Rollespill og det okkulte
Gilbert Kraag
Kaosmagi er en postmoderne retning innen magien som legger vekt på
resultater fremfor dogmer, og forsøker å destillere magisk praksis ned
til sine mest sentrale bestandeler. Noen av disse teknikkene ligner
svært mye på dem man bruker i rollespill.
Visualisering:
I de innføringstekstene jeg har lest om magi (og for den saks skyld
managementlitteratur) legges det sterk vekt på evnen til å
"visualisere" forskjellige ting: ønsket hendelsesforløp, rett adferd,
engler, demoner, tegneseriefigurer, magiske kruseduller og lignende.
Visualiseringsevnen øves i sterk grad opp gjennom rollespill. Hvis du
ikke klarer å se orkene og den dryppende grotten for deg har du det
mindre morro. Jo flere av sansene du klarer å koble inn, dess mer
morro har du, på samme måte som man i magisk litteratur påstår at man
blir en mer effektiv magiker jo flere sanser man klarer å koble inn i
sine ritualer.
Invocation:
En praksis hvor man gjennom et rituale identifiserer seg med en
guddom, helgen, ånd, demon, idé, eller fotballmaskot for å få del i
dennes egenskaper. Før du går på byen kan du kjøre et invocation (i
mangel av bedre oversettelse) av Venus eller Mars, og få del i hennes
skjønnhet/ hans potens eller lignende. Ved å kle seg ut som guddomen,
føre seg som henne, sminke seg som henne, brenne røkelse med duft
assosiert med henne osv. mener magikere at de kan få del i
guddommens/tankeformens egenskaper. For enhver som pusler med
rollespill tør dette lyde kjent. Vi tar på oss roller for en kveld, og
forsøker i sterkest mulig grad å leve ut deres egenskaper.
Personlighetssmadring/manipulering/eksperimentering
Tanken om at man ikke har én grunnleggende jeg-identitet, men tvert
imot mange "Multiple Selves" er også sentralt i kaosmagien. En annen
side ved dette er sterk identifisering med rollepersonene. Jeg tror
alle mine rollepersoner, ihvertfall de jeg har utbytte av å spille,
reflekterer en side ved "meg selv". Stimulerer vi "ekte" aspekter ved
oss selv når vi spiller? Utnytter dere noen gang erfaringen fra
rollespill til å spille roller som er effektive i bestemte
situasjoner, for eksempel "den seriøse mannen" på jobb, "den elegante
elskeren" på byen eller den "kyniske drittsekken" i en konkurranse?
Rollespill som ritual:
Grant Morrison, som har skrevet tegneserien "The Invisibles", påstår
at hele tegneserien er en magisk formel, designet for å skape nye
"Invisibles" og forandre virkeligheten. Han hevder for eksempel at
etter at han skrev en sekvens for King Mob, en av tegneseriefigurene
han identifiserer seg mest med, blir dødssyk, havnet han selv på
sykehus. Og mange lignende episoder. Han kaller denne typen magisk
fortelling for "Hypersigils", og mener man kan bruke dem til å påvirke
sin virkelighet.
Det jeg er nysgjerrig på er om noen har brukt rollespill som ritual
for å påvirke virkeligheten ("Magick is changing reality in conformity
with the will" - A. Crowley), og hva slags resultater man evt. har
hatt av dette. Dette kan være enten bevisst eller ubevisst. Er det
noen av dere som har opplevd at ting dere spiller i kampanjen skjer i
virkeligheten, eller på et eller annet vis påvirker virkeligheten?
Møter dere noen gang mennesker som minner om dem dere treffer i
kampanjene? Drømmer dere om kampanjene deres? Bruker dere egne drømmer
som inspirasjon for spill?
Såh: Alt over er selvsagt sludder og vås (det er jo noe alle må
forstå, man måtte jo være passe dum hvis man trodde rollespill kunne
påvirke virkeligheten, eller være noe mer enn harmløs underholdning),
men
Ingenting er sant
Alt er tillatt.
Derfor: Noen av dere som har opplevd mystiske ting i forbindelse med
gaming?
Vennlig hilsen,
Gilbert Kraag
Litteratur:
http://www.grant-morrison.com
http://www.phhine.ndirect.co.uk
Peter Carroll: Liber Null & Psychonaut
Peter Carroll: Liber Kaos
Phil Hine: Prime Chaos
Aleister Crowley: The Book of Thoth
Alan Moore: Promethea
Grant Morrison: The Invisibles
David Conway: Magic: An Occult Primer
Haaken Lid
> Rollespill og kaosmagi
Ooo. Den mystiske Gilbert Kraag skriver et innlegg på n.f.s.r! Er
"Gilbert Kraag" hans virkelige navn, eller er det et dekknavn. Kanskje
det er et anagram for "Great big lark" dvs. en diger svær sangfugl,
kanskje "Gilbert Kraag" i virkeligheten er Bjørn Eidsvåg?
> Kaosmagi er en postmoderne retning innen magien som legger vekt på
> resultater fremfor dogmer, og forsøker å destillere magisk praksis ned
> til sine mest sentrale bestandeler. Noen av disse teknikkene ligner
> svært mye på dem man bruker i rollespill.
Jeg tror ikke på parapsykologi eller magi, faktisk er jeg en
skeptiker. Derfor har jeg heller ingen problemer med å ha med all
slags okkultisme i rollespill. Og det kan jo være veldig gøy også.
> Visualisering:
Høres ut som en form for selvhypnose? Jeg er enig i det med å
involvere mange sanser. I levende rollespill er temmelig populært å ha
diverse magiske og religiøse ritualer, og i denne sammenhengen skaper
det en mye sterkere stemning når man både hører, ser, lukter, smaker
og føler ritualet. Like effektivt er sansefrarøvelse. Å sette bind for
munnen og øynene på noen og synge en latinsk liturgi mens man gir dem
en glass blod å drikke er en ganske mektig opplevelse. Dette er et
tenkt eksempel, forresten. Personlig har jeg vært med på et skummelt
blot med bloddrikking på laiv, men siden "blodet" var tomatsuppe og de
skumle pyroeffekten var noe mislykket, så ga det ikke en så "magisk"
opplevelse som jeg kunne ha håpet på.
> Invocation:
> En praksis hvor man gjennom et rituale identifiserer seg med en
> guddom, helgen, ånd, demon, idé, eller fotballmaskot for å få del i
> dennes egenskaper.
Er dette grunnen til at fotballfans ofte ikler seg drakten til sin
favorittspiller? Jeg lurer også på om de som liker fotball tror at det
har noen slags magisk innvirkning på kampen om man heier masse mens
man ser kampen på tv på en pub, satser penger på sitt eget lag eller
maler seg i fjeset? Jeg ser ikke helt sammenhengen med rollespill, i
og med at man som regel finner på helt fiktive rollepersoner som man
agerer. Det finnes altså ingen faktisk person man kan ta del i
kreftene til. Mao. tror jeg at likheten mellom rollespill og magisk
invokasjon i de aller fleste tilfeller er helt overfladisk.
> Personlighetssmadring/manipulering/eksperimentering
> Tanken om at man ikke har én grunnleggende jeg-identitet, men tvert
> imot mange "Multiple Selves" er også sentralt i kaosmagien. En annen
> side ved dette er sterk identifisering med rollepersonene. Jeg tror
> alle mine rollepersoner, ihvertfall de jeg har utbytte av å spille,
> reflekterer en side ved "meg selv".
Ser ikke helt det magiske i dette. En del spillere spiller alltid den
samme personligheten, uansett om rollepersonene er totalt ulike på
rollearket. I levende rollespill har mange spillere de samme
sosialdemokratiske normene som de har i virkeligheten - rettferdighet,
likestilling, toleranse og ikkevoldlige løsninger er foretrukket. I
verbalrollespill derimot, er voldssosiopatiske rollepersoner mye
vanligere, og mange spillere reflekterer slett ikke over hvor
skrekkelige rollepersonene deres virkelig er.
De spillere som har et bevisst forhold til å eksperimentere med ulike
sider ved sin personliget gjennom rollespill, tror jeg er i
mindretall. Men det er nok en del som liker å utforske rollespersoner
som har anderledes eller helt motsatte normer og verdier enn det man
har i virkeligheten( eller i det minste tør å vise frem i
virkeligheten).
> Utnytter dere noen gang erfaringen fra
> rollespill til å spille roller som er effektive i bestemte
> situasjoner, for eksempel "den seriøse mannen" på jobb, "den elegante
> elskeren" på byen eller den "kyniske drittsekken" i en konkurranse?
Til en hvis grad, men personlig føler jeg meg uvel med å ta på meg en
"falsk" personlighet ovenfor folk som ikke vet at det er skuespill.
Jeg tror heller ikke rollespillere bruker slike "roller" mer i
hverdagen enn det andre folk gjør.
> Rollespill som ritual:
Dette virker bare sprøtt. Jeg har hørt om fenomenet at forfattere,
filmskapere og andre lever seg så mye inn i sine fiktive karakterer at
de blir syke, eller får nerveproblemer eller depresjoner. Det er nok
en slags placebo og ikke mystisk i det hele tatt. Vi lever jo oss inn
i følelseslivet til folk i film og bøker også, og gråter eller føler
redsel selv om vi er fullt klar over at det bare er fiksjon vi ser på.
> Er det noen av dere som har opplevd at ting dere spiller i kampanjen skjer i
> virkeligheten, eller på et eller annet vis påvirker virkeligheten?
Kan ikke huske at noe slikt har skjedd. Nå er settingen i de fleste
rollespill jeg har vært med i ganske ulik min egen hverdag, så det
skal en del til for å se likheter.
> Drømmer dere om kampanjene deres? Bruker dere egne drømmer
> som inspirasjon for spill?
Mine drømmer er alt for usammenhengende til å brukes som inspirasjon
til noe som helst. Men det hender at jeg drømmer at jeg er på laiv,
noe som gjør alt mye mindre skummelt, fordi jeg vet at ingen i drømmen
har tenkt å skade meg "på orntli".
--
Håken Lid
Herman Ellingsen
> Rollespill og kaosmagi
> Rollespill som ritual:
> Grant Morrison, som har skrevet tegneserien "The Invisibles", påstår
> at hele tegneserien er en magisk formel, designet for å skape nye
> "Invisibles" og forandre virkeligheten. Han hevder for eksempel at
> etter at han skrev en sekvens for King Mob, en av tegneseriefigurene
> han identifiserer seg mest med, blir dødssyk, havnet han selv på
> sykehus. Og mange lignende episoder. Han kaller denne typen magisk
> fortelling for "Hypersigils", og mener man kan bruke dem til å påvirke
> sin virkelighet.
Dette er et godt eksempel på hvordan man kan forklare et "magisk"
hendelsesforløp bare ved å påpeke at det er noe galt med kausaliteten
i resonnementet.
Det er sannsynlig at Grant var dårlig i en periode før han ble syk.
Det er ikke det minste underlig at sykdomstegnene han registrerte
hos seg selv forårsaket ideer om alvorlig sykdom, og det er svært
sannsynlig at en tegneserieskaper trekker slike ideer inn i den
serien han skaper...
> Det jeg er nysgjerrig på er om noen har brukt rollespill som ritual
> for å påvirke virkeligheten ("Magick is changing reality in conformity
> with the will" - A. Crowley), og hva slags resultater man evt. har
> hatt av dette. Dette kan være enten bevisst eller ubevisst. Er det
> noen av dere som har opplevd at ting dere spiller i kampanjen skjer i
> virkeligheten, eller på et eller annet vis påvirker virkeligheten?
> Møter dere noen gang mennesker som minner om dem dere treffer i
> kampanjene? Drømmer dere om kampanjene deres? Bruker dere egne drømmer
> som inspirasjon for spill?
Nei, men jeg har et problem med å skrive moduler til et visst rollespill.
Problemet er at det har vist seg at noen andre har hatt akkurat den samme
ideen, men de har ikke nøyd seg med å holde ideene innenfor fantasiens
rammer, de har gakket av sted og gjennomført de unevenlige handlinger
som jeg har beskrevet i spillmodulen - og da helst _før_ jeg har rukket
å benytte spillmodulen i den tiltenkte sammenheng.
Og ja, jeg vet at dette ikke har noe med magi å gjøre, det handler
kun om at jeg legger to og to sammen, og får samme resultat som
sidemannen...
> Såh: Alt over er selvsagt sludder og vås (det er jo noe alle må
> forstå, man måtte jo være passe dum hvis man trodde rollespill kunne
> påvirke virkeligheten, eller være noe mer enn harmløs underholdning),
> men
>
> Ingenting er sant
>
> Alt er tillatt.
>
> Derfor: Noen av dere som har opplevd mystiske ting i forbindelse med
> gaming?
Ja, det opplever vi da hele tiden - men det betyr da ikke at vi
driver med magi...
Herman
Matthijs Holter
- Matthijs
kenneth marken
skal vi se, blant annet en bok vi alle kjenner å vet hva er i stand til
fra lovecrafts skriverier. noen bøker om kaosmagi og litt annet, skal
jeg fortsette? de fleste som ser disse bøkene vil riste smilende på
hodet men jeg er nok redd for at noen (helst de som tror på en eller
annen urkraft som styrrer våre liv osv) vil fryse på ryggen når de
sjekker innholdet av hyllene. hvem som egentlig trenger hjelp er det opp
til dere å definere...
Matthijs Holter
> Kaosmagi er en postmoderne retning innen magien som legger vekt på
> resultater fremfor dogmer, og forsøker å destillere magisk praksis ned
> til sine mest sentrale bestandeler.
Dette høres veldig ut som det magikerne på Pratchetts "Unseen University"
holder på med, i det de har bevist at man ikke trenger å ofre jomfruer og
gull for å kunne kaste enorme ildkuler, det holder med tre fyrstikker og
en liten mus.
Interessante tanker om rollespill-teknikker som minner om
kaosmagi-teknikker. I rollespill er det jo slik at man ikke har noen
annen målsetning enn selve spill-opplevelsen, mens magi såvidt meg
bekjent alltid har en målsetning utover det å gjennomføre ritualet. Tror
du dette vil ha noe å si for effekten? Hvis en spiller for eksempel
spiller en guddom eller halvgud, noe som er vanlig i mange rollespill
etterhvert (Nobilis, Amber, Lords of Creation), uten bevisst å ha noe mål
med dette - vil guddommens attributter likevel smitte over på spilleren,
som i en invocation? Hvis en spiller identifiserer seg sterkt med en
rolle, kan spillerens - eller spillederens - måte å takle rollen på ha
effekter på virkeligheten?
Når det gjelder det omvendte - altså bruke "virkelig magi" i rollespill,
i stedet for rollespill i magi - har jeg to ganger forsøkt å bruke
Tarot-kort i spillet for å spå en rolle. Begge gangene har kortene vist
meget kraftige og negative resultater, og jeg har ikke gjort det igjen
etter det. Enkelte ting...
Drømmer om kampanjer har jeg hatt kun en gang, da jeg drømte jeg gikk i
land ved Itras By og lot min stemme runge over byen. Det var ganske kult,
en kraftig og stor drøm, om enn ganske kort. Itras By er et spill som
rokker ved eller kobler seg til det underbevisste, ganske så direkte,
gjennom sin surrealisme og sine mangetydige symbolske bilder, som gjør at
ingen entydig tolkning finnes. (Det hørtes veldig arty-farty ut, så la
meg skynde meg å legge til at vi skyter masse slemminger og sånt også når
vi spiller). Jeg er som kjent en stor tilhenger av tanken om at det
underbevisste uttrykker seg gjennom rollespill såfremt man våger å slippe
det fri, og at rollespill er en sunn og ganske så trygg arena å gjøre
dette på. Det verste som kan skje i så måte er at folk blokkerer for
hverandres indre vibber, noe man i grunnen gjør så mye i den virkelige
verden at det snarere er regelen enn unntaket.
Mye er sant, og mye er tillatt, men ikke alt er like bra å drive på og
tukle med.
(Oioioi - når man først begynner å kikke etter tegn rundt seg, blir alt
så bra og mye mer spennende - i det jeg setter min signatur underst på
denne meldingen, bugger netscape; det jeg har skrevet over, blir rotet
til og uleselig, og bare min signatur nederst står igjen, flyttet langt
ned på siden, som i en drøm).
- Matthijs
Gilbert Kraag
>> Derfor: Noen av dere som har opplevd mystiske
>> ting i forbindelse med gaming?
> Ja, det opplever vi da hele tiden - men det betyr
> da ikke at vi driver med magi...
Spennende! Har du flere eksempler?
> Nei, men jeg har et problem med å skrive moduler
> til et visst rollespill. Problemet er at det har
> vist seg at noen andre har hatt akkurat den samme
> ideen, men de har ikke nøyd seg med å holde ideene
> innenfor fantasiens rammer, de har gakket av sted
> og gjennomført de unevenlige handlinger som jeg har
> beskrevet i spillmodulen - og da helst _før_ jeg
> har rukket å benytte spillmodulen i den tiltenkte
> sammenheng.
Dette er akkurat den slags jeg er interessert i å høre mer om! Kan du
utdype?
> Og ja, jeg vet at dette ikke har noe med magi å gjøre,
> det handler kun om at jeg legger to og to sammen, og
> får samme resultat som sidemannen...
Våre verdener blir rikerere steder og mer utholdelige når vi leker.
>> Grant Morrison, som har skrevet tegneserien (...)hevder
>> for eksempel at etter at han skrev en sekvens for King
>> Mob, en av tegneseriefigurene han identifiserer seg mest
>> med, blir dødssyk, havnet han selv på sykehus. (...)
>
> Dette er et godt eksempel på hvordan man kan forklare et
> "magisk" hendelsesforløp bare ved å påpeke at det er noe
> galt med kausaliteten i resonnementet.
> Det er sannsynlig at Grant var dårlig i en periode før
> han ble syk. Det er ikke det minste underlig at
> sykdomstegnene han registrerte hos seg selv forårsaket
> ideer om alvorlig sykdom, og det er svært sannsynlig
> at en tegneserieskaper trekker slike ideer inn i den
> serien han skaper...
Det har du sikkert rett i. På den annen side er det morsomt å
observere hvordan vi uten å nøle tyr til ad hoc-forklaringer for å
opprettholde det rasjonelle paradigmet. Er "sannsynlighet" og
"kausalitet" konkrete fenomener i en objektiv, ytre virkelighet eller
effektive postulater for å navigere i kaos?
Hilsen Gilbert.
Matthijs Holter
får jeg opp en dødningeskalle eller et hakekors. Veldig dumt når jeg
egentlig trenger en natural 20. Men det mest irriterende er når
terningen bare blir hengende og sveve i luften og nekter å legge seg
ned. Det blir alltid så evinnelig lange debatter av sånt - "jo det er en
tjue, nei den har ikke landet enda, bla bla bla"...
- Matthijs
Gilbert Kraag
>> En praksis hvor man gjennom et rituale identifiserer seg med en
>> guddom, helgen, ånd, demon, idé, eller fotballmaskot for å få del i
>> dennes egenskaper.
>
> Er dette grunnen til at fotballfans ofte ikler seg drakten til sin
> favorittspiller? Jeg lurer også på om de som liker fotball tror at det
> har noen slags magisk innvirkning på kampen om man heier masse mens
> man ser kampen på tv på en pub, satser penger på sitt eget lag eller
> maler seg i fjeset?
Artig. Det hadde jeg ikke tenkt på, men fra et visst perspektiv ser
det jo ut som reinspikka sjamanisme. Jakt-magi, liksom.
> Jeg ser ikke helt sammenhengen med rollespill, i
> og med at man som regel finner på helt fiktive
> rollepersoner som man agerer.
I motsetning til en ikke-fiktiv gud, mener du?
> Det finnes altså ingen faktisk person man kan
> ta del i kreftene til. Mao. tror jeg at likheten
> mellom rollespill og magisk invokasjon i de
> aller fleste tilfeller er helt overfladisk.
Jeg har invokert James Bond med sånn passelig vellyket resultat i
anledning en sosial sammenheng. Vi er alle fiktive personer. "Gilbert
Kraag" finnes ikke som sådann. Komplekset av identiteter vi
identifiserer som "jeg" opplever ikke "jeg" som noen entydig
størrelse. "Jeg" har forskjellige handlings- og reaksjonsmønstre alt
ettersom jeg er i familieselskap, på bussen, i senga med noen, på fest
eller på Internett. De er ulike rollepersoner. Hvis man gjør seg
bevisst på at "jeg" er et ord uten egentlig innhold kan man oppnå
større frihet og kontroll over "egen" hverdag.
> I verbalrollespill derimot, er voldssosiopatiske
> rollepersoner mye vanligere, og mange spillere
> reflekterer slett ikke over hvor skrekkelige
> rollepersonene deres virkelig er.
Men de gangene man tar seg tid til å gjøre det kan man oppleve noen
ganske uforutsette følelser.
> De spillere som har et bevisst forhold til å eksperimentere
> med ulike sider ved sin personliget gjennom rollespill, tror
> jeg er i mindretall. Men det er nok en del som liker å utforske
> rollespersoner som har anderledes eller helt motsatte normer
> og verdier enn det man har i virkeligheten( eller i det minste
> tør å vise frem i virkeligheten).
Undertegnede er en av dem. Jeg opplever det som personlig frigjørende
og utviklende å gå inn i helt andre roller. Den virtuelle
virkeligheten vi skaper i fellesskap tillater oss å oppleve ting vi
ellers ikke er forunt. Det er ganske magisk, spør du meg.
>> Utnytter dere noen gang erfaringen fra
>> rollespill til å spille roller som er effektive i bestemte
>> situasjoner, for eksempel "den seriøse mannen" på jobb,
>> "den elegante elskeren" på byen eller den "kyniske
>> drittsekken" i en konkurranse?
>
> Til en hvis grad, men personlig føler jeg meg uvel
> med å ta på meg en "falsk" personlighet ovenfor folk
> som ikke vet at det er skuespill.
Hvorfor gjør det deg uvel? "Å være seg selv" blir av en eller annen
grunn fremholdt som et ideal. Hva betyr det? Å oppføre seg i samsvar
med det man forventer av seg selv/ andre forventer av en/ handle
ufravikelig ut fra tilfeldige sosiale og biologiske mønstre? Hva om
man innerst inne er en psykopatisk nazist? Bør man da "være seg selv"?
Hva betyr det å være "ekte", og hvorfor er det så gjevt?
Hilsen Gilbert.
Gilbert Kraag
> enn selve spill-opplevelsen, mens magi såvidt meg bekjent alltid
> har en målsetning utover det å gjennomføre ritualet. Tror
> du dette vil ha noe å si for effekten?
Utfra min (heller begrensede) kunnskap om feltet tror jeg en
kaosmagiker ville svare at det avhenger av intensjon og intensitet.
Alle magiske operasjoner er, som du skriver, rettet mot eller annet
mål, f.eks: "Få mer sex", "Påkalle Onkel Skrue McDuck for å be ham om
å gjøre meg mindre ødsel", "Spå om fremtiden ved å switche tilfeldig
gjennom TV-kanalene mens i trance", etc. Hvis ikke en "ekte" intensjon
foreligger vil det neppe skje noe spenstig. Enda viktigere er kanskje
intensiteten i den rituelle handlingen.
Litt om tankegangen bak, og en lettlest introduksjon:
http://www.grant-morrison.com/pop_magic_part_one.htm
> Mye er sant, og mye er tillatt, men ikke alt er like bra å drive
> på og tukle med.
Er det bra/dårlig å benytte autentiske ritualer i rollespill? Kamp og
sex vil som regel bli simulert. Verbalt i bordrollespill, og ved hjelp
av pædda våpen og gnukking på laiv. Et magisk rituale er på sin side
mulig å gjennomføre 100% autentisk, ved å bla litt i for eksempel "The
Lesser Key of Solomon." Spedbarnsofring bør kanskje unngås, men er det
noen gode grunner til å benytte / la være å benytte okkulte ritualer i
spillsammenheng?
Mulige argumenter:
*Religiøse:* "Min Gud har pålagt meg å ikke dyrke andre åndsmakter, og
jeg frykter konsekvensene av å påkalle de mørke kreftene jeg vet
finnes" / "Vi kan få en positiv nærhet til Guddommen og oppnå mystisk
innsikt."
*Okkulte:* "Magi er ikke ment for alle og kan få uante konsekvenser."
/ "Det kan være en lærerik opplevelse, og uansett: ingenting er sant,
alt er tillatt."
*Rasjonelle:* "Vi kan få dårlig PR ved å bli oppfattet som satanister"
/ "Vi vil få en mer intens laivopplevelse hvis ritualene virker
autentiske."
Vennlig hilsen,
Gilber Kraag
P.S.
"In this book it is spoken of the sephiroth & the paths, of spirits &
conjurations, of gods, spheres, & planes & many other things which may
or may not exist.
It is immaterial whether they exist or not. By doing certain things,
certain results follow; students are most earnestly warned against
attributing objective reality or philosophical validity to any of
them."
-- A. Crowley.
Virkeligheten er oppskrytt. Vi kan lage våre egne, og endre dem vi
har.
D.S.
Ole Peder Giæver
Ko-ko, ko-ko, kokoliolailaihi, kokoliolailaiho, Ko-ko!
-op
Herman Ellingsen
> Dette er akkurat den slags jeg er interessert i å høre mer om! Kan du
> utdype?
Ja, men det gidder jeg ikke.
> Det har du sikkert rett i. På den annen side er det morsomt å
> observere hvordan vi uten å nøle tyr til ad hoc-forklaringer for å
> opprettholde det rasjonelle paradigmet. Er "sannsynlighet" og
> "kausalitet" konkrete fenomener i en objektiv, ytre virkelighet eller
> effektive postulater for å navigere i kaos?
Jeg er kybernetiker.
Jeg _vet_ hvordan verden henger sammen.
Jeg _vet_ at "kaos" er et begrep som prøver å sammenfatte
at alt henger sammen, og at vi aldri helt ut kan overskue
hvilke konsekvenser en gitt handling vil få.
Kybernetikk er det eneste verktøyet som lar deg si noe som
helst om et system som du selv er en del av.
(Og når man så vet at det ikke er mulig å observere et system
uten å bli en del av systemet, så har jeg i grunnen sagt mitt
om det su spør om.)
Herman
Torbjørn Lien
Ah, Warhammer?
>er en postmoderne retning innen magien
Er det over hode mulig å kombinere begrepet 'magi' med postmodernisme?
Utelukker ikke det ene det andre?
-)--- Torbjørn Lien
<www.kollektivet.no>
<www.dambagin.com>
Torbjørn Lien
kanskje kansje....
Herman Ellingsen
news:fe9gbvs9283uiqqk4...@4ax.com:
>>er en postmoderne retning innen magien
> Er det over hode mulig å kombinere begrepet 'magi' med postmodernisme?
> Utelukker ikke det ene det andre?
Gjør de?
Er ikke postmodernismen og New Age to sider av den samme greia?
Herman
Herman Ellingsen
> sex vil som regel bli simulert. Verbalt i bordrollespill, og ved hjelp
> av pædda våpen og gnukking på laiv. Et magisk rituale er på sin side
> mulig å gjennomføre 100% autentisk, ved å bla litt i for eksempel "The
> Lesser Key of Solomon." Spedbarnsofring bør kanskje unngås, men er det
> noen gode grunner til å benytte / la være å benytte okkulte ritualer i
> spillsammenheng?
>
> Mulige argumenter:
> *Religiøse:* "Min Gud har pålagt meg å ikke dyrke andre åndsmakter, og
> jeg frykter konsekvensene av å påkalle de mørke kreftene jeg vet
> finnes" / "Vi kan få en positiv nærhet til Guddommen og oppnå mystisk
> innsikt."
> *Okkulte:* "Magi er ikke ment for alle og kan få uante konsekvenser."
> / "Det kan være en lærerik opplevelse, og uansett: ingenting er sant,
> alt er tillatt."
> *Rasjonelle:* "Vi kan få dårlig PR ved å bli oppfattet som satanister"
> / "Vi vil få en mer intens laivopplevelse hvis ritualene virker
> autentiske."
De kunne kanskje virke?
Altså - at det er ført bevis for at noe* ikke virker, betyr ikke at det
ikke kan virke en gang i mellom - det holder faktisk at det virker
sjeldnere enn en av fem ganger for å kvalifisere som motbevist.
(All verdens teleselskaper (og debunkere) skal i grunnen være
sjeleglade for at de faktisk klarer å snike seg fattige 3 prosent
over den grensa - når de måler hvor ofte du kommer frem til den
personen du ønsker å snakke med.)
At man ikke har klart å bevise at noe* virker betyr heller ikke
at man har bevist at det ikke virker. Man har bare bevist at det
ikke virker oftere enn fire av fem ganger.
* - Eksempler: Vaksine mot hjernehinnebetennelse: 78 % - Det
ble ikke bevist at vaksinen virket, så den ble ikke godkjent.
Telepati: 50% - "Alle" vet at telepati ikke virker, men
det skal ikke så veldig mange anstengelsene til for å lære seg
akkurat nok telepati til å jekke opp sannsynligheten for at
den personen du ønsker å snakke med tar telefonen fra 23% til
over 50%...
(Egentlig kunne jeg tenke meg et kontrollert eksperiment, der
en gruppe telefonrundspørrere blir lært opp i å bruke telefonen
som et redskap i telepatisk kommunikasjon, mens en annen gruppe
ikke får tilsvarende opplæring, og deretter sammenligne
resultatene...)
På den annen side: Kvaliteten på forbindelsen er sabla mye
bedre med telefonen, når du bare kommer frem til rette
vedkommende.
Homeopati: 50% - pussig nok temmelig nøyaktig det resultatet
man får når en lege gir pasienten en sukkerpille, som del av
et medisinsk eksperiment.
Mitt beste råd til den som måtte ønske å dable med magi:
Tenk over at du risikerer at det faktisk virker...
Herman
Torbjørn Lien
>
>
>Herman
Eh, jo kanskje. Men sorterer disse såkalte magikere inn under New Age?
Gilbert Kraag
skifte fra bruker til bruker, men eg freistar.
Postmodernisme:
Filosofi
* Det finnes ingen grunnleggende sannheter.
* Man tror ikke lenger på universellt forklarende systemer
Litteratur
* Metafortelling, klipp- og lim, ironi, humor
* Avviser distinksjonen høy/lav-kultur
Kaosmagi:
* Det finnes ingen grunnleggende sannheter. (Vær vennlig å overse det
logiske paradoks i "den grunnleggende sannheten at det ikke finnes
grunnleggende sannheter." Hvis man aksepterer et magisk/religiøst
paradigme må man være beredt til å svelge paradokser som politikere
svelger kameler. 3=1, vann=>vin, jomfruer får barn etc.)
* Man tror ikke lenger på universelle magiske systemer, men plukker
fra forskjellige tradisjoner for å konstruere sine egne, personlige
system.
* Meta-forståelse av magi, klipp- og lim fra ulike tradisjoner,
selvironi, humor
* Bruker popkulturell symbolikk så vel som mytisk/religiøs/magisk
symbolikk.
"...if you want a one-line definition with which most Chaoists would
probably not disagree, then I offer the following. Chaoists usually
accept the meta-belief that belief is a tool for achieving effects; it
is not an end in itself." -- Peter Carroll January, 1992
Torbjørn Lien <tl...@hivolda.no> wrote in message news:<fe9gbvs9283uiqqk4...@4ax.com>...
Herman Ellingsen
>>Er ikke postmodernismen og New Age to sider av den samme greia?
New Age er jo nettopp disse nymotens "såkalte magikere" med alle deres
pyramider, homeopatiske medisiner, og hva de nå finner på for å dekke
over at det er pengene du betaler for behandlingen som er den aktive
ingrediensen i kuren.
Herman