Ingen kan straffes uten dom?
Roald B. Larsen
da jeg tok et søk etter "Nordisk Barnefond" i forbindelse
med hva jeg hadde skrevet på no.samfunn.politikk.diverse
i tråden "Ka sa eg?" Jeg er glad for at jeg fikk lese dette,--
jeg hadde ikke fått med meg at det ble _full_ frifinnelse for
Helge Nordahl, som ikke bare ble grusomt forhåndsdømt,
men også fikk sitt livsverk ødelagt.
Og mange av de fattige barna i tredje verden som ble hjulpet
mistet denne hjelpen pga. et bedritent norsk samfunn. Det
hjalp nok ikke at han var "pastor", nei, det fikk vel bare
huggene fra Dagbladet og resten av ulveflokken til å bli
enda hardere og mer ubarmhjertige, uten tanke for barna.
www.demokraten.no [Publisert 01.11.2005 - 22:16]
Ingen kan straffes uten dom?
Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom.
Det står å lese i Norges grunnlov. Men er det slik i virkeligheten? Viser ikke en
rekke saker at mange mennesker får sine liv lagt i ruiner selv om de frikjennes
helt og holdent for fremsatte anklager i norske rettssaler?
Jeg synes det er prisverdig at pressens folk selv drøfter en del problemstillinger
som riktignok står nedskrevet med stor skrift i Vær varsom-plakaten (Vvpl), men
som likevel i kampen om å være først ute med nyheter lett blir «glemt.» Vvpl slår
blant annet fast at mediene skal beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep
og forsømmelser. Derfor blir det spesielt nedslående når det er mediene selv som
mange ganger begår slike overgrep.
Erik Tumyr, en profilert pressemann som har mottatt flere priser for sin
skrivevirksomhet, lanserte nylig boken «Journalistjævler». Og som han understreker
i boken: «En journalistjævel kan ikke tro på det mennesker sier. For da kommer du
aldri noen vei.»
Spørsmålet kan imidlertid også stilles motsatt: Kan leserne tro på det journalistene
skriver? Det ligger innbakt i boktittelen hva Tumyr selv mener. Og hans kritikk
går i første rekke mot løssalgsavisene innimellom kyniske håndtering av
menneskeskjebner. Det forundrer derfor ikke at både VG og Dagbladet har
slaktet boken.
Selv synes jeg den definitivt gir grunn til ettertanke for oss journalister. En del
bevisste provokasjoner fra forfatteren får vi jaggu tåle. Og det er spesielt
sterkt å lese intervjuet med tidligere helseminister Tore Tønnes enke, Rigmor
Thielemann, om hvordan hun opplevde mediekjøret som førte til at ektemannen
valgte å ta sitt eget liv. Bare noen dager før dødsfallet sa Tore Tønne til sin
hustru: «Jeg er ikke sikker på hvor mye jeg klarer.» Og i boken sier sønnene
til Tønne at «spesielt Dagbladet kan ha gitt et sterkt bidrag til at far valgte å
ta sitt eget liv.»
Det hører med til historien at ingen i Dagbladet tok kontakt med familien etter at
Tore Tønne ble funnet død. En interngranskning i avisen slo imidlertid fast:
«Gruppa finner altså at Dagbladet har opptrådt innenfor presseetikkens grenser
i saken. Drøftelsene viser at enkelthandlinger kan diskuteres, og at det er
problemstillinger knyttet til omtale av personers integritet, men konklusjonen
er altså at dette har vært saklig, relevant, korrekt og balansert.»
Hvilken bombe i konklusjonen! Og det måtte klø voldsomt på ryggen når de som
formulerte denne teksten kjente englevingene vokste ut - i lys av glorien som
strålte over hodene. La det være nevnt som en slags «balanse» at et utvalg
nedsatt av Norsk Presseforbund konkluderte med at mediene hadde vært for
ensrettet og personfokusert i Tønne-saken.
Tumyr har lang fartstid fra VG og Dagens Næringsliv og er betegnet som en av
de fremste nyhetsjegere i norsk presse. Det blir delvis brukt imot ham at han
nå jobber i Se og Hør og dermed er diskvalifisert fra å mene noe som helst
om presseetikk. Det synes jeg er feil. Faktisk er det prisverdig at han tar et
oppgjør med en journalistikk som fører til at noen ender som psykiatriske
vrak, andre går konkurs og enkelte tar sitt eget liv. Og vi som jobber i pressen
må ikke bli så hårsåre at vi ikke tåler at Tumyr skriver følgende i boken: «Hvis
du går rundt med en forestilling om at journalister er mennesker med et oppblåst
selvbilde, så har du helt rett. Journalister generelt har høye tanker om seg selv -
og kanskje lavere om andre. Hvorfor? Blant annet fordi en journalist har makt
og mulighet til å henge ut mennesker til spott og spe - og i verste fall drive dem
til selvmordets rand, eller helt til selvmord. Det er ikke noe godt sjakktrekk å
havne på kant med en av oss - eller i verste fall hele ulveflokken. Takk gud for
at ikke noen gransker oss slik vi gransker andre.»
Er Tumyr helt på viddene med sine assosiasjoner til ulveflokken? Neppe. Mange
eksempler fra norske aviser de siste 20-30 årene dokumenterer grelle overgrep.
Selv husker jeg av naturlige grunner de rystelser som saken mot Helge Nordahl
og Nordisk Barnefond resulterte i for godt over 20, år siden. Torsdag 11. juni
1981 kom nyheten om at en pastor i Halden og hans fem medhjelpere var siktet
og arrestert for kjempesvindel med penger som skulle gått til fattigebarn i
utviklingsland.
Jeg reiste til Halden og intervjuet Nordahl. Også Demokraten var en del av
ulveflokken som været blod. Journalisten møtte en person som helt frem til
siktelsen, arrestasjon og tiltale boblet over av engasjement og entusiasme.
Men som i løpet av kort tid ble forvandlet til et vrak etter hvert som mediene
brakte den ene sensasjonelle nyheten etter den andre som spikret Nordahl og
hans medhjelpere til korset. Vær varsom-plakaten var ikke sengelektyre for
mediekorpset i denne saken. Selv ble Demokraten dømt til å betale Nordahl
erstatning - for en overskrift i en NTB-sak vi brakte.
For hvordan endte saken? 12. april 1984 frifant Eidsivating Lagmannsrett Helge
Nordahl på alle punkter. Taperne var - slik Bjørn Gunnar Olsen skrev i sin bok
«Dere tok vår framtid» - 15.000 fattige barn som mistet sine bidrag «takket
være en skandaløst dårlig fundert politiaksjon.» Og professor dr. jur. Anders
Bratholm skrev i «Lov og rett« dette: «Som en del av konklusjonen må man
kunne si at saken om Nordisk Barnefond bør være en alvorlig tankevekker
både for politi, påtalemyndighet og massemedia. De bør på bakgrunn av
de alvorlige feilgrep som skjedde i saken, se nærmere på sine rutiner»!
Ble oppfordringen fra Bratholm fulgt opp? Jeg tror naturligvis ikke mediefolk
bevisst skriver slik at det rammer enkeltpersoner eller grupper urettmessig. I
boken « I pressens vold» som kom ut for en del år tilbake (forfatter Gunnar
Ringheim) siteres Dagbladets legendariske journalist Gerd Benneche: «Vi kan
ikke alltid beregne virkningen, selv om vi skriver i beste hensikt, og jaget som
livsstil krever sine ofre.»
En svak unnskyldning? Tja. En fullgod forklaring? Nei.
I Ringheims bok vises det samtidig til en avisredaktør som først forsto
rekkevidden av journalistikkens makt etter å ha jobbet 25 år i norsk presse.
Da ble han skjøvet ut av stillingen og gjenstand for stor medieoppmerksomhet:
«Jeg gruet meg til hver morgen. Om nettene lå jeg våken og var først i
postkassen for å hente avisen, slik at ungene ikke skulle lese noe stygt om
meg før de gikk på skolen.»
For å være helt ærlig: jeg har hatt noe av den samme følelsen selv enkelte
ganger når det har blåst som verst om Demokratens indre og ytre liv.
Jeg er enig i Benneche om at tragedier kan følge i kjølvannet av journalistikken -
selv om artikler er skrevet i beste hensikt. Men det kan likevel ikke være slik at
mediene grunnet kommersialisering og kravet om økt profitt fra eiernes side,
fører til at «ulveflokken» mister etikken av syne i jakten på de mest
hardtslående nyheter.
Ikke har jeg førstehånds kjennskap til hvordan journalistutdanningen i detalj legges
opp i dag, men bøker av typen »Journalistjævler», «I pressens vold» og «Dere tok
vår framtid» håper jeg benyttes for å vekkes til debatt om at journalistikk består i
noe mer enn å drøfte bruk av store eller små bilder samt graden på tittelskrifter og
mer eller mindre fancy presentasjon. Jeg mener: det er selvsagt imponerende og
gedigen pressehistorie at Norges største avis kommer med et sportsbilag på rosa
papir. Jesu tilbakekomst ville neppe fått større spalteplass i norsk presse selv om
italierne visstnok hard revet med tilsvarende bilag i godt over 100 år. Likevel:
Innimellom er det kanskje like viktig å snakke om hvordan journalistikken kan
knekke enkeltmennesker. Rosa papir eller ikke.
Jeg synes du har mange viktige poenger i boken, Erik Tumyr.
http://www.demokraten.no/leder/article1806849.ece
--
rL
roal...@gmail.com
Jon Haugsand
> Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom.
>
> Det står å lese i Norges grunnlov. Men er det slik i virkeligheten?
> Viser ikke en rekke saker at mange mennesker får sine liv lagt i
> ruiner selv om de frikjennes helt og holdent for fremsatte anklager
> i norske rettssaler?
Med dette retoriske bomskuddet er det ikke særlig interessant å lese
hele innlegget selv om jeg skulle være svært enig i sak.
--
Jon Haugsand
Dept. of Informatics, Univ. of Oslo, Norway, mailto:jon...@ifi.uio.no
http://www.ifi.uio.no/~jonhaug/, Phone: +47 22 85 24 92
Edmund Bakken
"Roald B. Larsen" <roald.h...@c2i.net>
> Ingen kan straffes uten dom?
> Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom.
har du vært gift ??
b
Roald B. Larsen
"Jon Haugsand" <jon...@ifi.uio.no> skrev i melding
news:dmirt5n...@fugazze.ifi.uio.no...
>* Roald B. Larsen
>> Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom.
>>
>> Det står å lese i Norges grunnlov. Men er det slik i virkeligheten?
>> Viser ikke en rekke saker at mange mennesker får sine liv lagt i
>> ruiner selv om de frikjennes helt og holdent for fremsatte anklager
>> i norske rettssaler?
>
> Med dette retoriske bomskuddet er det ikke særlig interessant å lese
> hele innlegget selv om jeg skulle være svært enig i sak.
Jeg synes ofte du kommer med saklige og gode innlegg, men her
forsto og fulgte jeg deg ikke helt. Å bortdømme en sak bare pga.
en muligens litt sleivete formulering, er ikke noe jeg vil anbefale.
Og jeg kan ikke engang se hva som er så ille med det siterte.
Da skulle det kanskje vært større grunn til å rette skytset mot
min presentasjon av artikkelen, hvor jeg kanskje tar i litt hardt,
når jeg dømmer "et bedritent norsk samfunn" for å frarøve
fattige barn i tredje verden deres hjelp fra Norge.
Men det er nå meg; - desto bedre vi i teorien skal være,
vi norske, desto bedre må vi tåle kritikk når vi i praksis
lar noen forkludre det hele, selv om det bare er på lavt
embedsnivå at det formelle ansvaret ligger.
--
rL
Jon Haugsand
> Og jeg kan ikke engang se hva som er så ille med det siterte.
> Da skulle det kanskje vært større grunn til å rette skytset mot
> min presentasjon av artikkelen, hvor jeg kanskje tar i litt hardt,
> når jeg dømmer "et bedritent norsk samfunn" for å frarøve
> fattige barn i tredje verden deres hjelp fra Norge.
>
> Men det er nå meg; - desto bedre vi i teorien skal være,
> vi norske, desto bedre må vi tåle kritikk når vi i praksis
> lar noen forkludre det hele, selv om det bare er på lavt
> embedsnivå at det formelle ansvaret ligger.
Joda, jeg var sikkert bare litt irritert. Men for min del er det
faktisk ganske viktig å skille mellom eksisterende lover, rettsapparat
og rettspraksis på den ene siden og andre maktstrukterer på den
andre. Dersom man blander disse, vil svakheter med rettssystemet fort
bli tåkelagt med at man ser så mange svakheter i samfunnet totalt at
det ikke blir noen hensikt med å rette opp det førstnevnte. Videre
vil jo man fort legitimere offentlig brudd på lover ved at dette er
for å rette opp feil begått på mer politisk plan, eller i en annen god
hensikt. Det er jo akkurat hva den folkekjære amerikanske presidenten
gjør idag når han forsvarer ulovlig overvåking.