Forsatt stor aktivitet i det danske 1814-nettverket
Carl Sky
forskere under det danske 18-14 netværket til nytt seminar i Arhus 23
mars.
Blant andre skal leder av Forskningsråadets Grunnlov-satsing,
professor Ola Mestad innlede om organisering av norsk utenrikspolitikk
i 1814 og Ruth Hemstad, tilknyttet forskningsprosjektet "1814-
grunnloven – historisk virkning og sosial forankring" snakke om
skandinavisk politikk og skandinavisk retorikk.
Mer informasjon og påmelding på Det danske 1814-netværks nettsider:
http://www.sdu.dk/Om_SDU/Institutter_centre/Ihks/Forskning/Forskningsnetvaerk/1814
Carl Sky
historieskriving. Men tapet betydde mye for Danmarks utvikling mot
demokrati ifølge forskning.no
http://www.forskning.no/artikler/2012/april/320097
Moderne dansker tenker ikke så mye over at Norge en gang var en del av
Danmark.
– Danmark er viktig i norsk historieskriving, men Norge har ikke samme
rolle i dansk historieskriving, selv om atskillelsen i 1814 er det
største territoriale og befolkningsmessige tapet i danmarkshistorien,
forteller han.
En del av det Norske rike, Grønland og Færøene forblev i 1814 under
Danmark. Man ville ikke at Sverige skulle bli en nordatlantisk
stormakt, er en av kommentarene.
Carl Sky
Tapet av Norge i 1814 var smertelig for Danmark, men enevoldskongen
Fredrik 6. forbød folk å snakke om det. Han fryktet demokratisk smitte
fra nord.
http://www.document.no/2012/05/tapet-av-norge/
On Apr 30, 10:54 am, Carl Sky <carl....@gmail.com> wrote:
> Adskillelsen fra Norge i 1814 har ikke fått mye oppmerksomhet i dansk
> historieskriving. Men tapet betydde mye for Danmarks utvikling mot
Carl Sky
«Skattlandene» og 1814
Posted on 23. august, 2012 by stefans
Gudleiv Forr er en kjent journalist i Dagbladet. Den 27 april skrev han en tåredryppende artikkel om Norges «tap» av Grønland, «Et smertelig tap».
De slemme danskene hadde frarøvet Norge Grønland i 1814, tapet ble sementert i 1945 da amerikanerne nektet støtte Trygve Lies ide om forsvarsallianse mellom Norge, Grønland, Island og Færøyene.
Forr antyder at Lie hadde som baktanke å integrere disse landene i Norge. Forr synes åpenbart at det var en god ide og stiller ikke spørsmålet «hva mente innbyggerne i disse landene om saken?» Kan det være at planen falt i fisk fordi den islandske regjeringen sa «nei», vel vitende hva Lie hadde i tankene?
Forr stiller ikke en gang spørsmålet «hva vil grønlenderne?», men snakker som om Norge har rett til å herske over landet og antyder at det er synd at Gahr Støre ikke gjør noe med saken.
Han synes åpenbart det er synd at Norge har «mistet» Grønland når man tar i betraktningen at landet har store ressurser. Men han stiller ikke spørsmålet «tilhører ikke disse ressursene grønlenderne»?
Att på til antyder han at det var beklagelig at Norge ikke «fikk» skattlandene som påskjønnelse for god innsats i krigen, uten å nevne at Island var blitt en selvstendig stat allerede i 1918 og en republikk i 1944.
Mener han seriøst at andre stater har rett til å gi selvstendige republikker i gave til andre land som takk for god innsats i kamp? Enda mer absurd i lyset av at kampen det dreide seg om var kamp mot en imperialistisk makt som ikke respekterte andre lands suverenitet.
Merk at forfatteren ikke stiller spørsmålet «ville islendingene bli del av Norge?». Har de ikke suverenitet over sitt eget land?
I folkeavstemnigen i 1944 om gjenoprettelse av den islandske republikken stemte 99% «ja». Trenger jeg si mer?
For å gjøre vondt verre klager forfatteren over at de slemme danskene ikke bare tok skattlandene fra Norge, men nektet dem deler av de karibiske øyene som de angivelig skulle ha underlagt seg i felleskap.
Betyr dette at forfatteren er tilhenger av kolonialismen? Dess uten fantes dette felleskapet ikke, Norge eksisterte ikke som stat, danskene hadde nedlagt staten i 1536. Uttrykket «Danmark-Norge» ble skapt etter 1814.
Når det gjelder det gamle norske nonsenset om skattlandene er følgende si:
a) De var kongens skattland, ikke nordmenns skattland.
b) Norge sluttet å eksistere i 1536 slik at landet ikke mistet noe som helst i 1814.
c) Island kom under norsk styre i 1262 pga den såkalte «gamli sáttmáli» (den gamle traktaten) med seks paragrafer.
Den sjette paragrafen tilsa at hvis kongen ikke holdt de 5 første paragrafene kunne det islandske Alltinget tre ut av unionen med Norge. De norske kongene holdt ikke en eneste av de fem paragrafene.
Den islandske 1800-talls nasjonalistlederen Jón Sigurðsson brukte dette for alt det var verdt og fikk den danske kongen til å akseptere at Island i kraft av denne traktaten hadde rett til å bli selvstendig fordi norske og danske konger hadde brudt mot traktaten.
Norge hadde lite med Island å gjøre etter 1397 da Kalmarunionen ble etablert, 1400 tallet er en tid med svartedød og kaos på Island, store deler av landet er under engelsk kontroll, selv om den danske kongen var offisielt herre over Island.
Nordmenn hadde dog en viss innflytelse via riksrådet som også hadde de islandske biskopene som medlemmer.
Etter 1536 forsvinner denne innflytelsen, kontakt mellom de to landene opphører nesten, ikke minst fordi Københavnkjøpmennene fikk monopol på handel med Island ca 1600.
Islandske bønder på 1700 tallet trodde at Norge var et forhistorisk land av samme slag som det romerske imperiet.
d) Grønland kom under norsk styre pga at de norrøne grønlendernes ting bestemte seg i 1261 for å akseptere kongens overhøyhet. deres etterkommere døde ut/forsvant, de nåværende grønlenderne har intet med dem og deres beslutninger i 1261 å gjøre.
e) Man kan med like stor rett hevde at Danmark har rett til å herske over Norge som at Norge har rett til å herske over det som en gang i tiden var den norske konges skattland.
Det finnes bedre grunner til å hevde at Sverige mistet Finnland i 1814 enn at Norge mistet «skattlandene sine». Svenskene skapte bokstavlig talt landet, før de kom var landet bebygget av vilde stammer som ikke hadde noen felles politisk struktur.
e) Egentlig bør ikke beslutinger og arrangementer gjort i middelalderen bety noe for moderne mennesker hvor folkesuverenitet er en sentral ide.
En merkelig side ved skattlandsfantasier er at skattlandsfantastene alltid går stilltiende utefra at hvis Norge hadde fått skattlandene i 1814 så ville de forblitt norske.
Jeg kjenner islandsk historie godt nok til å vite at landet ville før eller senere ha løsrevet seg fra Norge. Nordmenn snakker jo et språk som ikke er forståelig for islendinger, islandsk nasjonalromantikk bygget på godt og vondt på forherliggjørelse av det islandske språket og minnet om den gamle fristaten (930-1262).
At man romantiserte fristaten etter alle kunsten regler er en helt annen sak.
Carl Sky
"Skilsmissen - Dansk og norsk identitet før og etter 1814", forteller historien om den kanskje største omveltningen i dansk og norsk historie - adskillelsen av "tvillingrikene" i 1814. Boken er skrevet av Rasmus Glenthøj og anmelderne bruker uttryk som "et must", "en gullgruve av øyenåpnere" og "ingen bedre måte å forberede seg på til jubileumsfeiringen i 2014".
"Skilsmissen - Dansk og norsk identitet før og etter 1814" forteller hvordan bruddet mellom Norge og Danmark i 1814 påvirket de to land - to land hvis kultur, identitet og eliter var fundamentalt formet av mer enn 400-års fellesskap. Den handler om hva det betydde å være norsk og dansk før 1814 og hvordan de stadig sterke bånd over Skagerrak fortsatt var med til å forme den nasjonale identitet i begge land.
Boken er skrevet av Rasmus Glenthøy som er post.doc ved Syddansk Universitet. Boken er en bearbeidet versjon av hans ph.d.-avhandling fra 2010 om dansk og norsk nasjonalidentitet.
I 2014 ferier Norge 200-året for Grunnloven som ble vedtatt av riksforsamlingen på Eidsvoll. Jubileet skal feire Grunnloven som Norges viktigste politiske dokument og for alle som gjerne vil vite mer om denne delen av norsk historie, er boken nyttig lesning - eller som Aftenpostens anmelder formulerer det: "“Jeg tror knapt at jeg har lært mer nytt om norsk historie av noen bok utenfra.[...] Noen ganger er argumentasjonen vel omstendelig til å være en bok for allmennpublikumet, men jeg vet ingen bedre måte å forberede seg til jubileumsfeiringen for 1814 på enn å lese Glenthøj.”
Danske aviser er også rause i sine anmelelser. Claus Bundgård i Weekendavisen skriver bl.a.: "Skilsmissen er et fornemt værk og et must på reolen på begge sider av Skagerrak hos dem, som beskæftiger seg med denne turbulente periode."
Boken er utgitt på Syddansk Universitetsforlag
Carl Sky
Danmark vil likevel feire 1814
1814 har spilt en avgjørende betydning ikke bare i norsk, men også i dansk historie. Nå har danske myndigheter snudd og bestemt at Danmark skal markere jubileet til neste år.
Rasmus Glenthøj ved Syddansk Universitet er den første historikeren som har studert hendelsene før, under og etter 1814 med et samlet blikk på utviklingen i Danmark og Norge.
– Jeg har hatt et klart siktemål med forskningen min: å åpne danskenes øyne for betydningen av 1814. Danmark var en totalt annen stat før tapet av Norge – den sammensatte staten lignet mer på et lite imperium, og var definitivt ikke en nasjonalstat.
– Men dette faktum har blitt fortrengt i dansk historie, som har vært en historie om nasjonalstaten Danmark, sier Glenthøj.
Et symptom på dette er at det først var etter press fra Glenthøj og andre historikere, noen folketingsrepresentanter og Fondet for dansk-norsk samarbeid at det ble besluttet at Danmark skulle markere 1814 til neste år.
Nå er det klart at det blir 200-årsjubileum også i Danmark med fokus på den demokratiske inspirasjonen fra den norske grunnloven, unionstiden og fellesskapet mellom Danmark og Norge etter 1814.
I boka Skilsmissen beskriver Glenthøj hvordan begivenhetene formet en ny nasjonal identitet i begge landene. Boka har vekket stor interesse på begge sider av Skagerak.
Politisk vs. kulturell nasjonalisme
– Den nasjonale identiteten i både Norge og Danmark ble formet rundt 1814. Tidligere var kongetroskap den viktigste kollektive identiteten for eliten i den sammensatte staten. I Norge ble denne erstattet av grunnlovstroskap etter hendelsene i 1814.
– På Eidsvoll ble det skapt et nasjonalt kongedømme i Norge, og først feiret man den nye kongen. Men med tvangsekteskapet med Sverige utviklet det seg en ny politisk nasjonalisme der Grunnloven og Stortinget fikk større vekt enn kongen, sier Glenthøj.
I Danmark gjorde det fortsatte eneveldet det umulig med en nasjonalisme bygget på politisk liberalisme. I stedet dyrket eliten den særdanske kulturen etter tapet av Norge.
- Se også: - Danskene har glemt Norge
Den sentrale kulturpersonligheten N.F.S. Grundtvig uttrykker denne nye småstatsmentaliteten når han i diktet Danmarks Trøst fra 1820 skriver: «Ved jorden at blive. Det tjener os bedst.»
– «Os» er det danske folket i nasjonal forstand. Det utviklet seg en kulturell nasjonalisme i Danmark, som ekskluderte tyskerne i de nordtyske hertugdømmene som fortsatt lå under Danmark.
– Grunnlaget for konfliktene med det tyske riket utover på 1800-tallet oppstod i kjølvannet av 1814, poengterer Glenthøj.
Aktiv glemsel
Han peker på en felles tendens i dansk og norsk selvforståelse etter 1814. Ved å fortrenge unionstiden og fremheve den storslåtte vikingetiden og middelalderen fant man det man oppfattet som det opprinnelig norske eller danske.
– Det å være nasjon handler ikke bare om å huske, men også å glemme. Det har man vært gode til både i Danmark og Norge.
Glenthøj understreker at det gjennom hele 1800-tallet var en sterk utveksling mellom de to landene, med København som Norges kulturelle hovedstad. Det var her både teatrene, forlagene og ikke minst det store publikum fantes.
Det tok lang tid å bygge opp en selvstendig kulturell infrastruktur i Norge.
Kulturell union
– Fram til 1850 var Danmark storebror i det man kan kalle en kulturell union. I Norge var man splittet i synet på den danske påvirkningen. Det var tette bånd på embetsmannsnivå og i eliten i byene, men dette er lite påaktet i norsk historieskrivning.
I København omfavnet mange de norske forfatterne og kunstnerne. Norge var politisk sett et forbilde, og norsk politikk ble brukt som et våpen i dansk politikk.
Det var først på 1830-tallet at det danske styresettet ble mer liberalt, og Danmark fikk ingen liberal grunnlov før i 1849. Tilsvarende ble parlamentarismen først innført i Norge i 1884, mens Danmark fulgte etter i 1901.
– Det danske begrepet folkestyrestammer fra Bjørnstjerne Bjørnson, påpeker Glenthøj.
Engasjert kulturdebatt i begge land
I den aktuelle debatten om norsk kultur kan man igjen øyne sterke fellestrekk over Skagerak. Glenthøj er ikke overrasket over det sterke engasjementet debatten har utløst i Norge. I Danmark har debatten om dansk kultur rast i over ti år:
– Debatten viser hvor like de to landene er kulturelt sett. Det er to små nasjonalstater som har vært enestående homogene de siste 150 årene, og som har utviklet sterke velferdsstater basert på tillit. Men med dagens samfunnsendringer og innvandring føler mange at denne identiteten blir truet.
– Debatten viser også at nasjonen er en konfliktsone der det er mange oppfatninger av hva det vil si å være norsk eller dansk. Det er derfor ikke overraskende, at man ser en norsk «kulturkamp», særlig fordi man i Norge stadig har det materielle overskuddet til å ta denne type debatt.
– Den danske debatten er blitt litt mer avdempet de siste årene og det skyldes kanskje at de økonomiske problemene er altoverskyggende, sier Glenthøj.
Referanse:
Glenthøj: Skilsmissen. Dansk og norsk identitet før og etter 1814. Syddansk Universitetsforlag 2012. Boken er gitt ut med støtte fra Forskningsrådets satsing Grunnlovsjubileet 2014.