, og jeg må
derfor i min strategi og taktikk ta hensyn til det. Dette gjøres ved at
jeg gir dere en frist til å vandre èn av mine tre anviste veier. Fristen
settes til fredag den 10. september 1982.

Hvis dere ikke foretar noen som helst bæring innen den fastsatte frist,
blir jeg da sittende her i Gaustads velferdsbygg dag og natt inntil at
dere har bestemt dere for å gå èn av mine anviste veier."

Etter overlegemøtet 8/9 1982 ringte jeg med ekspedisjonssjef
Munch-Søegaard i Helsedirektoratet, som denne gang virket irritert over
Juklerøds krumspring, og anbefalte meg å ringe advokat Bae. Advokat Bae
anførte denne gang at han, som ukjent med forholdene på Gaustad, ikke
kunne gi noe råd i situasjonen, men han ville sterkt fremheve at hans
klient Juklerød åpenbart vil og setter meget inn på å få forbli på
Gaustad inntil hans rettssaker er over. På spørsmål fra meg om eventuell
utskrivning av Juklerød ville bli oppfattet som utilbørlig inngrep i
rettssaken fra sykehusets side, svarte advokat Bae at han ikke hadde
tenkt i de baner.

De represalier mot sykehuset Juklerød truer med, om han ikke innen 10/9
1982 får oppfylt sine krav etter sine angitte tre muligheter, går ut på
at han da vil slå seg til dag og natt i Velferdsbygget. Jeg kan
foreløpig ikke helt overskue hvilke vansker dette kan føre til for
sykehuset i det lange løp. Men kortsiktig kan det neppe skje så mye galt
om Juklerød sover på en sofa i Velferdsbygget noen netter.

Jeg drøftet dette i dag med Gaustads direktør fru Wisnes. Hun hadde fått
beskjed fra vaktmesteren om at hvis Juklerød er i Velferdsbygget etter
kl. 22.00, vil han utløse alarmen, som lager stor støy på hele
sykehuset. De ble ordnet med teknisk etat slik at alarmutløsningen fra
Velferdsbygget slås av. Juklerød kan trolig være en pålitelig brannvakt
og tyverivakt der i bygningen.

Jeg ringte i dag også med politiet, - jourhavende politiadjutant
Kristiansen, - og forklarte situasjonen. Han sa at selv om vi formelt
skriver Juklerød ut, kan det neppe anses som noen politioppgave å fjerne
den åpenbart sinnssyke Juklerød fra Gaustad med makt, og heller ikke å
hindre ham med makt fra å komme tilbake med sine plakater.

Det synes mest rimelig å avvente den videre utvikling i alle fall til
over helgen.

[Arve Kirkevik]

Del 12

Arnold Juklerød

16.09.82:

Notat den 16/9 1982 ved dr. Bård Brekke / ljh:
I går, den 15/9, var det store oppslag om Juklerød både i Arbeiderbladet
og i Klassekampen, og muligens flere aviser. Juklerød har de siste
dagene hatt nærmest pressekonferanse i Velferdsbygningen, 2. etasje, og
har tydeligvis mobilisert sine journalistkontakter for å få
pressedekning av begivenheten, når han skal bæres på båre til G I øst.

Oversøster ved avsnitt II opplyser da det sist skulle arrangeres
bårebæring den 25/8 1982, - den gang Juklerød ikke møtte opp, - hadde
Juklerød latt journalister få navnene på de unge pleiermedhjelperne som
skulle bære. Navnene kom i avisen, med den følge at de unge
pleiermedhjelperne fikk telefonterror-oppringninger av folk som skjelte
dem ut. Etter dette vil oversøster ikke utsette sitt personale for slik
å bli satt i gapestokk i avisene.

I sammenheng med avisoppslagene i går, den 15/9 1982, hadde jeg
henvendelser fra journalister, - først fra en journalist Boger i Aktuell
Rapport som visstnok er et ukeblad. Han hadde fått fotokopi av hele
Juklerøds sykejournal, og angivelig fått fullmakt av Juklerød til å
handle på hans vegne. Jeg svarte i telefonen på hans spørsmål så godt
jeg kunne.

Overlege Ugelstad fortalte at journalisten senere hadde ringt til ham
for å få ham til å kommentere det jeg hadde sagt.

Juklerød insisterer på at han har løst leger og alle andre fra all
taushetsplikt de måtte ha, i en artikkel i Dagbladet for to år siden. I
går, 15/9, ga han meg det skriftlig uttrykkelig at han løser meg fra min
legetaushetsplikt. Hittil har vi vel sett det slik at Juklerød som
åpenbart sinnsyk, neppe kan ha rettshandleevne til rettsgyldig å løse
oss fra vår taushetsplikt. Men jeg er etter hvert kommet til at jeg
heller bør ta Juklerød på ordet, når det gjelder dette. Når han av
jurister og domstoler anses å ha rettshandleevne nok til å føre sak for
retten om prinsipielle spørsmål i lovgivningen om taushetsplikt, har han
vel saktens også rettshandleevne nok til rettsgyldig å kunne løse leger
fra deres taushetsplikt. Hertil kommer at Juklerød har gitt fotokopi av
sin sykejournal til journalister, og taushetsplikt fra vår side må jo da
bli helt illusorisk. Det kan vel til og med hevdes at jeg i tilfelle vil
bruke taushetsplikten til å beskytte meg selv mot å svare på ubehagelige
spørsmål.

Da en journalist Collett fra Klassekampen henvendte seg i går, ba jeg
ham komme til trekantsamtale med Juklerød og meg i Velferdsbygningen.
Trekantsamtalen varte over en time fra kl. 14.00, og endte med at
journalisten tok fotos av Juklerød og meg. Det var riktignok mest
Juklerød som snakket, men journalisten noterte også noe av det jeg sa.

Vi har problem når det gjelder å få organisert bårebæringen av Juklerød
til G I øst. Jeg har sagt til Juklerød at vi skal forsøke å få det til i
løpet av noen dager, og han virket tilfreds med det. Men han ville
gjerne få beskjed noen timer i forveien. Det kan vel hende at han da vil
mobilisere journalister til pressedekning av begivenheten med bilder i
avisene etterpå.

27.09.1982:

Notat den 27/9 1982 ved dr. Bård Brekke / ljh:
Bårebæringen fant sted fredag den 17/9 1982, altså en uke etter at
Juklerøds ultimatum løp ut. Denne tiden sov han om nettene så vidt vi
vet i sovepose på sofa i Velferdsbyggets 2. etasje. Muligens overnattet
han også noen ganger hos kjente. Om dagen var han på plass med sine
plakater. I samtaler med meg fremholdt han at han trivdes utmerket med
sin sovepose- tilværelse, - som gammel anleggsarbeider var han vant til
å bo i brakke, og han kunne gjerne bo slik i Velferdsbygget på ubestemt
tid.

Det var atskillig drøftelser i staben på forhånd om bårebæringen. Det
ble hevdet fra sint personalhold at det måtte da være helt galt å la seg
kommandere av Juklerød til slikt. Sykehuset burde skrive pasienten ut og
bli kvitt ham. Men ingen kunne angi noen praktisk mulig måte å få dette
til. Det ble til at sykehusets kvinneligere oversykepleiere skulle være
bærere, for slik i alle fall å unngå noen slags slåssepisode ved selve
bårebæringen. Sykehusets kvinnelige direktør, fru Wisnes, ble også med.

Juklerød fikk beskjed av meg fredag den 17/9 ved 12-tiden om at
bårebæringen var planlagt til mellom kl. 13.00 og 14.00. Han gikk da
straks til telefonkiosken og ringte til sine aviskontakter. Ved 13-tiden
var det møtt frem en hel gjeng av journalister og fotografer.
Bårebæringen fikk altså som ventet omfattende pressedekning. Selve
bårebæringen forløp fredelig. Båren med Juklerød ble plassert på tralle
og trillet av 5 - 6 damer opp fra Velferdsbygget til G-bygningen.
Herunder ble det fotografert livlig av pressefotografene.

Reportasje kom meg bekjent ikke i andre aviser enn Klassekampen, som
lørdag 18/9 hadde store førstesideoppslag med portrett av Juklerød og
svære overskrifter: "Offer for legeprestisje".

Inne i avisen var side 10 og 11 viet Juklerød, med flere bilder fra
bårebæringen og skildring av denne, og artikkel om intervjuet med
Juklerød og meg samtidig. Onsdag, 22/9, brakte Klassekampen intervju med
Juklerøds advokat, Ole Jacob Bae, som var sjokkert særlig over
uttalelsen fra meg i intervju.

Avisartiklene vedlegges pasientens papirer.

Juklerød har naturlig nok hengt opp disse avisartiklene blant sine
plakater. De har nok vakt en del interesse blant sykehuspersonalet.
Flere har kommet til meg med kommentarer.

Siden bårebæringen for vel en uke siden har situasjonen med Juklerød
vært den samme som før i sommer, og for så vidt fredelig. Han bor på
sitt vel møblerte eneværelse, nå i G I øst, og tilbringer dagen fra
morgen til ettermiddag på hva han kaller sitt "arbeidssted" i
Velferdsbygget, i hallen foran kantinen. Her gir han konsultasjoner til
dem som vil snakke med ham, trolig med "alternativ psykiatri" i protest
mot skolepsykiatrien. Han har vervet noen proselytter blant kvinnelige
medpasienter, til bekymring for deres leger, fordi Juklerød har fått
disse pasienter til å sabotere sykehusets opplegg og spesielt slutte å
ta medisin. Det vises til journalvedlegg vedrørende pasienten
med notater datert februar 1982 fra
journal.

Vi står unektelig nokså hjelpeløse overfor Juklerøds destruktive
virksomhet rettet mot psykiatrien i sin alminnelighet og Gaustad sykehus
i særdeleshet. Han har skaffet slik makt at han kan kommandere oss og
herje med oss som han vil, og vi har intet å stille opp for å bremse på
ham. Vi har ingen praktisk mulighet for å få ham skrevet ut, og så vidt
jeg kan forstå, heller ingen reell mulighet for grensesetting når det
gjelder hans livsførsel og virksomhet på Gaustad sykehus. Skulle vi sett
grenser, for eksempel ved å rive ned Juklerøds nidsplakater, måtte det i
tilfelle skje ved å organisere et ordensvern av muskelsterke menn blant
personalet, slik at noen kunne holde Juklerød fast mens plakatene ble
tatt bort. Men det finnes ingen muskelsterke menn blant personalet på
Gaustad som frivillig vil melde seg til et slikt ordensvern, dels fordi
man er redd for å bli satt i gapestokk i avisene, dels fordi man også
frykter hva Juklerød kan finne på av rent korporlig hevn, med mulige
legemsbeskadigelser. Av samme grunner kan man heller ikke gjeninnføre
slikt utgangsforbud som Juklerød hadde i flere år, da han satt på stuen
i G 2 vest 1977 / 78 og var nektet utgang. Nå i 1982 ville personalet
overhodet ikke våge og være med på å håndheve et slikt utgangsforbud.
Det ser for meg ut som det har lyktes for Juklerød å oppnå det han selv
kaller "skyvemølle", det vil si at han sitter med bukten og begge
endene, og sykehusmyndighetene er spilt helt ut over sidelinjen.

15.10.1982:

15.10.82 G I øst.
Vi ser lite til pasienten. Han går som vanlig ut ved 7.30 tiden - er av
og til inne til middag for så straks å gå ut igjen. Ved 16.30 tiden er
han igjen tilbake i avdelingen. Han er høflig og hyggelig å prate med,
har ikke kommet med skriv eller plakater i avdelingen etter at han
"flyttet inn".

22.10.1982:

Natt til 22.10.82 G I øst
Kom tilbake til avdelingen kl. 20.35.

14.11.1982:

14.11.82. GI øst
Han har hatt besøk av en mann som er ukjent for oss. Ellers har han fått
mange telefoner.

16.11.1982:

16.11.82. overlege Bård Brekke / alh. GI øst.
I sammenheng med det som er angitt i notat av 27.9. om avisreportasje
fra bårebæringen 17.9., kan opplyses at det også kom reportasje i
Telemarkavisen Varden, Skien, 23.9.82, med stor artikkel og fotografier.
Artikkelen gjengav helt kritikkløst Juklerøds egen fremstilling, og
bl.a. var medpasientene i avd. GI øst omtalt som "en flokk ville dyr",
som "spiser som griser", "hinsides ethvert håp". Sykepleiergruppen ved
Gaustad reagerte mot denne grovt fornærmende omtale av våre
pleiepasienter, og klaget med skriv av 7.10. til Pressens faglige
utvalg. I korrespondansen med PFU om saken, kom fram at
Varden-artikkelen var skrevet på free-lance-basis av journalist Knut
Boge. Pr. i dag 16.11. foreligger ennå ingen avsluttende uttalelse i
saken fra PFU. Sykepleiergruppens korrespondanse med PFU er vedlagt
papirene.

Vi har ført ytterligere korrespondanse om Juklerød med sjukehussjefen i
Telemark, som i skriv av 15.10. meddelte at Juklerød var tilbudt plass
for innleggelse i Faret, og at Telemark fylke fra nå av ikke lenger
ville betale for hans opphold i Gaustad. Fotokopi av dette ble sendt
Juklerød med ledsagerskriv fra meg, der jeg opplyste om kurpenger, og
konkluderte med at når fylket ikke lenger ville betale, ser vi det slik
at Juklerød da må skrives ut. Da jeg snakket med Juklerød om dette, var
han som forventet høyst avvisende med omstendelig grunngiving, som
særlig gikk ut på at først måtte vi på Gaustad oppfylle hans vel kjente
betingelser, før han i det hele tatt kunne tenke på å dra fra Gaustad.
Juklerød hadde som ventet ikke noe imot å gi sine grunner skriftlig. Vi
fikk et 9 siders maskinskrevet og fotokopiert skriv datert 8.11.82, i
velkjent omstendelig Juklerød-stil, som det var sendt fotokopi av etter
en lang liste, bl.a. til H. M. Kong Olav V, statsministeren og til
pressen. Juklerøds skriv ble behørig oversendt til sjukehussjefen i
Telemark med skriv herfra av 12.11., der vi forklarte at vi anser
frivillig overføring av Juklerød til Faret som ganske fåfengt.
Korrespondansen med sjukehussjefen er vedlagt papirene.

Vi har i skriv til departementet datert 12.11. opplyst om at Telemark
fylke ikke lenger vil betale, - vedlagt Juklerøds 9 siders skriv, - og
bedt om departementets direktiv for hvordan sykehuset skal forholde seg,
når garantien slik er sagt opp.

Byrettsdommen fra saken i januar 1982 ble av Juklerød anket til
lagmannsrett. Det kom 4.11.82 meddelelse fra departementet om at
hovedforhandling i lagmannsrett er berammet til 1. mars 1983.

I sammenheng med denne rettssaken har det vært oppnevnt sakkyndige,
overlegene Dalgard og Robak, til å utrede spørsmål om
komparentopplysninger. Vi har fått fotokopi av deres sakkyndigerklæring
datert 20. oktober 1982.

Innen personalet er det stadig misnøye med Juklerød-situasjonen. Bl.a.
er man grundig lei av hans nidplakater som daglig skjemmer alle vegger
og søyler i forhallen foran kantinen. Jeg har fått varsel om at saken
skal drøftes i Arbeidsmiljøutvalget.

I mellomtiden har Juklerød befestet sin posisjon, og er tilsynelatende
trygt etablert i en tilværelse han målbevisst og aggressivt har klart å
bygge opp for seg selv, der han med Gaustad sykehus som bastion og base
kan føre sitt livs paranoiakamp mot Gaustad sykehus, dets leger og
personale, mot psykiatrien og alt dens vesen. Han har sin advokat, som
strategisk dyktig fører Juklerøds sak gjennom de forskjellige
rettsinstanser. Saken gjelder i første omgang innsynsretten til
hustruens komparentopplysninger av 4.12.71, og advokaten bygger her helt
og fullt på Juklerøds vrangforestilling om at disse
komparentopplysninger skulle ha vært av betydning for avgjørelsen om § 5
- innleggelse i 1971. Slik bruker Juklerød rettsvesenet som redskap i
sin kamp. Han har gjort pressen til sitt lydige instrument, med stadige
avisartikler, der hans vrangvendte fremstilling gjengis kritikkløst, og
der han fremstår som mishandlet offer for det umenneskelige
psykiatrisystem. Fra sitt "arbeidssted" og "kontor" rett ved
telefonkiosken i Velferdsbyggets annen etasje, kan Juklerød på kort
varsel tilkalle et kobbel av journalister og fotografer. Her utøver han
sin makt, - gir "konsultasjon" og har samtaler med besøkende av ymse
slag. Her organiserer han sin krig mot oss, og Juklerød er åpenbart en
dyktig organisator. Vi sykehuspersonale er avmektige, - kan ikke bli
kvitt ham, - kan ikke korrigere vrangfremstillingen i avisartikler, -
kan anstendigvis ikke gå ut offentlig med opplysninger om en navngitt
pasient ved vårt sykehus. Denne avmektighetssituasjonen er unektlig en
påkjenning for personalet ved Gaustad.

11.12.1982:

11.12.82 GI øst
Hadde besøk av en eldre dame. Han var blid og fornøyd. Er noe forkjølet.

08.01.1983:

8.1.83. GI øst
Reiste til byen og har ikke vært i avdelingen i natt.

09.01.1983:

9.1.83. GI øst
Har fremdeles ikke vært i avdelingen. Ringte i dag og sa han kommer når
han kommer.

10.01.1983:

Natt til 10.1.83. GI øst
Ikke tilbake i avdelingen i natt.

10.1.83. BB/alh GI øst
Juklerød har vært borte fra sykehuset i 2 døgn. Det har skjedd før, men
da har han sagt fra hvor han skulle hen. Det er trolig ingen fare med
ham denne gangen heller.

For ordens skyld meldte jeg likevel i dag fra pr. telefon til
politimesteren i Kragerø, som skulle gi Dagmar Juklerød beskjed. Hun er
vettskremt for at han skal dukke opp. Vi kan neppe utelukke helt en viss
fare for at Juklerød kan dra hjem til sin forhenværende hustru og lage
bråk. Men jeg anser det lite sannsynlig, slik utviklingen har vært med
ham de senere år. Han har det alt for godt på Gaustad, - stortrives vel
egentlig i sin tyrann-posisjon her, - og vil neppe sette sin tilværelse
her på spill ved desperado-handlinger.

Det er ny ung politimester i Kragerø, - jeg fikk ikke navnet. (15/1: Han
heter Johnson). Politimester Tharaldsen, som har hatt mye å gjøre med
ektefellene Juklerød, er pensjonist siden 1981.

12.01.1983:

12.1.83. GI øst
Stadig borte fra sykehuset.

15.01.1983:

15.1.83 dr. Brekke.
Etter å ha vært borte fra sykehuset en uke, siden 8/1, kom pat. idag
lørdag 15/1 tidlig på formiddagen tilbake til avd. G1-ø. Var angiv. blib
og i godt humør, men sa intet om hvor han hadde vært. Kort etter fikk
han besøk på rummet av et yngre par. Dette meldes fra avd. ved
tlf.-forespørsel kl. 1230.

Mens han var borte, var det pågang fra personalet om å nytte på å skrive
ham ut. Det tror jeg ville vært lite klokt, om J. nå hadde kommet hjem
og funnet sitt fine enerom belagt med en pleiepasient. Det er rett nok
flere pat. på G1-ø. som medisinsk forpleiningsmessig sett burde ha
enerom, men som må ligge på sal fordi det ikke finns enerom til dem.

Ringt med politimesteren i Kragerø, Johnson, og meldt fra at J. nå er på
plass igjen på Gaustad. Han skulle melde fra til fru Dagmar J..

Jeg hadde tlf. fra fru Dagmar 13/1. Selv om J. var forsvunnet fra
sykehuset, virket hun ikke særlig redd for at han skulle dukke opp hos
henne. Men hun bad om å få beskjed når han kom tilbake, som en
betryggelse.

16.01.1983:

16.1.83. GI øst (natt til --)
Har ikke vært i avdelingen i natt.

16.1.83 GI øst
Har ikke vist seg i formiddag.

18.01.1983:

18.1.83. GI øst
Kom tilbake til avdelingen i kveld. Har besøk av en dame.

Han gikk ut igjen kl. 21.30 sammen med damen og er ikke kommet tilbake i
løpet av natt til 19.1.

22.01.1983:

22.1.83 (overlege B. Brekke / alh)
Som det går fram, har pasienten vært borte fra sykehuset nesten
sammenhengende siden 8.1., d.v.s. ca. 2 uker. Han var innom en tur
lørdag 15.1., - se notat, - forsvant igjen samme kveld. Kom innom noen
timer tirsdag 18.1., sammen med en dame, og de gikk igjen samme
ettermiddag. I dag lørdag 22.1. melder avdelingen på forespørsel at
siden tirsdag 18.1. har ingen sett Juklerød. Hva kan så dette bety?? Er
kanskje Juklerød i ferd med å flytte fra Gaustad? Har han funnet en
samboerske med egen bolig og formue? På Gaustad ville alle hjerter fryde
seg om noe sådant skulle skje. Helt utenkelig er det vel neppe.

Når Juklerød i alle år siden 1974 har klamret seg fast i Gaustad, - så
er vel en vesentlig grunn til dette at han har følt seg trygg på
Gaustad, og utrygg om han kom utenfor sykehuset. I flere år var han
ytterst forsiktig med å dra alene til byen. Han var redd for å bli
myrdet av de korrupte mektige menn i komplottet mot ham, - med
statsministre og statsråder i spissen, - som ville rydde ham av veien
for å hindre hans avsløringer av Norges-historiens største skandale,
Holtane-saken.

De senere år, siden 1978-79, har han gradvis kunnet føle seg mindre
utrygg. Her på Gaustad har han befestet og forskanset seg i en
husokkupant- og hustyrannposisjon, med maktbasis delvis i
avisskriveriene og pressens makt, siste tiden delvis også i hans status
som part i rettssak mot Staten. Slik er han blitt mindre utrygg overfor
det som mest kunne true hans tilværelse på Gaustad, nemlig mulige planer
om utskrivning. I avisartiklene er han fremstillet som martyr og offer
for urett, og slik er han blitt kjendis og populær i
anti-psykiatri-kretser. Her har han etter hvert fått kontakter og sosial
omgang, og trolig noen personlige venner, bl.a. Vera Grønlund. Gradvis
disse årene har han våget seg mer og mer utenfor Gaustad, for etter
hvert opp til flere dager ad gangen. Nå januar 1983 har han altså vært
borte to uker så å si sammenhengende. Dette åpner perspektiver i retning
henimot mulig attføring, tilkjempet av Juklerød selv, ut igjen i
samfunnet til en tilværelse som yrkeskverulant, kjempende i rekkene for
anti-psykiatriens store sak.

Disse årene har Juklerød selv også gjennomgått en slags utvikling, og en
kan si en viss modning. Hans kverulantskriv er ikke lenger fullt så
primitive som før. De lignet de første årene i noen grad på schizofrene
skriverier, men dette er blitt mindre etter hvert. Juklerød har fått
øvelse i å skrive, og han skriver nå noe bedre norsk, og med en noe
bedre disposisjon i de framleis ofte 8 - 10 sider lange skriv. Framleis
trekker han inn en masse detaljer og det kan stadig være vanskelig å
finne ut hva han egentlig vil fram til, men skrivene er likevel mindre
rotet utflytende enn før. Juklerød synes også å ha lært en del om
kampteknikk ved sivil ulydighet, jfr. Alta-saken, og dette har gitt mer
struktur på hans paranoiakamp. Men først og fremst er det nok hans
tilknytning til og personlige omgang med folk i anti-psykiatrikretser
som har gitt ham et slags sosialt nettverk, så han ikke lenger er så
ekstremt isolert. Ved dette har han også fått en slags
adferdsreferanseramme som støtte for en viss personlig modning, med
mindre angstbiterpreget aggressiv impulsivitet og mer samlethet i
aggresjonsadferden. Vi har nok kunnet registrere en viss slik utvikling.
Det er neppe utenkelig at pasienten slik etter hvert kan bli så vidt
mindre utrygg at han av seg selv kan gi opp sin befestede bastion på
Gaustad og flytte ut til likesinnede medkjempere i anti-psykiatrien ute
i samfunnet.

Jeg tror det vil være klokt av oss å stille oss avventende til denne
mulige utviklingen, og ikke på noen måte søke å forsere den. Juklerød
får ha sitt pene eneværelse på GI øst stående åpent for ham på ubestemt
tid, inntil det behager ham selv å si det fra seg, - og Telemark fylke
får fortsatt betale. Vil vi foreta oss noe aktivt, f.eks. belegger
Juklerøds rom med en pleiepasient som trenger det, vil vi raskt igjen ha
Juklerød overnattende i sovepose i Velferdsbygget, med nye ultimatum om
bårebæring, og journalister i organisert vakt for pressedekning.

Som nevnt i notat av 16.11. - 82 førte vi korrespondanse med
fylkesmyndighetene i Telemark, som ikke lenger ville betale kurpenger
for Juklerød i Gaustad. Juklerød selv avviste kategorisk, i skriv av 8.
november 1982 enhver tanke om frivillig overføring til Faret. Saken ble
forelagt for departementet, som i skriv av 10. januar 83 beaktet at
Telemark fylke må betale inntil videre, men samtidig bad oss om på
Gaustad ta skritt til å få Juklerød overført til Faret. Ettersom
departementet var vel informert om Juklerøds holdning i saken, og bl.a.
hadde fått fotokopi av Juklerøds skriv av 8. november 1982, måtte vi på
Gaustad tro departementet mente å pålegge oss å søke Juklerød overført
til Faret etter § 5, ved innleggelse i Faret uten Juklerøds samtykke og
mot hans protest. For sikkerhets skyld drøftet jeg saken muntlig med
departementet, bl.a. med ekspedisjonssjef Munch-Søgaard. Det viste seg
da at departementet slett ikke hadde ment § 5-overføring til Faret. Man
fant i departementet, slik vi også mente, at gode grunner for tiden
taler imot slikt tvangstiltak overfor Juklerød. Departementets skriv av
10.1.83 ble herfra besvart med skriv av 14.1., i samsvar med hva vi var
kommet fram til i drøftelsene.

Juklerød selv har vært på vakt mot mulige skumle planer bak hans rygg om
utskrivning fra Gaustad og overføring til Faret. Da han primo november
1982 fikk seg forelagt henvendelsene fra Telemark, med beskjed om at
Telemark fylke ikke lenger ville betale kurpenger til Gaustad, tok
Juklerød i sitt 9 siders svarskriv av 8. november 1982 på slutten opp at
han ville ha innsyn i dokumenter vedrørende mulig flytting. Riktignok
oppfattet jeg ikke at det var dette han mente, såpass snirklete det var
skrevet. Men Juklerød kom med nytt skriv av 30.12.-82, der han igjen
skrev om innsyn i dokumenter. Jeg var fortsatt ikke sikker på hvilke
dokumenter Juklerød mente, så jeg sendte skriv til Juklerød og samtidig
til hans advokat, Bae, for avklaring. Advokat Bae forklarte i skriv av
19.1.-83 at Juklerød utvetydig mener dokumenter vedrørende mulig
flytting fra Gaustad. Dette skulle da nå være greit. Juklerød vil få
utlevert fotokopi av all korrespondanse vi har hatt både med Telemark
fylke og med departementet om overføring til Faret. På Juklerød kan
dette dokumentinnsyn forhåpentlig virke som en betryggelse. For ordens
skyld vil også advokaten få tilsendt de samme fotokopier.

En overføring av Juklerød til Faret etter lovens § 5 ville unektelig by
på problem, selv om vi vel nok mener det i og for seg foreligger lovlig
grunnlag. Det kan diskuteres i hvilken grad pasienten for tiden fyller
lovens tilleggsvilkår for § 5-innleggelse og -tilbakeholdelse, bl.a. i
hvilken grad Juklerød for tiden kan ansees farlig for andre. I sin
nåværende maktposisjon på Gaustad er han mindre utrygg og trolig mindre
drapsfarlig, selv om han kan være voldsfarlig nok i det daglige, f.eks.
om noen forsøker å ta ned hans plakater. Konkrete planer om flytting fra
Gaustad kan gjøre ham mer utrygg.

Ved eventuell søknad til Faret om overføring dit etter § 5, ville først
overlegen på Faret måtte gjøre vedtak om å ta imot pasienten til §
5-innleggelse, d.v.s. overlegen der måtte være enig i at ikke bare
lovens grunnvilkår finnes til stede, men også tilleggsvilkår. Overlegens
vedtak ville av Juklerød bli anket inn for Farets kontrollkommisjon.
Hvis overlegevedtaket ble opprettholdt her, ville Juklerød anke det inn
for retten etter lovens § 9A. Slik ville det gå kanskje mer enn et halvt
år. Muligens ville så retten gi Juklerød medhold. Her er unektelig
problem. Etter min mening, - og så vidt jeg forstår også departementets
mening, - må det være lite klokt å gå i gang med slikt, som kunne gjøre
Juklerød mer utrygg og kanskje mer voldsfarlig, midt oppe i den pågående
rettssak som Juklerød er i gang med.

Som nevnt i notat av 16.11.82 er hovedforhandling i lagmannsrett
berammet til 1. mars 1983. Vi fikk et skriv datert 15.10.82 fra
departementet med forespørsel om hvordan vi ville vurdere innsyn i
Dagmar Juklerøds komparentopplysninger i forhold til forvaltningslovens
§ 19 C, jfr. legelovens § 46, dersom retten skulle gi Juklerød medhold i
at innsyn ikke kan nektes med begrunnelse i legetaushetsplikt. Dette
skrivet fra departementet er besvart med en lengre utredning, datert
17.1.83, med flere vedlegg, der vi drøfter først og fremst faren for at
Juklerød kan begå straffbare handlinger mot Dagmar Juklerød, dersom han
selv får innsyn i hennes komparentopplysninger. Denne utredning av
17.1.83 har vi unntatt fra pasientens eget innsyn etter legelovens § 46.

En gang i november 1982 var professor Retterstøl og jeg til konferanse i
departementet med advokaten fra Regjeringsadvokatembetet som skal føre
saken på vegne av Sosialdepartementet. Man drøftet bl.a. den sakkyndige
utredning om komparentopplysninger som overlegene Robak og Dalgard avgav
20.10.82. Utredningen viser tydelig det samme som også er angitt i
departementets egen utredning til Gaustad av 4.3.1980 om
innsynsrettforhold, nemlig at legetaushetsplikt aldri er noe absolutt og
almentgjeldende, men tvert imot noe som legen må vurdere skjønnsomt i
hvert enkelt tilfelle. I drøftelsene da var det enighet om at det ville
være en fordel for alle parter om Dagmar Juklerød kunne gi sitt samtykke
til at lagmannsrettens juridiske dommere kunne få lese hennes
komparentopplysninger.

Omkring månedsskiftet november/desember 1982 telefonerte jeg et par
ganger til fru Dagmar Juklerød, og tok da opp bl.a. det spørsmålet om
hennes samtykke som er nevnt. Forøvrig spurte jeg henne om hva hun først
og fremst er redd for, dersom Juklerød får lese journalnotatet om hennes
komparentopplysninger fra 4.12.1971. Hun er redd først og fremst for
ytterligere skandalisering, ved at Juklerød trekker ut enkeltsetninger,
uttrykk og vendinger og bruker dette til nye grove beskyldninger og
ærekrenkelser, og sender dette ut til naboer og folk i bygda og til
aviser. Hun er ellers svært misnøyd med journalnotatet av 4.12.71, som
hun mente refererte hva hun hadde sagt på en dårlig måte. Hun hadde fått
journalnotatet tilsendt fra departementet i februar 1980, da hun fikk
telefonforespørsel om hun ville samtykke i at Juklerød fikk innsyn i
hennes komparentopplysninger. Hun er også stadig redd for at Juklerød
kan dukke opp der hun bor og gå til voldshandlinger. Hun opplyste at hun
i mange år har hatt angina pectoris, og hennes lege har sagt hun kan få
hjerteinfarkt.

Vi har etter telefonanmodning fått tilsendt noen politisaksdokumenter
vedrørende Juklerød fra politimesteren i Kragerø. Der ligger en del
skriv fra Juklerød selv, fra Vera Grønlund og "We shall overcome", og
fra andre anti-psykiatri-aktive, - gjenparter av korrespondanse m.v. Det
er tatt fotokopi som legges til papirene.

Vi har også etter telefonanmodning fått tilsendt saksdokumenter fra
politimesteren i Hardanger. De gjelder politisak 1973 - 74, da Dagmar
Juklerød i samråd med daværende politimester Bjørn Tharaldsen i Kragerø
anmeldte Juklerød for ærekrenkelser og trusler, med henblikk på
sikringssak. Her ligger en rekke Juklerød-skriverier fra 1973 - 74 til
forskjellige personer, med ærekrenkelser både utenpå konvolutten og
inni, - såpass ille at postvesenet tok affære og nektet å befordre
posten. Videre ligger her en foreløpig rettspsykiatrisk erklæring laget
av psykiater Olav Mølsnes på Framnes kursted, datert 20.3.74. Fotokopi
av disse saksdokumenter ble sendt departementet som vedlegg til vår
utredning av 17.1.83. Fotokopi er også lagt til Juklerøds papirer.

I disse saksdokumenter lå et skriv fra Justisdepartementet datert
20.6.1980 hvorav går fram at det finnes egne saksdokumenter i sak
vedrørende inndragning av skytebasbevis for Juklerød, formentlig fra
1973. Vi skrev 22.11.82 til Justisdepartementet for å få lånt ut disse
saksdokumenter, og purret i skriv av 11.1.83, men har ikke fått svar.

Som vedlegg til vår utredning av 17.1.83 til departementet, sendte vi
også en rapport fra direktøren ved Gaustad sykehus, Solbjørg Wisnes, om
en plakatepisode 21.3.82, - med et skriv fra Juklerød datert 22.3.82,
der han åpent truer henne med juling, om hun forgriper seg på hans
plakater. Det er ellers sjeldent Juklerød truer åpent med
voldshandlinger. Det er mest indirekte og underforståtte trusler.

Som nevnt før i journalnotat fra de siste år har Juklerøds plakater i
Velferdsbygget vært til anstøtelse for mange. November 1982 ble saken
tatt opp i Gaustads arbeids- og miljøutvalg med innkalte representanter
for Statens arbeidstilsyn. Dette førte til et pålegg fra Statens
arbeidstilsyn, datert 8.12.82, sitat: "Velferdsbygget tilfredsstiller i
dag ikke arbeidsmiljølovens krav til arbeidsplassen, jfr. §§ 8 i og 51,
p.g.a. oppslag med sjikanerende innhold". Sykehuset ble pålagt å
utarbeide en plan innen 10.1.83 for å få plakatene fjernet. Noen slik
plan viste det seg umulig å få i stand, fordi ingen muskelsterke menn på
Gaustad våget å være med på å ta ned plakatene, idet alle er redde dels
for slagsmål med Juklerød og hans eventuelle voldelige hevn etterpå,
dels for å bli uthengt og satt i gapestokk i aviser. Direktør fru Wisnes
undersøkte til og med i Justisdepartementets politiavdeling, og fikk der
lite håp om at politiet kunne være behjelpelig. Vi får stadig erfare at
Juklerød har sin "skyvemølle" og sitter med bukten og begge endene.

Men siste par ukene har plakatene vært borte, sammen med Juklerød.
Plakatene ligger vel trolig på hans rom. Men det er neppe tilrådelig å
lage husundersøkelse der mens Juklerød er borte for å beslage plakatene.

Til avslutning av dette lange notat kan nevnes hvordan det gikk med en
sak omtalt i notat av 16.11.82, - klagen fra sykepleiergruppen ved
Gaustad til Pressens faglig etiske utvalg over ærekrenkende omtale av
våre pleiepasienter i avisen Varden 23.9.82. Sykepleiergruppen fikk
faktisk medhold i sin klage. Med skriv av 17.12.82 gav PFU en uttalelse
som går ut på at det ansees i strid med god presseskikk å omtale våre
pasienter som "en flokk ville dyr" som "spiser som griser" m.v.
Sykepleierne var jo glade for denne lille oppmuntring via pressen.

[Arve Kirkevik]

Del 13

Arnold Juklerød

24.01.1983:

Natt til 24.1.83. GI øst
Tilbake i avdelingen kl. 21.

21.02.1983:

Natt til 21.2.83 GI øst
Pasienten kom tilbake til avdelingen kl. 21.30.

22.02.1983:

Natt til 22.2.83. GI øst
Pasienten kom tilbake til avdelingen kl. 22.40.

24.02.1983:

Natt til 24.2.83. GI øst
Pasienten har vært i avdelingen i natt.

04.03.1983:

4.3.83. (dr. B. Brekke / alh)
Det har vært hovedforhandling i Eidsivating lagmannsrett 3 dager, 1. -
3. mars, i ankesak Juklerød mot Staten v/Sosialdepartementet. Det var
byrettsdommen fra januar 1982 som ble anket av Juklerød til
lagmannsrett.

Saken var godt forberedt av advokat Bae, for pasienten, og advokat
Fagernæs fra Regjeringsadvokatembetet for departementet. Retterstøl og
jeg har noen ganger vært til konferanser i departementet vedrørende
saken og jeg har på anmodning utarbeidet noen skriv til departementet,
der konsulent Mette Walaas er kontaktperson i Kontoret for psykiatri.

Jeg var til stede alle tre dagene, bortsett fra de første timene den
første dagen, da Bae begynte sitt innledningsforedrag. Retterstøl var i
vitneboksen andre dagen. Da hadde Juklerød selv nettopp avgitt
forklaring. Pasienten hadde naturlig nok vanskelig for å holde seg til
de mer prinsipielle og spesial-juridiske forhold saken gjaldt, så
advokat Bae måtte passe litt på at pasienten ikke kom langt ut på
viddene. Saken dreiet seg jo om komplisert jus, - om pasientens
innsynsrett i forhold til lege-taushetsplikt for komparentopplysninger,
når komparenten krevet taushet overfor pasienten selv. Fra begge sider
ble brukt mye tid på gjennomgåelse av lover og lov-forarbeider, -
legelovene av 1980 og den gamle fra 1927, - forvaltningsloven, med almen
forvaltningsrett fra Arvid Frihagen og Torstein Eckhoff, - litt om loven
om psykisk helsevern, - høyesteretts journaldom fra 1977, - andre
dommer, - o.s.v. Temaet innsynsrett kontra legetaushetsplikt for
komparentopplysninger ble juridisk belyst høyst grundig.

Av begge advokater ble også sagt en del om Juklerød og hans forhold, som
var den konkrete bakgrunn for saken. Men begge behersket seg her. Ut fra
det advokatene sa om dette, og ikke minst ut fra det Juklerød selv sa,
fikk likevel retten et visst inntrykk av hva slags pasient Juklerød er.

Det er atskillig drøftelse av sakkyndig-utredningen fra Robak og Dalgard
om komparentopplysninger. Bl.a. dreiet Retterstøls vitneforklaring seg
mye om denne. Som tilhører satt jeg med lyst til å blande meg inn og si
noe om sakkyndig-erklæringen.

Den synes meg uhyre ensidig utformet. Robak og Dalgard synes å ha helt
glemt og totalt neglisjert den pasient-gruppen jeg for tiden har mest
med å gjøre, langtids-, kroniker- og pleiepasienter, - som vel utgjør
minst 70% av samtlige ca. 11-12000 pasienter i psykisk helsevern. De
fleste av disse pasienter er selv ute av stand til å gi opplysninger
eller sammenhengende forklaring, slik at vi for vurdering av dem jo må
bygge helt på opplysninger fra andre. Robak og Dalgard synes meg å ha
skrevet helt ensidig om en liten gruppe pasienter, nærmest et slags
psykoterapi-klientel, egnet for mer eller mindre psykoanalytisk
orientert psykoterapi. Jeg synes heller ikke deres utredning handler om
kverulant-paranoia-pasienter.

I omtalen av komparentopplysninger og deres betydning ble det heller
ikke skjelnet klart nok mellom deres betydning for diagnoseterapi på den
ene side, og for vurdering av grunnlag for tvangsinnleggelse -
tvangstilbakeholdelse på den andre siden. I Juklerøds tilfelle kan det
vel sies at fru Dagmars komparentopplysninger supplerte vårt bilde av
pasientens personlighet, og slik var av interesse for mulig opplegg av
behandling, - men var uten noen som helst betydning for avgjørelser om
innleggelsetilbakeholdelse etter §§ 5-6.

Mens byrettssaken januar 1982 ble ført svært mye som prinsippsak, -
innsynssrett for tvangsinnlagte må gå foran taushetsplikt, - eller
omvendt, så syntes i lagmannsrettssaken nå standpunktene å ha kommet
litt på gli mot hverandre. Jeg syntes dette etter hvert endte opp
henimot noe i retning av konkret vurdering ut fra forholdene i det
enkelte tilfelle. Hvis det nå blir høyesterettssak i neste omgang, - og
det der enda mer blir spørsmål om konkret vurdering i tilfellet
Juklerød, - så synes det meg at selve pasienten Juklerød og hans forhold
til komparenten fru Dagmar må komme meget sterkere inn i rettssaken. Da
kan man heller ikke unnta alt i journalen etter 1974 for rettens innsyn.

Lagmannsretten nå hadde 3 juridiske dommere, og ingen legmanns-jury som
i straffesaker. De 3 dommere trenger vel minst et par uker til å
utarbeide dommen, som unektelig må bli juridisk vanskelig og komplisert.
Det skal bli spennende å se dommen.

Advokat Bae kom med noen sterkt klandrende utfall mot at Gaustad vil
bruke legelovens § 46 til å unnta komparentopplysningene fra pasientens
eget innsyn, dersom dommen går ut på at innsyn ikke kan nektes med
begrunnelse i taushetsplikt. Han hevdet at utelukkende lege-prestisje
kunne ligge bak. Jeg føler meg ikke truffet, idet dette fra vår side
skjedde etter opplegg fra departementet. Men jeg forstod på Mette Walaas
at det neppe er sikkert departementet vil opprettholde vårt vedtak om
dette, om Juklerød/Bae anker det inn for departementet.

21.03.1983:

21.3.83. GI øst
Pasienten har hatt besøk av sin tidligere "kjæeste". Gikk ut kl. 19.00.

24.04.1983:

24.4.83. GI øst

24.05.1983:

Journalnotat 24/5 1983 ved Ådel Grimsgaard / åk
Det har ikke vært noen vesentlig forandring i Juklerøds tilstand og
virksomhet ved sykehuset i løpet av de siste måneder. Ved årsskiftet var
han endel borte fra avdelingen dels i perioder fra 5 til 7 dager og dels
enkelte døgn. De 3 siste måneder har han imidlertid vært jevnlig
tilstede hver natt. I avdelingen er han høflig og grei. Han oppholder
seg som tidligere bare på rommet sitt, deltar overhode ikke i noen
virksomhet ved avdelingen. Dagene tilbringer han i Velferdsbygget der
plakatene florerer.

Jeg har idag en samtale med Juklerød i Velferdsbygget. Han forteller at
han er lite tilfreds med lagmannsrettsdommen. Han ønsker en prinsipiell
dom som gir "anklagede" rett til å bli gjort kjent med "anklagen".

Han mener at lagmannsrettsdommen tok stilling til hans spesielle sak og
situasjon. For sin del ønsker Juklerød at Staten anker saken idet han
håper man da kan få en prinsippavgjørelse i høyesterett.

Videre fremholder Juklerød at dersom Staten skulle unnlate å anke og
sykehuset skulle finne å avholde Juklerød fra innsyn av hensyn til hans
helsetilstand, "da skal det bli månelyst". Han forklarer at da skal det
virkelig bli en oppsiktsvekkende rettssak.

Jeg spør Juklerød om hvordan han ser på sin stilling som pasient ved
Gaustad sykehus. Han sier som før at han vil kjempe sin sak herfra, -
dersom vi vil skrive han ut må vi bære han på båre og han vil oppholde
seg hvor båren blir satt ned. På forespørsel om hvordan han vil forholde
seg dersom båren blir satt ned i et rom som er leiet for ham sier han at
han like fullt vil oppholde seg på båren. Han vil spise så lenge noen
bringer ham mat, men han mener at folk fort blir lei av det og at
Gaustad sykehus derfor blir tvunget til å ta imot ham. Han vil ikke
arbeide til tross for at han selv anser seg fullt arbeidsfør. Dette
begrunner han som tidligere ved at det er absurd å ansette et menneske
som er stemplet som "alvorlig sinnslidende og til fare for andres liv og
helse". Som tidligere nekter han å motta uføretrygd idet det ville være
å understøtte legenes vurdering av ham som pasient. Juklerød forteller
meg for øvrig at han har kontakt med forlaget Atheneum ved forlagssjef
Ragnar Aamodt som er interessert i å vurdere Juklerøds manus for en bok
om sitt liv - historie. Han gir meg kopi av denne korrespondansen.
Kopiene legges til Juklerøds papirer. Som i tidligere samtale er
Juklerød blid og hyggelig. Samtalen føres i en vennskapelig tone.

02.06.1983:

Notat den 2.6.1983 ved Ådel Grimsgaard / ha.
Etter innkallelse av Munch-Søegaard ble det i dag avholdt et møte i
sosialdepartementet for å drøfte om lagmannsrettsdommen bør påankes. Til
stede var Munch-Søegaard, Mette Walaas, Ingrid Lyche Ellingsen,
advokatene Fagernes og Tjomsland, begge ved regjeringsadvokatens kontor.
Fra sykehuset var innkalt Retterstøl, Brekke og Grimsgaard.

Advokat Fagernes gjennomgikk lagmannsrettsdommen. I den etterfølgende
meningsutveksling gav samtlige deltagere uttrykk for at de ønsket saken
anket til høyesterett. Departementet vil forelegge dette for statsråden
med anbefaling av anke før den eventuelt blir inngitt.

19.06.1983:

19.6.83. GI øst
Pasienten har skrevet en beskjed om at han blir bortreist noen dager,
men han kommer igjen.

25.06.1983:

25.6.83. GI øst
Pasienten var innom avdelingen i dag, spiste middag og drog så
umiddelbart igjen.

26.06.1983:

Natt til 26.6.83. GI øst
Pasienten kom til avd. kl. 23.15 og har sovet her i natt.

06.07.1983:

6.7.83 GI øst
Pasienten har ikke vært i avdelingen siden 27.6.83.

09.07.1983:

9.7.83. GI øst
Pasienten er fremdeles ikke i avdelingen. Ingen vet hvor han er.

15.07.1983:

Pasienten har ikkje vore i avd.

22.07.1983:

22.7.83. GI øst
Pasienten har ikke vært i avdelingen siden 30.6.83. Han var da bare
innom kl. 06.45.

29.07.1983:

29.7.83. (overlege B. Brekke / alh)
Pasienten har tatt sommerferie fra Gaustad, og vært borte fra sykehuset
ca. en måned. Hans eneværelse med fullt utstyr har stått avlåst og urørt
i avd. GI øst.

Det har vært atskillig pågang fra personalet, dels for at vi skal nytte
høvet å skrive Juklerød ut, - dels for at vi skal ta hans enerom i bruk
til dårlige pasienter som trenger rommet meget mer enn Juklerød. Særlig
er det da tenkt på medpasienten Hoff, med to ben amputert ovenfor kneet
som virkelig lider ille ved ikke lenger å ha et rom, og aldri kan trekke
seg tilbake fra de urolige og bråkende og urenslige medpasientene på
salen. Vi har i den sammenheng også drøftet om man kanskje kunne bruke
av Hoffs egne penger til en lettveggsinnredning for ham, slik at det
kunne bli et slags enerom.

Da disse forhold har juridiske implikasjoner, drøftet jeg dem med
Gaustads direktør, og tok likeledes en telefon til ekspedisjonssjef
Munch-Søegaard i Helsedirektoratet. I går fikk jeg telefon fra byrådsjef
Coward Andersen i H 4, som Munch-Søegaard hadde snakket med, og hun
skulle ringe meg. Følgende kom frem:

1) Departementets jurister vil sterkt fraråde at vi i den faglige
ledelse på Gaustad foretar oss ting med Juklerød mens han er borte fra
sykehuset. Lagmannsrettsdommen fra mars 1983 er av departementet
anket til Høyesterett, og saken går sin gang. Vi på Gaustad må ikke
foreta oss noe aktivt med Juklerød, f.eks. frata ham hans enerom, uten å
ta saken opp med hans advokat, og i tilfelle avvente advokatens
skritt i saken.

2) Departementsjuristene uttaler kategorisk at det ikke er adgang
til å bruke av en pasients egne midler til noe slags
innredningsarbeid på sykehuset, heller ikke lettveggsinnredning
for å skaffe pasienten enerom.

Det som her er aktet av departementet, vil bli drøftet med de øvrige
overleger og med administrasjonen på Gaustad. Jeg for min del fant ikke
departementets avgjørelser særlig overraskende.

31.07.1983:

31.7.83. GI øst
Pasienten var bare innom avdelingen i går og hentet post og noen
personlige ting og har ikke vært her siden.

01.08.1983:

Natt til 1.8.83. GI øst
Pasienten kom til avdelingen kl. 23.00 og har vært her siden.

02.08.1983:

Natt til 2.8.83. GI øst
Pasienten tilbake i avd. kl. 6.20.

2.8.83. GI øst
Pasienten har vært i avdelingen i dag.

04.08.1983:

4.8.83. GI øst
Pasienten inn i avd. kl. 6.30.

05.08.1983:

5.8.83. GI øst
Pasienten inn i avd. kl. 6.30.

06.08.1983:

6.8.83. GI øst
Pasienten ikke i avd. i natt.

6.8.83. GI øst
Pasienten har ikke vært i avd.

07.08.1983:

7.8.83. GI øst.
Har ikke vært i avd. i natt.

08.08.1983:

8.8.83. Gi øst.
Tilbake til avd. kl. 06.35.

11.08.1983:

11.8.83. GI øst.
Pasienten har vore i avdelingen.

14.08.1983:

14.8.83. GI øst.
Pasienten har ikke vært på avdelingen idag.

22.08.1983:

22.8.83. GI øst
Pasienten kom tilbake til avd. kl. 6.45.

24.08.1983:

24.8.83. GI øst
Pasienten kom inn i avdelingen kl 6.15.

Kveld 24.8.83. GI øst
Pasienten har ikke vært i avdelingen i kveld.

25.08.1983:

25.8.83. GI øst
Pasienten kom tilbake til avdelingen kl. 6.20.

26.08.1983:

26.8.83. GI øst
Pasienten kom tilbake til avdelingen kl. 06.15.

27.08.1983:

27.8.83. GI øst
Pasienten er ikke i avdelingen.

28.08.1983:

28.8.83. GI øst
Pasienten har ikke vært i avdelingen i dag.

29.08.1983:

29.8.83. GI øst
Pasienten tilbake i avdelingen.

[Arve Kirkevik]

Del 14

Arnold Juklerød

[Kirkeviks kommentar: Som dere ser av journalnotatet rett under, er det
noen tomrom, og dette representerer sladden som Gaustad etter alt å
dømme stod for. Jeg har undersøkt saken, og mye tyder på at
pasientnavnet de prøver å sladde er _Cecilia Høst_. Jeg vet ikke om de
har brukt fornavn og/eller etternavn, derfor nevnte jeg hennes fulle
navn.]

Journalen siteres videre:
-----------------------
29.8.83. (dr. Brekke / alh)
Fra overlege Steinar Hauge ved avsnitt II har vi ved avsnitt III fått
oversendt fotokopi av hele journalen til en kvinnelig pasient
. født 1954, som har vært innlagt ved Gaustad til tre opphold siden 1978
med diagnose paranoid schizofreni. Videre fotokopi av dokumenter
vedrørende i forbindelse med at hun i mai 1983 var i
Psykiatrisk klinikk, Vinderen, og ble søkt innlagt derfra i Gaustad, og
dr. Hauge måtte da henvise henne til Dikemark.

Denne pasienten . har Juklerød tatt under sin behandling, og
likeledes hennes foreldre, på slik måte at både pasienten og foreldrene
ble påvirket til å nekte vår medikamentelle behandling. Slik dette
ligger an, er det ikke mulig for Gaustad sykehus å behandle .
her, mens Juklerød er her og hindrer adekvat behandling. Fotokopi av
's journal og søknadsdokumenter vedlegges Juklerøds papirer.

Overlege Hauge navngav ytterligere to pasienter som Juklerød har
påvirket til å nekte medikamentell behandling, på en slik måte at
Gaustad sykehus ikke lenger kan yte dem adekvat behandling.

03.09.1983:

3.9.83. GI øst
Pasienten ikke i avd. i dag.

04.10.1983:

4.10.83. GI øst
Pasienten har dratt på en ukes ferie.

20.11.1983:

20.11.83. GI øst
Pasienten har ikke vært i avdelingen i helgen.

22.11.1983:

22.11.83. (dr. B. Brekke / alh)
Telefon fra pasientens fraskilte hustru. Hun har tatt igjen sitt
pikenavn Dagmar Åsland, og kaller seg ikke lenger fru Juklerød. Hun
ringte i anledning følgende:

Det har vært bevis-opptak i herredsretten i Kragerø og hun har avgitt
forklaring. I den anledning var også Arnold Juklerød i Kragerø. Han
hadde etterpå slått seg til hos sin familie noen dager, over helgen. Nå
ville Dagmar Åsland vite om han var kommet tilbake til Gaustad. Det var
han ikke. Dagmar Åsland fikk beskjed om at hun kunne ringe direkte til
avd. GI øst for å holde rede på om han er på Gaustad eller ikke.

Pasientens tilstand og situasjon ellers i det vesentlige uforandret. Han
kompletterer stadig sitt galleri av plakater i Velferdsbygget. For tiden
særlig opptatt med propaganda mot vår medikamentelle behandling. Han
har, visstnok sammen med en journalist, utarbeidet en stensilert liste
over medikamentenes skadelige bivirkninger, og hevder at de utelukkende
er til skade. Juklerød kan nok slik utøve en sabotasje-innflytelse på
vårt arbeid, idet han påvirker og skremmer pasienter og pårørende.

05.01.1984:

5.1.84. (B. Brekke /alh)
I dag var det bevis-opptak for sakførselen i Høyesterett. Juklerød var
der, med advokat Bae. Retterstøl og Brekke, med advokat Tjomsland fra
Regjeringsadvokat-embetet. Retterstøl og Brekke ble etter tur, - som
vitner, - eksaminert av de to advokater. Dommeren dikterte til protokoll
som ble skrevet fortløpende på maskin. Etter oss var det meningen
Juklerød skulle eksamineres.

Slik det var lagt opp, med protokollføring, ble protokollen nødvendigvis
kortfattet. Dette kan nok i seg selv være bra, - men vi kan kanskje
beklage at det ble ufullstendig.

Det dreiet seg denne gang ikke om prinsipiell jus, men om konkrete
forhold ved Juklerøds sykelige sinnstilstand og atferd, og forholdet til
den fraskilte ektefellen, som gav komparentopplysninger desember 1971.
Bl.a. om hun har god grunn til å frykte straffbare handlinger og hevn
fra hans side, om han får utlevert komparentopplysningene.

03.02.1984:

Natt til 3.2.84 GI øst
Pasienten har ikke vært i avdelingen i natt.

18.02.1984:

18.2.84. GI øst
Han har hatt besøk av en gammel dame.

23.02.1984:

23.2.84. (B. Brekke / alh)
Halvårlig kontrollundersøkelse:
Etter innleggelse nr. 2 10.3.74, som var § 5-innleggelse, ble pasienten
juni 1974 overført til formell frivillig-status etter § 4. Det har
senere ikke vært endring i dette.

I realiteten er pasienten hva en kan kalle super-frivillig i Gaustad,
som hus-okkupant nærmest, idet han jo yter innbitt og aggressiv motstand
mot ethvert forsøk på utskrivning. Slik hans sinnslidelse arter seg, må
han vel sies å ha evne til selv å ta bestemmelse. Noe annet er at
pasienten neppe fyller lovens første vilkår i § 4 for frivillig omsorg,
idet overlegen vanskelig kan finne at frivillig omsorg i psykiatrisk
sykehus på grunn av pasientens sinnstilstand er til beste for ham.

Konklusjon fortsatt § 4.

Hvorvidt pasienten fyller lovens vilkår i § 5 for omsorg uten eget
samtykke kan diskuteres. Han har unektelig en alvorlig sinnslidelse i
lovens forstand. Men om han fyller noen av sekundær-vilkårene, kan synes
mer problematisk. Kan han være farlig for andre? Muligens. Kan han være
farlig for seg selv? Han kunne kanskje finne på å gå til sultestreik, om
han blir utskrevet mot sin vilje.

26.02.1984:

26.2.84. GI øst
Har vært på avdelingen i helgen.

23.04.1984:

23.4.84. GI øst
Pasienten har vært i avdelingen i påsken.

10.06.1984:

10.6.84. (B. Brekke / alh)
Etter hovedforhandling i Høyesterett i april, som varte 4 dager, ble dom
avsagt 5. mai. Dommen gav Staten medhold i søksmålet, som formelt var en
anke mot lagmannsrettsdom av 22. april 1983, der Juklerød fikk medhold
med 2 mot 1 stemme av de 3 juridiske dommere. Høyesterettsdommens
kortfattede konklusjon: Byrettens dom stadfestes.

På forhånd hadde regjeringsadvokaten v/advokat Steinar Tjomsland samlet
prosessdokumenter for Høyesterett i 2 tykke bind, bind 1 rødt og bind 2
grønt, på til sammen 312 sider. Her er tatt med av Gaustads journal bare
den del som går fram til oktober 1974, slik at utviklingen siste 10 år i
sykehuset er holdt unntatt fra Høyesteretts innsyn. Dette er etter krav
fra adv. Bae, men vel også etter vurdering fra regjeringsadvokaten. Jeg
for min del mente det måtte være viktig for retten å få se journalen
også i de senere år, for å bedømme utviklingen siste tiden og tilstanden
nå. I de 312 sidene er ellers tatt med rikelig av Juklerøds egne
skriverier, som belyser hvordan hans kverulantparanoia har artet seg,
herunder en del også fra siste årene.

Ser man tilbake på prosessen, som har vært ført for 3 instanser gjennom
3 år, synes meg følgende av interesse:

Byrettssaken, fram til byrettens dom av 2. februar 1982, ble ført som en
slags prinsipp-sak, om forholdet mellom innsynsrett og taushetsplikt, -
mens det konkrete tilfelle Juklerød nærmest stod i bakgrunnen bare.

I Lagmannsrettssaken, med dom av 22. april 1983, var prinsipp-spørsmål
fortsatt i forgrunnen, - men her kom det inn mer av konkrete vurderinger
omkring selve tilfellet Juklerød.

I høyesterettssaken kom konkrete vurderinger enda sterkere fram,
sideordnet med de juridiske prinsipp-spørsmål. Selve dommen av 5. mai
1984 gir en klar avgjørelse om å nekte innsynsrett i
komparentopplysningene i Juklerøds tilfelle. Men samtidig gir dommen
mindre prinsipiell presedens. Etter denne dommen kan nye mer eller
mindre analoge saker komme fram for domstolene til konkret vurdering i
hvert enkelt tilfelle.

Kanskje mest interessant ved dommen av 5. mai 1984 er dette at den i
domspremissene er så klar og nærmest kategorisk i den konkrete vurdering
av tilfellet Juklerød. Slik dette er utformet, ser det for meg ut som
denne høyesterettsdommen nærmest avskjærer mulighetene for Juklerød til
nye rettssaker omkring rettmessigheten av innleggelse og
tilbakeholdelse.

Som kjent har både Juklerød selv og advokat Bae bebudet at så snart
spørsmålet om innsyn i komparentopplysningene var rettslig avgjort,
ville det bli reist erstatningssøksmål mot Staten og sykehuset for
angivelig rettsstridig frihetsberøvelse. Etter at høyesteretts dom falt
5. mai, har vi ved sykehuset vært spendt på hvordan Juklerød ville
reagere, og særlig om vi måtte belave oss på nye rettssaker med
erstatningssøksmål.

Det skjedde ingen vesentlig endring med Juklerød etter at dommen var
falt. Han innrettet seg helt som før, - som han også har gjort hele
tiden mens saken ble ført for retten, - med sine nidplakater i hallen
foran kantinen, og daglig fremmøte der kl. 08.15. Første uken etter
dommen var han noe mer travelt i telefonkiosken enn vanlig, - men vi la
ikke merke til mer besøk hos ham på hans "kontor" enn før, - og han var
ikke mer borte fra sykehuset.

Jeg hadde 6. juni en samtale med ham ca. 1 time, på hans "kontor" i
hallen i Velferdsbygget. Han kom villig straks jeg bad om å få snakke
med ham. Jeg innledet med å fortelle at jeg må skrive et journalnotat om
hvordan han reagerer på dommen, og spurte hva han synes om den. Han
hadde mye å si. Mente dommen er ond og stygg og urettferdig, og dertil
på feil grunnlag, idet retten bygger helt på hans motparts syn, og slett
ikke har dømt mellom ham og hans motpart. Psykiaterne og psykiatrien er
hans motpart, som det er hans oppgave i livet å kjempe mot, - mens
retten har godtatt psykiatrien og ser på psykiaternes vurdering av ham
som sinnssyk som om det skulle være sannhet og sakkyndighet. Juklerød
snakket lenge og sterkt engasjert om dette.

Han snakket en time, og kunne nok ha fortsatt en time til, om alt han er
opptatt av og har tenkt om psykiatrien og all dens vederstyggelighet.
Det var ikke så mange ordene jeg fikk sagt. Men en gang spurte han om
hva jeg syntes om dommen. Det var ikke så mye jeg fikk forklart om
dette, før han avbrøt meg og snakket videre om sitt. Han snakket og
snakket. Han spurte meg forresten også om jeg virkelig mener han er
sinnssyk, og da jeg sa ja, antydet han at jeg neppe snakket sant, og han
hadde i den sammenheng mye ondt å si om psykiatere og psykologer. Jeg
forsøkte å få rede på om han nå etter høyesterettsdommen ville føre
rettssaker videre, - men det fikk jeg i første omgang lite rede på.

Etter spørsmål fra meg fra meg forklarte han inngående hvordan det gikk
for seg at han i sin tid ble fratatt sitt skytebasbevis, - det må ha
vært 1973 eller tidlig 1974. Etter Juklerøds fremstilling var den
stedlige lensmann i Hardanger blitt sint, - det forelå korrespondanse
fra lensmann eller politimester i Kragerø, - og bakom dette stod trolig
nok Retterstøl og Brudal. Juklerød var meget nøyaktig i sin
fremstilling, med bl.a. datoangivelser.

Advokat Bae har visstnok fått saksdokumenter fra Justisdepartementet
vedrørende Juklerøds skytebasbevis. Det kunne være av interesse for oss
på Gaustad å få rede på hvordan det henger sammen. Vi vet at Juklerød
ble rettspsykiatrisk observert i Hardanger 1973 av psykiater dr.
Mjølsnes, Voss, men dette var p.g.a. Juklerøds brevskrivning til kona.

I samtalen 6. juni kom Juklerød inn på mangt, - langt ut på viddene bort
fra høyesterettsdommen. Men til slutt, etter spørsmål fra meg, forklarte
han noe om sine videre planer. Han gav meg et eksemplar av "Dag og Tid"
fra 1. juni, der det står et intervju med Juklerød. Her går det fram at
Juklerød vil reise erstatningssak med krav om en million. Men advokat
Bae har rådd ham til å finne seg en annen advokat til å føre denne
saken.

I samme nummer av "Dag og Tid" er trykt opp en helsides gammel artikkel
om Juklerød, - "Lagnad i Skugge-Noreg", - som handler om Holtane-saken
fra 1960-åra.

Ved Gaustad er vi fortsatt opptatt av spørsmålet om å få Juklerød ut fra
sykehuset på en eller annen måte. I samtalen med meg 6. juni avviste
Juklerød som vanlig enhver tanke om utskrivning, men denne gang ikke med
å henvise til sine spesielle vilkår. Denne gang snakket han mye om at
han har fått en livsoppgave, som han ikke kan svikte, og som går ut på å
kjempe den gode kamp mot psykiatrien og all dens vesen, her på Gaustad,
med sine plakater, fram til han kan seire. I denne kampen står han ikke
alene, sier han. Men hans plass i kampen er her på Gaustad.

Naturlig nok kan jeg ikke få med i dette notatet alt Juklerød snakket om
en hel time. Juklerød sa imidlertid at han gjerne vil lese notatet, for
kontroll. Han vil kanskje skrive korrigeringer og tilføyelser.

14.06.1984:

14.6.84. GI øst
Pasienten har den siste tiden begynt å henge opp plakater inne i
avdelingen, - plakater hvor det er å lese at alle medisiner er giftige
m.m. Pasienten er tilsnakket av avdelingssykepleier og plakatene er
revet ned. Pasienten reagerte med aggresjon og mente han hadde full rett
til å henge opp plakater, for det var jo ingen pasienter på avdelingen
som kunne lese m.m. De faktiske forhold er imidlertid at flere av
avdelingens pasienter leser hva som henges opp, for så å informere de av
pasientene som ikke kan lese. At disse pasientene indirekte oppfordres
til ikke å ta medisinene sine, anser undertegende (Odd Rune Andersen)
som destruktiv for vår behandling og er ikke ønsket på avdelingen.

15.06.1984:

15.6.84. (Å. Grimsgaard / alh)
Jeg har i dag meddelt Juklerød at vi har planer om å utskrive ham fra
sykehuset i nærmeste fremtid. Jeg har derfor rådet ham til å se seg om
etter egnet bolig og arbeid og eventuelt vurdere hvorvidt han vil søke
om uføretrygd. Juklerød syntes å være innstilt på å ta opp en diskusjon
omkring "tvangsutskrivning", som han uttrykte det. Fra min side var
henvendelsen bare ment som en informasjon om våre planer og dette sa jeg
til ham uten å ta opp noen diskusjon.

Jeg meddelte videre Juklerød at vi ikke finner oss i hans
plakatopphengning inne i avd. GI-øst. Til dette svarte han at det gjorde
han som han vil med og vi kunne ikke hindre ham i å henge opp plakater.
Noen videre diskusjon tok jeg ikke opp.

27.06.1984:

27.6.84. (B. Brekke / alh)
Fra Juklerød fikk vi for noen dager siden overlevert en stevning til
Oslo Byrett. Dr. Grimsgaard og jeg fikk hvert vårt eksemplar, og
avdelingssykepleier Odd Rune Andersen på GI-øst fikk også et. Stevningen
er et omfattende dokument, med en rekke bilag.

Stevningen er utarbeidet av advokat Bae. Men det angis avslutningsvis at
Bae ikke kan være prosessfullmektig i denne nye sak som nå reises. Den
nye advokat vil bli angitt senere.

Innstevnet er: 1) Staten, 2) Professor Ørnulv Ødegård, 3) Professor
Retterstøl.

Påstandene går ut på:
1) Overlegenes vedtak om innleggelse 1971 og 1974 skal kjennes
ugyldige.
(Begrunnelse for dette skal være at Juklerød aldri har hatt noen
alvorlig sinnslidelse).

2) De saksøkte skal betale erstatning, begrenset oppad til 3
millioner kroner.

3) Juklerød tilkjennes saksomkostninger.

Stevningen legges til papirene. Men den burde egentlig i sin helhet tas
inn i journalen.

I sammenheng med dette ringte jeg i går med Munch-Søegaard i
Helsedirektoratet. Under hele innsyns-saken gjennom 3 år 1980 - 1984
mente ekspedisjonssjefen at så lenge Juklerød førte sak mot Staten,
burde vi avholde oss fra aktive tiltak for utskrivning. Men denne nye
saken krevet etter Munch-Søegaards mening ikke samme hensyn. Stevningen
skulle ikke avholde oss fra å forsøke de tiltak vi måtte finne tjenlige
for å få Juklerød ut fra Gaustad.

13.09.1984:

13.9.84 (Å. Grimsgaard / alh)
Primo juni ble det avholdt et møte i sykehuset hvor konsulent Elstad fra
sosialrådmannens kontor i Skien og sosialsjef Torgeir Jørstad i Kragerø
var til stede. Fra sykehuset møtte direktør Wisnes, overlege Steinar
Hauge og undertegnede. Det ble i møtet avtalt at representantene fra
Telemark skulle utrede hvorvidt det var mulig å stille leilighet til
rådighet for Juklerød i Telemark slik at han kan utskrives med tilbud om
leilighet. Etter dette møte meddelte jeg Juklerød at vi har planer om å
utskrive ham fra sykehuset i nærmeste fremtid. Konfr. journalnotat
15.6.84.

Primo september kontaktet jeg konsulent Elstad. Denne opplyste at man
etter all sannsynlighet vil kunne stille leilighet til rådighet for
Juklerød i Porsgrunn fra medio september. Telemark fylkeskommune er
interessert i å etablere en ordning som er billigere enn å ha Juklerød
som pasient i Gaustad sykehus. Konsulent Elstad vil kontakte
undertegnede.

I tilslutning til denne opplysningen meddelte jeg Juklerød primo
september at man etter all sannsynlighet vil kunne tilby ham en
leilighet i Porsgrunn i slutten av september. Juklerød sa at han slett
ikke var interessert i at Telemark fylke skulle betale leilighet for
ham. Det kom tydelig frem at han ikke aktet å benytte seg av tilbudet.
På spørsmål svarte han at han heller ikke hadde gjort noe for å få bolig
eller arbeide i Oslo, men han la til at her kunne han få arbeide på
dagen om han ville. Som tidligere fremholder han at det avhenger bare av
oss. Så lenge vi sier at han er sinnssyk og "livsfarlig", kan han heller
ikke arbeide ute i samfunnet. Juklerød er som vanlig innstillet på å
diskutere de forskjellige sidene ved oppholdet her og ved utskrivningen,
en diskusjon jeg ikke gir meg av med. Han er høflig og vennlig under
samtalen og gjentar flere ganger at han synes svært synd på meg. Det
virker som han betrakter meg som en lakei for overordnede instanser.

13.11.1984:

13.11.84. (B. Brekke / alh)
Halvårlig kontrollundersøkelse.
Jeg går gjennom samtlige pasienter i Avsnitt III, - også dem med §
4-status, - og tar for ordens skyld Juklerød med. Han har helt siden
1974 vært her formelt frivillig etter § 4, og i aller høyeste grad reelt
frivillig. Selv om han kanskje fyller lovens vilkår i § 5 for omsorg
uten eget samtykke, skal det såvisst ikke nå gjøres endring med hans §
4-status.

Konklusjon: Fortsatt § 4.

[Arve Kirkevik]

Del 15

Arnold Juklerød

18.01.1985:

18.1.85 (B. Brekke / alh)
På sykehusets fredags-informasjonsmøte i dag fortalte
avdelingssykepleier Ingrid Henriksen, CM 2, at Juklerød plager sterkt en
pasient, , f. 1956, en schizofren pike som er
nokså engstelig. Siden nyttår har det hendt 3 ganger at Juklerød går inn
på hennes rom i CM II, der hun bor sammen med en medpasient. Juklerød
kommer ca. kl. 0715 - 0730 om morgenen, er svært sint, og har med seg en
slik plastpose som står i avfallsbøtter, full med bøss, blant dette en
del papirremser. Juklerød skjeller ut ganske ille, og
hevder at hun river ned hans plakater i Velferdsbygget, og at hun har
drevet med dette i flere år, - at han kan se av papirflikene at det er
hun som har gjort det. Han tømmer bøsset fra plastposen enten på gulvet
i hennes rom eller opp i sengen hennes.

Til avdelingssykepleier Ingrid Henriksen har Juklerød forklart at han må
straffe for hennes ondskap, som kommer av at hun er
blitt oppdratt med fri oppdragelse. Juklerød tenker angivelig på å
anlegge sak mot henne med krav om erstatning for plakater hun skal ha
revet i stykker. Juklerød vil fortsette med å hjemsøke
på CM II så lenge hun er der, i åpen avdeling, inntil hun blir flyttet
til lukket avdeling.

28.01.1985:

28.1.85. (B. Brekke / alh)
Jeg oppsøkte på formiddagen Juklerød, der han sitter i sin utstilling i
hallen foran kantinen. Sa jeg hadde fått rapport om hans gjentatte besøk
tidlig om morgenen hos en kvinnelig medpasient på CM 2. Juklerød snakket
så i monolog uavbrutt ca. 15 minutter. Han innledet med at han måtte
rette på og korrigere det som var rapportert løgnaktig.

Juklerød hadde noen dager før hatt besøk av ass. overlege Espen Collett,
som er overordnet lege ved CM. Dr. Collett hadde angivelig ikke villet
lytte til Juklerød, men hadde snakket selv, og hadde bebreidet Juklerød
hans oppførsel overfor pasienten . Dr. Collett
hadde herunder omtalt Juklerød på løgnaktig måte.

I sin monolog til meg ville Juklerød presisere: I årevis har Juklerød
merket at noen river ned hans plakater om nettene, - altså plakater han
lar bli hengende natten over. I flere år har han mistenkt
for å rive ned plakater. For noen uker siden fikk han angivelig beviset
for at det er henne. Han antydet i diffuse ordelag, uten konkrete
opplysninger, at han skulle ha sett det med egne øyne, og der var
vitner. Han kan nå se det av selve måten plakater er revet i stykker på,
at det er Bente Eriksen som har gjort det. Juklerød hevder at hun
gjennom årene har ødelagt plakater for ham for mange tusen kroner. For
dette må hun få sin straff. Juklerød kunne gå rettens vei mot henne, og
overveier dette. Men hun må her og nå oppleve straffen. Juklerød nevner
i den sammenheng at han er motstander av slik moderne barneoppdragelse
uten straff som Dr. Spock i sin ungdom anbefalte, men på sine gamle
dager tok avstand fra. Juklerød mener at han rettferdig bør og må
straffe , - men det må gå rett og riktig for seg.
Det er løgnaktig når det angis at han har skjelt henne ut, brukt munn og
vært truende overfor henne. Tvert imot har han lagt vekt på å ikke si et
vondt ord til henne. Han har gått inn på hennes rom og tømt plastposer
med bøss opp i sengen til henne, eller på gulvet, med bl.a. strimler av
ødelagte plakater, - og Juklerød nevner i den sammenheng en plakat med
stort bilde av overlege Brekke, som har
ødelagt.

Juklerød gikk videre til å fortelle om en lørdags morgen han kom til
Velferdsbygget og fant at plakater var ødelagt om natten på slik måte at
det åpenbart var som hadde gjort det.
Juklerød hadde da telefonert til avd.sykepleier Ingrid Hoem (Ingrid
Henriksen), hadde måttet ringe hjem til henne, - bedt henne komme for å
se og være vitne til ødeleggelsene. Men hun hadde ikke villet komme.

Juklerød utbredte seg så i allmenne betraktninger om å ha standpunkt man
står alene med, - om tendenser i tiden til at mennesker blir
spesialiserte og mister oversikten.

Jeg avbrøt nå, og det lyktes, - med et spørsmål om bibliotekaren på
pasientbiblioteket, som har beklaget seg over Juklerød. Det foreligger
nå et nytt skriv fra bibliotekar Anne Lise Jebsen, datert 24. jan. 1985.
Her går bl.a. fram at Juklerød har fotografert bibliotekaren mens hun
gjorde rent døren til biblioteket for plakater.

Juklerød lot seg avbryte, og forklarte i videre monolog:

Bibliotekaren har ødelagt plakater for ham for flere hundrekroner, -
ikke bare på døren til biblioteket, men også på en bygningssøyle rett
utenfor. Når hun slik begår ulovelige og straffbare handlinger mot
Juklerød og ødelegger hans plakater, må Juklerød påtale dette, og trolig
må han gå rettens vei og anmelde henne.

Forøvrig vil Juklerød fremheve at han med sine plakater aldri griser til
i Velferdsbygget, - tvert imot gjør han sitt for å holde det rent og
ordentlig. Han nevner eksempler på at andre har griset til, bl.a. en
narkoman, og Juklerød har da gjort rent.

Mot slutten gikk Juklerøds monolog mest ut på betraktninger over lov og
rett. Juklerød mener norsk lov gir ham rett til å sette opp plakater. Om
noen hindrer ham i å utøve denne rett, så begår de ulovlig og straffbar
handling, som Juklerød har rett til å forsvare seg og sin eiendom imot.

I denne sammenheng kan nevnes at Juklerød innledningsvis, mens han
fortalte om ass. overlege Espen Colletts besøk, også doserte jus. Dr.
Collett hadde angivelig sagt at han ville anmelde Juklerøds trakasserier
av pasienten Bente Eriksen til politiet. Til dette hadde Juklerød
angivelig triumferende henvist dr. Collett til straffelovens § 44, og
sitert ordrett: "En handling er ikke straffbar, når gjerningsmannen ved
dens foretagelse var sinnssyk eller bevisstløs". Juklerød viste overfor
meg ironisk til at vi leger jo mener Juklerød er sinnssyk.

Hele dette notat vil i fotokopi bli forelagt for Juklerød, med anmodning
om at han skriftlig kan korrigere det og supplere det.

28.1.85. (B. Brekke / alh)
Etter å ha lyttet til Juklerød på Velferdsbygget, gikk jeg til CM 2,
fikk med meg avd.sykepleier Ingrid Hoem, og vi gikk inn på rommet til
. Hun lå til sengs til kl. 12.30, virket dårlig. Plussen i ansiktet,
anspendt, engstelig, kontaktfjern og lite i stand til å snakke og
forklare noe. Ble oppskaket da jeg forklarte at hun måtte fortelle om
Juklerød. Forsikret oppatt og oppatt at hun aldri har rørt eller revet
ned noen av Juklerøds plakater. Virket da ganske vettskremt. Hun er en
langtids-schizofren pasient, 29 år gammel, som fungerer marginalt, kan
såvidt være i åpen avdeling.

Hun maktet ikke å si noe særlig om hvordan det hadde vært da Juklerød
tidlig om morgenen 4 ganger hadde kommet inn til henne på rommet og tømt
plastposer med bøss opp i sengen til henne, eller på gulvet.
kunne ikke si noe om hva Juklerød da hadde sagt eller ellers gjort. Hun
hadde blitt svært redd.

Avd.sykepleier nevnte og bekreftet at hun to ganger
hadde fått brev fra Juklerød med beskyldninger om at hun rev ned
plakater. Begge brevene hadde hun kastet. kunne
ikke si noe om hvor lenge det er siden.

Avd.sykepleier Ingrid bekreftet at Juklerød hadde ringt hjem til henne
en lørdag morgen, og bedt henne komme til Velferdsbygget for å se hva
skulle ha ødelagt i løpet av natten. Avd.sykepleier fremholdt at Bente
umulig kunne ha vært ute av CM 2 om natten. Det er vakt i CM 2 om
natten.

28.1.85. (B. Brekke / alh)
Snakket med ass. overlege Espen Collett. Han hadde gått til Juklerød på
Velferdsbygget og uttrykkelig gitt ham forbud mot å oppsøke
på CM 2.

Etter dette hadde Juklerød to ganger tømt boss-poser med papirstrimler
m.m. foran dr. Colletts kontordør på CM.

30.01.1985:

30.1.85. (B. Brekke / alh)
Juklerød drøftet på overlegemøte både onsdag for en uke siden og i dag.
Enighet om at Juklerød skal søkes innlagt etter § 5 i Telemark
psykiatriske sjukehus. Han fyller uten tvil grunnvilkåret: Har en
alvorlig sinnslidelse. Av de 4 mulige tilleggsvilkår fyller han nå "er
til vesentlig fare for andre", nemlig først og fremst for medpasient
, - dernest for andre medpasienter hvis helse han har ødelagt ved å få
dem til å unnlate å ta slik medikamentell behandling som de trenger.
Dernest også til vesentlig fare for personale, som føler seg truet og
vet at Juklerød kan gå voldelig løs på dem om de rører hans plakater.

Blant overlegene mente noen også at vilkåret om behandlingsindikasjon er
til stede, - "utsikt til vesentlig bedring forspilles", - idet Juklerød
nå bør få medikamentell behandling mot sin vilje.

Drøftet hvem som bør utferdige innleggelsesbegjæring etter § 5. Jeg
mener det bør bli politimesteren i Oslo, men flertallet mener det bør
være Oslo Helseråd.

Det ble hevdet at § 5-innleggelse bør skje som øyeblikkelig hjelp, fordi
Juklerød er til vesentlig fare for . Men
overlege Lingjærde ved Avsnitt II var ikke villig til å ta imot Juklerød
i akutt-avd. DK, om han blir overført fra § 4 til § 5 og søkt innlagt i
DK til øyeblikkelig hjelp.

Jeg ser det slik, at hvis vi ikke her på Gaustad vil ta imot ham i
lukket avdeling etter § 5 til øyeblikkelig hjelp, kan vi vanskelig hevde
at tilleggsvilkåret "til vesentlig fare for andre" er særlig troverdig.

Telefon med overlege Gunnar Lyngstad, Telemark Sentralsjukehus,
psykiatrisk sjukehusavdeling. Dr. Lyngstad kjenner til Telemark fylkes
bestrevelser for å få Juklerød hjem til Telemark, av betalingsmessige
grunner. Dr. Lyngstad kunne ikke se at det overhode kunne være tale om
øyeblikkelig-hjelp-innleggelse i Skien, når Juklerød nå faktisk er
pasient i et psykiatrisk sykehus, Gaustad. Dr. Lyngstad ville vurdere en
søknad om innleggelse for Juklerød på linje med andre søknader. Dr.
Lyngstad ville særlig vurdere grunnlaget for § 5-innleggelse, når
pasienten nå har § 4-status.

Telefon med overlege Liv Lien, Oslo Helseråd, avd. for psykiatri. Hun
kjenner kasus Juklerød fra aviser og annen omtale. Hvis Oslo Helseråd
skal utferdige begjæring om innleggelse etter § 5, må vi sende skriftlig
utførlige opplysninger og begrunnelse. Så vil dr. Liv Lien diskutere,
spørsmålet med andre innen Oslo Helseråd. Bl.a. kan det være spørsmål om
ikke heller politiet bør utferdige innleggelsesbegjæring, når xxxxx
xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx
xxxxx xxxxx for andre. Det må også tenkes på at
Juklerød fører rettssak, og har en aktiv advokat. I Oslo Helseråd må man
tenke seg nøye om.

31.01.1985:

31.1.85. (B. Brekke / alh)
I dag så jeg haugen av papirboss foran dr. Colletts dør i kontorbygget.
Det er angivelig 4. gang Juklerød dumper en slik papiehaug her. I dag
var det så mye at det trolig kunne fylt en sekk. Alt sammen var krøllete
og til dels istykkerrevne Juklerød-plakater, d.v.s. fotokopier fra
aviser, fotomontasjer m.v.

Etter Juklerøds fremstilling skulle dette være ødeleggelser av plakater
Juklerød hadde latt henge om nettene, når han selv ikke er der. Dette må
jeg anse som helt umulig. Når Juklerød om ettermiddagen forlater
Velferdsbygget, tar han med seg nesten alt av plakater. Bare noen få små
blir hengende igjen, gjerne på vanskelig tilgjengelige steder.

04.02.1985:

Journalnotat 4/2 1985 ved dr. Collett / åk
Like over nyttår, tidlig på morgenen kom Arnold Juklerød første gang
meget sint inn på avd. CM II. Han lot seg ikke stanse av personalet, men
trengte seg inn på en kvinnelig pasients rom. Hun hadde enda ikke stått
opp, kom seg ut av sengen hvorpå han helte innholdet av en papirkurv opp
i sengen hennes. Det som havnet i sengen var for en stor del istykker
revne fotokopier som Juklerød har hatt hengende i Velferdsbygget på
Gaustad sykehus. Foruten dette inneholdt nevnte papirkurv en god del
aske, sigarettstumper og annet boss som også griset til pasientens seng.
Han var også sint på henne og gjorde henne ansvarlig for nedrivelsen av
hans plakater i Velferdsbygget. Hun ble meget skremt av dette. Denne
kvinnelige pasienten er for øvrig også en pasient som til tider ikke
våger å gå ut av sitt rom når hun er som mest redd. I løpet av januar
måned gjentok Juklerød omtrent samme opptrinnet 3 ganger til. Nevnte
kvinnelige pasient har blitt meget skremt av dette og våger til tider
ikke å gå ut på sykehusets område. Denne angsten er opplagt meget
skadelig for hennes behandling. Det skal legges til at nevnte pasient
helt troverdig på det mest bestemte avviser enhver tanke om at hun har
noe med nedrivning av plakater i Velferdsbygget å gjøre etter hva jeg
har kunne bringe i erfaring har også nedrivningen av nevnte plakater i
alle fall delvis foregått på en tid hvor Velferdsbygget er låst og
derfor ikke tilgjengelig for pasienter. Ettersom Juklerøds oppførsel
klart er til skade for behandlingen av denne kvinnelige pasienten og
dessuten har skapt usikkerhet og angst også hos andre pasienter på
avdeling CM II. Disse andre pasientene har også blitt redde for ikke å
kunne finne den nødvendige beskyttelse når en slik "sint og farlig mann"
trenger inn på avdelingen. Uttrykket "sint og farlig mann" stammer fra
pasienter ved avd. CM II og personalet ved denne avdelingen er redde for
at herr Arnold Juklerød skal slå dem eller på annen måte overfalle dem
og tør derfor ikke skride inn med streng grensesetting i forhold til
Arnold Juklerød. Blant legene ved sykehuset er det kjent at Arnold
Juklerød har slått til (slått ned?) to tidligere ass. overleger ved
sykehuset og avd.personalet såvel som leger ved sykehuset har derfor
god grunn til å søke å unngå konfrontasjoner med herr Arnold Juklerød.
Etter som hans oppførsel nå har gått ut over avdelingens sikkerhet og i
særdeleshet ut over en enkelt kvinnelig pasients sikkerhet fant
undertegnede det nødvendig å snakke herr Juklerød til rett. Herr
Juklerød ble gjort oppmerksom på at han på ingen måte har noen rett til
å henge opp plakater i Velferdsbygget slik han gjør og at hans opptrinn
på CM er skadelig for behandlingen og sinnstilstanden til de mennesker
som der befinner seg. Han ble bedt om øyeblikkelig å slutte med enhver
form for trusler eller forfølgelse av andre pasienter og ble strengt
forbudt adgang til avdelingen ved avsnitt 1 med trussel om at vi ellers
måtte be politiet gripe inn hvis han igjen skulle sette sine ben på en
avdeling hvor han ikke har adgang. Dette førte til at Juklerød dagen
etter at han ble tilsnakket av undertegnede dynget opp en haug med
istykkerrevne plakater foran kontordøren til undertegnede. Dette hendte
mandag 21/1. Det hendte også en gang til senere i uken, da var
papirhaugen noe mindre, mens mandag 28/1 var papirhaugen større enn noen
av de andre gangene og idag mandag 4/2 85 var papirhaugen enda større. I
tillegg til papirhaugen idag kom også en plakat på hvilken han har
skrevet pasientens fulle navn og at hun er Colletts ansvar. En må i det
minste anse det som ganske grov overtredelse av anstendighetsregler og
henge ut pasienters navn offentlig.

Vurdering:
Det kan neppe herske noen tvil om at det er en paranoid
vrangforestilling Arnold Juklerød har når han mener at nevnte pasient
har revet ned hans plakater på et tidspunkt hvor hun ikke kan få adgang
til Velferdsbygget. I tillegg virker det som om han er fullstendig
ukorrigerbar når det gjelder hans rett til å henge opp plakater på
offentlig sted. Han henger jo sine plakater også på en skulptur som er
et åndsarbeide ikke beregnet til slikt. Det er ingen tvil om at hans
oppførsel nå er til skade for den psykiske helsetilstand av flere andre
pasienter ved sykehuset og i tillegg kommer at vi vet at en paranoid
person når han retter sin aggressivitet mot bestemte personer også kan
planlegge voldshandlinger av alvorlig slag. Undertegnede mener derfor at
både den ene kvinnelige pasient, som hans forfølgelse går ut over og
også andre ansatte ved sykehuset inklusive meg selv må beskyttes mot
denne høyst sannsynlig farlige paranoid psykotiske mannen, som dertil
synes å være sterkt behandlingstrengende ved innleggelse etter § 5 i Lov
om psykisk helsevern og til slik behandling som er hjemlet i lov om
psykisk helsevern.

[Arve Kirkevik]

Del 16

Arnold Juklerød

13.02.1985:

13.2.85. (B. Brekke / alh)
Som det går fram av notater, har Juklerød vært mer aktiv i tiden etter
nyttår, med bl.a. mobbing av medpasient .

Direktøren ved Gaustad, S. Wisnes, har med skriv av 30. januar 85 til
overlegen ved Avsnitt III bedt om at sykehusets medisinske ledelse
setter i verk tiltak som kan få slutt på Juklerøds truende atferd.
Bakgrunn for dette var en episode igjen 24. januar 1985 med
bibliotekaren Anne Lise Jebsen ved Pasientbiblioteket. Juklerød kleber
stadig plakater på døren til biblioteket, og fru Jebsen strever med å få
dem vekk, - må vaske og skrubbe. Juklerød er rasende på henne fordi hun
fjerner hans plakater, - skjeller henne ut, opptrer etter hennes
oppfatning truende, men har hittil ikke slått henne eller på noen måte
gått voldelig løs på henne. Juklerød har fotografert henne mens hun
vasket døren, som "bevismiddel" mot henne, og han har hengt ut egne
særlige plakater der det står "!Advarsel! Bibliotekar Anne Lise Jebsen
er farlig!"

Etter anmodning fra meg har fru Jebsen gitt rapport om den siste
episoden 24. januar 1985. Hun har vedlagt nytt fotokopi av et
Juklerødskriv fra 18.04.1983, i sammenheng med en tilsvarende episode.

Direktøren tok utgangspunkt i Juklerøds mobbing av fru Jebsen.
Direktøren har overfor Juklerød innskjerpet tidligere skriv fra 17.03.82
om plakatopphenging bare på oppslagstavler.

De ymse skriv m.v. som her er omtalt, legges til papirene.

26.02.1985:

26.2.85. (B. Brekke / alh)
Økonomi, trygd, verge-forhold m.v.
Ifølge forskrifter om disponering av kontantytelser fra folketrygden,
sist revidert 1. september 1983, skal overlegen ta avgjørelse om en
pasient skal anses i stand til selv å disponere penger eller ikke. Med
den ordning vi har hatt her på Gaustad i mange år, er selve det formelle
overlege-vedtaket blitt forsømt. I sammenheng med dette gjennomgår jeg
nå samtlige inneliggende pasienter.

Juklerød har gjennom alle år, konsekvent avvist å søke uføretrygd. Han
har ingen ordning med kontant-ytelser fra folketrygden.

Juklerød har gjennom alle år fått tilsendt penger hit til Gaustad. Vi
antar det er hans søsken som sender penger. Han ordner selv med å hente
pengene på posten, og med å bruke dem til sine formål. Vi vet ikke hvor
mye det slik kan ha kommet til ham av penger gjennom årene.

Ved GI øst finnes navn og adresse til en bror: Sigurd Juklerød,
Neslandsvatn stasjon, Drangedal i Telemark. Dette er neppe korrekt
postadresse.

18.03.1985:

Notat den 18/3 1985 ved lege Bård Brekke / ljh:
Vi skrev 4/2 1985 til Oslo Helseråd, avdeling for psykiatri, et utførlig
skriv (se papirene), der vi bad om innleggelsesbegjæring for §
5-innleggelse av Arnold Juklerød i Faret sykehus, og likeledes for §
5-innleggelse i Gaustad sykehus, om dette skulle vise seg hensiktsmessig
i første omgang. Gjenpart av vårt skriv gikk til Helsedirektoratet og
til Telemark sentralsjukehus (Faret) ved overlege Gunnar Lyngstad.

Jeg telefonerte med kollega Gunnar Lyngstad, som stilte seg avventende
til tanken om å ta imot Arnold Juklerød som § 5-innlagt.

Har senere hatt flere telefoner med overlege Liv Lien i Oslo Helseråd,
og med konsulent Mette Walaas i Helsedirektoratet. Spørsmålet om slik
innleggelsesbegjæring om § 5-innleggelse ble drøftet på et "ad-hoc-møte"
av jurister i Helsedirektoratet. Etter dette rådet Mette Walaas til
følgende:

Å gi Arnold Juklerød varsel om utskrivning, i god tid, med varsel også
til hans advokater, og så skrive ham ut til varslet sted. Om pasienten
etter formell utskrivning likevel slår seg til på Gaustad sykehus, så
ville det etter juristenes mening bli en ordensvernsak å kaste ham ut og
holde ham ute.

Overlege Liv Lien i Oslo Helseråd ville holde seg til rådet fra
Helsedirektoratets jurister, og da ikke utferdige noen begjæring om §
5-innleggelse. Hun mente ellers at dersom offentlig myndighet skulle
utferdige innleggelsesbegjæring, måtte det bli lokal off. myndighet i
Kragerø, politimester eller helseråd på pasientens hjemsted.

I mellomtiden har pasienten selv provosert frem en situasjon. Det har i
dag, 18/3 1985, vært drøftelser med direktør og flere overleger.

Onsdag 13/3 1985 leverte Arnold Juklerød følgende håndskrevne brev,
fotokopiert opp i mange eksemplarer, til overlegemøtet:

"Beskjed til "sjels-overlegerådet" v/koordinerende "sjels-overlege" Nils
Adolf Retterstøl.

Nedriving av plakater:
De tre siste kveldene er det revet ned plakater i Velferdsbygget. Det er
tydelig å se at hærverket er begått av personal med nøkkel til
Velferdsbygget.

Vaktholdet må derfor utvides til kontinuerlig døgnvakt, og jeg kommer
derfor til å bli værende i Velferdsbygget natten over i to døgn,
foreløpig. Etter to døgns kontinuerlig vakt vil jeg igjen forsøke med
den ordinære vakttid. Blir det fortsatt revet plakater, blir jeg værende
i Velferdsbygget inntil plakatene er erstattet".

Det var altså brevet, og siden 13/3 har Arnold Juklerød overnattet i
Velferdsbygget. Vært innom rommet sitt på G 1 øst bare en tur på
kvelden, og da tatt seg mat på kjøkkenet.

Secutitas-vaktene som går runder om nettene, har klaget til
sentralbordet over situasjonen med Arnold Juklerød i Velferdsbygget.

25.03.1985:

Notat den 25/3 1985 ved lege Bård Brekke / ljh:
Pasienten overnatter fortsatt i Velferdsbygget. Klager strømmer inn.

Det har vært møte i ASU, som på nytt krever at noe må gjøres. Yngre
Legers Forening har holdt møte, og sendt brev, datert 18/3 1983. Se
papirene.

Direktør Solbjørg Wisnes har skrevet notat 19/3 1985. Se papirene.

Arnold Juklerød hadde henvendt seg til henne med forslag om at han må få
nøkkel til Velferdsbygget. Der vil han bo inntil han får kr. 1.500,00 i
erstatning av avdelingssykepleier Trygve Ørnhøi, som pasienten mener har
revet ned plakater.

Etter ymse drøftelser har i dag, 25/3, skjedd følgende:

På visitten i morges med tre leger, gikk vi innom Arnold Juklerød i
Velferdsbygget og forklarte ham at han blir skrevet ut onsdag 27/3 1985.
Senere på dagen sendt ham høytidelig skriv med bekreftelse. Han pålegges
å forlate rommet i G 1 øst med alle sine ting 27/3, kl. 09.00, morgen.
Arnold Juklerød har fått brev fra sosialsjefen i Kragerø, datert 21/3,
med beskjed om at en nærmere angitt leilighet i Porsgrunn er stilt til
rådighet for ham, innflyttingsklar onsdag 27/3 1985.

Vi har fått gjenpart, og dertil egen meddelse. Se papirene.

28.03.1985:

Notat den 28/3 1985 ved lege Ådel Grimsgaard / ljh:
Pasienten ble 27/3 1985 utskrevet fra sykehuset. Om morgenen kl. 09.00
ble han av direktør Solbjørg Wisnes og undertegnede anmodet om å forlate
sykehuset. Til stede var også oversykepleier Aagot Høyer og ass.
sjefsykepleier Nelly Søfteland.

Arnold Juklerød satt i Velferdsbygget sammen med sin advokat, en stor
flokk pressefolk var fremmøtt. Pasienten nektet å fjerne seg fra
sykehuset. Han overbrakte en klage til kontrollkommisjonen, datert 27/3
1985. Han påklager her sykehusets beslutning om utskrivning med hjemmel
i § 6 i Lov om psykisk helsevern. Se kopi i papirer.

Til tross for klagen stod man overfor ham fast ved beslutningen om
utskrivning. Direktør Solbjørg Wisnes meddelte ham at hun ville be om
politiassistanse dersom han ikke fjernet seg frivillig.

I løpet av dagen ble det klart at politiet ikke ville foreta seg noe før
kontrollkommisjonen har behandlet Arnold Juklerøds klage. Denne er
overlevert kontrollkommisjonens formann.

Sykehuset står fast ved at Arnold Juklerød er utskrevet. Vi betrakter
ham som frivillig innlagt, og påberoper oss kontrollkommisjonens vedtak
25/7 1974 som stadfester dette. Som vi forstår § 6, gir denne kun
klageadgang for pasienter innlagt i hjemmel i § 5 i Lov om psykisk
helsevern, og skulle således ikke anvendes i Arnold Juklerøds sak.

Vi har imidlertid full forståelse for at politiet vil avvente
kontrollkommisjonens behandling.

I påvente av kontrollkommisjonens behandling anser vi Arnold Juklerød
som utskrevet husokkupant. Vi lar ham oppholde seg på sykehuset som han
har gjort den siste og la ham ha adgang til avdelingen og rommet sitt
som tidligere.

Kontrollkommisjonen har nå meddelt at den vil avholde møte og behandle
Arnold Juklerøds sak i morgen, 29/3 1985, - kl. 09.00.

02.04.1985:

Notat den 2/4 1985 ved lege Ådel Grimsgaard / ljh:
Kontrollkommisjonen avholdt 29/3 1985 sitt møte der man behandlet Arnold
Juklerøds klage. Kontrollkommisjonens enstemmige beslutning samme dag
overlevert Juklerød og sykehuset. Kontrollkommisjonen fastslo at
Juklerød fra 25. juli 1974 har oppholdt seg som frivillig pasient i
sykehuset. Overlegens vedtak om utskrivning 27. mars 1985 kan derfor
ikke være gjenstand for klage til kontrollkommisjonen etter Lovens § 6,
tredje ledd. Kommisjonen bemerker for øvrig at den ikke kan se seg å ha
kompetanse til å overprøve overlegens vedtak om å utskrive Arnold
Juklerød som er frivillig innlagt etter § 4 i Lov om psykisk helsevern.

Etter diverse rådslaginger har man funnet det hensiktsmessig å ha
Juklerød forbli i sykehuset som husokkupant til over påske, med mindre
uforutsette forhold skulle inntre.

Professor Nils Retterstøl er i kontakt med regjeringsadvokat Tjomsland.
Undertegnede kontaktet overlege Gabrielsen ved
Koordineringssekretariatet 29/3 1985 etter kontrollkommisjonens
klagebehandling og orienterte ham om saken.

Stadsfysikus som på det tidspunkt var bortreist, ble kontaktet av meg ¼
1985. Han ble informert om saksforløpet frem til nå. Han er innforstått
med at man venter med videre tiltak til over påske, og antyder at man
her sannsynligvis må trekke de kommunale myndigheter inn i saken.
Professor Nils Retterstøl har også konferert med stadsfysikus.

Det bør tilføyes at jeg vel en uke før utskrivningen hadde
telefonkontakt med overlege Lyngstad, Telemark sentralsjukehus, etter å
ha sett nærmere inn i saken Juklerød fant han at det var meget tvilsomt
hvorvidt tilleggskriterier for § 5-innleggelse forelå. Han antydet at
farligheten Juklerød representerer synes å være bundet til stedet
Gaustad. Han gjorde det imidlertid klart at Faret sykehus aldri har
frasagt seg behandlingsansvar for Arnold Juklerød, og at han er
velkommen der som frivillig pasient. Jeg forela for overlege Lyngstad
planen vår om å utskrive Juklerød til den leiligheten som er skaffet ham
i Porsgrunn. Overlege Lyngstad anså det for å være en bedre løsning enn
forsøk på § 5-innleggelse i Telemark sentralsjukehus. Han mente at man
så fikk håndtere saken etter hvordan forholdene utviklet seg.

Etter utskrivningen har Arnold Juklerød oppholdt seg i Velferdsbygget
som tidligere. Han bor i sin sovepose, har primus og får matforsyning
fra trofaste medhjelpere. Velferdsbygget skal fra tiden mandag ¼ 1985
være stengt gjennom hele påskehelgen. Arnold Juklerød oppholder seg nå
kontinuerlig i vestibylen, og holder seg døren åpen etter ønske. Han har
enkelte ganger oppsøkt avd. G 1 øst og hentet saker der. Personalet har
fått beskjed om at Juklerød inntil videre kan gå ut og inn av avdelingen
slik som da han var innlagt pasient.

1.4. 1985 mottok jeg ny klage til kontrollkommisjonen fra Juklerød,
datert fredag 29. mars 1985. Det ble pr. omgående postekspedert.

Han påklager her utskrivningen av 22/5 1974 etter forutgående
tvangsinnleggelse 10/3 1974. Han fremholder at da utskrivningen pr. d.d.
ikke er satt ut i live, må denne klage ha oppsettende virkning jamfør
Lov om psykisk helsevern § 6, tredje ledd.

Det fremgår av journal 22/5 1974 var den dato Arnold Juklerød ble
flyttet fra avd. D.M. til avd. C.M.

Man har i dag også mottatt kopi av brev til Telemark fylkeskommune,
fylkesrådmannen fra A/L Gjønholtdalens Borettslag ved formann Einar
Johansen. Man gir uttrykk for at borettslaget ikke under noen
omstendighet vil kunne godkjenne herr Arnold Juklerød som borettshaver.

28.05.1985:

28.5.85 (Aadel Grimsgaard / alh)
Juklerøds annen klage til kontrollkommisjonen vedrørende utskrivning ble
behandlet i møte 18. april med Juklerød og undertegnede til stede.
Kontrollkommisjonen avviste Juklerøds klage og bemerket at Juklerød er
pliktig til å forlate sykehuset.

Stadsfysikus har fra de første dagene etter utskrivningen vært holdt
underrettet om forholdene. Han innkalte til møte 25.4. Til stede var
stadsfysikus, sykehusrådmannen, Retterstøl, Wisnes og Grimsgaard. Det
ble avtalt at videre håndtering av saken skulle skje i samråd med
sykehusrådmannen.

Etter at Gjønholdtdalens borettslag nektet å motta Juklerød som
leieboer, arbeidet kontorsjef Elstad hos fylkesrådmannen i Skien videre
med boligspørsmålet. Det lykkedes ham å skaffe Juklerød en personalbolig
i Borgestadklinikken, adresse Hovedveien 383, Porsgrunn.
Borgestadklinikken er et behandlingssted for alkoholmisbrukere.

Den 7.5.85 ble det avholdt møte hos sykehusrådmannen der fung.
stadsfysikus Bølviken og politiinspektør Fodstad var til stede. For
sykehuset møtte Retterstøl, Wisnes og Grimsgaard. Det ble avtalt at
politiet etter sykehusrådmannens anmodning skulle bistå sykehuset med
transport av Juklerød til leiligheten i Porsgrunn. Transporten ble
foretatt den 8.5.85. Tre politibetjenter og Grimsgaard hentet Juklerød i
Velferdsbygget der han var alene uten medhjelpere og pressefolk. Under
protester fulgte han med uten håndgemeng. Bilturen var uproblematisk.
Juklerød snakket på sin vanlige truende måte om at vi var lovovertredere
og ville bli straffet på det grusomste samt uthengt i pressen. Forøvrig
propaganderte han for sin sak og snakket om urimeligheter som skulle
være begått mot ham. Da politifolkene viste liten interesse for
Juklerøds utlegninger, var han lange tider taus. Vel fremme i Porsgrunn
ble Juklerød vel mottatt av kontorsjef Elstad og bestyreren for
Borgestadklinikken. Han ble tilvist en moderne og trivelig leilighet. Da
han nektet å gå fra bilen inn i leiligheten, ble han båret av
politifolkene. Han forlot leiligheten umiddelbart og sa at han slett
ikke var interessert i den. Han bad umiddelbart om å få ringe til sin
advokat, hvilket han fikk anledning til. Vi forlot stedet.

Natt til 9.5.85 var Juklerød tilbake på Gaustad sykehus med alle sine
eiendeler som av sykehuset var blitt transportert til Porsgrunn. Da
sykehuset har engasjert to politibetjenter på privatbetalt overtif til å
forhindre Juklerød til å komme inn i Velferdsbygget, slo han opp telt
ved inngangen og plasserte alle sine eiendeler samme sted. Han begynte
straks å klistre plakater utenpå Velferdsbygget. Juklerød oppholdt seg i
sitt telt inntil 21.5. Ofte var flere av hans venner og tilhengere
sammen med ham og den første tiden var det ivrig fremmøte av pressefolk.
Dagbladet holdt publikum underrettet på sin spesielle måte. Se
presseutklipp i papirer. Den 21.5. ble Juklerød syk. Ifølge Osrønningen
ble han slapp, mistet bevisstheten og begynte å kaste opp blod.
Osrønningen kontaktet Legevakten som ved første henvendelse skal ha
svart at de før eventuell behandling av Juklerød måtte ha skriftlig
samtykke fra ham selv. Da Juklerød var bevisstløs, reagerte de på annen
henvendelse og kom raskt til stede. Ingen av sykehusets leger ble
underrettet om saken. Juklerød ble innlagt i Ullevål sykehus der han i
følge avisomtaler ble behandlet for blødende magesår.

Juklerødsaken ble behandlet i fjernsynets lørdagsforum den 25.5.85. Det
ble gitt kort presentasjon av saken illustrert med opptak fra Juklerød i
teltleiren, Retterstøl og Wisnes redegjorde for sykehusets syn på og
håndtering av saken og Ørnulf Rasmussen besvarte spørsmål vedrørende
pasienters adgang til å overprøve diagnose.

Juklerøds holdning har etter utskrivningen den 27. mars vært den at han
først forlater sykehuset når det foreligger en akseptabel lovhjemlet og
begrunnet utskrivningserklæring. Denne erklæring skal bl.a. inneholde en
"friskmelding". I flere samtaler med ham har jeg også fått et klart
inntrykk at erklæringen må stadfeste at innleggelsene i 1971 og 1974
ikke var lovmessige, idet han heller ikke da var alvorlig sinnslidende
og heller ikke farlig. Han har angitt at den tidligere betingelsen om at
hans fraskilte kone skulle tvangsinnlegges i Gaustad sykehus før han
forlater sykehuset, ikke lenger er aktuell.

Vedlegg:

1)

Nozinan: Avslappende medisin,
spesielt mye brukt i asyl -
sterkere enn "vanlig" innsovnings-
medisin,

Trilafon / Er medisiner av "tung"
Trilafon Enanthate: type, stopper fysisk og åndelig
aktivitet, gjør trett, mistilpass,
sløv og lite produktiv.
Brukes til å dempe vrangfore-
stillinger / sinnsyke forestillinger.
Bivirkninger i form av bla.
muskeltrekninger, rykninger i
tunge, armer, bein, tørr munn
etc.
(enanthate = depotmedisin med
ukelang virkning av en dose)

Akineton + Medisiner mot parkinsons
Peragit: sykdom,
brukes til å motvirke bivirkninger
Trilafon / Trilafon E.

2)

4. juni 1980

Herr Arnold Juklerød
H e r

UTLEVERING AV SYKEJOURNAL.

Det vises til tidligere korrespondanse om dette, senest sykehusets skriv
til Dem datert 24.3.1980. Det vises også til samtale 26.3.1980 med ass.
overlege Bård Brekke, der De ble tilbudt innsyn i Deres journal med
gjennomgåelse på kontoret og senere overlevering av fotokopi til Dem.
Det vises likeledes til Deres samtale på professor Retterstøls kontor
den 1.4.1980, der De ble tilbudt innsyn og fotokopi av Deres journal.
Som det ble gjort klart for Dem, var vi, med utgangspunkt i
departementets fortolkning av forvaltningsloven i departementets skriv
av 4. mars 1980, forhindret fra å gi opplysninger fra tredje person, som
måtte ha krav på taushet dersom det gjaldt følsomme opplysninger.

Sykehuset har nå mottatt gjenpart av departementets skriv til Dem,
datert 22. mai 1980. Av dette skriv fremgår at departementet antar at De
opplysninger Dagmar Juklerød har gitt til behandlende lege, og som er
nedtegnet i journalen 4. desember 1971, er underlagt sykehusets / legens
taushetsplikt. Det fremføres fra departementets side at denne
taushetsplikt går foran Deres innsynsrett, og bare kan oppheves ved
Dagmar Juklerøds samtykke. Hun har opplyst at hun ikke fritar fra
taushetsplikten. Departementet opplyser i samme skriv at Deres
fullmektig heller ikke har krav på innsyn i de opplysninger som holdes
tilbake i dette tilfelle.

For ordens skyld vil vi gjøre Dem oppmerksom på at det ikke var disse
opplysninger som dannet utgangspunktet for Deres innleggelse i Gaustad
sykehus. Som De er kjent med, var det ved Deres første opphold Deres
sønn Asbjørn Juklerød som begjærte innleggelsen, ved Deres annen
innleggelse politimesteren i Kragerø.

Fra sykehusets side tilbys De fortsatt fullt innsyn i Deres journal
etter de retningslinjer departementet har gitt oss. Vårt tilbud gjelder
såvel gjennomgåelse av Deres journal på kontoret ved ass. overlege
Brekke eller professor Retterstøl, eller begge i fellesskap, med
etterfølgende utlevering av fotokopien av Deres journal. Tilbudet
gjelder også, dersom De ikke selv, eventuelt sammen med Deres
fullmektig, skulle ønske en slik gjennomgåelse, en oversendelse i
rekommandert sending til Dem av fotokopien av Deres journal, i henhold
til departementets retningslinjer.

Vi imøteser en meddelelse om hvilken av disse to ordninger De
foretrekker.

Nils Retterstøl
Bård Brekke
overlege
ass. overlege
mannsavdelingen
mannsavdekingen

3)

Oslo 8. mai 1979

Kjære Arnold

Som du vet, møtte jeg i går professor Nils Retterstøl og Baard Brekke på
Gaustad sykehus. Vi hadde en ca. halvtimes samtale - der jeg tror jeg
tør si at alle parter snakket sammen av en grunn: Denne grunnen er deg
og din situasjon som jeg tror vi alle ønsker å gjøre enklere.

Jeg vet at du er krenket fordi Holtanesaken åpenbart ble tilfeldig og
temmelig galt tacklet av myndighetene. Retterstøl sa seg enig i at du
hadde mye rett i det. Så er spørsmålet om du vil tillate denne saken å
ødelegge livet for deg selv - og - din datter. Du kjemper for noe du
inderlig mener er rett og riktig, og Retterstøl, Baard Brekke og jeg er
enig i at du har grunn til å klage over det som skjedde i din
skolekrets. Men synes du det er noen mening i at du skal sperre deg inn
på Gaustad årevis, og bruke dine beste år til å kjempe mot en sak som
ikke lenger kan vinnes - som alle impliserte parter - bortsett fra deg -
forlengst anser ute av verden? Og synes du det er riktig at din datter
skal leve i xxxxx xxxxx og utrygghet fordi faren hennes bruker livet
sitt på kjempe mot et vedtak ikke noe menneske i denne verden kan få
omgjort - det er snart ti år siden!

Retterstøl og Baard Brekke ønsker like lite som du eller jeg at du skal
foreta deg kriminelle handlinger - som kan føre deg til Reitgjerdet. Det
er på det rene at du har skrevet brev til din kone med meget lite
hyggelige karateriseringer av henne. Dette er æreskrenkende, og i strid
med norsk lov. Jeg synes oppriktig at du skulle tenke mer på din datter:
Hvordan tror du at det føles for henne at hennes far skriver brev til
hennes mor, og kaller mora for "sjefshore". Hvordan tror du barnet
reagerer på et slikt forhold mellom foreldrene? Dette må du ta hensyn
til, hvis du er glad i ditt barn. Eller bryr du deg ikke om at din
datter kanskje skammer seg over at hele distriktet vet at du kaller
moren for "sjefshore". Har slikt ingen betydning for deg? Dette er et
forhold som burde oppta deg mer enn en nedstøvet skolekrets, rett eller
urett mot deg - du begår en urett mot din datter. Du vet ingen ting
hvilke psykiske problem hun har, eller kan få, på grunn av forholdet
mellom deg og henne du kaller "sjefshore".

xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx kaller moren for "sjefshore?" Her er det
ikke snakk om moral eller logikk - bare om ansvarsfølelse for din egen
datter!

Brevene dine er fulle av karakteriseringer av andre mennesker som alle -
nesten unntak - er æreskrenkende og ville ført til en domstol, om de var
blitt tatt alvorlig. Jeg foreslår at du slutter med slike
karakteriseringer i dine brev til meg. De er til stor skade for din sak.

Nå må du skjønne at du ikke er alene på Gaustad sykehus. Din datter er
der sikkert også - i tankene. Tenk på hennes fremtid, og ikke bare din
egen.

Jeg vil alltid støtte deg - så langt jeg kan. Jeg kan gjerne være din
våkne samvittighet. Men det råd jeg må gi deg - etter samtalene på
Gaustad sykehus i går - er at du forsøker å hjelpe legene også. Det er
absurd å tro at Retterstøl eller Brekke er med i et komplott mot deg.
Jeg kan si deg, det er de ikke, det er ingen.

Min artikkel om deg i "Alle Menn" i fjor sommer tok et klart standpunkt
for deg. Hva den har betydd for deg og din familie i ditt hjemdistrikt,
kan vanskelig vurderes xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx. Jeg mener det er begått
feil i sykehusets behandling av deg. Det innrømte Retterstøl indirekte.
Han sa: "Sykehusets behandlingsopplegg har ikke vært tilstrekkelig".

Saken er i dag:

1) Sykehusets ledelse er enig i at det er saklig grunn for å kritisere
myndighetene i Holtanesaken.

2) Det har du gjort, til de grader, og det er ikke mer du kan gjøre med
at et ti år gammelt vedtak, som neppe interesserer et menneske lenger.

3) Sykehusets leger vil gi deg størst mulig frihet, - i dag har du ditt
eget rom med nøkkel - men de er redde for at du når du blir utskrevet
vil gjøre ting som vil skade deg og dine nærmeste. Enkelt sagt: Havne på
Reitgjerdet.

4) Sykehuset er innstilt på at du skal få være på Gaustad så lenge du
selv ønsker, men du kan reise når du vil. Jeg vet at du ikke vil reise
som stemplet "sinnsyk". Men reiser du, vil din egen atferd avgjøre
hvordan folk vil vurdere deg.

5) Du kan reise hjem, med vissheten om at du har manges forståelse,
takket være artikkelen jeg skrev: Jeg tror ingen er i tvil om at du er
en solid arbeidsmann og et bunnhederlig menneske.

La meg bare appelere til deg Arnold: Jeg vet du vil være på Gaustad til
din datter blir myndig. Alt i alt er det kanskje ingen dårlig løsning på
denne situasjonen. Bruk nå din sunne fornuft, og din omtanke for barnet
du savner og elsker: Husk at hvis du skitner din kones rykte, skitner du
din datters mor. Hva skal hun tenke - med en mor med dårlig rykte og en
far på Gaustad?

Dette er skrevet etter nøye vurderinger, og gir uttrykk for det jeg
føler.

Du kan ringe eller skrive meg - men jeg går ikke tilbake på at du må
innse at du skader din datters sak ved å kalle hennes mor for
"sjefs-hore". Du må slutte med slike æreskrenkelser, og du må nå kunne
overbevise deg selv om at vel hadde du rett i Holtane-saken, men vi
mennesker må mange ganger overleve urett rettet mot oss selv.

Ha det godt
Bjørn Gunnar Olsen (sign)

kopi: Retterstøl

4)

En part har neppe noe rettslig krav på at dokumentene tilsendes både
parten og fullmektigen i et tilfelle som dette der deres innsynsrett vil
være identisk. Normalt vil det være korrekt å sende dokumentene til en
parts fullmektig. Men i et tilfelle som dette, der partens aktivitet og
engasjement i saken har vært betydelig større enn fullmektigens, vil det
også være korrekt om dokumentene sendes parten direkte. Parten kan
naturligvis på sin side forelegge dokumentene for sin fullmektig.

Etter fullmakt

Fredrik Mellbye
Sette-helsedirektør

Ørnulf Rasmussen

Byråsjef

Gjenpart:
Vera Grønlund, Box 6882, St. Olavs plass, Oslo 1
Gaustad sykehus v/overlege Nils Retterstøl

./. Med brev til Gaustas sykehus følger tidligere tilsendt
journalkopi i retur.

5)

Dagbladet, 21.06.1984:
Krever tre mill.

SKIEN (Dagbladet):
Det er duket for et
nytt oppgjør i retten
om Norges mest om-
talte psykiatriske pa-
sient, Arnold Jukle-
rød (59).
Han har nå tatt ut
stevning mot staten og
krever inntil tre milli-
oner kroner i erstatning
fordi han mener han ble
ulovlig tvangsinnlagt på
Gaustad sykehus i 1971
og 1974.
Det er advokat Ed-
mund Asbøll i Sarpsborg
som skal føre saken for
Juklerød. Asbøll har
overtatt for advokat Ole
Jacob Bae, som denne
gangen skal møte som
vitne i retten. Bae har
vært Juklerøds advokat i
kampen for innsynsrett i
journalene.
Juklerød ble karakte-
risert som "sterkt sinns-
lidende" og "farlig" da
han ble tvangsinnlagt på
Gaustad sykehus i be-
gynnelsen av 70-årene.
Spørsmålet som retten
nå skal ta stilling til er
om denne diagnosen var
riktig.

6)

År 1985 den 29. mars holdt kontrollkommisjonen for Gaustad sykehus møte
i sykehuset.

Til stede: formannen, byrettsdommer Arne H. Dahl, legekyndig
medlem, spesiallege dr. med. Arvid Heiberg, medlem Rønnaug
Johansen og medlem Reidar Stockfleth.

Til behandling forelå brev datert 27. mars 1985 fra Arnold Juklerød til
kontrollkommisjonen.

Fra sykehuset møtte etter anmodning fra kommisjonen fung. overlege Aadel
Grimsgård og overlege Bård Brekke.

Formannen meddelte at han den 28. mars d.å. telefonisk bekreftet overfor
Juklerød at brevet var mottatt samme dag. Formannen opplyste videre at
han hadde gjort Juklerød kjent med at han hadde adgang til å møte for
kommisjonen og at Juklerød hadde meddelt at han ikke ønsket å møte, men
viste til hva han har anført i brevet. Juklerød tilføyet at han
betrakter seg som innlagt i sykehuset etter § 5 i lov om psykisk
helsevern.

Formannen opplyste videre at han hadde gjort Juklerød kjent med
kommisjonens sammensetning. På spørsmål fra formannen om Juklerød hadde
innsigelser mot noen av medlemmenes habilitet hadde Juklerød svart at
han ikke har innvendinger mot kommisjonens sammensetning.

Formannen la frem og leste opp brevet som har denne ordlyd:

Klage til kontrollkommisjonen v/Gaustad Galehus.
Meddelelse om utskriving.

I brev datert 25. mars 1985 - og undertegnet av overlege
Bård Brekke, ble det meddelt meg, Arnold Juklerød - at
jeg "blir skrevet ut fra Gaustad sykehus onsdag 27. mars.
(1985) De må forlate rommet i avdeling G. I øst kl. 0900
om morgenen, og ta med Dem det De der har av egne ting".

Denne meddelelse- og beslutning påklages herved til
kontrollkommisjonen v/Gaustad Galehus, jfr. § 6 tredje
ledd i Lov om psykisk helsevern.

Det kreves en skriftlig begrunnet- og lovhjemlet ut-
skrivningserklæring, jfr. § 6 tredje ledd i Lov om
psykisk helsevern.

Gaustad Galehus - onsdag 27. mars 1985

Med hilsen

Arnold Juklerød (sign.)
Arnold Juklerød

P.S.
Det pågår nå en rettssak om lovmessigheten i tvangs-
innleggelsene - 1971 og 1974, og det blir ikke aktuelt
med noen utskriving før den rettssaken er endelig avgjort
av domstolene.

og overlege Brekke /
Fung. overlege Grimsgård / svarte på spørsmål fra Kommisjonens
medlemmer.

- - - - -

Etter rådslagning og stemmegiving for lukkede dører avsa kommisjonen
slik enstemmig

b e s l u t n i n g:

Under drøftelsene har kommisjonen hatt tilstede utskrift av den
beslutning av 25. juli 1974 hvoretter Juklerøds klage over innleggelse i
sykehuset 10. mars 1974 etter § 5 i Lov om psykisk helsevern ikke ble
tatt til følge. Om Juklerøds tilknytning til sykehuset og hans kontakt
med kontrollkommisjonen inntil juli 1974 vises til beskrivelsen i
beslutningen. Under rådslagningen har kommisjonen også hatt tilstede
kopi av brev datert 5. juni 1974 til Juklerød fra den daværende
kommisjonsformann byrettsdommer Odd Pløen. I brevet er bl.a. henvist til
et brev av 22. mai 1974 fra overlege professor dr. med. Nils A.
Retterstøl hvor denne meddeler at Juklerød er blitt tilbudt utskrivning,
men har avslått dette.

I beslutningen av 25. juli 1974 vurderte den daværende kommisjon
Juklerøds status slik:

Juklerød anses, etterat han er tilbudt utskrivning, men
har nektet dette og etter at han er overflyttet til
åpen avdeling, som innlagt etter eget ønske etter § 4 i
lov om psykisk helsevern.

Det er etter kommisjonens oppfatning ikke senere inntrådt omstendigheter
som har medført endringer i denne status. Kommisjonen ser det fortsatt
slik at Juklerød er i sykehuset etter eget ønske og ikke i medhold av
vedtak om tvangsinnleggelse og tilbakeholdelse etter §§ 5 og 6 i lov om
psykisk helsevern. Overlegens vedtak om utskrivning 27. mars 1985 kan
derfor ikke være gjenstand for klage til kontrollkommisjonen etter
lovens § 6, tredje ledd.

Forøvrig vil kommisjonen bemerke at den ikke kan se å ha kompetanse til
å overprøve overlegens vedtak om å utskrive Juklerød som frivillig
innlagt etter § 4 i lov om psykisk helsevern.

Juklerøds klage må derfor bli å avvise.

S l u t n i n g :

Klage fra Arnold Juklerød fremsatt i brev av 27. mars 1985 avvises.

Arne H. Dalhl
Arvid Heiberg

Rønnaug Johansen
Reidar Stockfleth

Rett utskrift:

Arne H. Dahl

7)

Gaustad sinnssyke hus! -

avdeling "G!"M. 2. etg. -

(så kalt pleieavdeling!)

den 5. juni 1980

Det Kgl. Sosialdepartement,
Helsedirektorratet,
Postboks 8011 Dep.,
OSLO 1.

Departementets ref. 11461/80 H. dir. 4 - skriv av 22. mai 1980
M - S / ØR / BB

KRAV OM UTLEVERING AV DOKUMENT SOM VISER ALT SOM I GAUSTAD ASYLS SYKE
JOURNAL ER "NEDTEGNET" OM MEG, ARNOLD JUKLERØD, KRAGERØ KOMM.

Fra departementets skriv av 22. mai 1980 siteres:
"Departementet antar at Arnold Juklerød må få en kopi eller utskrift av
de dokumenter han har rett til innsyn i, jfr. forvaltningslovens § 20.
Tilbudet far sykehuset om muntlig gjennomgåelse i tillegg til
utlevering, vil for øvrig stemme godt med forvaltningslovens
bestemmelser og vegledning, jfr. lovens § 11. Det må da stå Arnold
Juklerød fritt om han ønsker slik gjennomgåelse.

Når det gjelder opplysninger Dagmar Juklerød har gitt til behandlende
lege og som er nedtegnet i journalen 4. desember 1971, antar

departementet at disse er underlagt sykehusets / legens taushetsplikt.

Denne taushetsplikt går foran Arnold Juklerøds innsynsrett, og kan bare
oppheves ved Dagmar Juklerøds samtykke. Hun har opplyst at hun ikke
fritar fra taushetsplikten.

Når unntak fra innsyn begrunnes med taushetsplikt av hensyn til
tredjemann, og ikke med taushetsrett etter forvaltningslovens § 19 c,
gjelder heller ikke regelen i § 19 c om fullmektigens utvidede
innsynsrett. Pasientens fullmektig, uansett hvem denne måtte være, har
derfor heller ikke krav på innsyn i de opplysninger som holdes tilbake
for pasienten i dette tilfelle." Sitat slutt.

Departementet - såvel som alle andre virkelighetsfjerne mennesker -
mangler frisk grunn for ordene "behandlende lege og pasient" ---! Disse
syke uttrykk er en "alvorlig sinnslidelse" for meg, og da til de grader
at de virker kvalmende, slik at jeg får brekninger ---. Men disse "syke
uttrykk", kvalmen og brekningsfornemmelsen er jo en annen side av denne
meget syke "journalen", og jeg skal derfor forsøke å holde meg til den
"friske" siden av denne mye syke sak:

Ut fra telefonsamtale med byråsjef Ørnulf Rasmussen den 14. mai 1980,
min ca. 2 ½ times samtale med byråsjefen på hans kontor den 20. mai 1980
og det her siterte fra departementets skriv, er det nå for meg klart at
jeg skal få utlevert kopi av hele denne syke journal - med unntak av de
så-pent-kalte "komparentopplysninger" Dagmar Haugholt (Juklerød) har
gitt til "behandlende lege" og som er nedtegnet i Gaustad sinnssyke
Asyls syke journal 4. desember 1971.

Min fullmektig, Vera Grønlund, og jeg - som anklaget part i saken - skal
og må få et fullt dokumentinnsyn, slik at vi får anledning til å
forsvare meg mot de anklager som er lagt til grunn for denne helt
igjennom ulovlig tvangsinnleggelse og fastholdelse i sinnssykeasyl. En
tilbakeholdelse av disse avgjørende bevis i saken avslører jo den
groteske mangel av Norsk rettssikkerhet, Departementet har her laget til
en dundrende front-mot.front-kollisjon mellom Norges Lover og Norges
Lover som bør bli sett og hørt langt utenfor Norges grenser ---. For meg
er det åpenbart at det er den moderne og berusede taushetslov som har, i
en vanvittig fart, kjørt direkte inn i menneskeretten i § 96 i Norges
Grunnlov, mod. 1814, slik at menneskets rett til å ikke bli dømt uten
lov og ikke bli straffet uten ved dom er helt utslått!

Det må her være meg tillatt å stille følgende spørsmål til de herrer:
sette-helsedirektør Fredrik Mellbye og byråsjef Ørnulf Rasmussen:

"Hva ville dere si og gjøre hvis en eller annen "tredjemanns-hustru"
fikk dere tvangsinnlagt i sinnssykeasyl - i den verste avdeling -, og
fastholdt der i over 6 ½ ÅR bare på grunnlag av noen meget mystiske
"komparentopplysninger" - som er så sårbare at de må holdes aldeles
hemmelige av hensyn til disse stakkars "tredjemanns-hustruene" ---??"
Svar kan dere sende portofritt til journalist Arvid Bryne i Dagbaldet.

Enten er denne taushetsplikt-loven dødssyk - eller så er departementets
tolkning og forståelse av denne lov dødssyk ---. Uansett så er det for
lille meg en "alvorlig sinnslidelse" å se slike sykdomstegn ---.

Høyesterettsadvokat Ole Jacob Bae fikk departementets dødssyke vedtak
skånselsløst tilsendt fra mine skriftlige hender, og han stillet bl.a.
følgende diagnose ganske raskt:

"Det virker jo umiddelbart urimelig at man ikke skal få tilgang til
selve hovedanklagen, og hovedgrunnlaget for at man har blitt undergitt
noe så drastisk som frihetsberøvelse. Jeg tror derfor mye kan tale for
at du har rett, og at departementets juss her er feilaktig."

Ja, dette sier Høyesterettsadvokat Ole Jacob Bae, og journalist Arvid
Bryne sier at jeg er en av de mest "normale" mennesker han har møtt!!!
Men "Over-Sjels-legen og Menneskekjenneren": Nils Adolf Retterstøl - med
sin store flokk av Lakeier - sier og skriver at jeg er så "alvorlig
sinnslidende" at lovens betingelser er stadig til stede til å
tvangsinnlegge meg i sinnssykeasyl ---!?!?!?

Departementets dødssyke avgjørelse kan selvsagt ikke aksepteres av
hverken min fullmektig, Vera Grønlund, eller av den anklagede lille meg.
I første omgang må denne dødssyke avgjørelse bli forsiktig oversendt til
Sivilombudsmannen - i håp om at han kanskje kan gjøre noe med den?

"Tilbud fra "sykehuset" om mulig gjennomgåelse og vegledning":
Min fullmektig, Vera Grønlund, behersker flere språk, bl.a. det fæle
Russiske språket -, og hun har også en nokså god "forståelse" av det
sinnssyke "psykiatri-sproket" som de "ånds-rike Sjels-legene" bruker!
Lille uskolerte meg er kanskje den som bare behersker og bruker min egen
og nå "unaturlige" sprokdrakt, og i tillegg til det er jeg vel også den
som har fått - og får de aller dårligste attester for min forståelse og
bruk av sinnssyke "faguttrykk" og babelske fremmedord! Men sammen med
min sprokkyndige fullmektig og Gyldendals uunnværlige fremmedordbok -
tror jeg at vi skal tyde mesteparten av "sjelslegenes" sinnssyke
"psykiatri-sprok", slik at vi kan spare skatteyterne for enorme utgifter
til tydning av sinnssyke "faguttrykk" og fremmedord ---. I over 6 ½ ÅR
har jeg studert det sinnssyke "psykiatri-sproket" på si, og jeg tror jeg
har fått en realistisk forståelse av dette syke sprok.

Utlevering av de frigitte dokumenter:
Den 19. oktober 1979 sendte min fullmektig, Vera Grønlund, en skriftlig
anmodning til Nils Retterstøl om å få utlevert "min journal". I mitt
"klage & behandlingsbrev" av 9. april 1980 til departementet, var jeg så
rettslig grådig at jeg krevde de nevnte dokumenter tilsendt både min
fullmektig og meg selv - som part. I § 12, siste setning i tredje
avsnitt i forvaltningsloven står det rettslig skrevet sånn:

"Parten kan kreve å bli underrettet ved siden av eller i stedet for
fullmektigen". Sitat slutt.

Men departementet skriver at jeg "neppe har noe rettslig krav på at
dokumentene tilsendes både parten og fullmektigen i et tilfelle som
dette der deres innsynsrett vil være identisk". Sitat slutt.

En som - bl.a. - har fått merkelappen "Suveren Paranoia Kverulans"
kverulerer ikke i det hele tatt, og da visst ikke om "småretter" ---.
Hvis ikke min ikke-ærede Gaustad-motpart har vilje og råd til å sende
oss hver sine kopi av de frigitte dokumenter, så ordner sikkert min
fullmektig et kopi til sin økonomisk ribbede klient. Altså: Hvis det
bare skal sendes en kopi, så skal den sendes min fullmektig, og ikke til
meg, slik som departementet antyder i den dødssyke avgjørelse.

De nevnte frigitte dokumenter, det vil si alt som er nedskrevet om meg,
Arnold Juklerød, unntatt de mystiske "komparentopplysningene", ber jeg
om å bli sendt pr. omgående til min fullmektig, Vera Grønlund,
Pilestredet 31, Oslo 1.

Vennligst

Arnold Juklerød.

Gjenpart til:
"Over-Sjels-lege": Nils Adolf Uretterstøl, Gaustad sinnssyke Asyl.
Vera Grønlund, Pilestredet 31, Oslo 1.
Ellers sender jeg gjenpart og kopier til hvem jeg vil ---.

[Anders Larsen]

"Willy Robert Berg" <wi...@broadpark.no> skrev i melding
news:gi3r7u4ug7e4si2b2...@4ax.com...

> On Thu, 28 Feb 2002 01:08:22 +0100, Arve Kirkevik <ar...@jgaa.com> wrote:
>
> >Georg Apenes fra datatilsynet har anmeldt meg for å legge ut journalen.
> >Det markerer jeg i Juklerøds ånd ved å legge den ut en gang til.
>

> Helvetes imbesile idiot!
>
Du trenger ikke lese den om du ikke vil. Selv hoppet jeg galant over den
forrige gang, og gjør det igjen.

Pokker. Er lei hele greia nå...

--
Mvh
Anders Larsen

[Torgeir Wennesland]

On Thu, 28 Feb 2002 01:08:22 +0100, Arve Kirkevik <ar...@jgaa.com>
wrote:

>

>Georg Apenes fra datatilsynet har anmeldt meg for å legge ut journalen.
>Det markerer jeg i Juklerøds ånd ved å legge den ut en gang til.

TW: Hmm.. er navnene på de andre pasientene som er nevnt i journalen
autentiske?

Mvh Torgeir Wennesland.

[Marius Bernklev]

Torgeir Wennesland <torgeir.w...@world-online.no> writes:

Ja.

Marius
--
<URL: http://www.stud.ifi.uio.no/~mariube/>

Newsere mot X-No-Archive

[Arild Karlsen]

On Thu, 28 Feb 2002 02:58:34 +0100, Willy Robert Berg
<wi...@broadpark.no> wrote:

>On Thu, 28 Feb 2002 01:08:22 +0100, Arve Kirkevik <ar...@jgaa.com> wrote:
>

>>Georg Apenes fra datatilsynet har anmeldt meg for å legge ut journalen.
>>Det markerer jeg i Juklerøds ånd ved å legge den ut en gang til.
>

>Helvetes imbesile idiot!

Jobber du i psykiatrien? Det er nemlig i psykiatrien at slike
diagnoser benyttes.

--
Arild Karlsen
http://home.no.net/gladmann/index.htm

[Arild Karlsen]

Navnene er autentiske.

Arve Kirkevik har gjort en flott jobb. Når makthaverne har fått rast
fra seg i forbindelse med sine formaliteter kan vi andre stille
spørsmål ved selve journalføringen. Hvorfor ble andre ofre ved Gaustad
trukket inn i den svarteboka psykiatrien skrev om Juklerød? Hvorfor
fikk Juklerød en kopi hvor hans medofre og familiemedlemmer ble
navngitt? Hvorfor ga psykiatrien taushetsbelagt informasjon til Arnold
Juklerød?

Georg Apenes avslører seg ved å anmelde Arve Kirkevik og ikke Gaustad
sykehus. Han misbruker sin stilling til å angripe en privatperson.
Datatilsynet i Sverige er blitt pålagt en slik oppgave, men Georg
Apenes har ikke fått dette som sin oppgave. Han kjenner tydeligvis
ikke det mandatet han har fått. Det er ikke hans jobb å ringe til
Asbjørn Åsland (Juklerøds sønn) for liksom å bistå ham i å anmelde
Arve Kirkevik. Asbjørn solgte sin far for Judaspenger da han
underskrev tvangsinnleggelsesbegjæringen i 1971.

Psykiatriens kjemiske lobotomiperiode vil før eller siden ta slutt. Da
vil maktfiguren Georg Apenes sitte med SvartePer.

Ettersom det er en maktfigur i det norske samfunn som har gått til
anmeldelse må vi regne med at politiet setter inn store ressurser på å
etterforske saken. Da Arnold Juklerød ble trakassert til døde måtte
det korrupte Oslo-politet prioritere viktigere ting. Da jeg beviselig
ble slått ned på Gaustad i det jeg jeg hentet de brillene som Gaustad
hadde tatt fra Juklerød, så nektet det korrupte Oslo-politiet å se på
bevisene. Saken ble umiddelbart henlagt! Alle som gidder vil kunne se
hva som har skjedd ved å gå til min hjemmeside.

Oslo-politet har gitt meg et forelegg som jeg selvsagt har nektet å
godta. Forelegget inneholder beviselig gale påstander. Politiet påsto
f.eks. at psykolog Arild Karlsen skulle ha påstått at Jardar Eggesbø
Abrahamsen skulle ha pult med lik ("drevet med nekrofili"). Hvorfor
drøyer politiet med å gå til rettssak? Drøyer de med rettsaken fordi
de innser at jeg aldri har påstått at Jardar Eggesbø Abrahamsen har
pult med lik?

Jeg ser ikke bort fra at Jardar Eggesbø Abrahamsen har fulgt min
oppfordring om å fortelle politiet at politiets påstander ikke er
korrekte. Han er jo klar over at jeg aldri har påstått at han har
_drevet med_ nekrofili.

Kanskje påtalemyndigetene drøyer med rettssaken fordi deres hovedvitne
Gordon Spangelig har framsatt drapstrusler mot mitt hovedvitne?